Av Alvar Svenson

Hva er det leseren møter når han åpner sin bibel? Hva får han vite om Gud? Hva får han vite om seg selv? Dette vil vi ta opp i noen bibelstudier, og vi begynner med noen grunnleggende sannheter om Bibelen. Uansett hvilken annen bok du åpner, uansett alder, forfatter eller emne, kan den aldri sammenlignes med Bibelen. Vi bekjenner oss til troen på at Bibelen er Guds ord. Det betyr at den har guddommelig autoritet. I dette studiet vil vi se på noen bibelsteder om Bibelens guddommelige autoritet.

Denne autoriteten gir Bibelen en spesiell egenskap. Den har sitt opphav i Gud selv. Dette fremgår tydelig av Bibelen selv og krever at leseren godtar det. Guds ord kan ikke settes ut av kraft under noen omstendighet. Jesus svarte: «Står det ikke skrevet i deres egen lov: Jeg har sagt: ‘Dere er guder’? De som Guds ord kom til, blir altså i loven kalt guder, og Skriften kan ikke settes ut av kraft» (Joh 10,34-35). Jesus gir en klar tolkning av hva denne autoriteten betyr. Og etter oppstandelsen refser han disiplene sine for deres tvil og svake tro på profetenes ord: Han sa til dem: «Så uforstandige dere er, og så trege til å tro alt det profetene har sagt!» (Luk 24,25). Da kom fristeren til ham og sa: «Er du Guds Sønn, så si at disse steinene skal bli til brød!» (Matt 4,3). Selv fristeren var klar over Guds ords autoritet og forsto at Guds Sønn med sitt ord kunne befale steinene å bli brød.

For leseren innebærer denne autoriteten at han bør godkjenne alt som Skriften lærer. «Hele Skriften er utåndet av Gud og nyttig til opplæring, tilrettevisning, opprettelse og oppdragelse i rettferd» (2 Tim 3,16). Ingen deler av Skriften er unyttig eller uten betydning. Hvert ord er av guddommelig opprinnelse og har sin betydning for leseren. Selv om det noen ganger kan oppfattes som om visse setninger eller setninger er perifere, har de en gitt og meningsfull betydning i sin sammenheng. «Stå altså fast og hold dere til de overleveringene vi har undervist dere i, enten muntlig eller i brev» (2 Tess 2,15). Å holde fast ved det muntlige eller skrevne ordet skulle gi fasthet til menighetens liv i Tessalonika. Når kirken ble presset av fiender og forfølgelse, skulle ordene fra de hellige Skriftene gi styrke og bevare dem i troen, ikke ved å avvike fra ordet, men ved å vende seg til det. Det fins ingenting utenfor Skriften som kan sammenlignes med de hellige ordene. Det er ingenting som kan utføre noe sammenlignet med hva det guddommelige ordet kan utrette. «Men Abraham sa: ‘De har Moses og profetene, de får høre på dem.’Han svarte: ‘Nei, far Abraham, men kommer det noen til dem fra de døde, vil de omvende seg.’ Abraham sa: ‘Hører de ikke på Moses og profetene, lar de seg heller ikke overbevise om noen står opp fra de døde’» (Luk 16,29-31).

Denne autoriteten gjelder også alle løftene i Skriften. Derfor trøstet apostelen sin menighet i Korint med ordene: «For så mange som Guds løfter er, i ham har de fått sitt ja. Derfor får de også ved ham sitt amen, Gud til ære ved oss» (2 Kor 1,20). Ingen av Guds løfter var unntatt fra å få sitt ja og amen i Kristus. Til menigheten i Roma skrev han: «Alt som før er skrevet, er skrevet for at vi skal lære av det: Vi skal ha håp gjennom den tålmodighet og trøst som skriftene gir» (Rom 15,4). Og han trøstet kirken i Tessalonika med løftet om utvelgelsen av nåde og sa: «Men for dere, brødre, som er elsket av Herren, – for dere skylder vi alltid å takke Gud, fordi han fra begynnelsen har utvalgt dere til frelse, ved Åndens helliggjørelse og ved tro på sannheten» (2 Tess 2,13). Når apostelen skriver til Titus, gir han det samme vitnesbyrdet om fastheten i Guds løfter: «…og håp om evig liv. Dette livet har Gud, som ikke kan lyve, gitt løfte om fra evighet av, og da tiden var inne, åpenbarte han sitt ord i det budskapet som er betrodd meg etter befaling fra Gud, vår frelser» (Tit 1,2-3).

