Av Tor Jakob Welde[1]

Troende har til alle tider strevd med spørsmålet om all lidelsen i verden. Vi hører daglig om krig og terror, jordskjelv og andre katastrofer. Hvordan kan Gud tillate at slike forferdelige og tragiske ting rammer mennesker? For han tillater det jo, selv om han er allmektig. Men å anklage Gud for det onde er egentlig vantro. En kristen bør aldri anklage Gud. Det er viktig å skille mellom to ulike måter å utspørre Gud: den syndige måten, når man stiller spørsmål til Gud ut fra arroganse og vantro – og den måten troende som Job og David midt i store prøvelser ropte ut sine spørsmål til Gud: «Hvorfor, Herre? Hvor lenge? Vil du glemme meg for alltid?» De urolige spørsmålene deres oppsto fra troen, ikke fra vantro. De kjente Herren som den som jo er god, rettferdig, barmhjertig og kjærlighetsfull, og derfor spurte de: «Hvorfor, Herre?»

Ingenting er nytt under solen, men det kan virke som om det nå i vår tid forekommer mer av de syndige anklagene mot Gud enn noen gang før. Mange anklager Bibelens Gud for å være ond og grusom. Man mener det er Guds feil at det fins ondskap i verden, når det i stedet er vi syndige mennesker som burde innse at dette er vår skyld. Andre sier: «Avskaff all religion, på søppeldyngen med hele forestillingen om en Gud! Så vil verden bli et mye fredeligere og lykkeligere sted.»

Den såkalte opplysningstiden for om lag tre hundre år siden førte med seg en stor mental forandring. «Theodicé» er tittelen på en berømt bok skrevet av den tyske filosofen Gottfried W. Leibniz. Ordet theodicé betyr «Guds rettferdiggjørelse». Mens den lutherske reformasjonen hadde fokusert på spørsmålet om menneskets rettferdiggjørelse – «hvordan kan jeg, et syndig menneske, bli rettferdig for Gud?» – begynte man i stedet under opplysningstiden å tenke omvendt, på Guds rettferdiggjørelse. Leibniz ville i boken sin forsvare Gud mot anklager fra de vise som rundt år 1700 var blitt så utrolig kloke og satte all sin lit til den menneskelige fornuft. Hermann Sasse skriver: «Under reformasjonen sto mennesket som en tiltalt framfor Guds domstol. Nå i Theodicéens tidsalder har mennesket satt seg selv på dommersetet og plassert Gud på tiltalebenken. Hvordan kan Gud, som er helt fullkommen, tillate både ondskap og lidelse i verden? Finnes det en Gud? Kan jeg tro på en Gud som tillater ting som – etter mine begrep – en kjærlighetens Gud ikke ville ha tillatt; sykdom og død, pest og hungersnød, krig og blodsutgytelse?!»[2]

Behovet for lov og evangelium

«Vi er alle tiggere, det er sant,» sa Martin Luther. Men det moderne «opplyste» mennesket sitter i stedet på sin høye hest og mener at mennesket er fritt og godt, og dets fornuft har evnen til å utforske alle verdens og menneskehetens mysterier. Så stol på din forstand, tro på deg selv! Når fornuften tillates å være dommer i åndelige ting, forsvinner mer og mer av innsikten om at «jeg er en syndig tigger». Om og mot dette skriver Luther: «[Arvesynden] er en så dyp fordervelse i naturen at ingen fornuft kan fatte den, men den må tros ut fra Skriftens åpenbaring» (De schmalkaldiske artikler, III.1,3).

Mye av kristen apologetikk i vår tid konsentrerer seg mest om filosofiske argumenter, logikk og fornuft. Men det mennesker framfor alt behøver å høre, når de fristes til å anklage Gud for det onde i verden, er Lov og Evangelium. Guds ord forteller oss hva som er roten til all lidelse og all ondskap, nemlig synden. Vi – ikke Gud – er ansvarlige for synden. Vi – ikke Gud – må anklages. Gud er hellig og rettferdig. Å hevde at han er urettferdig og ond, er en løgn fra djevelen. Mennesker som anklager og legger skylden på Gud, trenger å bli fortalt at de synder når de gjør dette. «La det stå fast at Gud taler sant, men hvert menneske er en løgner» (Rom 3,4). Loven behøves, «for at hver munn skal tie og hele verden stå skyldig for Gud» (Rom 3,19). Guds lov viser oss vår synd og forbereder oss for evangeliet. Og bare evangeliet, ingenting annet, kan overbevise oss om at Gud virkelig er god og rettferdig, barmhjertig og kjærlighetsfull. Derfor skal vi stole på Den Hellige Ånds guddommelige kraft. Bare Han kan overbevise mennesker om at «Gud er kjærlighet» (1 Joh 4,8). Og det gjør han ved evangeliet, ordet om korset, som er en dårskap for menneskets falne fornuft.

Evangeliet skyver oss bort ifra spørsmål som «Hvor var Gud? Hvorfor hjalp han ikke? Hvorfor lot han dette skje? Hvorfor hindret han ikke disse forferdelige hendelsene?» Etter at vi har kjent loven i hjertet vårt, og øynene våre er blitt åpnet for det herlige og overraskende evangeliets budskap, glemmer vi helt å anklage og beskylde Gud. For evangeliet er så sjokkerende gode nyheter, det er noe som ikke kunne ha blitt oppfunnet i noe menneskes tanke og fornuft: at Gud la all skylden på sin egen elskede og syndfrie Sønn, at Jesus tok på seg skylden for alle våre overtredelser, hver syndig tanke, ord og gjerning. Det var våre sykdommer han bar, våre lidelser han led. Istedenfor oss led han, av kjærlighet til oss. Vi kan si at Kristi kors er senterpunktet for all menneskelig lidelse. Og korset er virkelig svaret på alle våre problem, seieren over all ondskapens makt.

