Av Seth Erlandsson

Lunde Forlag i Norge har utgitt en artikkelsamling på 250 sider om “skriftsynet og reformasjonen”. Boken heter “Guds ord, det er vårt arvegods”, redigert av Konrad Fjell, og er verdt å legge merke til. I stedet for en bokanmeldelse har jeg forsøkt å sammenfatte bokens lærerike innhold.

Konrad Fjell gjør det klart i forordet hvorfor denne boken om Bibelens og reformasjonens skriftsyn trengs: “Vi er i dag vitne til et alvorlig frafall fra Guds ord, ikke minst i de land hvor reformasjonen først fikk sitt nedslagsfelt.” “Gjennom bibelkritikk og liberalteologi har slangens spørsmål: ‘Har Gud virkelig sagt?’ fått sterkt innpass i den kristne menighet.” Samtlige artikler berører ulike sider ved bibelsynet. Mye kunne være verdt å sitere og kommentere, men av plasshensyn må det gjøres et utvalg.

Den første artikkelen har overskriften Den eneste prøvestein – bibelsynet og arven fra reformasjonen (s 14–20), skrevet av Johannes Kleppa. Han begynner prisverdig med å sitere Konkordieformelens innledningsord: “Vi tror, lærer og bekjenner at den eneste regel og rettesnor som all lære og alle lærere skal prøves og dømmes etter, er de profetiske og apostoliske skrifter i Det gamle og Det nye testamente, slik det står skrevet: «Ditt ord er en lykt for min fot og et lys på min sti» (Sal 119,105). Og Paulus skriver: «Om en engel fra himmelen skulle komme og forkynne noe annet, så skal han være forbannet!» (Gal 1,8).” Kleppa skriver også helt riktig: “Martin Luther var i særlig grad skriftteolog, og han verdsatte Guds ord svært høyt og hadde full tillit til det. ‘Skulle jeg fortelle om all nytte og gagn Guds ord virker, hvor skulle jeg da få nok papir og tid fra,’ utbryter han i fortalen til Den store katekismen. Det er denne Luthers holdning til Skriften vi bør tilegne oss og legge til grunn for all teologi og lære, og for all undervisning og forkynnelse” (s 15).

Jan Bygstad skriver om Gud og Skriften (s 22–35). Han understreker bl.a. at når Bibelen sier at “Gud er én” (5 Mos 6,4), betyr det at Han er den “absolutt enestående”. Gud er ett med sitt ord, og dermed skiller Guds ord seg fra alle andre ord. “At Gud er én, henger sammen med hans navn, JHVH. Jeg er den jeg er (2 Mos 3,14).” Han er ikke ”en projeksjon av menneskelige behov eller et speilbilde av menneskelige forestillinger i en bestemt kultur eller historisk epoke” (s 23). At Gud er “Den Han Er” (JHVH), innebærer at han ikke forandrer seg. Salmisten skriver: “Du er den samme, og dine år får ingen ende” (Sal 102,28). “Jeg, JHVH, har ikke forandret meg,” understreker Gud for Israel (Mal 3,6). “Når Gud er ett med sitt Ord, gjør dette Guds Ord forskjellig fra alle andre ord,” og “å møte Guds Ord er å møte Gud selv” (s 24). En avgjørende forskjell mellom Israels nabofolk og Israel er at nabofolkene har hellige bilder – avgudsbilder, men Israel har hellige ord. “Herren har valgt å åpenbare seg i ord, ord som etter hvert samles og skrives ned i hellig skrift” (s 25).

I artikkelen Åpenbaringens hemmelighet (s 36–47) betoner Konrad Fjell bl.a. at Bibelens ord er Åndens ord og at både den rette forståelsen og omvendelsen kommer ovenfra, fra Den Hellige Ånd. “Når Gud ved sitt ord og sin Ånd omvender et menneske og skaper troen i hjertet, er dette intet mindre enn et Guds under.” “Guds ord kommer til oss som lov og evangelium. Dette ser vi over alt i Bibelen. Dette er ikke en måte å dele inn Guds ord på som er funnet på av mennesker. Lov og evangelium i Guds ord er dypest sett en gjenspeiling av Guds eget vesen. Gjennom loven møter vi den hellige Guds reaksjon på all synd og urenhet. Gjennom evangeliet møter vi Guds forbarmende kjærlighet og nåde” (s 44).

