Av Egil Edvardsen

(Matt 4,1-11; Luk 4,1-13; Mark 1,12-13)

Innledning – Les Matt 4,1

Jesu fristelse er knyttet sammen med hans dåp og salvelse av den Hellige Ånd. «Jesus ble så av Ånden ført ut i ødemarken for å bli fristet av djevelen» (vers 1). Den samme Ånden som hadde steget ned over ham og fylt ham med alle sine gaver og hele sin makt (jfr. Luk 4,1), førte ham nå ut i ødemarken for at han skulle bli fristet av djevelen.

At Jesus ble ført ut i ødemarken, betyr ikke at han var uvillig til å møte djevelen i åpen konflikt. Hans vilje til å lide alt for vår skyld var fullkommen. Og det å bli fristet av djevelen for oss var en viktig del av Guds frelsesplan. At Gud ville at han skulle gjennomgå denne fristelsen nå helt i begynnelsen av hans gjerning, er helt tydelig. Guds Ånd førte ham ut for å bli fristet av djevelen.

Falt Jesus for djevelens fristelser? Nei, han beviste i aktiv motstand mot djevelen at han var Guds lydige tjener. Han lot seg ikke friste av djevelen på eget initiativ, men han ventet på Guds ledelse og deretter gikk han villig inn i denne avgjørende konflikten.

Jesus ble fristet av djevelen. Djevelen er en åndsmakt med overnaturlige krefter. Han visste at Jesus skulle bære alle menneskenes synder opp på korset. Han visste at Jesus var den Messias som skulle komme for å gjenløse menneskeheten fra hans eget favntak. Det var nettopp «for å gjøre ende på djevelens gjerninger at Guds Sønn åpenbarte seg» (1 Joh 3,8). Dermed var Jesus en direkte oppfyllelse av Guds domsord over djevelen i 1 Mos 3,15: «Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom din ætt (ordrett: «avkom») og hennes ætt (ordrett: «avkom»). Den (ordrett: «han») skal knuse ditt hode, men du skal hogge den (ordrett: «ham») i hælen.» (Se også Åp 12,9). Jesus kom for å knuse djevelen og hans makt over menneskene, og i stedet opprette Guds rike blant menneskene. Djevelen kunne ikke tolerere at dette fikk skje, derfor kjempet han like fra begynnelsen av all makt for å forsøke å friste Jesus til å gi opp sin frelsergjerning.

Men visste ikke djevelen at Jesus, også som sant menneske, hadde fått en makt som han selv ikke kunne måle seg med? Selvfølgelig gjorde han det, men samtidig som vi ser hvor slu og listig djevelen er, ser vi også hvor dåraktig han og alle dem som følger ham, er. Deres desperate forsøk på å ødelegge alt som er godt og rett og knuse kirken og de troende, gjør dem blinde for hvor håpløs deres kamp mot Gud og hans makt egentlig er. De ser rett og slett ikke at de har tapt.

Fristelsen til ikke å stole på Gud – Les Matt 4,2-4

Satans første fristelse passet godt inn i den situasjonen Jesus befant seg i. Jesus hadde fastet i 40 dager og netter. At også nettene nevnes, betyr at hans faste var total. Når en jøde fastet, gjorde han det bare fra soloppgang til solnedgang. Når det derfor står helt enkelt at Jesus «ble til sist sulten», er dette virkelig et understatement.

Derfor var det et listig knep av Satan å bruke nettopp menneskets behov for mat som utgangspunkt for sin første fristelse. Jesus var et sant menneske som oss, og hadde den samme lysten til mat som vi ofte kan få. Ja, faktum er at han hadde nøyaktig de samme grunnleggende behov som oss, det være seg behov for mat og drikke, søvn, hvile og avkobling. Derfor kjentes ikke djevelens fristelse som noen liten fristelse for Jesus, men tvert imot som en stor og virkelig fristelse.

