Av John D. Schuetze[1]

Ordet «legalisme» eller «loviskhet» brukes ofte blant oss. Vi advarer mot det. Vi taler om farene med det. Vi forsøker å unngå det. Men når vi blir bedt om å forklare det, ser vi at det kan være vanskelig å definere hva det er.

Definisjon

Selv om det kan være vanskelig å gi en kort definisjon av ordet, kan vi legge merke til hvordan det blir brukt. Uttrykket «legalisme» brukes i tre grunnleggende sammenhenger:

Den første bruken skjer i forbindelse med rettferdiggjørelsen. Da er det et synonym for gjerningsrettferdighet. Om vi prøver å oppnå eller oppmuntre til frelse ved hjelp av gjerninger, gjør vi oss skyldige i legalisme.

Den andre bruken av uttrykket legalisme skjer i forbindelse med helliggjørelsen. Om vi prøver å motivere en kristen til å gjøre gode gjerninger ved hjelp av loven og ikke ved hjelp av evangeliet, gjør vi oss skyldige i legalisme.

Til slutt kan legalisme også sikte til en ukristelig og dømmende holdning. Vi har vår egen personlige oppfatning av hvordan en kristen bør være, og om en medkristen ikke holder mål etter vår målestokk, ser vi ned på ham eller henne.

Noen ganger fins det en sammenheng mellom den andre og tredje bruken av ordet, men ikke alltid. Når vi bruker uttrykket «legalisme» i våre kretser, er det oftest tale om det andre bruksområdet – en sammenblanding av lov og evangelium i den kristnes liv i helliggjørelse. Derfor skal vi i denne artikkelen først og fremt se på denne bruken av «legalisme».

En rett bruk av loven

Fordi vi som kristne er både hellige og syndere, et gammelt menneske og et nytt menneske, kjød og ånd, trenger vi både loven og evangeliet. Under den lutherske kirkens historie har noen hevdet at den kristne ikke lenger trenger loven. Skriften (Rom 7; 1 Kor 9,27) som den normerende normen og Konkordieformelen (artikkel VI) som en normert norm lærer likevel tydelig at den kristne trenger loven. Men hvordan vi bruker loven og evangeliet for å motivere den kristne til å gjøre gode gjerninger, vil avgjøre om vi har havnet i legalisme. Enkelt sagt er legalisme en sammenblanding av lov og evangelium. Tanken er at man kan motivere en kristen til gode gjerninger som behager Gud, ved hjelp av loven i stedet for evangeliet. Denne loven kan være Guds lov eller menneskebud, et handlingsprogram eller en praksis. Den kan også være evangeliet som er blitt forvandlet til en lov.[2]

Dette betyr ikke at loven ikke har noen plass i den kristnes liv i helliggjørelse. Men når det gjelder gode gjerninger kan loven bare holde den syndige naturen i sjakk. Vi bruker loven for å slå ned den gamle Adam (1 Kor 9,27) fordi han er «likesom et utemmet og gjenstridig esel … og må tvinges til lydighet mot Kristus ikke bare med lovens lære, formaning, tvang og trussel, men også ofte med straffenes og plagenes kjepp.»[3] Det er viktig å huske på at det ikke er legalisme når vi bruker loven mot den syndige naturen. Det er en rett bruk av loven og dessuten viktig. Likesom apostelen Paulus bruker vi loven for å kjempe mot oss selv og tvinge kroppen til å lystre (1 Kor 9,27). Men når vi gjør det, må vi forstå at det ikke følger gode gjerninger av bare å bruke loven på den syndige naturen. En person gjør kanskje til slutt det loven krever, men han eller hun vil ikke gjøre det ut fra det rette motivet. «Uten tro er det umulig å behage Gud» (Hebr 11,6). Den gamle Adam kommer til å forbli en vantro til sin dødsdag. Han kan ikke omvendes, bare drepes. Han kan ikke motiveres til gjerninger som behager Gud. Han kan bare tvinges, drives, slås og slepes på underkastelsens vei. På grunn av den syndige naturen trenger en kristen loven som en tøyle.

