• LITTERATUR

Brandt Klawitter, A Forceful and Fruitful Verse: Textual and Contextual Studies on Genesis 1:28 in Luther and the Wittenberg Reformation (1521-1531), Oslo 2019. Doktoravhandling lagt fram ved MF i Oslo, «Vitenskapelig høyskole for teologi, religion og samfunn». Her gir forfatteren en sammenfatning av sin avhandling.[1]

I vår tid – med så mye bekymring for økonomi og miljø, for ikke å nevne en allmenn uvilje mot å la barnefødsler og -oppfostring få forstyrre ens planer for livet – blir meningen med verset Vær fruktbare og bli mange! (1 Mos 1,28) ofte glemt eller nedsnakket. Dette var ikke tilfellet med Luther, og det har heller ikke historisk sett vært holdningen til dem som holdt fast ved de lutherske bekjennelsesskriftene. En rask gjennomlesning av Luthers «Forelesninger over Første Mosebok» (1535–1545) – og reformatorens betydelige interesse for den rette forståelsen av disse ordene via temaet «forplantning» – indikerer at dette verset spilte en meget stor rolle helt fra begynnelsen av Wittenbergreformasjonen. Det leder oss til å spørre: hvilken rolle og hvilken betydning hadde da dette verset for Luther og hans medreformatorer i Wittenberg? Nettopp dette spørsmålet er det denne avhandlingen forsøker å besvare.

Etter en nødvendig innledning (kap. 1), begynner mitt egentlige studium med å identifisere hvilke syn på 1 Mos 1,28 som eksisterte før reformasjonen. Her tar jeg for meg den jovinianske[2] striden på slutten av 300-tallet, en hendelse som i høy grad påvirket de kirkelige samtalene om dette verset. På grunn av Jovinians bruk av 1 Mos 1,28 i sitt forsvar av ekteskapelig liv som like kristelig og høyverdig som jomfruelighet, og fordi han deretter kom i konflikt med Hieronymus og ble fordømt som kjetter, kom dette i århundrer framover til å skygge for enhver normativ forståelse av verset. Debatten som fulgte, og risikoen for å bli anklaget som «kjetter», førte til at livet i sølibat ble betraktet som overlegent det beste, et syn som ble dominerende like fram til reformasjonen.

Avhandlingen viser videre at den naturlige loven er et viktig tema i denne sammenheng. Siden oldtiden fantes to hovedretninger. Den første kan beskrives som fornuftens og samvittighetens naturlige lov, avledet fra slike allmenne regler som Den gylne regel, Guds ti bud eller andre slike grunnprinsipper. Den andre retningen, historisk mer assosiert med stoikerne, Cicero og den romerske juristen Ulpians tenkning, la vekt på prinsippene som kan utledes av naturen. Selve naturens orden ga grunnlaget for visse moralske spørsmål (f.eks. ekteskapet). Det var spesielt denne retningen – med sin historiske interesse for menneskets naturlige tilbøyeligheter og drifter – som særlig Melanchthon befattet seg med, og deretter Luther, som kom til å forstå menneskets naturlige drifter som intet annet enn en eksemplifisering av Guds skapende ord «Vær fruktbare».

Avhandlingen tar også for seg naturfilosofiens syn på menneskekroppens hensiktsmessighet, noe reformatorene overtok og la vekt på. De forsto kroppen med dens lemmer og respektive drifter som målrettede, en konsekvens av Guds skapte design og orden.

Fra kapittel 3 og utover prøver jeg ikke bare å finne de stedene i Luthers skrifter der han kommer inn på 1 Mos 1,28, men spesielt hva det var som først førte til interessen for dette verset. Sommeren 1521, da det brygget opp til konflikter på grunn av de første presteekteskapene, ble 1 Mos 1,28 introdusert i diskusjonen via Karlstadts penn. Luther var delvis misfornøyd med sin kollegas argumentasjon og fikk nå en grunn til selv å ta ordentlig fatt på spørsmålet om presteekteskap og deretter munkeløftene. Luthers kolleger var opptatt av spørsmålet: Om det viste seg å være umulig å holde et løfte om kyskhet, kunne dette være en gyldig grunn til å gå tilbake på munkeløftet en hadde gitt? Selv om Luther først tonet ned den type argumentasjon, var det nettopp denne logikken han brukte i november 1521 i De votis monasticis («Om munkeløftene»), nå for første gang sammen med en henvisning til Guds ord «Vær fruktbare og bli mange». Med tanke på at Melanchthon samtidig snakket om «visse naturlige virkninger» i forbindelse med forplantning, er det høyst sannsynlig at Luther ikke bare var påvirket av sin kollega, men at han kom til å se Guds skaperord som den virksomme kraften i menneskets naturlige følelsesliv, inkludert den seksuelle driften.

