Av Seth Erlandsson 

Den ene sanne Gud er tre personer i ett enkelt, enig guddomsvesen. Et godt ord for den sanne Gud som framtrer og åpenbarer seg i Bibelen, er at han er tre-EN-ig: EN eneste Gud og samtidig TRE personer i den ene Gud, helt ENig i alt. Den treenige har åpenbart seg, så vi trenger ikke gjette og spekulere på hvem han er, hva han har gjort og gjør, og hva han vil. I denne artikkelen skal jeg gi eksempler på hvordan den treenige åpenbarer seg ifølge Bibelen.

Faderen

Ingen synder kan se Faderen i hans hellighet og leve. Paulus skriver: Han «bor i et lys dit ingen kan komme, han som intet menneske har sett og ingen kan se» (1 Tim 6,16). Først i himmelen, der det ikke fins noen synd, kan vi se Gud i all sin herlighet. Moses betoner for Israels barn: «Herren din Gud er en fortærende ild» (5 Mos 4,24). Det samme blir vi minnet om i Hebr 12,29. Derfor skjuler Faderen sin skikkelse når han stiger ned på vår syndige jord. Da omgir han seg av en skystøtte og et mørke. Det skjedde da han steg ned på Sinai-fjellet for å gi folket «de ti ordene». Det skjedde også hver gang han talte med og til Moses fra Åpenbaringsteltet. Han ga Moses omfattende undervisning fra åpenbaringsteltets indre rom, det aller helligste (se 3 Mos 1,1ff). Der var det helt mørkt, så Moses kunne bare høre røsten.

Gud åpenbarte seg for Moses på en unik måte. «Aldri igjen sto det fram i Israel en profet som Moses, som Herren ga seg til kjenne for, ansikt til ansikt» (5 Mos 34,10). Slik blir Mosebøkene avsluttet. Med «ansikt til ansikt» menes det at Faderen snakket med Moses direkte, uten mellommann, ikke at Moses så hans ansikt. Da Moses ba om å få se Faderen i hans fulle herlighet (2 Mos 33,18), fikk han til svar: «Du kan ikke få se ansiktet mitt, for et menneske kan ikke se meg og leve» (v 20). «Da kan du se meg bakfra, men ansiktet mitt kan ingen se» (v 23).

Når Gud åpenbarte seg for andre profeter, for eksempel Jesaja, talte han til dem gjennom syner. Derfor heter Jesajaboken Chazón Jeshajáhu («Jesajas syner»). Gud kunne også tale til menneskene gjennom himmelske sendebud. De viste seg som regel som menn i skinnende klær. Den fremste av disse sendebudene (englene) var Guds egen Sønn, Herrens spesielle utsending, som var ett med Herren selv (mer om ham senere).

Da den hellige Gud skulle åpenbare seg for Israels barn på Sinai-fjellet, måtte det settes i verk en rekke sikkerhetsforholdsregler. Folket måtte ikke komme for nær. Herren sa til Moses: «Du skal trekke opp en grense foran folket og si: Vokt dere for å gå opp på fjellet eller røre ved foten av det! Hver den som rører ved fjellet, skal dø» (2 Mos 19,12). Når det står at Herren skal stige ned på Sinai-fjellet «for øynene på hele folket» (v 11), betyr det at «hele folket var vitne til tordenbrakene og lynglimtene, lyden av bukkehorn og røyken fra fjellet» (2 Mos 20,18) og hørte ham tale «de ti ordene». Opplevelsen av Guds hellighet var så sterk at de ba Moses: «Tal med oss du, så vi kan høre! Men la ikke Gud tale med oss, for da kommer vi til å dø» (2 Mos 20,19).

Denne frykt for den Hellige og hvordan han åpenbarte seg, var viktig. «Ta dere vel i akt! Dere så ikke noen skikkelse den dagen Herren talte til dere ut av ilden på Horeb. Derfor må dere ikke gjøre noe så ødeleggende som å lage dere gudebilder av noen skikkelse …» (5 Mos 4,15). Men ganske snart glemte Israels barn hvordan den hellige Gud er. Snart laget de seg en avgud i form av en gullkalv, og om og om igjen gjorde de opprør mot Gud under ørkenvandringen og hele tiden i løpet av hele sin historie. Til Esekiel sier Herren gang på gang om Israels barn: «De er en trassig ætt» (se for eksempel Esek 2,5; 3,27).