På den andre siden gleder det nye mennesket seg over Herrens lov. Det vil gjøre det Gud vil. Gjennom evangeliet blir det motivert til å leve et liv som behager Gud. Kjærligheten til Kristus tvinger det til mer enn villig å vandre i de gode gjerninger som Kristus på forhånd har lagt ferdige.[4]

En gal bruk av loven

Legalisme blander sammen loven og evangeliet. Den bruker loven for å motivere[5] den kristne til gode gjerninger. Den betrakter lydighet mot Guds lov som målet og loven og straffen som en måte å tvinge mennesker til å føye seg.

Men kan vi ikke også true med straff, eller det vi kan kalle å bruke negativ stimulering til atferdsendring, for å fremme en gudfryktig levemåte? Det kan vi utvilsomt. Og om det brukes rett, er det ikke en sammenblanding av lov og evangelium. Slike trusler holder den syndige naturen i tøylene. Men det blir legalisme om vi stopper der. Hvis vi bare er interessert i å få en kristen til å handle på en viss måte og bruker loven for å oppnå dette, da har vi blitt legalistiske. Å tillempe lov og evangelium rett betyr å tillempe lovens trusler om straff mot den syndige naturen, men det betyr også å oppmuntre det nye mennesket til gode gjerninger ved evangeliet. Vårt mål i dette tilfellet er ikke bare ytre handling, men indre kjærlighet. Vi søker ikke bare å oppnå et liv i overensstemmelse med Guds lov, men også et liv i tro til Guds ære.

Vi har berørt bruken av negativ stimulering og trusler om straff. Men hva skal vi da si til positiv stimulering? Hvor passer det inn når vi taler om lov og evangelium og den kristnes liv i helliggjørelse? Det er sant at Gud ofte gir oss jordiske velsignelser når vi holder hans bud. Apostelen Paulus kaller budet å hedre din far og din mor «det første budet med et løfte» (Ef 6,2). Gjennom profeten Malaki formante Herren sitt folk: «Bær hele tienden inn i forrådshuset.» Deretter kom han med dette løftet: «Prøv meg på denne måten … om jeg ikke vil åpne himmelens luker for dere og øse ut velsignelser over dere i rikelig mål! Jeg vil true eter-gresshoppen for deres skyld, så den ikke ødelegger markens grøde for dere. Og vintreet på marken skal ikke slå feil for dere» (Mal 3,10-11). Jesus sa: «Gi, så skal dere få: Et godt mål, sammenristet, stappet og breddfullt, skal dere få i fanget» (Luk 6,38). Paulus la til: «Den som sår sparsomt, skal høste sparsomt, og den som sår rikelig, skal høste rikelig» (2 Kor 9,6).

Når Herren holder frem jordiske velsignelser, fysiske eller åndelige, som en motivasjon for den kristne, står de ikke alene. De fremholdes aldri som noe som bidrar til evig liv. De er aldri den eneste drivkraften. En kristen, som vil gjøre gode gjerninger av kjærlighet til Kristus, betrakter slike velsignelser som ytterligere vitnesbyrd om en nådig og kjærlighetsrik Gud. Denne Gud vil ikke la noe hindre ham fra å velsigne sine barn. Disse velsignelsene er nådelønn, ikke lønn for fortjeneste.

Noen områder der vi kan henfalle til legalisme

Vi har nå brukt en del tid på å tale om hvordan legalisme kan defineres. På hvilke områder bør vi da være oppmerksomme så vi ikke blir offer for en legalistisk fremgangsmåte? La meg nevne et par områder der det er viktig å være på vakt mot legalisme.[6]

Den første utfordringen har å gjøre med hvordan vi betrakter kristne som står utenfor vårt kirkefellesskap. For en kristen som verdsetter Guds ords sannhet og innser at falsk lære bare kan føre oss bort fra Kristus, vil balanseringen mellom læren om kristent fellesskap og kirkefellesskap aldri være lett. Hvordan gleder vi oss på en rett måte over det faktum at en person fortrøster på Kristus som sin Frelser selv om vi ikke kan praktisere kirkefellesskap med den personen? Faren er at vi lar læren om kirkefellesskap få drive læren om kristent fellesskap ut av bildet. Faren er at vi blir mer opptatt av rett lære enn av kristen tro. Når dette skjer, henfaller vi til legalisme.[7]

