Av pastor Tim Buelow, Carthage, USA

Herrens hånd kom over meg. Ved Herrens ånd førte han meg ut og satte meg ned i en dal som var full av knokler. Han førte meg omkring blant dem. Se, det lå en stor mengde knokler utover dalen, og de var helt tørre. Da sa han til meg: «Menneske, kan disse knoklene bli levende igjen?» Jeg svarte: «Min Herre og Gud, det vet bare du.»

Han sa: «Tal profetord over disse knoklene og si til dem: Tørre knokler, hør Herrens ord! Så sier Herren Gud til disse knoklene: Se! Jeg lar det komme ånd i dere, så dere blir levende. Jeg fester sener på dere, legger på kjøtt, trekker hud over og gir dere åndedrett så dere blir levende. Da skal dere kjenne at jeg er Herren.»

Jeg talte profetord, slik jeg hadde fått påbud om. Se, jeg profeterte, og det begynte å buldre og skjelve. Knoklene la seg inn mot hverandre, knokkel mot knokkel. Jeg så, og se! – det kom sener og kjøtt på dem, og hud ble trukket over. Men ånd manglet de.

Da sa han til meg: «Tal profetord til ånden! Menneske, tal profetisk og si til ånden: Så sier Herren Gud: Kom, ånd, fra de fire vindretninger og blås på disse drepte så de blir levende.» Jeg talte profetord, slik han hadde befalt meg. Da kom det ånd i dem, så de ble levende. De reiste seg opp og sto på føttene. Det var en umåtelig stor hær.

Så sa han til meg: Menneske, disse knoklene er hele Israels folk. Hør hva de sier: «Våre knokler er tørket inn, vårt håp er knust. Det er ute med oss!» Tal derfor profetord og si til dem: Så sier Herren Gud: Se, mitt folk, jeg åpner gravene deres og lar dere stige opp av grav. Så fører jeg dere til Israels land. Mitt folk, dere skal kjenne at jeg er Herren når jeg åpner gravene deres og lar dere stige opp av grav! Jeg gir dere min ånd så dere blir levende, og lar dere finne hvile i deres eget land. Da skal dere kjenne at jeg, Herren, har talt og satt det i verk, sier Herren.

Et folk som for størstedelen hadde vendt Gud ryggen i vantro, blir her sammenlignet med uttørkede knokler. På profeten Esekiels tid hadde Israels barn tapt landet sitt. De var døde for det lovede landet og det lovede landet  var dødt for dem, nå som de var landsforvist tusentalls kilometer fra landet sitt. Ikke nok med det. Den babylonske kongen hadde forbudt dem å noensinne vende tilbake til landet sitt. Det var det verste! De fikk ikke vende tilbake til landet der frelseren deres ifølge Guds løfte skulle bli født! Han skulle jo bli født som en kvist fra Isais avhuggede stubbe (Jes 11,1), fra en rest i Juda, der han er herskerstavens rette innehaver (1. Mos 49,10). Men om det ikke lenger  fantes en avhuggen stubbe der, ingen rest i Juda, hvordan skulle løftet om Messias da oppfylles?

De opplevde situasjonen sin som bokstavelig talt helt håpløs. De hadde ikke noe håp om å kunne vende tilbake og om nytt liv. Skulle det noensinne kunne komme en frelser? Hvordan? Det virket helt umulig! Derfor sier de: «Våre knokler er tørket inn, vårt håp er knust. Det er ute med oss!» (v. 11).

Noe lignende opplever mange i disse corona-tider. Kanskje ikke like dramatisk, men tanker som disse gnager i vårt indre: Kommer noe til å bli som før? Kommer vårt land noensinne til å hente seg inn igjen? Har våre liv for alltid endret seg til det verre? Blir en rekke butikker og bedrifter tvunget til å nedlegge virksomheten? Hvordan kommer det til å gå med de unge studentene? Får de tatt eksamen og feire at den er bestått?

Ved Esekiel viste Gud sitt folk på dramatisk vis: Selv om alt virket helt håpløst, skulle de få liv igjen! Esekiel så et utrolig syn. Døde, tørre knokler la seg inn mot hverandre, knokkel mot knokkel. De fikk sener og muskler og ble dekket av hud. «Jeg lar det komme ånd i dere, så dere blir levende», sa Herren. «Ånden kom inn i dem, så de ble levende. De reiste seg opp og sto på føttene. Det var en umåtelig stor hær.»

For et under! Jeg lurer på om til og med Esekiel ble overrasket over dette synet. Egentlig burde han ikke ha blitt det. Ikke vi heller. Tenk på hvordan det var i begynnelsen. Gud skapte verden av absolutt ingenting og formet siden mennesket «av støv fra jorden. Han blåste livspust i nesen på det, og mennesket ble en levende skapning» (1. Mos 2,7). Dette er hva Gud gjør. Han er Gud! Han er skaperen vår. Uten ham finnes ikke liv. Han oppfant det og han sørget for at det ble til. Akkurat som det var Gud som skapte i begynnelsen, er det også han som skaper på nytt. Han gjør det menneskelig sett umulige. Han er Gud.

Hvordan gjør han det? «Tal profetord over disse knoklene og si til dem: Tørre knokler, hør HERRENS ord.» … Jeg talte profetord, slik jeg hadde fått påbud om. Se, jeg profeterte, og det begynte å buldre og skjelve. Knoklene la seg inn mot hverandre, knokkel mot knokkel (v. 4.7). Han pustet Ånden inn i disse knoklene ved å forkynne sitt ord. I begynnelsen skapte Gud liv ved sitt ord. Han sa: «Bli til!» Og det ble til. Slik skaper Gud på nytt ved å tale sitt ord.

