Av Seth Erlandsson

Når vi studerer en bibeltekst, kjenner vi ofte igjen flere bibelske ord og uttrykk i teksten fordi de forekommer også i andre bibeltekster. Ved å legge merke til og sammenligne med det som står i disse tekstene, blir vår forståelse av Bibelens budskap utvidet og beriket. Bibelen, som er et bibliotek på 66 bøker, er forunderlig samstemmig. Hvordan er dette mulig? Vanligvis er forskjellige bøker alt annet enn samstemmige. Men Bibelen er ikke noe vanlig bibliotek. Samstemmigheten vitner om at bak bibelbøkenes forskjellige forfattere står en eneste forfatter, Gud den Hellige Ånd.

Her følger fem punkter med sammenligninger som jeg særlig har stanset opp ved når jeg leser det sjette kapitlet i 1 Timoteusbrev:

1. Gudsfrykt som er forenet med nøysomhet (1 Tim 6,6)

Mine tanker går direkte til Forkynnerens bok, en fantastisk bok som ofte blir misforstått. Noen har kalt den for en sur manns pessimisme, men den forkynner egentlig på en konkret og klargjørende måte om nøysomhetens gave. Den handler nettopp om det som Paulus minner Timoteus om: «Gudsfrykt med nøysomhet».

En rett nøysomhet forutsetter at vi innser hvor forgjengelig alt det jordiske er. Det er utgangspunktet for Salomos forkynnelse: «Forgjeves, sier Forkynneren, forgjeves og forgjengelig – alt er forgjeves!» (Fork 1,2).  «Jeg betraktet hver gjerning som blir gjort under solen. Se, alt er forgjeves, som å gjete vinden!» (Fork 1,14). Mennesket er en synder som drives av «kroppens begjær, øynenes begjær og skrytet av alt en eier» (1 Joh 2,16). Det jager etter forskjellige verdslige ting som om de var uforgjengelige: jordisk rikdom, nytelser, gleder, berømmelse. «Den som er glad i penger, blir aldri mett på penger. Den som elsker rikdom, får aldri vinning nok» (Fork 5,9).

Salomo hadde fått mer rikdom og visdom enn noen annen. Han bygde hus, plantet vingårder, anla hager, parker og vanndammer. Han hadde mer storfe og småfe enn noen annen, likeså sølv og gull, sangere og sangerinner, «kvinner og atter kvinner». «Jeg nektet meg ingen glede» (Fork 2,4ff). Men verdslig rikdom, visdom og glede er forgjengelig og ikke bestående. «Jeg betraktet hver gjerning som blir gjort under solen. Se, alt er forgjeves, som å gjete vinden!» (Fork 1,14). Det himmelske, derimot, som ennå er usynlig men likevel klart bevitnet i Guds ord, er evig. Paulus skriver: «Vi har ikke det synlige for øyet, men det usynlige. For det synlige tar slutt, det usynlige er evig» (2 Kor 4,18).

«Bli ikke imponert når noen blir rik, når velstanden øker i hans hus. For når han dør, får han ingenting med, velstanden følger ham ikke i graven,» skriver salmisten (Salme 49,17f). «For tomhendte kom vi inn i verden og tomhendte må vi forlate den,» minner Paulus oss om (1 Tim 6,7). «For som han kom fra mors liv, slik skal han vende tilbake, like naken som han kom. Ingen ting har han igjen for sitt arbeid, ingen ting kan han ta med når han går» (Fork 5,14).

2. Hold budskapet rent og uforfalsket (1 Tim 6,14)

Menneskelig visdom er forgjengelig, mens Guds visdom er evig og åpenbart av Herrens profeter og apostler. Ta vare på budskapet fra Gud! Hold det uforfalsket, for «det er ikke en visdom som tilhører denne verden og denne verdens herskere, de som går til grunne» (1 Kor 2,6). «Dette er budskapet vi har hørt av ham og forkynner dere: Gud er lys, det finnes ikke mørke i ham» (1 Joh 1,5).

«Herrens ord er rene ord, sølv som er lutret i smelteovnen, sju ganger renset» (Salme 12,7). «Hvert ord fra Gud er renset. Han er et skjold for dem som tar sin tilflukt til ham» (Ordsp 30,5). «Ditt ord er prøvet med ild, din tjener elsker det» (Salme 119,140). «Alle mennesker er gress, all deres troskap er som blomsten på marken … Gresset tørker bort, blomsten visner, men ordet fra vår Gud står fast for evig» (Jes 40,6ff).

