Av Stefan Hedkvist

Gud har skapt alle mennesker fra ett ektepar, Adam og Eva. Vi har alle én og samme opprinnelse. Dessuten har Gud gjenløst alle med sin Sønns dyre blod. Alle mennesker uten unntak er dyrt gjenløst. Gud vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal komme til erkjennelse av sannheten og bli frelst. Derfor har han befalt at det glade budskapet om frelsen skal forkynnes for alle folk i hele verden. Å favorisere visse mennesker og diskriminere andre er en synd som sårer Gud. Det er en holdning som strider mot alt det Bibelen lærer.

Jakob skriver i sitt brevs første kapittel: «All god gave og all fullkommen gave kommer ovenfra, fra lysenes Far. Hos ham er det ingen forandring eller skiftende skygger. Av sin egen vilje har han født oss ved sannhetens ord …» (1,17f). Og like etter: «Enhver skal være rask til å høre, men sen til å tale og sen til å bli sint. For sinne hos et menneske fører ikke til det som er rett for Gud. Legg da av alt urent og all ondskap, og ta ydmykt imot det ordet som er plantet i dere, og som har makt til å frelse sjelene deres. Dere må gjøre det Ordet sier, ikke bare høre det, ellers vil dere bedra dere selv» (1,19-22).

Der troen er sann og ikke en innbilt eller hyklersk tro, viser den seg i gjerninger. Vi skal være Ordets gjørere, ikke bare dets hørere. Jakob gir tre eksempler på hva det innebærer å være Ordets gjører:

1. Våre ord avslører det som fins i hjertet vårt. Om vi forbanner, lyver, sårer, manipulerer eller fornedrer andre, eller snakker stygt om andre, sårer vi Gud og troen dør ut. Vi skal lære oss å holde tungen vår i tømme, ellers er vår gudsdyrkelse ingenting verdt.
2. Vi skal ikke først og fremst tenke på vårt eget beste og overlate de svake og trengende til seg selv. Da sårer vi Gud som har gitt oss «den kongelige lov» (2,8). Jakob formaner oss å ta oss av foreldreløse barn og enker i deres nød. Det er en gudsdyrkelse som er ren og feilfri for Gud (1,27).
3. Vi skal holde oss ubesmittet av verden. Om vi lever som ubotferdige syndere i fyll, seksuell umoral, fiendtlighet, krangling, selviskhet, gjerrighet og lignende, sårer vi Gud som sendte sin Ånd for å frigjøre oss fra alt slikt. Vi drar kristendommen ned i sølen og setter vår tro i fare. Bibelen sier at den som lever slik, ikke skal arve Guds rike.

Å være Ordets gjørere innebærer også at vi ikke er partiske eller går etter personers anseelse. Ifølge evangeliene gikk Jesus omkring og gjorde godt mot alle. Han er ikke selektiv når han retter sin nådige innbydelse til mennesker. Målgruppen for hans innbydelse er alle mennesker i alle land, uansett språk, hudfarge, sosial klasse, kjønn eller alder. Men vi ser i evangeliene at det først og fremst var enkle, fattige eller utstøtte mennesker som tok imot innbydelsen.

I begynnelsen av det andre kapitlet advarer Jakob mot den faren at forsamlingen begynner å favorisere rike mennesker og diskriminere fattige. De rike får positiv oppmerksomhet og blir løftet fram, mens de fattige bare blir tolerert. Det skjer over alt i verden. Man er nøye med å ta godt imot slike som man tror kan gi noe tilbake, mens man ignorerer eller avviser dem som ikke kan gi noe tilbake, men trenger hjelp. Som kirke eller forsamling finnes det en risiko for å bli påvirket av verden og begynne å betrakte mennesker på samme måte. En organisasjon er jo alltid i behov av penger for å kunne drive sin virksomhet. Derfor fins det en risiko for å planlegge virksomheten først og fremst med tanke på å få inn gaver, støtte, bidrag etc. Det hører med til sakens natur at man da ikke betrakter de fattige som den fremste målgruppen, men retter seg mot andre som man tror kan bidra med penger.

Jakob vender seg mot en slik tankegang og minner om at Gud har utvalgt de fattige til å bli rike i troen. Det har han gjort for at hans navn skal bli æret. Paulus har samme oppfatning. Han skriver i 1 Kor 1,27-29: «Det som i verdens øyne er dårskap, det utvalgte Gud for å gjøre de vise til skamme, og det som i verdens øyne er svakt, det utvalgte Gud for å gjøre det sterke til skamme. Ja, det som i verdens øyne står lavt, det som blir foraktet, det som ikke er noe, det utvalgte Gud for å gjøre til intet det som er noe, for at ingen mennesker skal ha noe å være stolt av overfor Gud.» Apostelen vil med dette vise at frelsen ikke skyldes menneskers handlinger, makt eller rikdom, men bare Guds nåde for Kristi skyld. Dette blir aller mest tydelig hos barna. Jesus stilte fram et barn som eksempel på slike som tar imot Guds rike. I samme hensikt stiller Paulus fram de svake og fattige. Om det var flest rike, lærde og mektige som ble kristne, ville det se ut som om det krevdes rikdom, lærdom og store gjerninger for å bli frelst. Men nå har Gud utvalgt det svake for å ydmyke de rike. Ingen har noe å rose seg av for Gud.