Per Bergene Holms artikkel har som overskrift Desto fastere har vi det profetiske ord (s 48–59). “Gud har åpenbart seg. Det er den kristne erkjennelses fundament. Uten åpenbaring finnes ikke noe fast punkt i tilværelsen”, og mennesket er da overgitt til sine egne tanker. Bergene Holm betoner: “Å tro på Jesus og å tro på Ordet er ett og det samme.” “Det hevdes fra tid til annen at vi ikke tror på en bok, men på en person. Men et slik skille strider mot Jesu egne ord. Jesus gjør seg til ett med Skriftens ord på en slik måte at den som ikke tror på Skriften, avviser og fornekter Jesus selv” (s 58).

Andreas Årikstad tar opp emnet Bibelsyn og skapelse (s 60–75). Han viser hvor grunnleggende skapelsesberetningen er for hele Bibelen. Den moderne vitenskapens grunnleggende antagelse om at skaperverket har skapt seg selv, fører til et verdensbilde som er uforenlig med det bibelske. “Bibelen representerer et verdensbilde der Gud står utenfor det skapte, og der hans handlinger i historien er suverene. I motsetning til dette står blant annet et ateistisk verdensbilde der jorden, livet og mennesket har oppstått spontant uten Gud. En konsekvens av det guddommelige fraværet er at historiens gang ikke styrer mot noe bestemt mål, og at det ikke finnes nonen objektiv mening med tilværelsen” (s 61). Årikstad påpeker videre: “Vi står altså her med to klare alternativer. Enten har verden alltid fungert slik den fungerer i dag, eller så har Gud skapt verden god og senere lagt den under forgjengelighet med alle de følger det får for menneskeheten og naturen” (s 62).

Ingvald André Kårbø tar opp det vanskelige emnet om de uforsonlige krigene i Josvas bok (s 76–85). Han skriver: “Vi kan ikke bare skyve disse tekstene bort og late som om de ikke eksisterer.” Han vil presentere fire nøkler som kan hjelpe oss til hvordan vi kan forholde oss til dem.

1. Den første nøkkelen er Guds fremadskridende åpenbaring, dvs. “at Gud åpenbarer mer og mer gjennom de ulike delene av frelseshistorien” (s 77). Krigene i Josvas bok har sitt utgangspunkt i Guds befaling i 5 Mos 20,16–18. Men disse “bannlysingskrigene” skulle ikke være den normale måten å føre krig på. Befalingen gjaldt i en spesiell situasjon. “I Det nye testamente skjer det et radikalt skille. Nå er det ikke lenger slik at Guds folk primært er et folk av Abrahams biologiske etterkommere, som har et jordisk hjemland med Jerusalem som sin hovedstad. I Kristus vil Gud samle et folk av både jøder og hedninger, der det konstituerende elementet er troen på Jesus Kristus som frelser (Ef 2,11–22). Det er ikke lenger Israel, men himmelen som er hjemlandet (Fil 3,20), og målet er det nye Jerusalem (Åp 21,10)” (s 78).
2. Gud er langmodig, sen til vrede. Straffen over Kanaans innbyggere kom ikke som lyn fra klar himmel. På Abrahams tid hadde kanaaneernes (amorittenes) syndeskyld “ennå ikke fylt sitt mål” (1 Mos 15,16). Gud ventet i flere hundre år før han lot straffen ramme dem. Folket i Jeriko hadde hørt om Herrens frelsesgjerninger (Jos 2,9–10), men bare Rahab bekjente at HERREN er den eneste sanne Gud, “Gud både i himmelen der oppe og på jorden her nede” (Jos 2,11). Ved sin tro ble hun og familien hennes reddet.
3. Gud er hellig og rettferdig. Han er ikke bare langmodig. Som hellig og rettferdig sørger han også for at opprørskhet og urett blir straffet. “Han lar miskunn vare i tusen ledd. Han forlater misgjerning og overtredelser og synd. Men han lar ikke den skyldige være ustraffet” (2 Mos 34,7). Kanaaneerne hadde i lang tid drevet med spådomskunster, tegntyding, svartekunst, åndebesvergelser, ja til og med drept sønner og døtre “gjennom ilden”. “Hver den som gjør slikt, er en styggedom for Herren. Og for disse motbydelige tings skyld er det Herren din Gud driver dem bort fra deg” (se 5 Mos 18,9–12).
4. Gud vil bevare sitt utvalgte folk. Sameksistens med hedenskap innenfor den gamle paktens landområde (og den nye paktens kirke) frister Guds folk til avgudsdyrkelse. Vi ser særlig i GT men også i NT hvordan risikoen for å bli påvirket og falle fra var stor og advarslene velbegrunnede. “Litt surdeig gjennomsyrer hele deigen” (Gal 5,9). Syndens påvirkningskraft og surdeigseffekt er stor. Det å være Guds fiende er uhyre alvorlig. Så de harde straffedommene hadde ikke bare sitt utgangspunkt i Guds hellige rettferdighet, men også i hans kjærlighet. Her hadde Kårbø også kunnet sitere Hosea 11,9: “Jeg vil ikke fullbyrde min brennende vrede… Jeg er … Den Hellige midt iblant dere. Jeg kommer ikke med glødende harme.” Hans brennende hjerte for sine barn går som en rød tråd gjennom hele Bibelen.