«Er du Guds Sønn,» begynte djevelen sin fristelse. Med disse få ordene ville han få Jesus til å tenke på to ting: 1) Det er rett og slett for ydmykende at du som er Guds Sønn og har ubegrenset makt, skal måtte være sulten, som om du bare var et fattig og elendig menneske. 2) Det er ikke sikkert at du virkelig er Guds Sønn. Du må først bevise at du er det ved å gjøre som jeg sier.

Svaret på det første punktet er at ingenting av alt det Gud ville at Jesus skulle gjøre som menneske – i kjærlighet til menneskene! – kan være «for ydmykende» for ham. Tvert imot er det slik at nettopp det faktum at Jesus valgte sult i stedet for mat i overflod, gjenspeiler hans kjærlighet til menneskene. Han var villig til å gjøre alt for at vi skulle bli frelst. Svaret på det andre punktet er ganske enkelt at Jesus var og er Guds Sønn. Han behøvde ikke følge Satans ordre for å bevise det. Faktum er at han ved å følge Satan hadde bevist at han ikke var Guds Sønn, for om han hadde gjort det, hadde han dermed falt i synd.

Hva hadde denne første fristelsen med Jesu frelsesverk å gjøre? Vi ser at Satan forsøkte å få Jesus til å tvile på to ting. Det første han ville få ham til å tvile på, var om han virkelig var Guds Sønn, og dermed om han virkelig var Messias og at hans gjerning var å frelse menneskene. Da Faderen sa i forbindelse med hans dåp: «Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har behag i» (Matt 3,17), talte han samtidig om ham som den utvalgte som var sendt til jorden for å utføre sitt messianske gjenløsningsverk.

Det andre djevelen ville få Jesus til å tvile på, ligger i ordene: «Si at disse steinene skal bli til brød.» Det var Guds vilje at Jesus skulle sulte der ute i ødemarken. Om han hadde gjort steinene om til brød så han endelig kunne få seg noe å spise, ville han samtidig ha uttrykt tvil på at Gud som hadde ført ham inn i denne nødsituasjonen også ville føre ham ut av den i sin tid og på sin måte.

Dersom Jesus hadde gitt etter for Satans fristelser, hadde han dermed vist at han ikke stolte fullt og fast på Gud, både når det gjaldt hans messianske frelsergjerning og Faderens vilje til å hjelpe ham når han var i nød. Og dermed hadde han ikke kunnet være vår syndfrie frelser. For han hadde ikke vist Faderen den fullkomne tillit og kjærlighet som Gud krever av oss mennesker.

Ikke ett øyeblikk tenkte Jesus på å ha mistillit til Gud. Han avviste fristelsen med det samme. Og han gjorde det på den måten som Gud ville at alle som blir fristet, skulle ha gjort det. For som vår stedfortreder og som et sant menneske kjempet Jesus mot Satan. Derfor svarte han: «Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som kommer fra Guds munn» (vers 4).

Dette svaret er et sitat av 5 Mos 8,3. Israel skulle være Guds lydige sønn. Men da Gud lot dem bli sultne og tørste i ørkenen for å sette dem på prøve «for å få vite hva som bodde i ditt hjerte» (5 Mos 8,2), murret og klaget folket. Ja, de satte til og med Gud på prøve og utfordret ham: «Er Herren iblant oss eller ikke?» (2 Mos 17,7).

Men Jesus beviste at han var den fullkomment lydige Guds Sønn i stedet for alle de ulydige sønner og døtre av Gud. Hans svar på djevelens fristelse uttrykker en fullkommen tillit til Guds makt og til hvert eneste av de ord som kommer fra Guds munn.

En sak vi også skal merke oss når det gjelder Jesu avvisning av den ondes fristelse, er at han ikke gjorde bruk av sin ubegrensede guddommelige makt som han hele tiden var i besittelse av som sant menneske, men avviste fristelsen med Guds ord, den hellige Skrift. Guds ord er kraftig nok til å binde Satan.

