Av Stefan Sjöqvist [1]

Løftene om kongen

”Da samlet alle de eldste i Israel seg og kom til Samuel i Rama. De sa til ham: «Nå er du gammel, og sønnene dine følger ikke i dine fotspor. Sett derfor en konge til å styre oss, slik alle de andre folkene har.» Men Samuel så med uvilje på dette at de sa: «Gi oss en konge som kan styre oss!» Og han ba til Herren. Men Herren sa til ham: «Hør på folket og alt de sier til deg! For det er ikke deg de har forkastet; det er meg de har forkastet og ikke vil ha til konge over seg” (1 Sam 8,4-7).

Under den gammeltestamentlige tiden fram til profeten Samuel, ble Guds utvalgte folk ledet av Guds egne talsmenn, profetene. Det var ikke før Samuels levetid at Israel ble et kongerike.

Vi møter en Herrens konge og prest i Melkisedeks mystiske person i beretningen om Abraham (1 Mos 4,18; Hebr 7; 5,6; 10; 6,20), men han er ikke knyttet til et gudsfolk som dets konge. Hans kongelige avstamming og offerprest-embete er innhyllet i et mysterium, og Hebreerbrevet beskriver ham som en skygge og et forbilde for Kristus.

Når Israels folk krever av profeten Samuel å få sin egen konge, sier Gud at dette egentlig er en avsettelse av Herren selv som deres sanne Konge.

”[Dere sa:] … vi vil ha en konge til å styre oss» – enda Herren deres Gud var deres konge …” (1 Sam 12,12).[2]

Israel lovpriser Herren etter utferden fra Egypt: ”Herren er konge til evig tid” (2 Mos 15,18).[3]

Til tross for Herrens bitre ord om innsettelsen av en jordisk konge over folket hans, så velsigner han Israels kongedømme. Ja, Gud selv setter Israels konge på tronen, men han begrenser kongedømmets velsignelse til mottakelsen av og troskapen mot hans befalinger.

”Frykt Herren og tjen ham i troskap og av et helt hjerte. For se hvor store ting han har gjort mot dere! Men hvis dere gjør det som er ondt, skal både dere og kongen deres gå til grunne” (1 Sam 12,24-25).

Gud var fra evighet av det utvalgte folkets konge. Selv om Israels jordiske konge har sin bakgrunn i folkets avvisning av Herren som sin sanne Konge, hadde Gud en jordisk Konge med i sin evige frelsesplan, ikke bare for paktfolket, men for hele verden. 800 år før Saul ble kronet som den første kongen i Israel, profeterte patriarken Jakob om Juda: ”Septer skal ikke vike fra Juda eller herskerstav fra hans føtter til han som eier den, kommer, han som folkene skal lyde. Han binder eselet i vinstokken, eselfolen ved den edle ranken. Han vasker klærne sine i vin, kjortelen i drueblod” (1 Mos 49,10-11).

Før det fantes noen konge i Israel, da Samuel fortsatt var en liten gutt, profeterte hans mor  Hanna om Messias: ”Herren … vil gi sin konge styrke og sin salvede stor kraft!” (1 Sam 2,10).[4]

Gud bekreftet at kongen i Israel var hans egen gjennom salvingen (1 Sam 10,1). Herrens Konge, som ble lovet i profetien og som skulle komme med frelse til Israel og verden, skulle bli kalt «den salvede», på hebraisk Messias og på gresk Kristus.

Gud sa til David: ”Når dine dager er til ende og du hviler hos dine fedre, vil jeg reise opp din etterkommer, en av ditt eget kjøtt og blod, til å etterfølge deg. Jeg vil grunnfeste kongedømmet hans. Han skal bygge et hus for mitt navn, og jeg vil trygge hans kongetrone til evig tid…” (2 Sam 7,12-13).