Kårbø avslutter artikkelen sin med ordene: “Også jeg er ifølge Bibelen Guds fiende i mitt sinn og i min tanke (Kol 1,21). Jeg har ikke fortjent noen bedre utgang på livet mitt enn Jerikos innbyggere! Men mitt håp er Bibelens gode nyheter om Jesu soningsdød for mine synder (Kol 1,20.22). I Kristus har Gud forsonet meg med seg” (s 84).

Torben Kjær skriver om Apostlene – deres identitet og autoritet (s 86–97), en grundig artikkel om apostlenes høye oppdrag og hva som menes med apostolisk autoritet. Hva menes da med at Kristus og evangeliet om ham er Skriftens sentrum? En utredende artikkel om dette er Timo Laatos artikkel Kristus – Skriftens kjerne og stjerne (s 98–114). Han tar utgangspunkt i Romerbrevet. I Roma var det flere husmenigheter med risiko for splittelse, og Paulus vil med Romerbrevet kaste lys over Det gamle testamente som en kristosentrisk undervisning og at Kristus er ingen ringere enn “Guds rettferdighet”, rettferdigheten fra Gud. Det nye testamente er oppfyllelsen av det som loves i Det gamle testamente. “Ikke kjødets barn er Guds barn, men løftets barn regnes til ætten” (Abrahams) (Rom 9,8). Gud er og forblir trofast og oppfyller alle sine løfter. “Den dype sammenhengen mellom den gamle og den nye pakt blir åpenbar først når den åpenbares gjennom evangeliet” (s 109).

“Mange ganger og på mange måter har Gud i tidligere tider talt til fedrene gjennom profetene” (Heb 1,1). Peter Olsen knytter an til dette bibelverset i artikkelen Inspirasjonens måter – Gud talte til fedrene på mange måter (s 115–126). Skriftens inspirasjon nevner Paulus uttrykkelig i 2 Tim 3,16 med ordene: “Hele Skriften er utåndet av Gud.” Mange oversetter “innåndet av Gud”. Men det greske ordet i grunnteksten betyr snarere “utåndet av Gud” (gr. theópneustos), påpeker Olsen og fortsetter: “Ofte blir inspirasjonen misforstått. Mange teologer sier at bare profetene, ikke Bibelen, ble inspirert av Gud. Men Paulus forklarer her at de faktisk foreliggende skriftene er utgått av Guds munn. Guds ånd virket slik på de hellige Guds menn at ikke bare de selv, men også det som de skrev, var inspirert av Gud” (s 125).