Når vi blander verdens forgjengelige visdom inn i Guds undervisning, blir den forvansket. Forskjellen mellom mennesketanker og Guds tanker er himmelvid. «For mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke mine veier, sier Herren. Som himmelen er høyt over jorden, slik er mine veier høyt over deres veier og mine tanker høyt over deres tanker» (Jes 55,8-9). «Herrens undervisning er fullkommen, den fornyer livet» (Salme 19,8). «Frykt Gud og hold hans bud! Dette gjelder for alle mennesker» (Fork 12,13).

Sentrum i Guds ord er budskapet om fred med Gud gjennom Jesus Kristus (Apg 10,36). «La Kristi fred råde i hjertet» (Kol 3,15), og «kjemp[e] for den tro som de hellige én gang for alle har fått overlevert» (Jud 3), troen på Herren og hans utsendte, Jesus Kristus. «Han som har sendt meg, er sann, og det jeg har hørt av ham, det sier jeg til verden» (Joh 8,26). «Jeg og Far er ett» (Joh 10,30). «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som hører mitt ord og tror på ham som har sendt meg, har evig liv og kommer ikke for dommen, men er gått over fra døden til livet» (Joh 5,24). «Hvis jeg ikke gjør min Fars gjerninger, så tro ikke på meg. Men hvis jeg gjør dem, så tro i det minste gjerningene, om dere ikke tror meg. Da skal dere skjønne og innse at Far er i meg og jeg i Far» (Joh 10,37f).

3. Gud er kongenes konge og herrenes herre (1 Tim 6,15)

Verdslige konger og riker er tidsbegrensede. Det ene verdensriket etter det andre går under, nøyaktig som det ble åpenbart i Daniels bok. Kong Nebukadnesar som var så mektig og skrøt av sin store makt (Dan 4,27), fikk se hvem som virkelig har makten da Gud tok fra ham alt. Han måtte bekjenne: «Den høyeste rår over menneskenes rike og gir det til hvem han vil … Hans velde er et evig velde, hans rike varer fra slekt til slekt» (Dan 4,32.34). «Herren skal trone som konge for alltid» (Salme 29,10). Han «bor i et lys dit ingen kan komme, han som intet menneske har sett og ingen kan se. Ham tilhører ære og evig makt!» (1 Tim 6,16).

«Hvem er du som frykter mennesker som må dø, menneskebarn som visner lik gress? Du har glemt Herren, som skapte deg, han som spente ut himmelen og grunnla jorden» (Jes 51,12f). «Hold opp med å stole på mennesket, som bare har pust i nesen. Hva er vel mennesket å regne for?» (Jes 2,22). «Frykt Gud og hold hans bud! Dette gjelder for alle mennesker» (Fork 12,13). Nebukadnesar ble tvunget til å kapitulere for «Daniels Gud»: «Han er den levende Gud, han blir til evig tid. Hans kongerike går ikke til grunne, hans velde er uten ende. Han berger og redder, han gjør tegn og under i himmelen og på jorden. Han berget Daniel fra løvenes klør» (Dan 6,27f).

4. Den kommende tidsalderen, det virkelig livet (1 Tim 6,19)

Den nåværende tidsalderen er begrenset, og det den har å tilby, er begrenset. «Øyet blir ikke mett av å se, og øret blir ikke fullt av å høre» (Fork 1,8). «Jeg sa i mitt hjerte: Gå nå og prøv gleden og nyt det som er godt! Men også det var forgjengelig» (Fork 2,1). «Tenk på din skaper i ungdommens dager, før de onde dagene kommer, før årene kommer da du må si: ‘Jeg har ingen glede av dem’» (Fork 12,1).