På samme måte leser vi i Mika 5,1-3: ”Du, Betlehem, Efrata, minst blant slektene i Juda! Fra deg lar jeg en hersker over Israel komme. Hans opphav er fra gammel tid, fra eldgamle dager. Derfor skal han overgi dem, helt til tiden er kommet da hun som skal føde, har født. Da skal resten av hans brødre komme tilbake til Israels barn. Han skal stå og gjete i Herrens kraft, i Herren sin Guds høye navn. Og de skal bo trygt, for nå rekker hans makt til jordens ender…”

Og i Jer 23,5-6: ”Se, dager skal komme, sier Herren, da jeg reiser opp en rettferdig spire for David. Kongen skal regjere med visdom og gjøre det som er rett og rettferdig i landet. I hans dager skal Juda bli frelst og Israel bo trygt. Og dette er navnet han skal få: Herren, vår rettferdighet.”

På denne måten sammenfatter og fullfører Gud frelseshistorien. Den Gud som er Konge fra evighet innsettes som folkets konge. Dette oppnås gjennom den kongen som er deres egen etter sin menneskelige avstamning, og samtidig deres sanne guddommelige Konge, Gud og menneske i én person, Gud som er kommet i kjødet.

Vi har sett at den treenige Gud i det gammeltestamentlige teokratiet var konge lenge før folket opprettet det ytre kongedømmet. Vi har også sett hvordan Guds Sønn oppfyller løftet om en fullkommen konge ved sin inkarnasjon og sitt frelsesverk. Før vi ser på hvordan Kristi kongedømme ser ut, skal vi først slå fast at det er en forskjell mellom hans maktutøvelse og hans rike. Schaller konstaterer: «Det må sies at ordet basileia aldri brukes som betegnelse på en gruppe skapte vesener eller ting som er påvirket av dette styret.»

Kristi makt er altså ikke identisk eller synonymt med utstrekningen av hans rike. Det faktum at Gud Sønnen hersker som konge over hele jorden og universet, betyr ikke at alle jordens innbyggere av den grunn er medborgere eller medlemmer av hans rike. En jordisk konge kan jo utøve makt selv utenfor landets og folkets grenser. På samme måte er Gud Sønnen universets Konge, men bare de som tilhører Hans hjord er medborgere i Hans rike.

Det er viktig å skille mellom Hans maktrike, Hans nåderike og Hans herlighetsrike.[5] Det er også viktig å kunne identifisere områdene hvor man kan se en enhet mellom kongedømmene og forbindelsespunkter mellom dem.

Kristi maktrike kaller vi læren om Kristus som herskeren over himmel og jord, hans nåderike betegner hans herredømme over Kirken, og hans herlighetsrike handler om hvordan Han hersker med utilslørt herlighet og majestet i himmelen.

I sitt maktrike regjerer Kristus med sin allmakt, og i nåderiket regjerer han ved evangeliet i ord og sakrament.[6] Selv om det er viktig å skille mellom de ulike måtene den guddommelige Kongen hersker på, er det samtidig viktig å understreke kongedømmets enhet. Pieper skriver: «Kristus hersker i nåderiket og herlighetsriket med samme allmakt som han regjerer Kirken og himmelen …»[7]

Selv om nåden som forandrer hjertene våre gjennom evangeliet om Kristus ikke er en uimotståelig nåde[8], men en nåde som kan motstås (Matt 23,37), er allikevel den kallende og utkårende nåde den samme allmektige kraft som skapte universet. Dette faktum er en trøst for plagede Guds barn, når de blir minnet om at den samme makt som lar solen gå opp, kommer til å samle de utvalgte inn i Kristi rike.

”For Gud, som sa: «Lys skal stråle fram fra mørket», han har også latt lyset skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi ansikt skal lyse fram” (2 Kor 4,6).

Kristi maktrike

Guds Sønn var den allmektige Kongen som skapte universet, før han ble menneske. ”For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, troner og herskere, makter og åndskrefter – alt er skapt ved ham og til ham” (Kol 1,16).

”Han er utstrålingen av Guds herlighet og bildet av hans vesen, og han bærer alt ved sitt mektige ord” (Hebr 1,3).

Kristus besitter denne allmakten som den sanne evige Gud og utøver den sammen med Faderen og Den Hellige Ånd. Hans makt innbefatter ikke bare hans egne barn, heller ikke inkluderer den bare de upersonlige kreftene i naturen, alt som beveger seg på jorden, i luften og i havet (Sal 8,7-8). Den innbefatter også Kirkens fiender (Sal 110,2), ja, til og med helvetet (Fil 2,10).