De tre måtene Gud åpenbarer sitt ord for mennesker på, er:

1. Ytre manifestasjoner, når Gud kommer til mennesker på en synlig måte. Det skjedde særlig på den bibelske åpenbaringens første tid.
2. Indre tilskyndelser, når Gud taler til et menneske uten ytre manifestasjoner. I 1. Samuelsbok 3 roper Gud så høyt på den sovende Samuel at han våkner av det. På forklarelsesberget lyder Guds røst fra himmelen: “Dette er min Sønn, den elskede! I ham har jeg velbehag. Hør ham!” (Matt 17,5). Noen ganger taler Gud høyt og tydelig så alle tilstedeværende kan høre det. Andre ganger er det bare profeten selv som hører røsten.
3. Konkursiv inspirasjon innebærer at de menneskelige forfatterne av Bibelen “leste, tenkte og slet hardt. De brukte sin hukommelse og sine intellektuelle evner til det ytterste. De samlet materiale fra fjern og nær. De sorterte og skrev med egne ord . . . Tvers gjennom dette møysommelige arbeidet sikret Guds Hellige Ånd at det endelige produktet ble nøyaktig slik han ville” (s 119). Peter skriver: “De hellige Guds menn talte drevet av Den Hellige Ånd” (2 Pet 1,21).

Mikkel Vigilius skriver om Forskjellige bibelsyn (s 128–141). Først betoner han at det pågår en intensiv åndelig kamp imot Guds ord. Kan djevelen bare hindre oss i å møte Guds ord i lov og evangelium, så er vi hans for evig. Deretter kommer han inn på fremveksten av den moderne bibelkritikken fra og med andre halvdelen av 1700-tallet. På begynnelsen av 1900-tallet ble det i Skandinavia det historisk-kritiske bibelsynet som ble lagt til grunn for den statlige utdannelsen av prester og lærere. Dette bibelsynet tar utgangspunkt i at det ikke kan finnes en Gud som taler og handler inn i denne verden. Mange kristne ble påvirket og inntok en “mellomposisjon”, nemlig at Bibelen ikke er troverdig når det gjelder historiske, geografiske og biologiske opplysninger, men troverdig i sitt åndelige og teologiske budskap. Dette bibelsynet kalles “det konservative bibelsynet”.

“Siden det konservative bibelsynets fremvekst har det vist seg praktisk umulig for konservative teologer å definere grensen mellom sant og falskt i Bibelen. Noen avviser de bibelske beretningene om skapelse, syndflod, Sodoma og Jona. Andre er mer forsiktige i sin kritikk” (s 133).

Det postmoderne bibelsynet har gitt opp forsøkene på å skrelle bort de såkalte mytologiske lagene av Bibelen, dvs. alt som strider imot den moderne fornuften. “De har innsett at det ikke ble igjen noe åndelig budskap som kunne tale til og dekke menneskers religiøse behov” (s 133). Men en kritisk grunnholdning besto, nemlig at det er vi som skal sitte i dommersetet i forhold til Bibelen, ikke omvendt.

Det ortodokse bibelsynet “fastholder at Bibelen fra ende til annen er Guds eget troverdige, myndige og ufeilbarlige ord. Det er dette bibelsynet vi møter hos Jesus” (s 134). Som Guds sanne ord er Bibelen sann på alle livets områder og i møte med alle deler av virkeligheten. Augustin skrev følgende bemerkelsesverdige ord i et brev til Hieronymus: “Hvis jeg støter på noe som synes å stå i motstrid med sannheten, så regner jeg med at enten må det være en feil i den avskriften jeg har fått tak i, eller også er teksten dårlig oversatt, eller også er det jeg som ikke har forstått teksten rett” (hentet fra www.religioustolerance.org).

Læren om Skriftens ufeilbarlighet tas opp til behandling av Jack Kilcrease (s 142–155). Denne læren er ikke bare Bibelens og den lutherske bekjennelsens lære, skriver Kilcrease, men en logisk følge av vår tro på Kristus og hans fullkomne sannferdighet. Om Det gamle testamente sier Jesus: “Dere må ikke tro at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle” (Matt 5,17). “Skriften kan ikke gjøres ugyldig” (Joh 10,35). “Så uforstandige dere er, og så trege i hjertet til å tro alt det som profetene har talt!” (Luk 24,25). Om hans utvalgte og autoriserte vitner som står bak Det nye testamente, sier han: “Dere er det gitt å kjenne Guds rikes hemmeligheter” (Luk 8,10). “Den som hører dere, hører meg, og den som forkaster dere, forkaster meg” (Luk 10,16). “Talsmannen, Den Hellige Ånd, som Faderen skal sende i mitt navn, han skal lære dere alle ting, og minne dere om alt det som jeg har sagt dere” (Joh 14,26).