Skriftens autoritet krever at leseren retter seg etter formaningene og rådene som gis i de hellige tekstene. Herren befalte sitt folk gjennom Moses at det han hadde befalt, skulle de gjøre. De hadde ingen rett til å legge til eller trekke fra det Herren befalte: «Alt det jeg pålegger dere, skal dere trofast følge. Du skal ikke legge noe til og ikke trekke noe fra» (5 Mos 12,32). Ordene i kapittel fem i den samme boken viser skarpheten Herren la i sine befalinger om gudsdyrkelse og tilbedelse: «Du skal ikke tilbe dem og ikke la deg forlede til å dyrke dem. For jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud som straffer barn i tredje og fjerde ledd for fedrenes synd når de hater meg, men viser trofast kjærlighet i tusen slektsledd mot dem som elsker meg og holder mine bud» (5 Mos 5,9-10). Herrens befalinger skulle tas imot og følges nettopp av den grunn at det var Herrens befalinger og forordninger. Moses’ etterfølger Josva står fram med det samme kravet om lydighet mot Herrens befalinger: «Denne loven skal du alltid ha på dine lepper. Les fra lovboken dag og natt, så du trofast følger alt det som er skrevet i den» (Jos 1,8).

Derfor må Skriften som den ufeilbare kilden og normen alene få avgjøre hva som skal læres ut og tros. Vi sa ovenfor at ingen annen autoritet kan sammenlignes med eller settes på samme nivå som den inspirerte eller guddommelig innbleste Skriften. «De vise blir til skamme, de blir slått av skrekk og fanget. De har jo forkastet Herrens ord. Hva er da deres visdom?» (Jer 8,9). «Når noen sier til dere: Spør dødningemanerne og spåmennene, som hvisker og mumler! – da skal dere svare: Skal ikke et folk spørre sin Gud? Skal en spørre de døde på vegne av de levende?» (Jes 8,19). «Men om vi selv, ja, om en engel fra himmelen skulle forkynne dere et annet evangelium enn det vi forkynte dere, forbannet være han!» (Gal 1,8). «Jødene der hadde et edlere sinnelag enn de i Tessalonika, og de tok imot Ordet med all velvilje og gransket skriftene daglig for å se om alt stemte» (Apg 17,11).

Ut fra sitater fra både Det gamle og Det nye testamente kan vi følge den guddommelige tankegangen gjennom hele Bibelen. Gud taler til folket sitt gjennom profeter, evangelister og apostler. Han vil gjøre dem oppmerksomme på sin vilje. Når leseren åpner Bibelen, kan han stille spørsmålet: «Hva sier Herren, hva er hans vilje, hva vil han si til meg gjennom dette ordet?» Leseren skal være klar over at hver setning, hver linje er signert med Herrens navn. For leseren presenterer han seg som Herren Gud, Skaperen som skal tilbes og tros på sitt ord. Han vitner om at han er den trofaste og pålitelige i alle sine løfter. Disse løftene har fått sin oppfyllelse i Frelseren Kristus Jesus. Og Den Hellige Ånd fortsetter arbeidet sitt med leserens hjerte ved å anvende lov og evangelium i leserens liv. På denne måten blir den troende helliggjort ved Åndens veiledning gjennom Skriften, og får en større tiltro og tillit til ordet som gir tilgivelse og fred i hjertet. Apostelen skriver: «Men du skal holde fast på det du har lært og er blitt overbevist om. Du vet jo hvem du har lært det av. Helt fra du var et lite barn, har du kjent de hellige skriftene, de som kan gi deg visdom til frelse ved troen på Kristus Jesus» (2 Tim 3,14-15).

(Tidskriften Biblicum, 2/2010)