Utgangsgenerasjonens opprørskhet kulminerte da de skulle marsjere inn i det lovede landet. Moses minnet dem om løftet: «Herren deres Gud går foran dere, og han vil kjempe for dere, slik dere med egne øyne så at han gjorde i Egypt» (5 Mos 1,30). Men «alle israelittene klaget til Moses og Aron. Hele menigheten ropte til dem: ‘Bare vi hadde fått dø i Egypt … Var det ikke bedre for oss å vende tilbake til Egypt?’ Og de sa til hverandre: ‘Vi velger en leder og drar tilbake til Egypt!’» (4 Mos 14,2-4). Herren sa til Moses: «Hvor lenge skal dette folket forakte meg? Hvor lenge skal de la være å tro på meg, enda jeg har gjort så mange tegn iblant dem?» (4 Mos 14,11).

Avvisningen av frelsens gave er til sist det som fordømmer: «Ingen av disse mennene som har sett min herlighet og sett de tegnene jeg gjorde i Egypt og i ørkenen, og som likevel har satt meg på prøve for tiende gang og ikke hørt på det jeg har sagt, sannelig, ingen av dem skal se landet jeg med ed lovet fedrene deres … I denne ørkenen skal likene deres bli liggende, alle dere som ble mønstret, alle fra tjue år og oppover som har klaget over meg.» Ingen utenom Kaleb og Josva skulle få komme inn i det lovede landet (4 Mos 14,22ff).

Sønnen

For at syndige mennesker ikke skal fortæres av Guds hellighet, åpenbarer Faderen seg gjennom sin Sønn som han sender som sin spesielle budbærer. Han er Ordet, skriver apostelen Johannes: «Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til av alt som er til» (Joh 1,1ff). Denne utsendte budbæreren kalles på hebraisk Mal’ak Jhwh, som ofte oversettes med «Herrens Engel» (fra det greske ordet ángelos som betyr «budbærer», «en som er utsendt»). Det hebraiske ordet mal’ak betyr «en som er utsendt» (av verbet la’ák «å sende»). Den utsendte budbærerens ord og gjerninger er Faderens ord og gjerninger. Derfor kan Jesus si: «Den som har sett meg, har sett Far» (Joh 14,9). «Jeg har ikke talt ut fra meg selv, men Far som har sendt meg, har gitt meg befaling om hva jeg skal si og tale» (Joh 12,49). «Tror du ikke at jeg er i Far og Far i meg? De ord jeg sier til dere, har jeg ikke fra meg selv: Far er i meg og gjør sine gjerninger» (Joh 14,10).

Herrens spesielle utsending («Herrens Engel») er derfor ett med Herren selv. Derfor kan det i tekstene stå både Herrens Engel og Herren eller Gud for samme person. Når Herrens Engel åpenbarer seg for Moses i den brennende busken (2 Mos 3), presenterer han seg for Moses som ett med den Hellige («Ta skoene av føttene! For stedet du står på, er hellig grunn», v 5), og som «din fars Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud» (v 6). Nå var det ingen tvil om at Herrens Engel var Gud selv. Derfor skjulte Moses ansiktet sitt, «for han var redd for å se Gud» (v 6).

Herrens Engel forklarer hvorfor han har steget ned fra himmelen og at han er Jeg Er, den eneste sanne Gud: «Jeg har steget ned for å fri dem ut av hendene på egypterne» (v 8). «Jeg er den Jeg Er. … Slik skal du svare israelittene: Jeg Er har sendt meg til dere» (v 14). «Og så skal du og Israels eldste gå til kongen i Egypt og si: Herren (= Jhwh) hebreernes Gud, har møtt oss» (v 18).

Når jødene mer enn 1470 år senere tviler på at Jesus er den Messias som var lovet og at han er ett med Faderen, henviser han til det som står i deres Toráh om «Herrens spesielle Utsending» (Herrens Engel). Se Joh 8,12-59: Jeg er Faderens Utsending. Jeg er ikke kommet av meg selv. Den som ser meg, ser ham som har sendt meg. Var Gud deres far, da hadde dere elsket meg. For jeg er gått ut fra Gud. Deres far Abraham jublet over å skulle se min dag. Han fikk se den dagen og frydet seg (Abraham hadde jo fått besøk av «Herrens Engel» som viste seg å være ett med Herren selv, se 1 Mos 18). Hvis dere ikke tror at Jeg Er, skal dere dø i deres synder. «Jeg Er, før Abraham var» (Joh 8,58).[1] «Da tok de opp steiner for å kaste på ham» (v 59).