Ved et under skulle Gud gjøre noe som han aldri hadde gjort tidligere. Han skulle gjenopprette en død nasjon! Han gjorde det ved å påvirke den persiske kongen Kyros´  sinn, så han lot kunngjøre i hele sitt rike, 70 år etter landsforvisningens begynnelse, nøyaktig som Jeremia hadde profetert: Jødene skulle vende tilbake, deres døde nasjon få nytt liv og hovedstaden og tempelet bygges opp igjen (Jer 29,10). Ingenting som dette hadde noensinne skjedd tidligere! Det døde Israel skulle bli levende igjen og komme tilbake til Jerusalem og Judea. For et mirakel!

Gud skulle til og med gjøre mer enn dette: Han skulle gjøre denne lille jødiske nasjonen, den resten av troende som fantes der, til et verdensomspennende rike ved å innpode millioner av hedninger i sitt sanne folk. Det sanne Israel er nå en levende virkelighet over hele jorden, et hellig fellesskap som består av alle som ved Guds løfte er blitt født på nytt. «Ikke alle israelitter tilhører virkelig Israel… Det er ikke de som er [Abrahams] barn av kjøtt og blod, som er Guds barn. Bare dem som er barn ut fra løftet, regner han som Abrahams ætt» (Rom 9,6.8).

Det finnes dem som valfarter til Israels jordiske hovedstad, Jerusalem, for å komme til det sanne Israel. Men de som tror på Guds Sønn, den messianske kongen, lammet som er «herrenes herre og kongenes konge» (Åp 17,14), har ifølge Hebreerbrevet allerede «kommet til fjellet Sion, til den levende Guds by, det himmelske Jerusalem, til ti tusener av engler, til en høytidsfeiring, til forsamlingen av de førstefødte som er oppskrevet i himmelen» (Hebr 12,22f).

Ikke en eneste sjel i Kristi rike begynte som noe annet enn en haug med døde knokler. I Guds øyne var ikke en eneste av oss levende før Ånden kom inn i oss. Menneske, kan disse knoklene bli levende igjen? (v. 3). Ja, de kan det, for Gud har gjort oss levende i Kristus. Ved Guds ord førte Den Hellige Ånd oss, som var åndelig døde, fra død til liv. Og han fortsetter å gjøre det i dag rundt om i hele verden, dag inn og dag ut. Han skaper en stor hær av sjeler – den stridende kirken (Ecclésia mílitans).

Han gjør akkurat det samme som han gjorde med de uttørkede knoklene i dalen. Han gjør det ved sitt allmektige ord. «Tal profetord over disse knoklene og si til dem: Tørre knokler, hør HERRENS ord» (v. 4). Og når de døde knoklene hører Herrens ord, gir Ånden dem liv ved ordet. Han gjør akkurat som han gjorde med haugen med døde knokler i dalen. Han gjør det ved sitt allmektige ord. Ved Guds ord kom Ånden inn i dem. Troen er en gave ved ordet og Ånden. Vi er frelst ved troen. Dette er den eneste måten å bli frelst på. Den Hellige Ånd gir oss tillit til Jesus og vi får evig liv.

Fra død til liv

Døde israelitter, som ved sin vantro ble bortført til babylonsk fangenskap, kom tilbake til liv og vendte tilbake fra landsforvisningen. Steg for steg ble hovedstaden deres bygget opp igjen. Tempelet ble bygget opp igjen. Det var mindre enn det hadde vært tidligere. Men det var nå en rest av troende, ikke den store massen som hadde forlatt Gud. Også dette var forutsagt: Selv om folket ditt, Israel, var som havets sand, skal bare en rest vende tilbake/vende om (Jes 10,22).

Også 500 år senere fantes det en rest av troende jøder, da Gud oppfylte løftet om å sende Messias til Sion. Et eksempel er den gamle Simeon, som tok Jesus i armene sine og sa: Mine øyne har sett din frelse, som du har gjort i stand like for ansiktet på alle folk (Luk 2,30f). Et annet eksempel er Maria. Når hun får budskapet om at hun skal føde den lovede  frelseren, Guds Sønn, svarer hun: La det skje med meg som du har sagt (Luk 1,38). Den samme allmektige Gud har gitt våre døde knokler liv ved troen på den lovede  frelseren, som han sendte da tiden var inne og som ved sitt fullbrakte frelsesverk har frelst oss fra synd og død. Det begynner med død, noe som blir belyst ved de døde uttørkede knoklene.

Ved loven avslører Gud hvilke store syndere vi er, verdige evig fordømmelse. Ved evangeliet oppvekker han åndelig døde til liv. «Bokstaven slår i hjel, men Ånden gjør levende,» skriver Paulus (2. Kor 3,6). Loven med sine krav kan ikke gi liv, bare evangeliets løfte. Ved det oppvekker Ånden oss til liv. Paulus skriver til de troende: «Dere var en gang døde på grunn av misgjerningene og syndene deres… Vi var av naturen vredens barn… Av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave» (Ef 2,1.3.8). Gud lar oss nå ved corona-epidemien smake litt på dødsangst, så vi ikke skal ta livet som en selvfølge, som noe vi fortjener, men som et mirakel, som en stor gave av nåde. Og størst av alt er det evige livet. Jesus sa: Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som hører mitt ord og tror på ham som har sendt meg, har evig liv og kommer ikke for dommen, men er gått over fra døden til livet (Joh 5,24).

(Tidskriften Biblicum, nr. 2/2020)