Fristelsen til å ha en falsk tillit til Gud – Les Matt 4,5-7

I denne fristelsen angriper djevelen Jesus fra en annen side. Jesus hadde vist at han hadde en fast og sikker tro på Gud ved at han stolte fullt og fast på Guds ord. Nå frister Satan ham til å ha en falsk tillit til Gud. Vi merker oss at Satan fikk ta Jesus med seg. Dette var også noe Gud kunne tillate (jfr Job 1,12). Satan stilte Jesus på det ytterste hjørnet av tempelmuren. Det ordet som brukes for tempelet her, viser at det ikke bare er tale om selve helligdommen som inneholdt det Hellige og det Allerhelligste. Ordet viser at her gjelder det hele tempelkomplekset, inkludert alle bygninger og plasser. «Det ytterste hjørnet» av tempelmuren kan også bety «det høyeste punktet» på tempelmuren.

«Er du Guds Sønn, så kast deg ned herfra!» sier djevelen til Jesus. Jesus har vist at han stoler på Gud og hans ord alene. Dette går djevelen ut ifra når han nå forsøker seg med en ny fristelse: «Så du vil stole bare på Gud og lyde bare hans ord. Det er bra. Det er beundringsverdig. Men vis det nå i praktisk handling at du stoler fullt og fast på Gud. Og vis det på en modig og heroisk måte. Kast deg ned fra tempelmuren så du kan bevise at du virkelig stoler på Gud.» Her viser djevelen at han virkelig er «løgnens far» (Joh 8,44). Han hadde nettopp forsøkt å lure Jesus til ikke å stole på Gud. Nå taler han som om han virkelig beundrer Jesu store tillit til Gud og hans løfter.

Deretter siterer djevelen Guds eget ord i Salme 91,11-12. «For det står skrevet,» sier han, «Han skal gi englene sine befaling om deg. De skal bære deg på hendene, så du ikke støter foten mot noen stein.» Djevelen henviser til Guds løfte. Og det er jo rett: Gud har lovet at han skal bevare sine barn. Han sender virkelig sine engler for å passe på sine barn. Djevelen frister derfor Jesus til å sette sin tillit til Gud på prøve og vise at han har en særlig sterk tro på Gud. Spesielt siden han er Guds egen Sønn, burde dette være en liten sak for ham.

Det som gjorde at djevelens måte å sitere Skriften på var så gal, var at han satte ett skriftord opp mot et annet. Gud vil at vi skal følge hans vilje slik han har uttrykt den i hele Skriften. En trofast og lydig kristen vil derfor ikke følge ett skriftord – kanskje ett som passer ham bra – mens han samtidig ignorerer andre skriftord fordi det ville koste ham for mye eller ikke passer ham å lyde dem.

Vi ser altså hvor from og listig djevelen er. Han er så religiøs at han gjerne siterer Guds ord. Men en kristen vil avsløre en slik falsk bruk av skriftsteder der ett skriftord settes opp mot et annet.

Jesus begynner sitt svar med å si: «Det står også skrevet…». Dette «også» avslører djevelens bedrageri. Han prøvde å spille en from, bibelsiterende lysets engel (2 Kor 11,14). Han kom til Jesus med Bibelen under armen! Men Jesus avslører ham ved å henvise til alt det Skriften har å si om denne saken. Sanne Guds barn ønsker å følge hele Guds vilje, og ikke bare plukke ut visse ord i Bibelen som passer dem best.

