Av Seth Erlandsson

Vi glemmer kanskje at det er først i og med boktrykkerkunsten og helbiblene som ble trykket f.o.m. midten av 1500-tallet at vi kan lese alle Bibelens 66 bøker og la de mange bøkene komplettere hverandre. Når hendelsene i Jesu liv skal tolkes, er det en stor ressurs at vi har fire bøker: Evangeliet etter Matteus, Markus, Lukas og Johannes (jeg skriver bevisst ikke «evangeliene», for det fins bare ett). Hver evangelist kan nødvendigvis ikke ta med alt som har skjedd. Det må gjøres et utvalg, og hendelsesforløpet kan trekkes sammen slik at mellomliggende hendelser, omtalt i et annet evangelium, ikke er tatt med. Slik er tilfellet med hendelsene i Luk 2,21–38, som ikke er inkludert i Matt 2.

Ved å sammenligne de ulike evangelistenes beretninger, kan et hendelsesforløp kompletteres og eventuelle misforståelser unngås. Et eksempel på dette skal gis nedenfor under overskriften: «Når fikk Josef og Maria besøk av de vise menn?»

Tolkningen av ord og uttrykk i en bibelbok kan underlettes ved å se på hvordan samme eller lignende ord og uttrykk brukes i andre bibelbøker. Man lurer kanskje ved lesningen av Det gamle testamente: «Hva mener profeten med dette uttrykket?» «Hva er det han henspiller på?» Da kan det være en stor hjelp å sammenligne hvordan de samme ord og uttrykk brukes i de forskjellige bøkene og dessuten kjenne til den røde tråden i Israels frelseshistorie. Et eksempel på dette skal gis nedenfor under overskriften: «Den store redningen».

1. Når fikk Josef og Maria besøk av de vise menn?

Hvis man bare leser Matteusevangeliet, kan man tro at de vise menn kom til Jesusbarnet straks etter hans fødsel, selv om det ikke står noe om akkurat hvor snart etter: «Da Jesus var født i Betlehem i Judea, på den tiden Herodes var konge, kom noen vismenn fra Østen til Jerusalem og spurte: «Hvor er jødenes konge som nå er født? Vi har sett stjernen hans gå opp, og vi er kommet for å hylle ham» (2,1–2).

Ved å sammenligne Matteusevangeliet og Lukasevangeliet kan man unngå visse misforståelser og gi større klarhet vedrørende når vismennene besøkte Josef og Maria med Jesusbarnet. Ifølge Matt 2,13-14 flyktet Josef med Maria og Jesusbarnet til Egypt så snart vismennene hadde forlatt dem. Herren sa da til Josef via en engel: «Stå opp, ta med deg barnet og barnets mor og flykt til Egypt, og bli der til jeg sier fra! For Herodes kommer til å lete etter barnet for å drepe det.» Han sto da opp, tok barnet og moren med seg og dro samme natt av sted til Egypt. Der ble han til Herodes var død» (2,13-15).

Nå går det fram av Luk 2,21–38 at den hellige familien fortsatt bodde i Betlehem mer enn førti dager etter Jesu fødsel. Så vismennenes besøk hos Josef, Maria og Jesusbarnet kan tidligst ha funnet sted vel 40 dager etter Jesu fødsel, ettersom de forlot Betlehem og flyktet til Egypt direkte etter besøket. Dessuten går det fram av Matt 2,11 at da vismennene kom til Betlehem bodde den hellige familien ikke lenger i en stall, men i et hus: «De gikk inn i huset og fikk se barnet hos moren, Maria» (Matt 2,11).

Kronologisk sammenfatning

Tar vi både Matteus’ og Lukas’ vitnesbyrd til hjelp, kan hendelsesforløpet i forbindelse med Jesu fødsel sammenfattes kronologisk slik: Ettersom det er sannsynlig at Herodes døde i begynnelsen av april år 4 f.Kr. og vi vet at han levde da Jesus ble født, er det mye mulig at Jesus ble født den 25. desember år 5 f.Kr., en del tror enda tidligere. (Munken Dionysius fikk på 500-tallet i oppdrag av paven å lage en ny tidsregning med utgangspunkt i Jesu fødsel. Men dessverre gjorde han flere feil da han skulle fastslå fødselsåret.)

Da Josef og Maria kom til Betlehem for å la seg innskrive i manntallet, var det stor trengsel i Betlehem. Hver og en reiste jo til sin by for å bli registert, så det var mange fra Davids hus og slekt som reiste til Betlehem. Det står at Josef dro «fra byen Nasaret i Galilea opp til Judea, til Davids by Betlehem, siden han var av Davids hus og ætt» (Luk 2,4). Da de kom fram og tiden kom da Maria skulle føde, var alle gjesterom opptatt. Men de fleste hus hadde en stalldel med krybber til dyrene. Så Maria ble nødt til å føde Jesus i en stall: «Hun svøpte ham og la ham i en krybbe, for det var ikke husrom for dem» (Luk 2,7). Å overnatte i en stall ble en nødløsning.