Om man studerer de ulike syn som eksisterte før reformasjonen – enten det gjaldt 1 Mos 1,28, menneskets naturlige evne til å oppfylle et sølibatløfte, eller spørsmålet om drifter og begjær i diskusjonen om den naturlige loven – ser man at Luthers nye forståelse av 1 Mos 1,28 ikke bare vokser fram fra diverse som andre tidligere har diskutert. Man oppdager også at Luther på svært bestemt vis inntok et klart og kanskje ikke tidligere framført syn på hvert av disse spørsmålene. Forståelsen av ordene «Vær fruktbare og bli mange» som Guds fortsatte og virksomme skaperord, og tydelig virksomme i menneskets naturlige drifter – en mer kraftfull kombinasjon av skaperordet og de skapte naturlige driftene er knapt mulig å tenke seg!

Uten Luthers revolusjonerende tolkning av 1 Mos 1,28 ville det totale bruddet med sølibattradisjonen til fordel for ekteskapet neppe vært mulig. Det er en ting å si at løftene om sølibat er i strid med evangeliet, dåpen eller Guds ord. Det er noe ganske annet å derfra trekke konklusjonen at man derfor bør gifte seg. At så mange følte de ble nødt til å bryte sølibatløftet sitt og inngå ekteskap, skyldtes for en stor del Luthers nye forståelse av ordene «Vær fruktbare og bli mange» med de tilhørende antropologiske implikasjoner.

I kapittel 4 går jeg inn på en rekke skrifter som viser uenigheten og polemikken som foregikk når det gjaldt forståelsen av 1 Mos 1,28 i årene 1522–1524. Luthers skrift Vom ehelichen Leben («Om ekteskapelig liv») behandles grundig. Den kraft og virkning Luther mente lå i ordene «Vær fruktbare og bli mange», kommer her tydelig fram. De ikke bare befaler menn og kvinner å formere seg, men former dem dessuten – med sine lemmer og begjær – til å gjøre nettopp dette.[3] Og 1 Mos 1,28 utgjør et slags støttende stillas for hele Luthers tankegang i Vom ehelichen Leben.

Jeg går videre inn på motstanden mot Luthers undervisning om «Vær fruktbare og bli mange», som kom fra så framstående opponenter som Johann Faber, Thomas Murner og Johann Cochlaeus.[4] Både her og senere legger man merke til opponentenes bruk av kirkefedrene når de argumenterer imot enhver vedblivende relevans for 1 Mos 1,28. Særlig ble det henvist til Hieronymus’ utsagn om at ekteskapet først ble gitt for å oppfylle jorden, men at jomfruelighet nå gis for å oppfylle paradiset. Jeg tar også opp kritikken mot Luthers Wittenbergforelesninger. I stedet for å presentere argumenter med substans, tydde opponentene ofte til insinuasjoner om heresi og hånlige karikaturer av Luthers undervisning.

Året 1523 ble noe av et høydepunkt når det gjaldt oppmerksomhet om 1 Mos 1,28. Dette året holdt Luther sine prekener (Declamationes) over Første Mosebok, skrev sin kommentar over 1 Kor 7 samt et forsvar for en del nonner som hadde rømt fra klosteret. Og i alle disse skriftene framhever og forklarer han gjentatte ganger viktigheten av 1 Mos 1,28. Samme år kom medarbeideren Justus Jonas med et viktig bidrag, nemlig Adversum Ioannem Fabrum («Mot Johann Faber») og Melanchthons korte kommentar til de innledende kapitlene av 1. Mosebok. Jonas’ Adversum kan ses som et skoleeksempel på den wittenbergske forståelsen av at menneskets naturlige drifter i seg selv er en virkning av Guds ord «Vær fruktbare og bli mange».

I kapittel 5 forlater jeg Luther og Wittenberg for å undersøke hvilken betydning 1 Mos 1,28 fikk for reformasjonen som helhet, for dybden i forståelsen og for dens geografiske utbredelse. Jeg analyserer bl.a. debattene om presteekteskap og hvilken rolle 1 Mos 1,28 spilte i stridighetene om presters og tidligere munkers ekteskap i byen Erfurt. I forbindelse med disse undersøkelsene kan det kort nevnes at reformasjonens undervisning om 1 Mos 1,28 nesten alltid kan spores tilbake til Wittenberg, samt at dette verset på en side ble noe av et frihetsbanner og på den annen side en lysfakkel som førte til aggressive motangrep.