Når Skriften forteller oss at all makt er gitt til Kristus, taler den alltid om Ham etter inkarnasjonen, etter at Han er blitt menneske. Som sant menneske er Kristus allmektig på grunn av den personlige foreningen mellom hans guddommelige og menneskelige natur. ”Han fikk herskermakt, ære og rike så alle folk og nasjoner og tungemål skal tjene ham. Hans herskermakt er en evig makt som ikke skal forgå. Hans rike går aldri til grunne” (Dan 7,14).

Kristus sier: ”Jeg har fått all makt i himmel og på jord” (Matt 28,18).

Med opphøyelsen av menneskelig natur til den guddommelige maktens trone, oppfyller Gud løftet sitt til folket. Selv om Gud hadde formant Samuel på grunn av folkets detronisering av Ham som deres Konge, bruker Han det at de mislyktes til å innsette sin egen evige Sønn på Davids trone. Guds Sønn kunne bare bestige tronen på legitimt vis ved å bli menneske i direkte nedgående slektslinje fra Juda, Isai og Davids ætt.

Kristi makt begrenses ikke av at han er blitt menneske, og den økes heller ikke av hans forherligelse. Som sann Gud er han alltid den allmektige og allestedsnærværende. Helt siden han ble menneske er han Gud-menneske med allmakt.

”For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herreveldet er lagt på hans skulder. Han har fått navnet Under, Rådgiver, Veldig Gud, Evig far, Fredsfyrste. Så skal herreveldet være stort og freden uten ende over Davids trone og hans kongerike…” (Jes 9,6-7).

Jesus ”sa til dem: «Min Far arbeider helt til nå. Også jeg arbeider»” (Joh 5,17)

Dermed betyr ikke hans fornedrelse ved å bli menneske at han tømmes for sin allmakt. Fornedrelsen betyr at han frivillig avstår fra den konstante bruken av de guddommelige egenskapene.

”Selv om han var i Guds skikkelse, regnet han ikke tilværelsen som Gud som seiersbytte, men ga avkall på sitt eget ved å ta på seg en tjeners skikkelse da han ble menneske. Han som i det ytre var som et menneske” (Fil 2,6-8).

Hans egne fiender kunne ikke krumme et hår på ham uten at han tillot det. Det er den allmektige Kongen som selv gir sine egne bødler kraften til å handle. Til Pilatus sier han: “Du hadde ingen makt over meg dersom den ikke var gitt deg ovenfra” (Joh 19,11).

Moderne teologi beskriver Gud som en maktesløs gud som har overlatt verden til sin egen skjebne, mens han medlidende følger med den på avstand. Bibelsk teologi holder fast ved Skriftens lære at Gud “satte ham ved sin høyre hånd i himmelen, over alle makter og åndskrefter, over alt velde og herredømme og over alle navn som nevnes kan, ikke bare i denne tid, men også i den kommende. Alt la han under hans føtter, og ham, hodet over alle ting, ga han til kirken, som er Kristi kropp, fylt av ham som fyller alt i alle” (Ef 1,20-23).

“Du gjorde ham til herre over dine henders verk, alt la du under hans føtter: småfe og storfe i samlet flokk, de ville dyrene på marken, fuglene under himmelen og fisken i havet, alt som ferdes på havets stier” (Sal 8,7-9, jf. 1 Kor 15,27).

Pieper skriver: ”Han hersker over alt som beveger seg på jorden, i luften, og i havet (Sal 8,7-9). Han hersker over sine fiender (Sal 110,2). Skriften utelukker ikke noe område av universet fra Kristi herredømme; officium Christi regium strekker seg over alle forhold og situasjoner i universet.”[9]

Fornuftens og vantroens slaver opplever denne læren som noe anstøtelig og en snublestein. Med «teodicéproblemet» som våpen vil de avvise det kristne synet på Kristus som den allmektige herskende Kongen, Christus Pantocrator.