Samme dag fikk noen gjetere vite fra en engel om det store som hadde hendt: «I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe» (Luk 2,11–12). Kongenes konge og herrenes herre ligger i en krybbe! «De skyndte seg av sted og fant Maria og Josef og det lille barnet som lå i krybben» (Luk 2,16). Deretter dro gjeterne tilbake, «de lovet og priste Gud for alt de hadde hørt og sett; alt var slik som det var sagt dem» (Luk 2,20).

Sannsynligvis kunne Josef og Maria etter en eller et par dager flytte inn i et hus, og der fant Jesu omskjærelse sted da han var åtte dager gammel (Luk 2,21). Da Jesus var førti dager bodde de fortsatt i Betlehem og foretok en kort reise opp til Jerusalem. Lukas forteller: «Da renselsestiden som Moseloven påla dem, var forbi (kanskje 3. februar år 4 f.Kr.), tok de ham med opp til Jerusalem for å bære ham fram for Herren. For det står skrevet i Herrens lov: Alt av hankjønn som åpner morslivet, skal være helliget Herren» (Luk 2,22f). «En kvinne som hadde født en sønn skulle holde seg hjemme i førti dager og deretter bære fram et renselsesoffer i tempelet (se 3 Mos 12,1f)» (fotnote til Luk 2,22 i Svenska Folkbibeln).

Da de kom tilbake fra Jerusalem til huset sitt i Betlehem, fikk de sannsynligvis ganske snart besøk av vismennene, kanskje ca. 7. februar år 4. Matteus forteller: «De gikk inn i huset og fikk se barnet hos moren, Maria, og de falt på kne og hyllet ham. Så åpnet de skrinene sine og bar fram gaver til barnet: gull, røkelse og myrra» (Matt 2,11). Det er altså en misforståelse at de vise menn kom på besøk til Jesus straks etter hans fødsel (slik mange julekrybber vil ha oss til å tro), ettersom den hellige familien flyktet til Egypt direkte etter dette besøket. Hadde vismennene besøkt den hellige familien tidligere, kunne ikke besøket i tempelet i Jerusalem ha funnet sted, som Lukas forteller om (Luk 2,22–38).

Oppholdet i Egypt ble ikke langvarig. Allerede i begynnelsen av april døde den grusomme Herodes, etter å ha latt drepe «alle guttebarn i Betlehem og omegn som var to år eller yngre. Dette svarte til den tiden han hadde fått vite av vismennene» (Matt 2,16). Hvorfor «to år eller yngre»? Formodentlig fordi vismennene hadde sagt til Herodes under samtalen deres at de to år tidligere (i desember år 7 f.Kr.) hadde sett en merkelig stjerne som de tolket som et tegn på at en konge skulle bli født blant jødene. Ifølge astronomer skjedde det akkurat to år tidligere et uvanlig møte mellom planetene Jupiter og Saturn i Fiskenes stjernebilde (den ytterst sjeldne såkalte «conjunctio magna»).[1]

Etter Herodes’ død (i begynnelsen av april år 4 f.Kr.) ble Josef informert av en engel om at Herodes nå var død og han kunne vende tilbake til Israels land: «Stå opp, ta med deg barnet og barnets mor og dra til Israels land! For de som ville ta livet av barnet, er døde» (Matt 2,20). Josef adlød umiddelbart. Åpenbart tenkte han nå å vende tilbake til huset i Judea. Men da Josef og familien var kommet tilbake til Israels land, fikk han høre at Arkelaos (også han svært grusom) var blitt konge over Judea etter sin far. Da «våget han ikke» å bo i Judea. Han ble også advart i en drøm om at han ikke måtte slå seg ned der, så han flyttet til Galileas område og bosatte seg i Nasaret. Dermed gikk en profeti i oppfyllelse, om «at Jesus skulle kalles nasareer» (Matt 2,19–23).

Lukas har ikke tatt med i beretningen sin det Matteus forteller: at stjernetydere fra Østen kom for å besøke og hylle «jødenes konge som nå er født» og gi ham dyrebare gaver, at dette besøket førte til barnemord, og at den hellige familien ble nødt for å flykte til Egypt. Lukas nevner kun at etter at den hellige familien «hadde gjort alt som Herrens lov påbyr (i forbindelse med renselsesofferet i Jerusalem), vendte de tilbake til Galilea, til sin hjemby Nasaret» (Luk 2,39). Bibelleseren bør altså være oppmerksom på at etter alt det som fortelles i Luk 2,22–38, hendte det som Matteus forteller i Matt 2,1–21.