I kapittel 6 går jeg inn i siste del av 1520-årene fram mot Confessio Augustana og dens Apologi (Den augsburgske bekjennelse og dens forsvarsskrift). Jeg viser den sentrale rollen 1 Mos 1,28 spilte som bibelsk støtte for den lutherske undervisningen om ekteskapet. Dette framgår av en rekke kilder, liturgiske, kateketiske og en rekke avhandlinger og skrifter. Det er en kjent sak at Luthers Traubüchlein (ekteskapsmanual) fra 1529 foreskriver lesning av 1 Mos 1,28 mot slutten av bryllupsliturgien. Mindre kjent er at denne lesningen opprinnelig kommer fra Wittenbergs (dvs. Bugenhagens) bryllupsliturgi fra år 1524 eller tidligere. I den ble ordene «Vær fruktbare og bli mange» uttalt som en velsignelse over brudeparet.

Til slutt tar jeg opp det som står i Confessio Augustana og i Melanchthons Apologia. Her er det viktig at ordene «Vær fruktbare og bli mange» knyttes til spørsmålet om prestenes ekteskap, som de evangeliske prinsene og teologene var uvillige til å inngå noe kompromiss om. 1 Mos 1,28 tjener som en av de grunnleggende tekstene til støtte for argumentasjonen deres, noe som blir enda tydeligere i Melanchthons forsvar for presteekteskap i Apologien. På denne måten markeres det at Luthers og hans kollegers tolkning av 1 Mos 1,28 ikke bare er en personlig tolkning, men en del av den lutherske reformasjonens felles bekjennelse. I Apologien 23,7–8 settes Guds skaperord i 1 Mos 1,28 i sammenheng med de skapte naturlige driftene i mennesket, på helt umiskjennelig vis:

For det første: 1 Mos (1,28) lærer at menneskene ble skapt for å være fruktbare og at det ene kjønn i rett forstand skal søke det andre. Vi taler nemlig ikke om begjæret som er synd, men om denne lyst som skulle vært i den rene natur, som de kaller ’naturlig kjærlighet’. Og denne ’kjærlighet’ er den sanne Guds ordning for det ene kjønns forhold til det andre. Men da kan denne Guds ordning ikke oppheves, uten ved en enkeltstående handling av Gud. Av dette følger, at retten til å inngå ekteskap ikke kan oppheves av forordninger eller løfter.

Motstanderne søker den tilflukt, at de sier det i begynnelsen var et bud om å oppfylle jorden; men nå når jorden er oppfylt er det ikke noe bud om ekteskap. Se, hvor smart de dømmer. Menneskenes natur blir formet ved dette Guds ord, for at den skal være fruktbar, ikke bare ved skapelsenes begynnelse, men så lenge dette legemes natur består. Slik blir jorden fruktbar ved dette ord (1 Mos 1,11): «Jorden frembringe planter som sår seg.» På grunn av denne forordning begynte jorden ikke bare i begynnelsen å produsere planter, men markene er bekledd hvert år så lenge denne natur består. Liksom menneskelige lover derfor ikke kan forandre jordens natur, kan verken løfter eller en menneskelig lov forandre menneskets natur, uten ved Guds særlige gjerning. (Apologien 23,7-8, sitert fra Konkordieboken, , red. J.O. Mæland, Oslo, 1985, s.193-194).

Avslutningsvis reiser avhandlingen min spørsmålet: Har reformasjonens forståelse av det viktige verset 1 Mos 1,28 blitt neglisjert de siste hundre år? Mitt svar er et ureservert: Ja.

(Tidskriften Biblicum, nr. 2/2020)

FOTNOTER:

[1] Klawitter er førsteamanuensis i kirkehistorie ved NLA Høgskolen (Norsk lærerakademi) i Bergen og har også siden 2017 tjent som hjelpepastor i ELBK. Klawitters sammenfatning er her noe forkortet. Norsk oversettelse ved Tor J. Welde

[2] Jovinian var en romersk munk som døde rundt 406 e.Kr. Selv om han betraktet munkeaskese og ugift stand som en god ting, motsatte han seg forestillingen om at dette var noe fortjenestefullt overfor Gud, og at det ga en høyere grad av hellighet og salighet (notis tilføyd av SE).

[3] Jf. WA 10/2:276, 21–31.

[4] Johann Faber (1478–1541) var tysk katolsk teolog, en av de ivrigste motstanderne av reformasjonen. Ble biskop i Wien 1530. Thomas Murner (1475–1537) tilhørte fransiskanerordenen. Ble etter 1520 heftig motstander av Martin Luther, og forfattet 32 skrifter imot ham. Johann Cochlaeus (1479–1552) var tysk-romersk teolog. Kjempet imot lutherdommen både i skrifter og med de såkalte religionssamtalene (fotnote tilføyd av SE).