Den evige Sønnen åpenbarer seg flere ganger i menneskelig skikkelse som en mann også før han tok på seg menneskenatur gjennom jomfru Maria. Faderen er usynlig. Han viser seg ikke, men det gjør Sønnen. Gjennom sitt frelsesoppdrag er han Guds nådige ansikt. Sønnens frelsesgjerning hadde gjeldende kraft fra begynnelsen av da løftet om frelsen gjennom ham, «kvinnens sæd», ble gitt for første gang (1 Mos 3,15). I Åp 13,8 står det, om vi beholder grunntekstens ordrekkefølge: «Alle som bor på jorden, skal tilbe dyret, hver den som ikke har fått sitt navn skrevet i livets bok hos Lammet som ble slaktet fra verdens grunnvoll ble lagt» (slik oversetter bl.a. Luther). Med en annen ordrekkefølge kan siste del av verset også oversettes slik: «… hver den som fra verdens grunnvoll ble lagt, ikke har fått sitt navn skrevet i livets bok hos Lammet».

I Toráh finner vi mange forbilder på Guds Sønns frelsende gjenløsningsverk. Noen eksempler: Abrahams offer av sin elskede sønn, som blir erstattet av en vær, er forbilde på Faderens ofring av sin elskede Sønn (1 Mos 22,15-18). Slaktingen av det lyteløse lammet og lammets blod som reddet Israel fra straffedommen (2 Mos 12,5ff), er forbilde på Jesus som det feilfrie syndofferet. Befrielsen fra slaveriet i Egypt gjennom Herrens Engel, dvs. Sønnen (2 Mos 3,17; 12,42; 13,21; 14,29f), er forbilde på det som står i Lina Sandells sang: «Mig att förlossa offrar han sig, då han på korset dör ock för mig». De mange soningsofrene som stedfortredende ble ofret i synderes sted (3 Mos; Hebr 9,11-12), er forbilder på Kristi stedfortredende sonoffer en gang for alle. Kobberslangen som Moses reiste opp i ørkenen til redning for de som var bitt av en slange (4 Mos 21,8-9), kommenterer Jesus selv slik: «Slik Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik må Menneskesønnen bli løftet opp, for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv» (Joh 3,14f).

Bare gjennom Sønnen kan syndere komme til Faderen. Herrens Engel er Guds nådige ansikt som syndere kan se uten å dø, takket være Sønnens stedfortredende rettferdighet og sonoffer. «Ingen kommer til Far uten ved meg,» sier Jesus (Joh 14,6). Guds evige Sønn er for menneskene den rettferdighet som de mangler og som de behøver for å kunne bestå for den Hellige, for å kunne komme til ham. 

Fra toppen av Sinai-fjellet hadde Gud vist at hans hellighet er som en fortærende ild, at hans hellighet er uforenlig med synd. Likevel varte det ikke lenge før folket syndet mot Gud på det groveste. «Da folket så at Moses drøyde med å komme ned fra fjellet, samlet de seg om Aron og sa til ham: ‘Kom og lag en gud til oss som kan gå foran oss! For vi vet ikke hva som har skjedd med denne Moses, mannen som førte oss opp fra Egypt’» (2 Mos 32,1). 

Men Herren er ikke bare hellig. Hans vesen er kjærlighet (1 Joh 4,8). På tross av folkets alvorlige synd lovet Herren i sin store kjærlighet at han ikke skulle oppgi sitt folk: «Min Mal’ak (= Sønnen) skal gå foran deg» (2 Mos 32,34). Han er fortsatt utsendt som Frelser. Han er den hellighet og løsepenge som syndere behøver for å kunne ha fellesskap med Gud. Faderen sa til Moses etter folkets grove synd: «Jeg vil sende Mal’ak (= den Utsendte) foran deg … Jeg vil ikke dra opp med deg, for du er et stivnakket folk; ellers kunne jeg fortære deg på veien» (2 Mos 33,2-3). Herrens vesen er både brennende hellighet og en kjærlighet som overgår vår forstand. Han er «stor i nåde», men også hellig. Folket må ikke ta lett på Guds hellighet. Derfor befaler Gud Moses: «Si til israelittene: Dere er et stivnakket folk. Om jeg bare et øyeblikk drar opp sammen med deg, måtte jeg gjøre ende på deg» (2 Mos 33,5).