2. Den store redningen, en redning for mange

Josef sa til brødrene sine: «Gud sendte meg i forveien for å la dere bli en rest på jorden, slik at dere skal leve og mange bli berget» (1 Mos 45,7). Hva menes med «og mange bli berget», eller som det står ordrett: «for en stor redning»? Alle Herrens frelsesgjerninger i Israels historie er forbilder som peker fram mot den store redningen, en redning «for mange», for alle folk, ikke bare for ett. Bakgrunnen er løftet til Abraham: I det landet Herren skal vise ham, «vil jeg gjøre deg til et stort folk… I deg skal alle slekter på jorden velsignes» (1 Mos 12,2–3). Dette løftet fornyes og presiseres gang på gang: «I din ætt (= ved en av dine etterkommere) skal alle jordens folk velsignes» (1 Mos 22,18). «Se, dager skal komme, sier HERREN, da jeg reiser opp en rettferdig spire for David» (Jer 23,5). Oppfyllelsen av den lovede velsignelsen gjennom en etterkommer av Abraham, Isak, Jakob, Juda og David, forutsatte at jødene fortsatt fantes i landet da tiden var inne for Messias’ frelsesgjerning «for alle jordens folk» (= «de mange» i Jes 53,11, Matt 26,28 og Rom 5,15.18).

De mange beretningene i Det gamle testamente om hvordan Herren berger, er delvis forbilder som peker fram imot den store redningen som Messias skal gjennomføre. På Josefs tid fortelles det følgende: «All verden kom til Egypt for å kjøpe korn av Josef, for hungersnøden var hard over hele jorden… Slik var Israels sønner blant dem som kom for å kjøpe korn, for det var hungersnød i Kanaan» (1 Mos 41,57; 42,5). Redningen av Israels sønner og deres familier fra undergang kom ikke an på deres godhet. Tvert om hadde de oppført seg svært ille. Etter at de helt ufortjent var blitt reddet, sa Josef til brødrene sine: «Dere tenkte å gjøre ondt mot meg, men Gud tenkte det til det gode, for han ville gi liv til et stort folk, slik vi ser i dag» (1 Mos 50,20).

Redningen fra slaveriet i Egypt 430 år senere baserte seg også bare på Guds store løfter om nåde og overnaturlig inngripen. Både før og etter redningen ved utferden fra Egypt, var vantroen stor blant folket. Det var nære på at folket som helhet ikke gikk under i ørkenen på grunn av sin opprørskhet. Etter at de hadde laget seg en avgud ved fjellet Sinai, sa Herren til Moses: «Jeg har holdt øye med dette folket, og se, det er et stivnakket folk! Bland deg nå ikke inn, for min vrede skal flamme opp mot dem og fortære dem» (2 Mos 32,9–10). Men da Moses henviste til Guds løfte til Abraham, Isak og Jakob, bestemte Herren seg for å ikke ødelegge dem. Men da de senere ved grensen til det lovede landet snakket stygt om det og forkastet Guds ord selv om de hadde sett hvordan Gud alltid med store mirakler oppfylte det han hadde lovet, sa Herren: «Ingen av disse mennene som har sett min herlighet og sett de tegnene jeg gjorde i Egypt og i ørkenen, og som likevel har satt meg på prøve for tiende gang og ikke hørt på det jeg har sagt, sannelig, ingen av dem skal se landet jeg med ed lovet fedrene deres. Ingen som forakter meg, skal se det!» (4 Mos 14,22–23).

Omtrent 700 år senere skriver profeten Jesaja: «De har forlatt Herren, foraktet Israels Hellige og vendt ham ryggen… Hadde ikke Herren over hærskarene latt noen få av oss leve, da var vi som Sodoma, da lignet vi Gomorra» (Jes 1,4.9). Ved å bruke assyrerne som sitt vredesverktøy, sendte Herren folket langt bort (722 f.Kr.). «Øde og forlatt skal landet bli. Er ennå en tiendedel tilbake (Sørriket, Juda), skal også den brennes opp» (Jes 6,12-13). Hvordan skal det da gå med løftet om at Messias skal bli født i det ringe Betlehem blant slektene i Juda (Mika 5,1)? Skulle løftet til Abraham virkelig gå i oppfyllelse dersom landet ble lagt øde? Skulle det finnes noen etterkommere av Abraham, Isak og Jakob og noe Davids hus som Davidssønnen Messias kunne komme fra og gjennomføre den lovede, store redningen? Jesaja kan fortelle: Herren står fast ved sitt løfte: «En kvist skal skyte opp fra Isais stubbe, og et skudd skal spire fram fra hans røtter» (Jes 11,1). Det skal være «som når en eik eller terebinte blir felt og bare en stubbe står igjen. Den stubben er en hellig ætt» (Jes 6,13).

