Av Seth Erlandsson

Det er vanlig innenfor den bibelkritiske bibelforskningen å hevde at Bibelens skapelsesberetning er påvirket av den mytiske, babylonske skapelsesfortellingen Enuma Elish og bør tolkes i lys av den. Helmer Ringgren skriver for eksempel: ”Forfatteren av Gen. 1 har gjort bruk av og omformet gammelt mytologisk materiale. Urhavet heter på hebraisk t^ehóm, som språklig motsvarer babyl. Tiámat. Som kjent er dette navnet på kaosmakten i det babylonske skapelseseposet, og skapelsen er der et resultat av Marduks seier over Tiamat” (Israels religion, Bonniers 1965, s 44).

Tore Jungerstam har i en Pro gradu-avhandling ved Åbo Akademi, våren 2013, utførlig analysert og sammenlignet 1. Mosebok 1,1–2,3 og det babylonske eposet Enuma Elish. Her følger noen av hans konklusjoner i sammendrag:

• Noen spor av en kaoskamp i 1 Mos 1,2 kunne ikke bekreftes, noe forskere har hevdet på bakgrunn av og som en påvirkning fra Enuma Elish.
• Dag 4 i 1 Mos 1 og innledningen av tavle V i Enuma Elish viser en viss ytre likhet. Men etter en nøye granskning ”var det ikke mye igjen som forener. Det som egentlig skjer i Enuma Elish er at Marduk viser sin makt ved å bestemme de andre gudenes skjebner” (s 82).
• Når det gjelder skapelsen av mennesket og dets rolle og funksjon, er forskjellen stor mellom tekstene. ”I Enuma Elish skapes mennesket for å avlaste gudene, mens universet gjøres ferdig for menneskets skyld i skapelsesberetningen” (s 82)
• Tekstenes formål er helt ulike. ”Skapelsesberetningen beskriver skapelsen av hele universet, men med fokus på jorden. Høydepunktet inntreffer når mennesket skapes. Enuma Elish på sin side beskriver Marduks vei til makten og hvordan den går via beseiringen av den fryktelige Tiamat. Eposets høydepunkt kommer i slutten av beretningen, når Marduk inntar sitt kongedømme over alle andre guder og hans 50 navn proklameres” (s 82f).

Ifølge E. A. Speiser har Bibelens skapelsesberetning og Enuma Elish samme rekkefølge når det gjelder skapergjerningene. Det er ”det mest betydelige argumentet for en felles opprinnelse”, mener han. Det har alle velinformerte studenter innsett, sier Speiser (Genesis, The Anchor Bible, 1964, s 10). Jungerstams granskning resulterer i følgende konklusjon: ”Jeg kan således konstatere at det i virkeligheten fins svært lite av felles rekkefølge der en sådan ikke er nærmest uunngåelig. Den felles rekkefølgen Speiser betraktet som det ultimate beviset for tekstenes avhengighetsforhold, viser seg etter min granskning å være en illusjon” (s 86).

”Min konklusjon, basert på det jeg har presentert i dette arbeidet, er at skapelsesberetningen som helhet verken har sitt utgangspunkt i eller er en avmytologisert versjon av Enuma Elish. Jeg istemmer den avsluttende vurderingen Heidel gjør (The Babylonian Genesis, 1951, s 139) når han konstaterer at ulikhetene er altfor store og likhetene altfor ubetydelige til å kunne hevde en felles opprinnelse. Skapelsesberetningen polemiserer heller ikke, verken med eller uten ord, mot det budskap som Enuma Elish formidler. Som helhet har Enuma Elish et helt annet innhold og formål” (s 86).

”Ifølge dokumenthypotesen tilhører skapelsesberetningen P-kilden. P-kildens forfatter beskrives som en som mer enn andre elsker ensformige gjentakelser og likeartede mønstre. De utallige variasjonene som forekommer i skapelsesberetningen passer dårlig med den oppfatningen av P som forfatter. . . Det fins mye i skapelsesberetningen som stemmer dårlig med hva man antar om P-kilden. . .

Før jeg begynte med dette arbeidet hadde jeg ikke selv lest Enuma Elish eller andre tekster fra den antikke nære orienten. Det som forbauset meg stadig mer da jeg leste flere og flere tekster med tilknytning til skapelsesberetningen, var hvor unik den er. I skapelsesberetningen skildres helheten av universets skapelse logisk og metodisk. Dette er ikke hensikten med noen annen tekst jeg har lest. Skapelsesberetningen er også unik når det gjelder dens komposisjon og dens litterære stil med alle repetisjoner og variasjoner som preger den” (s 87).

(Jungerstam har fortsatt og fortsetter med å forske på hele urhistorien t.o.m. 1 Mos 11. Vi vil ganske sikkert komme tilbake til hans forskningsresultater).

(Tidskriften Biblicum, 3/2017)