Den andre utfordringen gjelder hvordan vi tillemper nøkkelmakten i samband med kristen formaning.[8] Det kan enten gjøres på en legalistisk måte eller på en evangelisk måte. Om vårt mål er å følge rette former og prosedyrer, kan vi lett betrakte Matt 18,15-18 som det foreskrevne formularet, de fire stegene som vi må følge når vi formaner en ubotferdig bror eller søster. I en slik fremgangsmåte er vårt hovedmål «å utøve kirketukt riktig» og ikke å vinne en ubotferdig bror eller søster. Dette er legalisme. Om vi følger en evangelisk fremgangsmåte, forstår vi at målet med den kristne formaningen er omvendelse, og vi ser at Jesu ord i Matt 18 vil vise oss hvor langt vi skal være villig til å gå for å føre en syndende bror eller søster til omvendelse. Igjen ser vi at forskjellen mellom en legalistisk fremgangsmåte og evangelisk fremgangsmåte har å gjøre med våre holdninger. Hva er målet vårt? Og bruker vi Guds ord rett (lov eller evangelium) for å nå dette målet?

Sammenfatning

Før vi avslutter dette korte studiet om legalisme, må vi ikke glemme at akkurat som legalisme er farlig for sjelene, er også dens motsetning det. Om vi er så ivrige etter å glede oss over kristent fellesskap med dem som bekjenner Kristus at vi samtidig skyver til side læren om kirkefellesskap, tillemper vi ikke lov og evangelium på en rett måte. Om vi lar være å konfrontere syndere med loven fordi vi er redde for å støte dem bort fra kirken, blander vi også sammen lov og evangelium. Det fins ingen tvil om at Guds ord er et anstøt for de vantro.

Når vi tillemper loven og evangeliet på en rett måte i bruken av nøkkelmakten, skal målet vårt være å føre mennesker til anger og tro på Kristus. Om vi ikke har og arbeider for dette målet, følger vi ikke en evangelisk framgangsmåte, og det er en troløshet mot nådemidlene. Men når vi er trofaste i bruken av lov og evangelium, kan vi finne trøst i løftet om at det skal virke det Gud vil og utføre det som han har bestemt (Jes 55,11). Og målet er å føre syndere til fortrøstning på Kristus og oppmuntre dem til å leve livet sitt til hans ære.

(Tidskriften Biblicum, 1/2009)

FOTNOTER:

[1] Oversettelse av artikkelen «Doctrinal Brief: What is legalism?», Wisconsin Lutheran Quarterly, 4/2008, s. 285-289. John D. Schuetze er professor ved Wisconsinsynodens presteseminar i Mequon, USA.

[2] Som et eksempel på en forvandling av evangeliet til lov, reflekter over følgende uttalelse: «Neste gang du blir fristet til synd, tenk da på alt det Jesus har gjort for deg. Det minste du kan gjøre for ham, er å lyde hans bud.»

[3] Konkordieformelen, Solida Declaratio, artikkel VI, paragraf 24 (Konkordieboken, Lunde forlag 1985, s. 481).

[4] Når det gjelder gode gjerninger, er en kristen ikke bare ivrig etter å snakke om dem, men også å gjøre dem (not only eager to «talk the talk» but also «walk the walk»). Paulus understreker dette i Ef 2,10 der han skriver: «For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.»

[5] Vanligvis bruker vi i våre sammenhenger uttrykket «motivere» i en positiv betydning: «å inspirere noen til å gjøre gode gjerninger som behager Gud». Denne bruken av ordet er mer begrenset enn slik ordet brukes i vanlig engelsk. Der har det en videre betydning: å bruke makt eller innflytelse for å drive noen til å handle på en bestemt måte. Denne allmenne definisjonen kan innbefatte en bruk av loven for å tvinge den syndige naturen til handling. Det er viktig å huske på at når vi forklarer bibelske sannheter, bruker vi ofte dette ordet i en snevrere betydning enn det som er vanlig i vår samtidskultur.

[6] Disse er også noen av de bekymringer som J. P. Koehler tar opp i sitt essay «Legalisme iblant oss» (Legalism among us). For en mer detaljert utlegning, se The Wauwatosa Theology, Northwestern Publishing House, Milwaukee 1997, Vol. 2, s 229-282. Dette essayet fins også tilgjengelig på https://www.wisluthsem.org/resources/essay-files/

[7] J. P. Koehler tar dette opp på s. 247ff i The Wauwatosa Theology, Vol. 2.

[8] J. P. Koehler behandler emnet kristen formaning på s. 261ff i The Wauwatosa Theology, Vol. 2.