Ragnar Andersen tar opp Skriftens klarhet og tilstrekkelighet i artikkelen Bibelen er klar og tilstrekkelig (s 156–167). Bibelen må ikke suppleres av kirkelig tradisjon, nye åpenbaringer eller fornuftsoverveielser. Uklarheter fins hos oss mennesker, ikke i den guddommelige åpenbaringen, i Guds ord. “Vranglæren kommer av at fornuften blander seg inn på det området der vi er totalt avhengige av Guds ord, hevder Luther” (s 158). Skriften er sin egen tolk. “Intet profetord i Skriften er gitt til egen tydning” (2 Pet 1,20). Jesus “begynte fra Moses og fra alle profetene og utla for dem i alle Skriftene det som er skrevet om ham” (Luk 24,27). Han “åpnet deres forstand, så de kunne forstå Skriftene” (Luk 24,45). Skriftene “vitner om meg,” sier Jesus (Joh 5,39). “Skriften åpner seg for den som tror på Jesus Kristus og hører Guds ord som lov og evangelium. Hele Skriftens innhold er lov og evangelium” (s 161).

Hvordan skal Bibelen fortolkes? er tittelen på ytterligere en artikkel av Mikkel Vigilius (s 168–181). Han løfter fram “ti viktige fortolkningsprinsipper”:

1. Vi må ikke trekke noe fra Bibelens ord. Mange tar bort Bibelens ord om Guds vrede og dom over synden, skillet mellom vantro og troende, omvendelsens nødvendighet, den dobbelte utgang på livet til evig frelse eller evig fortapelse, samt Jesus som den eneste veien til frelse. Vi fristes alle til å behandle Bibelen på denne feilaktige måten.
2. Vi må ikke legge noe til Bibelens ord. Verdens to største kirkesamfunn, den romersk-katolske og den ortodokse, har utformet tillegg til Bibelen, egne tradisjoner med lærer og leveregler som preges av en lovisk religiøsitet.
3. Vi må skjelne mellom det tidsbestemte og det tidløse i Bibelen. En lang rekke lover i Det gamle testamente hadde bare gyldighet i den gamle pakten. De er fortsatt Guds eget ord, men de er ikke lenger forpliktende for oss. Hva som er tidsbestemt og tidløst skal vi la Bibelen selv fortelle oss.
4. Vi må respektere den grensen Gud selv har satt mellom det åpenbare og det skjulte. “Det skjulte hører Herren vår Gud til, men det åpenbarte er for oss og for våre barn til evig tid” (5 Mos 29,29). Det fins ting som bare Gud kjenner til og “hvorfor-spørsmål” som bare han vet svaret på, for eksempel: Hvorfor lot Gud det onde komme inn i verden? Hvorfor har Gud skapt mennesker som han vet vil gå fortapt? Hvorfor blir noen frelst og ikke andre? Vi vet ikke svarene på det skjulte, men vi vet at det er den samme nådefulle og gode Gud i det skjulte som i det åpenbare.
5. Vi må la paradoksene i Bibelen stå, og bøye oss for dem i tro og tilbedelse. Bibelens ord retter seg både til vår samvittighet, vårt hjerte og vår fornuft. Vår menneskelige fornuft er begrenset og preget av syndefallet, så det kan ikke alltid forstå og romme det som Bibelen sier. “Himlene og himlenes himler rommer deg ikke,” sier kong Salomo (1 Kong 8,27). Et paradoks oppstår når to utsagn begge er sanne, selv om de logisk og fornuftsmessig synes å være uforenlige. Noen eksempler: I Bibelen møter vi bare én Gud, og likevel er både Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd hver især fullt og helt Gud. Gud kan ikke dø, og likevel døde Gud på korset for oss. Jesus er nå i himmelen med sitt menneskelige legeme, og likevel utdeles hans legeme til hver nattverdgjest ifølge nattverdens innstiftelsesord. Mange teologiske uenigheter og mange nye kirker har oppstått fordi noen har forsøkt å oppløse de bibelske paradokser og fremstille en logisk kristendom.
6. Vi må lese de enkelte bibelord i lys av deres tekstsammenheng. “Her er ikke jøde eller greker, her er ikke trell eller fri, her er ikke mann og kvinne. For dere er alle én i Kristus Jesus” (Gal 3,28). Dette er ikke et utsagn om at kjønnsforskjellen og rolleforskjellen mellom mann og kvinne er utslettet i den kristne menighet. Det er et utsagn om at vi som mennesker alle står likt i forhold til Gud og frelsen.
7. Vi må la de klare ord i Bibelen kaste lys over de ord som er uklare for oss. Bibelen er klar, men den inneholder ord som kan virke uklare. Vi skal la det som Bibelen tydelig sier om et emne, kaste lys over det som Bibelen sier om det samme emnet et annet sted. Det står én Gud og én Ånd bak hele Bibelen. Ved å lese bibelordene i sin sammenheng, lar vi Bibelen fortolke seg selv.
8. Vi må la de læremessige avsnittene kaste lys over de historiske avsnittene. Halvdelen av Bibelen er historiske beretninger. Når de handler om hva troende mennesker har gjort, kan vi ikke alltid ta for gitt at de alltid var gode forbilder og handlet rett. Moses tok loven i egne hender og slo en mann i hjel (2 Mos 2,12). David tok seg mange koner (2 Sam 5,13). De første kristne solgte sine eiendeler og ga alt bort (Apg 2,45). Er vi fortrolige med de læremessige avsnittene, har vi mulighet til å vurdere de troendes liv og handlinger rett.
9. Vi må skjelne mellom lov og evangelium i Bibelen. Alle ord i Bibelen om Guds krav, er loven, og alle ord om Guds nåde er evangelium. Vi kan bare forstå Guds undervisning ved å skjelne rett mellom disse to delene av Guds ord. Lovens endemål er å vise oss at vi alle er helt igjennom syndige og fortapte i oss selv, så det blir helt klart for oss gjennom evangeliet at vår eneste redning er Jesus og hans frelsesgjerning for oss. I det “loddrette” forholdet til Gud og frelsen må vi la evangeliet om Jesus råde alene. I det “vannrette” forholdet til vår neste må vi la loven fortelle oss hvordan vi bør leve. Å ta evangeliet til oss og la det råde i vårt forhold til Gud, og å ta loven til oss og la den råde i forholdet til vår neste, er nøkkelen til et frimodig og sunt kristenliv.
10. Vi må tolke alle tekster i Bibelen i lys av Jesus som vår Frelser. Bibelens sentrum er evangeliet om Jesus. Skriftene “vitner om meg” (Joh 5,39). “Alle Guds løfter har i ham fått sitt ja” (2 Kor 1,20). “Denne verdens gud har forblindet de vantros sinn, så de ikke ser lyset fra evangeliet om Kristi herlighet, han som er Guds bilde” (2 Kor 4,4). Mange villedende fortolkninger har sin årsak i at enkelte emner og temaer løsrives fra og tolkes uavhengig av evangeliet om Jesus. Takket være Bibelens klarhet er det mulig for oss syndere å nå fram til full visshet om frelsen ved troen på Kristus. Gud har talt klart og entydig i Bibelen om seg selv og om frelsen.

Hva kan vi lære av Martin Luther? Det er overskriften for Alf Danbolts artikkel (s 184–195). Vi kan blant annet lære hvor avgjørende Bibelen er, ikke bare for Luther, men for all sann kristendom og for sann tillit til Jesus Kristus som vår Frelser. “Bare Skriften gir et fast punkt en kan vurdere alt annet etter, og et urokkelig fundament for troen” (s 190). “Den Hellige Skrift er klesdrakten vår Herre Krist har tatt på seg, og i den lar han seg bli sett og funnet” (s 194).