Jesus siterer et annet skriftord som også gjelder denne handlingen djevelen har forsøkt å friste ham til: «Du skal ikke sette Herren din Gud på prøve.» Dette sitatet finner vi i 5 Mos 6,16. Der sier Moses til israelittene: «Dere skal ikke sette Herren deres Gud på prøve, slik som dere gjorde ved Massa.» Det som skjedde ved Massa, kan vi lese om i 2 Mos 17,1-7. Ved Refidim begynte Israels barn å krangle med Moses fordi de ikke hadde noe vann å drikke. De var ikke fornøyd med bare å stole på Herrens løfte om at han skulle bevare dem og holde dem oppe der i ørkenen. De krevde at Moses skulle gi dem vann (vers 2). De utfordret til og med Herren selv: «Er Herren iblant oss eller ikke?» (vers 7). Herren skulle jammen få bevise at han var med dem ved at han gjorde som de sa. De ville ikke bare stole på hans løfter.

Om Jesus hadde gjort som djevelen sa og kastet seg ned fra tempelmuren, ville han også ha satt Herren på prøve. Han befant seg ikke i en faresituasjon der den eneste muligheten til å unnslippe var å kaste seg ned og stole på Gud. Om Jesus hadde gjort som djevelen sa, ville han i tillegg ha sagt til Gud: «Jeg utfordrer deg til å vise at du virkelig har sendt engler som skal bevare meg.» Men Jesus så at dersom han hadde fulgt Satans befaling, ville det ikke ha vært et modig trossprang, men det ville ha betydd en falsk tillit til Gud. I en slik forfalsket tillit kan mennesker bruke et løfte i Bibelen som utgangspunkt for å utføre en handling som Gud ikke har gitt noe løfte om.

Djevelen brukte ett skriftord i strid med et annet, med det resultat at han forvrengte Skriftens sannhet. Jesus satte imidlertid ett skriftord ved siden av et annet og lot dermed hele Skriftens sannhet bli stående.

Også i denne andre fristelsen sto hele Jesu frelseroppgave på spill. «Er du Guds Sønn,» sa djevelen til ham både her og i den første fristelsen. Jesus måtte bevise at han var Guds Sønn, det vil si den inkarnerte Guds Sønn som var utvalgt og sendt for å gjenløse jordens falne menneskehet. Dersom Jesus hadde forsøkt å bevise at han var den guddommelige Frelseren ved å gjøre som Satan sa, ville han ikke ha vært vår Frelser. For han hadde ikke vært fullstendig lydig mot Guds vilje, og hadde dermed ikke kunnet være vår stedfortreder både i sitt liv og i sin lidelse og død. Så når derfor Jesus avviste djevelens andre fristelse, ga han oss ikke bare et eksempel på hvordan vi også skal avvise djevelens fristelse, men han vant en knusende seier over Satan for oss (jfr Hebr 2,17-18 og 4,15).

Fristelsen til frafall – Les Matt 4,8-10

Vers 8 viser oss at djevelen eier og utøver stor makt – men med sterke begrensninger (Joh 1,12; 2,6). Her tillater Gud at han får bruke sine sataniske krefter på en slik måte at han «på et øyeblikk» (Luk 4,5) kan vise Jesus alle verdens riker og deres herlighet. Vi forstår ikke hvordan han kunne gjøre dette, men det viser at han er i besittelse av overnaturlige, okkulte krefter.

Her i denne tredje fristelsen legger djevelen av seg masken og viser sitt sanne jeg. Luther sier at Satan nå «viser seg som en guddommelig, majestetisk djevel, som framtrer helt åpent som om han var Gud selv». Han viser seg som denne verdens fyrste. Legg merke til at denne gangen begynner han ikke med ordene: «Er du Guds Sønn …». Han ba ikke Jesus lenger om å bevise at han var Guds Sønn som var kommet i kjødet for å være verdens Frelser. Dette vet han at Jesus er. Nå vil han forføre Jesus til frafall og bringe ham under sitt eget herredømme. Om djevelen hadde lykkes, ville Jesus aldri kunnet fortsette å utføre det han var kommet for å gjøre, nemlig knuse djevelens makt og opprette nådens rike på jorden.

