SPØRSMÅL OG SVAR

Av Seth Erlandsson

Spørsmål: Jeg har vanskelig for å forstå Bibelen når det gjelder omvendelsen. På den ene side står det i Bibelen at før omvendelsen, er vi åndelig døde, og da kan vi jo ikke omvende oss fra synden og komme til Jesus. På den annen side bes vi om å komme til ham, å omvende oss. I valget mellom liv og død, velsignelse og forbannelse, bes vi om å velge livet, leste jeg i 5. Mosebok 30,19. Hvordan skal en som er åndelig død kunne gjøre det? Jeg ville vært takknemlig for å få dette forklart.

Svar: Takk for spørsmålet ditt! Du tar opp et tema der det fins mange misforståelser. Jeg tror disse hovedsakelig skyldes en sammenblanding av lov og evangelium, dvs. hva Gud krever respektive hva han gir helt gratis. Om man blander Guds krav inn i evangeliets tilbud om nåde, ødelegger man det eneste som har makten til å føde en person på ny. Og om man på den annen side blander evangeliets frie og ufortjente gave inn i loven, gjør man det vanskelig for en person å se hvor dypt syndefordervet hans er og hvor umulig det er for ham å føde seg selv på ny. Guds lov krever at vi elsker Gud av hele vårt hjerte, at vi alltid stoler på ham og adlyder hans vilje. Men helt siden synden kom inn i verden gjennom opprøret fra våre første foreldre, kan vi ikke, uansett hvor hardt vi prøver, elske Gud av hele vårt hjerte og på den måten fortjene evig liv. Synden bor inni oss. Jesus sier: «For fra hjertet kommer onde tanker» og dermed alle mulige slags synder (Matt 15,19). Paulus skriver: «For jeg vet at i meg, det vil si i mitt kjøtt og blod, bor det ikke noe godt» (Rom 7,18).

Hvordan skal vi da igjen kunne få et hjerte som elsker Gud? Bare gjennom evangeliets budskap om Jesus og hans stedfortredende og fullstendige forsoning for oss. Syndfriheten som loven krever for at vi skal kunne ha evig og velsignet samfunn med Gud, fins i Jesus Kristus for vår regning. Derfor tilbyr evangeliet oss helt gratis fred med Gud og evig liv takket være Kristi fortjeneste. Evangeliet sier: Det som loven krever for evig liv med Gud, har Jesus oppfylt, og den straffen som din synd medfører, har Jesus lidd i ditt sted. Derfor er Jesus den største gaven du kan få. Denne gaven har kraften til å tenne tro, føde syndere på ny, gi de åndelig døde åndelig liv.

Forskjellen

Det utgjør en stor forskjell om kallet til å komme, lyde, følge, omvende seg, tro, ​​overgi seg kommer som et lovisk krav eller som en evangelisk invitasjon! Er dette kallet en del av lovens krav om lydighet og kjærlighet til Gud, noe som mottakeren av kallet må oppfylle for å få komme til himmelen? Eller er kallet en del av evangeliets invitasjon til å motta fritt og for intet den oppfyllelsen av loven og det sonofferet som Jesus allerede har utført for alle mennesker?

Når Jesus sier til en synder: Kom til meg, vend om til meg, stol på meg, kast alle dine bekymringer på meg, overgi deg i hendene mine, så er det ikke et lovisk krav, men en evangelisk invitasjon til å ta imot ham. Når Paulus snakker om å lede mennesker til «troens lydighet», mener han lydighet mot evangeliets kall til å stole på Kristus, å ta imot evig liv og evig salighet av bare nåde, bare takket være Kristi fortjeneste.

Viljen til å omvende seg, snu seg bort fra synden og overgi seg til Jesus

Erkjennelsen av synd kommer fra lovens krav. Men viljen til å vende seg bort fra synden og stole på Kristus, kommer ikke fra loven, men bare fra evangeliet. Menneskets ikke-gjenfødte vilje er ikke bare vendt bort fra Gud, men også fiendtlig overfor Gud. Bare gjennom det betingelsesløse evangeliet kan Den Hellige Ånd forvandle motvillige og uvillige mennesker til villige. «Bokstaven (loven) slår i hjel, men Ånden (evangeliet) gjør levende» (2 Kor 3,6). Derfor er det svært uheldig hvis man prøver å lede mennesker til tro ved hjelp av loven og kreve av dem den nye viljen som bare eksisterer i mennesket som en følge av troen.

Hvis den evangeliske invitasjonen (kom, vend om, overgi deg, tro) blir brukt som et lovisk krav som et uomvendt menneske må oppfylle for at himmelen skal åpnes for ham, stenger man himmelens port, den som Kristus har åpnet for alle syndere ved sin forsoningsdød på korset. Å kreve fra et uomvendt menneske en vilje og et samarbeid (synergisme) med Gud som bare eksisterer hos den troende, er en alvorlig misforståelse, en ubibelsk synergisme.

Men dersom kallet til å komme, vende om, overgi seg til Jesus, hvile i Jesu armer, tro på Jesus rettes til en synder når vedkommende har fått høre evangeliet om frelsen ved Kristus alene, er et slikt kall ikke en lovisk betingelse for å bli en troende, men en evangelisk invitasjon til å stole på Kristus. Når Ånden, gjennom evangeliet, tenner en slik tillit i hjertet, blir det født en ny vilje (om enn svak) som blir «et instrument og verktøy for Gud Den Hellige Ånd, slik at den ikke bare tar imot Guds nåde, men også virker sammen med Den Hellige Ånd i de gjerninger som følger med» (Konkordieformelen, Epitomé II, 18). Her er det altså tale om en bibelsk synergisme som ikke skal bekjempes.

Det er altså viktig å skille mellom en ubibelsk og en bibelsk synergisme. Det uomvendte mennesket har ingen ny vilje som kan og vil samarbeide med Gud. Det omvendte mennesket har derimot i tillegg til sin gamle, syndige natur (kjøttet) også en ny vilje (Ånden) som vil det Gud vil. «Kjøttets begjær står imot Ånden, og Åndens begjær står imot kjøttet. Disse ligger i strid med hverandre» (Gal 5,17). Med tanke på det gamle menneskets motstand selv hos en troende, har en troende grunn til å rope til Jesus: «Jeg tror. Hjelp min vantro!» (Mark 9,24).

La meg avslutte med et sitat fra Apologien for Den augsburgske bekjennelse: «Siden troen bringer Den Hellige Ånd og føder et nytt liv i hjertet, må den nødvendigvis også frambringe åndelige tildriv i hjertet.» Etter gjenfødelsen «tar vi til å frykte og elske Gud, å be om og vente hjelp fra ham, å takke og prise ham, og å være lydig mot ham i våre trengsler» (art. IV, 125).

(Tidskriften Biblicum, 1/2010)