Pastor Müller skriver i sitt foredrag: «Ingen bør si noe om Gud før han har betraktet og grunnet på smerten og lidelsen til mannen på korset, og årsaken til at alt dette skjedde.» «Hvorfor, Herre?» spør det hardt prøvede hjertet. Det samme som Jesus sa på korset: Min Gud, min Gud, hvorfor? Hvorfor har du forlatt meg? Jesus ble forlatt istedenfor oss, på grunn av våre synder. Ingen har noen gang lidd så mye som ham.

Gud regjerer over verden

Gud er den Allmektige som i begynnelsen skapte en vidunderlig og feilfri verden. Det onde kom inn i verden med Satan som fristet de første menneskene til synd. Skaperen hindret ikke Adam og Eva i å bruke deres gudgitte frie vilje på en helt feil måte. Det er ikke lett å forstå forholdet mellom Guds ledelse og kontroll over skaperverket – og det onde som skjer. Men ut fra det som presenteres for oss i Skriften, har lutherske dogmatikere gjort en firedelt distinksjon når det gjelder Guds håndtering av det onde: Tillatelse (permissio) – hindring (impeditio) – styring (directio) – begrensning (determinatio).

1. Gud tillater at det skjer mange onde ting her i verden. Men dette betyr ikke at han godkjenner det onde eller at han ikke bryr seg; nei, Gud hater ondskapen. David sier: «Du er en Gud som ikke tåler urett. Ingen onde får bo hos deg. Ingen hovmodige får tre fram for dine øyne. Du hater alle som gjør ondt» (Sal 5,5-6).
2. Det er også slik at Gud hindrer mye ondt som mennesker planlegger å gjøre. Balak, konge i Moab, ville at profeten Bileam skulle forbanne det utvalgte israelsfolket. Men Gud satte en stopper for dette, og i stedet måtte Bileam forkynne en av de herligste messianske profetiene i Det gamle testamente (4 Mos 22-24).
3. Gud styrer menneskers gjerninger i den retning han vil. Det som mennesker planla med ond hensikt, vender Gud iblant til noe godt. Josef trøstet brødrene sine da de fryktet at han ville hevne seg på dem, fordi de hadde solgt ham som slave: «Dere tenkte å gjøre ondt mot meg, men Gud tenkte det til det gode. For han ville gjøre det som nå er hendt, og berge mange menneskeliv» (1 Mos 50,20).
4. Gud begrenser skadeverket de falne skapningene hans stadig prøver å iverksette. Også Satan er helt bundet av de rammene den Allmektige setter for ham, som vi ser i Jobs bok: «Da sa Herren til Satan: «Alt det han eier, er i din makt. Men ham selv får du ikke legge hånd på.» . . . «Da sa Herren til Satan: «Han er i din makt. Spar bare livet hans!» (Job 1,12; 2,6).[3]

Vi ser altså i Skriften at Gud noen ganger tillater at onde ting skjer, mens andre ganger hindrer han det onde. Herrens veier er uransakelige for oss, vi kan ikke alltid forstå det han gjør. Men hvor viktig det er at vi holder oss til det Gud har sagt oss i sitt ord, og ikke til hva vi selv tenker og synes er rett. Vi er kalt til å «tro uten å se». Bibelen svarer ikke på alle spørsmål mennesker har om forholdet mellom Gud og det onde i verden. Og de urolige og plagsomme spørsmålene vil ikke forsvinne helt, selv ikke hos mennesker som tror på evangeliet. Som nevnt er det ikke nødvendigvis noe galt med å spørre «Hvorfor, Herre?» Mange av de troende vi leser om i Bibelen, spurte slik. Det er et godt råd fra pastor Müller når han skriver at «i samtalene vi har med andre kan det være til hjelp om vi åpent innrømmer at også vi selv strever med de samme spørsmålene som de har. Vi bør ikke gi et feil inntrykk av at vi har alle svarene og vet alt.»

Et annet godt råd er å lese og også anbefale andre å lese og hente lærdom fra Davids salme 131: «Herre, mitt hjerte er ikke hovmodig, mine øyne er ikke stolte. Jeg går ikke med tanker som er for store og underfulle for meg. Nei, jeg har fått min sjel til å bli stille og rolig, som et lite barn hos sin mor. Som det lille barnet, slik er min sjel i meg. Israel, vent på Herren fra nå og til evig tid!»

(Tidskriften Biblicum, 3/2015)

[1] Opprinnelig presentert som en kommentar («respons») til et foredrag av pastor Michael Müller, ved KELK-møtet i Alvesta, Sverige, juni 2015: How do we respond to those who blame evil on God? Her omarbeidet til en frittstående artikkel.

[2] Hermann Sasse, «Witness: Erlangen sermons and essays for the church», Magdeburg Press, Saginaw 2013, s. 292.

[3] Adolf Hoenecke, «Evangelical Lutheran Dogmatics», Milwaukee 2009, Vol II, s.261-263.