«Alt dette vil jeg gi deg dersom du faller ned og tilber meg,» sa djevelen (vers 9). Han snakker som om alle verdens riker og hele deres herlighet var hans på en slik måte at han fritt kunne gjøre med det som han ville. Ifølge Luk 4,6 sier han: «Makten er gitt i min hånd, og jeg gir den til hvem jeg vil.»

Sannheten er at Faderen har gitt alle ting til Sønnen (Joh 3,35). Han skulle være konge over alle jordens riker. Men han skulle skaffe seg sin opphøyde stilling ved Faderens høyre hånd og dermed som den som har all makt i himmel og på jord (Matt 28,18; Ef 1,19-23), ved å gå gjennom lidelsen og døden som alle synderes stedfortreder. For Jesus gikk veien inn til herligheten og æren gjennom lidelsen og fornedrelsen. Nå kommer altså Satan og sier: «Nei, nei! Det er ikke den rette måten å gjøre det på. Du kan spare deg all denne lidelsen og smerten. Om du gjør det på min måte, kan du få all makt over jordens riker uten strid og smerter.»

Det var bare en «liten» betingelse som Jesus først måtte oppfylle: «Alt dette vil jeg gi deg, dersom du faller ned og tilber meg.» Han ber Jesus om å falle ned for ham i tilbedelse og ærbødighet. Han ber Jesus kort og godt om å ha ham, Guds egen fiende, til sin gud.

Men den «lille prisen» som djevelen vil at hans ofre skal betale, er alltid en skjebnesvanger pris. Om Jesus hadde gjort som djevelen ba ham om, ville han ha blitt hans verktøy. Han ville ha blitt et medlem av «ondskapens hær» som tilhører Satan. Han ville ikke ha vært Messias, og den som ved sin lidelse og død skulle befri mennesker fra djevelens slaveri. Han ville selv ha blitt en djevelens slave.

Jesus visste at vår gjenløsning og frelse sto på spill. Likevel var det en virkelig fristelse han ble møtt med som et sant menneske. Som et sant menneske var lidelsesveien til Golgata like tung for Jesus som den ville ha vært for oss. Bare tenk på hans bitre kamp i Getsemane når han som et sant menneske ber sin himmelske Far om å få slippe å drikke lidelsens beger (Matt 26,36-46), eller når han henger på korset og roper ut sin nød: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Derfor var det så viktig at Jesus straks motsto fristelsen til å falle fra sin egen himmelske Far og i stedet bli en slave av Satan, og dermed forspille vår frelse.

Enda en gang avviste Jesus fristelsen, og han gjorde det som menneske, som et lydig Guds barn. Ved hjelp av Åndens sverd som er Guds ord, beseiret han nok en gang fristeren. Men i tillegg til å bruke Guds ord, sa han denne gangen noe mer: «Bort fra meg, Satan!» I denne befalingen ser vi ham vise seg som Satans beseirer. Djevelen var overvunnet.

«Et Guds ord kan ham binde,» synger vi med Luther i salmen «Vår Gud han er så fast en borg». Det lille, men mektige ordet i Skriften som Jesus brukte til å binde Satan var: «Herren din Gud skal du tilbe, og ham alene skal du tjene.» Satan hadde prøvd å lure Jesus til å bryte det første budet, som er det «største budet» (Matt 22,38). Jesus siterte dette budet slik det står i 5 Mos 6,13.

På ny viser han at han adlyder loven fullkomment. Han lar seg ikke ett øyeblikk friste til å bryte Guds lov. Han elsket Herren sin Gud av hele sitt hjerte og av hele sin sjel og av all sin forstand, for at han ved sin fullkomne oppfyllelse av loven kunne frelse oss.

(Tidskriften Biblicum – 1/2010)

(Dette bibelstudiet bygger på «Bible History Commentary – New Testament, Volume 1», s. 66ff, av Werner H. Franzmann, utgitt av WELS Board for Parish Education 1989).