Moses tok teltet, som han kalte «åpenbaringsteltet», og slo det opp «et godt stykke utenfor leiren» (33,7). Ved denne handlingen burde folket forstå hvor alvorlig deres avgudsdyrkelse var. Herrens hellighet kunne ødelegge folket om Faderen i sin hellighet kom for nær dem. Det har salmisten forstått: «Dersom du, Herre, vil gjemme på synder, Herre, hvem kan da bli stående? Men hos deg er tilgivelse, så vi skal frykte deg» (Salme 130,3-4). Gjennom sin Sønn, sin Mal’ak, kan Gud fortsette å lede sitt folk til det lovede landet. Hans ansikt kan folket se uten å forgå: «Mitt ansikt skal gå med, og jeg vil la deg få ro» (2 Mos 33,14). Bare Guds Sønn (= Mal’ak Jhwh) kan føre syndere fra syndens trelldomsland til det lovede landet.

Noen eksempler på Sønnens åpenbaring i GT

Når Gud åpenbarer seg som en mann (1 Mos 32,24), som en mann med løftet sverd (fører for Herrens hær, Jos 5,13f), som en gudsmann (Dom 13,6), som en gudesønn (Dan 3,25), som en mann kledd i lin (Dan 10,5; 12,6), som en konge (fredens og rettferdighetens konge, 1 Mos 14; Salme 110,4; Hebr 7,2), da er det Guds evige Sønn som åpenbarer seg.

• Når Herren Gud vandrer synlig omkring på jorden som et menneske og samtaler med syndere, er det alltid Sønnen, ikke Faderen som ingen kan se og overleve. Han kom gående i Edens hage og tok seg av Adam og Eva etter at de hadde falt i synd og prøvde å gjemme seg for Guds ansikt (1 Mos 3,8).
• Da Melkisedek (betyr «rettferdighetens konge») bar ut brød og vin til Abraham og velsignet ham (jfr. løftet til Abraham i 1 Mos 12,2), var det sannsynligvis Herrens spesielle Utsending som åpenbarte seg for ham (1 Mos 14,18f). Han var Salems konge (betyr «fredens konge») og prest for den høyeste Gud. «Han er uten far og uten mor og har ingen ættetavle. Hans dager har ingen begynnelse, og livet hans tar ikke slutt. Slik er han lik Guds Sønn; han er og blir prest for alltid,» skriver Hebreerbrevets forfatter (Hebr 7,3). Messias «er prest til evig tid på Melkisedeks vis», skriver David (Salme 110,4).
• Herrens spesielle Utsending åpenbarer seg på ny for Abraham sammen med to andre utsendinger (1 Mos 18). Alle tre framtrer som «menn» (v 3), men det viser seg at en av dem er Herren «Så gikk mennene (to av de utsendte) derfra, de tok veien mot Sodoma. Men Abraham ble stående for Herrens ansikt» (v 22) og hadde en lang samtale med Herren. Legg merke til Abrahams ord: «Jeg har dristet meg til å tale til Herren, jeg som er støv og aske» (v 27). «De to englene kom til Sodoma om kvelden» (19,1).
• Den mannen som Jakob kjempet med ved Jabboks vadested (1 Mos 32,22ff), viser seg å være Gud selv. «Jakob kalte stedet Peniel (betyr «Guds ansikt»). ‘For jeg har sett Gud ansikt til ansikt og enda berget livet’» (v 30).
• En Herrens Engel viste seg for Gideon (Dom 6,12ff). Da Gideon gjennom et under forsto at Herrens Engel var Herren selv, sa han: «’Ve meg, min Gud og Herre! Jeg har sett Herrens engel ansikt til ansikt!’ Men Herren sa til ham: ‘Fred være med deg, vær ikke redd! Du skal ikke dø’» (v 22-23).
• Den samme Herrens Engel som åpenbarte seg for Moses i den brennende busken (2 Mos 3), åpenbarte seg for Josva som «føreren over Herrens hær» (Jos 5,13-15).
• Herrens Engel åpenbarte seg for Manóahs hustru (Dom 13,3ff). Hun fortalte det til sin mann: «Det kom en gudsmann til meg. Han så ut slik som Guds engel ser ut» (v 6). «Da ba Manóah til Herren. ‘Hør meg, Herre’, sa han. ‘La den gudsmannen du sendte, komme hit til oss igjen’» (v 8). Gud hørte Manóahs bønn og Guds engel kom igjen til hans hustru. «Nå har han vist seg for meg igjen, den mannen som kom til meg her om dagen» (v 10). Herrens Engel sa til Manóah: «’Vil du gjøre i stand et brennoffer, skal du ofre det til Herren!’ Manóah visste ikke at det var Herrens engel» (v 16). Deretter skjedde det følgende i forbindelse med brennofferet: «Da flammen steg opp fra alteret mot himmelen, steg Herrens engel opp i flammen fra alteret. Da Manóah og hans kone så det, kastet de seg ned med ansiktet mot jorden» (v 20). Manóah sa til sin kone: «Nå må vi dø, for vi har sett Gud» (v 22).
• Daniels tre venner nektet å tilbe den statuen av gull som Nebukadnesar hadde fått laget (Dan 3). «Vil dere ikke tilbe den, skal dere straks kastes i ovnen med flammende ild. Finnes det da noen gud som kan berge dere fra min hånd?» (v 15). Ovnen ble gjort sju ganger varmere, og de tre vennene ble bundet og kastet i ovnen, «med kappene, buksene, luene og de andre klærne på seg» (v 21). Ovnen var så sterkt opphetet at de som førte Daniels venner opp til den, selv ble drept av flammene fra ilden (v 22). Nebukadnesar som kunne se inn i ovnen, ble forskrekket og spurte rådsherrene sine: «Var det ikke tre menn vi bandt og kastet ned i ilden?» «Nå ser jeg fire menn gå fritt omkring i ilden, og det finnes ikke skade på dem. Den fjerde ser ut som en gudesønn» (v 24-25).