La oss også se på det eksemplet som døperen Johannes og Jesus ga. Da Jesus talte om døperen Johannes, spurte han: «Hva gikk dere ut for å se? En mann kledd i fine klær? De som går i fine klær, bor i kongenes slott» (Matt 11,8). Johannes hadde klær av kamelhår og et lærbelte om livet, og maten hans var gresshopper og vill honning. Rikdom og makt virket overhode ikke å gjøre inntrykk på Jesus, og det var ikke noe han prioriterte. Han ble født av fattige foreldre i en stall, og den første sengen hans var en krybbe. Senere ble det ikke noe bedre: «Revene har hi, og himmelens fugler har rede, men Menneskesønnen har ikke noe han kan hvile hodet på,» sa han (Matt 8.20). Da han døde, hadde de tatt fra ham til og med de klærne han hadde på seg da han ble dømt.

Den fattige Lasarus viste mer interesse for Guds ord enn den rike mannen. Slik fins det i dag ofte en større åndelig grøde blant fattige enn rike. Sverige er blant de land som har verdens høyeste levestandard. Sverige har med rikdommen også blitt et avkristnet land der det ikke lenger fins noen større åndelig grøde å hente. Men hvem er vel bedre til å vise kjærlighet og respekt for de fattige enn den kristne forsamlingen? Hvem er bedre til å gi dem en følelse av menneskeverd og verdi i Guds øyne enn den kristne forsamlingen? Og hvem kan bedre ta vare på de åndelige gavene deres enn den kristne forsamlingen der vi alle er ett eneste legeme i Kristus?

Jakob kaller partiskhet, diskriminering, hovmod over livets goder, favorisering og rasisme for synd mot den kongelige loven som formaner oss å elske vår neste som oss selv. Å være partisk eller diskriminerende er ikke bare en upassende holdning, men en synd som gjør at man blir skyldig for Gud. Det er en holdning som vekker Guds vrede – han som har skapt alle mennesker av samme foreldre og som har gjenløst alle med sin Sønns blod. Derfor skal vi ikke være partiske eller diskriminerende.

Ingen skal altså tenke at det ikke er så farlig om vi er litt partiske, diskriminerende eller rasistiske. Jakob skriver: «Men gjør dere forskjell på folk, da synder dere, og loven anklager dere som lovbrytere. For den som holder hele loven, men snubler i ett av budene, har gjort seg skyldig i å bryte dem alle» (Jak 2,9-10). Det er et budskap som går gjennom hele Bibelen, fra Mosebøkene til epistlene. Det gjør at vi alle, rik og fattig, mann og kvinne, gammel og ung, mennesker fra alle folk, land og språk, er nøyaktig like avhengig av Guds frelse. Vi er alle syndere og helt avhengig av Guds nåde. Evangeliet diskriminerer ikke noen, men for evangeliet er vi alle like, som det heter: «Her er ikke greker eller jøde, omskåret eller uomskåret, barbar, skyter, slave eller fri. Nei, Kristus er alt og i alle» (Kol 3,11).

På to måter motiverer Jakob oss til å leve etter Guds vilje:

• For det første har Gud lovet å velsigne dem som gjør hans vilje. Loven har slike velsignelser knyttet til seg. Tenk på det fjerde budet som lover at det skal gå dem vel som hedrer sine foreldre. Og i sammenfatningen av budene lover Gud at han skal vise nåde i tusen slektledd når vi holder hans bud. Jakob kaller loven «frihetens lov» eller «den lov som gir frihet» (2,12). Guds lov gir virkelig frihet, glede og velsignelse til alle kristne som, veiledet av Skriften, vandrer i Ånden og gjør Guds vilje.
• For det andre motiverer han oss med trusler og frykt: «Dommen skal være ubarmhjertig mot den som ikke har vist barmhjertighet» (2,13). På samme måte gjorde Jesus etter at han hadde lært disiplene å be Herrens bønn: «Dersom dere ikke tilgir menneskene, skal heller ikke deres Far tilgi de misgjerningene dere har gjort» (Matt 6,15). Jakob tillegger: «Barmhjertigheten triumferer over dommen» (2,13), dvs. at vi skal leve slik at vi blir mottakere av alle de rike velsignelsene og gode gavene som Gud har lovet, i stedet for å leve slik at vi fører over oss Guds vrede. Det er å la barmhjertigheten triumfere over dommen.