Skaperverket vitner om Guds store makt og guddommelige, overnaturlige visdom. «Alt skapte han vakkert, hver ting til sin tid. Ja, alle tider har han lagt i menneskenes hjerte. Likevel kan ikke mennesket fatte det Gud har gjort fra begynnelse til slutt» (Fork 3,11). På grunn av synden og dens makt til å forblinde snur menneskene ryggen til den sanne Gud og stoler i stedet på forgjengelig makt og menneskelig visdom. De verk som Gud har skapt, vitner om «hans evige kraft og hans guddommelighet». Men «det en kan vite om Gud», åpenbart i Guds skaperverk, blir undertrykt. Paulus beskriver i Rom 1,18ff hvordan mennesket «holder sannheten nede i urett». «De byttet ut Guds sannhet med løgn og tilba og dyrket det skapte i stedet for Skaperen» (Rom 1,25).

På grunn av menneskets opprør mot Gud er det skapte blitt underlagt forgjengeligheten (Rom 8,20). «Herrens dag skal komme som en tyv, og da skal himlene forgå med veldig brak, og himmellegemene skal komme i brann og gå i oppløsning, og jorden og alt som er bygd på den, skal brenne opp» (2 Pet 3,10). Men Jesus Kristus «ga seg selv for våre synder, så han etter Gud, vår Fars vilje kunne fri oss ut fra den onde tiden vi nå lever i» (Gal 1,4). «Faderen elsker Sønnen og har gitt alt i hans hånd. Den som tror på Sønnen, har evig liv. Den som er ulydig mot Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede er og blir over ham» (Joh 3,35f). «Sannelig, sannelig, sier jeg dere: Den som hører mitt ord og tror på ham som har sendt meg, har evig liv og kommer ikke for dommen, men er gått over fra døden til livet» (Joh 5,24).

5. Innvendingene fra det som kalles kunnskap (1 Tim 6,20)

All kunnskap er ikke virkelig kunnskap. «Å frykte Herren er begynnelsen til kunnskap» (Ordsp 1,7), virkelig kunnskap om Gud og hans underbare gjerninger, hans underverk. Uten gudsfrykt blir Guds overnaturlige skapergjerninger forklart ateistisk, som at skapelsen har skapt seg selv i løpet av milliarder av år. Uten gudsfrykt blir også Guds frelsesgjerning i Jesus Kristus bortforklart og forvansket og erstattet med selvfrelse. Om ikke mennesket blir omvendt fra denne vantro, er det evig fortapt. «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv» (Joh 3,16). Jesus er «steinen som ble vraket av dere bygningsmenn, men som er blitt hjørnestein. Det finnes ikke frelse i noen annen, for under himmelen er det ikke gitt menneskene noe annet navn som vi kan bli frelst ved» (Apg 4,11f).

«Dåren sier i sitt hjerte: ‘Det finnes ingen Gud’» (Salme 14,1). Åndelig blindhet leder til en kunnskap som blåser seg opp og mener seg å være bedre enn Gud, og kommer med dåraktige bortforklaringer både av hans skapelsesgjerninger og hans frelsesgjerninger. Da de ikke klarte å bortforklare Jesu underverk, sa de skriftlærde: «Det er ved hjelp av herskeren over de onde åndene at han driver de onde åndene ut» (Mark 3,22). Hvilken dåraktig bortforklaring! «Om nå Satan driver ut Satan, er han kommet i strid med seg selv. Hvordan kan da riket hans bli stående?» (Matt 12,26). De kunne ikke svare på dette spørsmålet fra Jesus.

«Da verden ikke brukte visdommen til å kjenne Gud i hans visdom, besluttet Gud å frelse dem som tror, ved den dårskapen som vi forkynner» (1 Kor 1,21). «Vi forkynner en korsfestet Kristus. Han er en snublestein for jøder og dårskap for hedninger,» skriver Paulus (1 Kor 1,23). Kampen for sannheten og forsvaret mot menneskelige tankebygninger og innvendinger fra verdens kloke fører ikke Paulus og de andre apostlene med verdslige midler. «For vel går vi fram på menneskelig vis, men vi kjemper ikke med menneskelige midler. Våre våpen er ikke fra mennesker, men har sin kraft fra Gud og kan legge festninger i grus. Vi river ned tankebygninger og alt stort og stolt som reiser seg mot kunnskapen om Gud. Vi tar hver tanke til fange under lydigheten mot Kristus» (2 Kor 10,3-5). Evangeliet om ham er «en Guds kraft til frelse for hver den som tror» (Rom 1,16).

(Tidskriften Biblicum, nr 1/2019)