Det så altså mørkt ut og menneskelig sett umulig, at Herren skulle kunne holde løftet sitt, da Juda ble «barbert» med «en kniv leid på den andre siden av Storelven» – nemlig kongen av Assur (Jes 7,20), og da Nebukadnessar senere førte folket bort til det babylonske fangenskapet (2 Kong 24,10ff). Men Herren lovet allerede på 700-tallet f.Kr. ved Jesaja: «Jeg sier om Jerusalem: «Hun skal være bebodd» og om byene i Juda: «De skal bygges opp igjen, jeg skal gjenreise ruinene»… Jeg sier om Kyros: «Min hyrde, som skal gjennomføre alt det jeg vil»… Jeg spenner beltet om livet på deg, enda du ikke kjenner meg» (Jes 44,26.28; 45,5).

På 600-tallet f.Kr. profeterte Jeremia om hjemsøkelsen ved babylonerne: «Hele dette landet skal bli til ruin og ørken, og disse folkeslagene skal gjøre slavearbeid for kongen av Babel i sytti år. Så, når sytti år er gått, vil jeg straffe kongen av Babel og hele folket der for deres synd, sier Herren» (Jer 25,11f). «Når sytti år er gått for Babel, skal jeg se til dere. Da skal jeg oppfylle mitt gode løfte for dere og føre dere tilbake til dette stedet» (Jer 29,10). «I det første året Kyros var konge i Persia, vakte Herren en tanke i ham for at det ordet som Herren hadde talt gjennom Jeremia, skulle bli oppfylt. Perserkongen Kyros sendte da ut en kunngjøring i hele sitt rike, både muntlig og skriftlig: «Så sier Kyros, kongen av Persia: Herren, himmelens Gud, har gitt meg alle kongeriker på jorden, og han har pålagt meg å bygge et hus for ham i Jerusalem i Juda. Hvem av dere hører til hans folk? Gud være med dere, hver og en! Dere kan dra opp til Jerusalem i Juda og bygge et hus for Herren, Israels Gud» (Esra 1,1–3).

Tilbake til tolkningen av 1 Mos 45,7

Gang på gang redder Gud det opprørske folket fra undergangen: ved Josef, ved Moses, ved en rekke dommere (se Dommerboken), ved David, ved Kyros. Ordene «fordi han ville at det skulle være en rest av dere på jorden» (1 Mos 45,7), peker ikke bare tilbake på redningen ved Josef, men er en forutsetning for oppfyllelsen av løftet til Abraham. «Der (i det landet jeg skal vise deg) vil jeg gjøre deg til et stort folk… I deg skal alle slekter på jorden velsignes» (1 Mos 12,2–3).

Sønner av Abraham, Isak, Jakob og Juda skulle «bli igjen på jorden» og eksistere i Kanaans land da tiden var inne for den lovede Messias’ fødsel og gjennomføring av den store redningen. Men mange ganger virket det helt umulig at Guds løfte til Abraham skulle kunne gå i oppfyllelse: bl.a. under det babylonske fangenskapet og senere under den romerske okkupasjonen. Ja, aller mest da den lovede Frelseren ble forkastet med ropene: «Bort med ham, korsfest ham!»

Rettferdig og uskyldig døde han i alle synderes sted. «Han ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder. Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet,» forutsa Jesaja mer enn 700 år før oppfyllelsen. Det som så ut som et nederlag, ble «den store redningen», oppfyllelsen av løftet til Abraham om en velsignelse for «alle jordens slekter», «til redning for mange». «For da verden ikke brukte visdommen til å kjenne Gud i hans visdom, besluttet Gud å frelse dem som tror, ved den dårskapen som vi forkynner» (1 Kor 1,21).

(Tidskriften Biblicum, nr. 2/2020)

FOTNOTE:

[1] Ifølge Alfred Edersheim fantes det en jødisk forventning om at en merkelig stjernekonjunksjon skulle inntreffe før Messias’ fødsel (se The Life and Times of Jesus the Messiah, 3. oppl. 1886, s. 211f). I en av de mindre midrasjene, som inngår i seksbindsverket utgitt av A. Jellinek med tittelen Beth ha-Midrasch (Leipzig og Wien 1853–1878), står det at en stjerne i øst skal vise seg to år før Messias’ fødsel (vol. III, s. 8).