Ånden

Gud er treenig. Han er både Faderen og Sønnen og den Hellige Ånd. Det råder full harmoni og samvirke mellom dem. Ved skapelsen, da jorden først var øde og tom og helt dekket av vannmasser og i et kompakt mørke, svevde Guds Ånd over vannet (1 Mos 1,2). Det betyr at Gud den Hellige Ånd hadde full kontroll over skapelsen fra første stund. I 5 Mos 32,11 blir Guds Ånd lignet med en ørn som brer ut vingene sine høyt der oppe og svever over ungene sine (samme verb som i 1 Mos 1,2), våker over dem og beskytter dem. Ved dåpen kan Guds Ånd lignes med en due som kommer ned over den døpte med fred. «Det kjøttet vil, er død, men det Ånden vil, er liv og fred» (Rom 8,6). Faderen har «sendt sin Sønns Ånd inn i våre hjerter, og Ånden roper: ‘Abba, Far!’» (Gal 4,6).

Ånden virker gjennom Guds undervisning. På tross av Israels barns stadige frafall skriver likevel Nehemja: «I din store barmhjertighet forlot du dem ikke i ørkenen … Du ga dem din gode Ånd for at de skulle få visdom» (Neh 9,19-20). «Du holdt ut med dem i mange år og advarte dem ved din Ånd gjennom profetene dine. Men de ville ikke lytte» (Neh 9,30). Det nye testamentet understreker: «Guds ord er levende og virkekraftig» (Hebr 4,12) fordi Guds Ånd er i Guds ord. «Hele Skriften er utåndet av Gud (gresk theópneustos)» (2 Tim 3,16). Ånden har også ledet profetene og apostlene til å skrive ned Guds hellige ord, sier Peter: «Aldri ble noen profeti båret fram fordi et menneske ville det, men drevet av den Hellige Ånd talte mennesker ord fra Gud» (2 Pet 1,21).

Den Hellige Ånd er Livgiveren og Hjelperen som gjennom evangeliet skaper tro på Guds Sønn, den eneste veien til Faderen. Den Hellige Ånd fører mennesker fra åndelig død til åndelig liv. Han føder syndere på ny i dåpens bad (Tit 3,5; Joh 3,5). Jesus sa til folket: «Dette er Guds verk: Tro på ham som Gud har sendt» (Joh 6,29). Jesaja skriver at Den Hellige Ånd er «en Ånd med visdom og forstand, en Ånd som gir råd og styrke, en Ånd som gir kunnskap og frykt for Herren» (Jes 11,2).

(Tidskriften Biblicum, 4/2019)

[1] Se også artikkelen «Jeg er ikke kommet av meg selv» i Biblicum 1/2019. https://www.biblicum.info/2020/10/06/jeg-er-ikke-kommet-av-meg-selv/