Hvordan ble den teologiske arven forvaltet etter Martin Luthers død? Det skriver Torbjörn Johansson om i artikkelen Kraft og sannhet – et bidrag til forståelsen av den lutherske ortodoksiens skriftoppfatning (s 196– 211). “Teologer innen den lutherske ortodoksien – den epoken som grovt sett varer fra Konkordieboken (1580) til begynnelsen av 1700-tallet – så det som sin oppgave å systematisere arven fra Luther og å utvikle denne videre, i møte med nye situasjoner som kirken ble stilt overfor” (s 197). Johansson vil særlig understreke hvordan spørsmålet om skriftsynet er integrert del i en teologisk helhetsoppfatning.

Evangeliet er ikke bare et budskap, men er fylt med kraft (dynamis) som virker frelse (Rom 1,16). “Guds ord virker selv om menneskene viser det bort, men da ikke til frelse, men til forherdelse (jf. Jes 6)” (s 201). De ortodokse teologene betonte ikke bare at Skriften er fylt av kraft, men også at den gjør krav på sannhet. Men med hensyn til dette kravet kom visse teologer på 1900-tallet som stod i fremste rekke når det gjaldt kampen for Bibelens autoritet, til å innta et annet standpunkt. Som eksempler nevner Johansson Ole Hallesby i Norge og Bo Giertz i Sverige. Hallesby skiller mellom “aapenbaringsordet” som er ufeilbart og Skriften som inneholder mange brister og feil. Bo Giertz distanserer seg fra deler av det luthersk-ortodokse bibelsynet. Han kritiserer den oppfatningen at bibelteksten skulle “vara ofelbar också i de detaljer, som inte har med Gud och hans frälsning att göra”.

“Den luthersk-ortodokse oppfatningen om at Skriften er sann uansett hva den uttaler seg om, vokser fram innenfra, fra troen på at Skriften er inspirert av Gud. . . Når noe i Guds åpenbaring i Skriften synes å stride mot fornuften, så må fornuften alltid underordnes troen, som holder fast ved åpenbaringen selv om den ikke rasjonelt kan forklares” (s 210).

Arne Helge Teigen skriver om Carl Fredrik Wisløffs bibelsyn (s 212– 224). “Wisløff hevdet at bibelsynet bunner i en subjektiv overbevisning om Bibelen, som følger av omvendelsen og troen. Mennesker som blir omvendt, erfarer Guds ord som sannhet, og blir dermed overbevist om at Bibelen er Guds ord” (s 214). “Bibelen utgir seg for å være inspirert av Gud. Bibelboken er derfor identisk med Guds ord, og som sådan ufeilbarlig” (s 215). “Et særtrekk ved Wisløffs oppfatning er at han stadig begrunner bibelsynet med utgangspunkt i troens behov for en ufeilbarlig bibel” (s 215).

Sluttkapitlet i denne artikkelsamlingen har overskriften Utblikk – aktuelle utfordringer vedrørende bibelsynet, skrevet av Johannes Kleppa (s 225–230), fulgt av en presentasjon av forfatterne og forskjellige registre (s 233–250). “Et av de store problem i dag er at kirkens bekjennelse ikke blir tatt fullt ut på alvor” (s 226). “Den store utfordringen i mye av dagens teologi, forkynnelse og kirkelig arbeid er at man har forlatt skriftprinsippet, og hentet inn tanker som har sitt utgangspunkt i menneskets fornuft og livserfaring. . . Det som passer med tidens rådende ideologi og det politisk korrekte – altså tidsånden – får størst oppslutning” (s 227). “Den grunnleggende utfordringen i Norden i dag er selve frelsesspørsmålet,” framholder Kleppa (s 227). Og: “Det er nesten tragikomisk å feire 500-årsjubileet for reformasjonen i en tid da store deler av teologien og kirken har funnet seg et annet fundament for lære og liv enn det som skapte reformasjonen og ga oss de lutherske bekjennelsesskriftene” (s 227f).

(Tidskriften Biblicum, 4/2017)