Guds egne barn har, gjennom evangeliet, sett et glimt av Guds kjærlighet i Kristi ansikt, den åpenbarte Gud.[10] Uten å forske i Guds skjulte rådslutning[11], finner de stor trøst i vissheten om at den Gud som elsker dem også virker til deres beste med sin allmakt (Rom 8,28).

Selv om Kristus er den skjulte makten bak det guddommelige forsynet, bør det understrekes at det likevel er en forskjell mellom hans maktrike her i tiden og hans herlighetsrike i evigheten. I sitt maktrike tillater han det ondes eksistens. I herlighetsriket er den siste fienden blitt beseiret, og den treenige Guds nærvær fyller hele verden med sin velsignelse og godhet.

Gud har «lagt alt under hans føtter». «Da Gud la alt under ham, da var ingen ting unntatt; alt skulle underlegges ham. Ennå kan vi ikke se at alt er lagt under ham» (Hebr 2,8).

I himmelen bruker Gud ikke lenger det smertefulle som et middel til å oppdra sitt folk. I himmelen skal det «ikke lenger finnes noen forbannelse. Guds og Lammets trone skal være i byen, og hans tjenere skal tjene ham. De skal se hans ansikt, og de skal ha hans navn på sin panne. Natten skal ikke være mer, og de skal ikke ha bruk for lys av lampe eller av sol, for Herren Gud skal lyse over dem. Og de skal herske som konger i all evighet» (Åp 22,3-5).

Kristus gjør bruk av maktriket for å samle og bevare Kirken i denne verden.[12] Når Kristus sender ut sine etterfølgere for å gjøre alle folk til disipler, minner han dem om maktriket: ”Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor…” (Matt 28,18-19).

Kristi allmakt skal ledsage etterfølgerne hans når de utfører oppdraget han har gitt dem. ”Hensikten (finis ultimus) med Kristi herredømme er Guds ære, slik at han kontrollerer alle hendelser for å realisere Guds endelige mål.”[13]

Selv når det onde anfekter, skader og truer Guds egne barn, «samvirker alle ting til det beste» (Rom 8,28). Gud har som mål for barna sine at de skal vokse i helliggjørelse. Lidelsen som rammer dem tjener til å oppdra dem (Hebr 12,5-14).

Kristi nåderike

Når Kristus og apostlene hans forkynner riket, taler de ikke om hans allmektige styre over det synlige og usynlige universet.

Pilatus hadde den vanlige forestillingen om et kongedømme avgrenset av geografiske grenser, ytre makt og militante tjenere som kjempet med timelige våpen.

”Jesus svarte: «Mitt rike er ikke av denne verden. Var mitt rike av denne verden, da hadde mine tjenere kjempe, så jeg ikke skulle bli overgitt til jødene. Men nå er mitt rike ikke av denne verden.» Pilatus sa da til ham: «Men konge er du altså?» Jesus svarte: «Du sier det, jeg er konge. Til dette er jeg født, og til dette er jeg kommet til verden, at jeg skal vitne for sannheten. Hver den som er av sannheten, hører min røst»” (Joh 18,36-37).

Skriften sier: «For Guds rike består ikke i mat og drikke, men i rettferdighet, fred og glede i Den Hellige Ånd» (Rom 14,17).

Kristi rike er ikke bare noe i fremtiden. Det er til stede overalt der troen mottar Kristi stedfortredende soningsverk.

«For han har fridd oss ut av mørkets makt og ført oss over i sin elskede Sønns rike. I ham er vi kjøpt fri og har fått tilgivelse for syndene» (Kol 1,13-14).

Kristi rike var til stede under hele hans jordiske embetstid over alt der Han selv var kroppslig til stede.

Kristus kunne si til fariseerne: «Guds rike er midt iblant dere» (Luk 17,21), fordi han selv var til stede blant dem, rett foran øynene deres. Da Kristus drev ut onde ånder, kunne fiendene hans se at riket var kommet, visselig ikke i deres egne hjerter, men svært synlig i hans egen person (Matt 12, 24-28).

Følgelig blir det apostoliske budskapet til Israels folk: “Guds rike er kommet nær” (Mark 1,15; Luk 10,11). Jesu Kristi evangelium (Apg 5,42; 11,20; Rom 1,4;15,19; 2 Kor 2,12; 10,14; 1 Tess 3,2; 2 Tess 1,8), om Guds nåde (Apg 20,24), om hans sønn (Rom 1,3.9), er derfor synonymt med evangeliet om riket, som Kristus selv forkynte (Matt 4,23; 9,35; 4,43, Luk 8,1) og sendte apostlene sine ut for å forkynne (Matt 24,14; Luk 9,2; Apg 8,12; 19,8; 28,31).

Å tro på Kristi evangelium, at han bar våre synder på korset, at han ble straffet for dem, at vi er kledd i hans rettferdighet, betyr at man er kommet inn i Kristi rike (Matt 21,31; Mark 10,15; Luk 16,16; Kol 1,23; 1 Tess 2,12).

Om man ikke er født på ny, kan man ikke komme inn i eller ta imot Guds rike (Joh 3,5; 1 Kor 6,4). De som er blitt forenet med Kristus gjennom Ordet (1 Pet 1,23) og dåpen (Joh 3,5) har kommet inn i Kristi rike.

Kristi rikes eneste våpen, middel eller verktøy er evangeliet i Ord og sakrament.[14] «Den som sår det gode kornet, er Menneskesønnen. Åkeren er verden. Det gode kornet er de som er rikets barn, gresset er den ondes barn» (Matt 13,37-38).

Det er også derfor Kristus utlegger sitt rikes vesen for Pilatus: «Du sier det, jeg er konge. Til dette er jeg født, og til dette er jeg kommet til verden, at jeg skal vitne for sannheten» (Joh 18,37).

Nåderiket opprettes gjennom troen på sannhetens vitnesbyrd. Dette er nådens verk i det troende hjertet. Fordi riket kommer ved troen, er dets vesen usynlig.[15]

Fordi nådens rike består i troen på Kristus og tennes og får sin egen næring av evangeliet i Ord og sakrament (Rom 1,16-17; Ef 2,8-9; Joh 8,31; 15,1-7; Kol 1,21-23), så er det umulig å opprette eller gi næring til nådens rike med lovens forkynnelse. Lov og evangelium er hverandres motsetninger, og der hvor loven får lov til å herske i samvittigheten går nåderiket under i hjertet (Rom 3,20; 4,13-16; 10,4; Gal 2,16-21; 3,11-14. 21-25; 5,4; Fil 3,8-9). Selv om Kristi rike er preget av “rettferdighet, fred og glede i Den Hellige Ånd” (Rom 14,17), stammer ikke disse Åndens frukter (Gal 5,22-25) fra forkynnelsen av loven, som bare forårsaker død (2 Kor 3,6). Åndens frukt vokser fra forkynnelsen av evangeliet – kunngjøringen om den frie nåden på grunn av vår korsfestede frelser Kristi stedfortredende godtgjørelse (Joh 15,5; 1 Joh 4,19).

Av det foregående kan vi konkludere at nådens rike ikke opprettes ved tvang, politiske handlinger eller moralisme. Nåderikets konge er vår korsfestede og oppstandne Frelser, hvis spir er evangeliet i Ord og sakrament. Vi kan også konkludere at fordi nådens rike er et nådefullt styre i de troendes hjerter, er det umulig å identifisere det med en spesiell kirkeorganisasjon eller alle kristne kirker til sammen. Det kan heller ikke lokaliseres ved hjelp av bispeembetet eller tradisjonen. Kristi rike er i virksomhet og hersker overalt hvor Kristus regjerer som Konge i de troendes hjerter, ved troen på evangeliet i Ordet og sakrament. Nådens rike hersker der et angrende hjerte stoler på Kristi stedfortredende soningsverk.

Luther forklarer den andre bønnen i Fadervår: ”Guds rike kommer … når vår himmelske Far gir oss sin Hellige Ånd så vi ved hans nåde tror hans hellige ord og lever et hellig og gudfryktig liv her i tiden og siden i evigheten.”

Medborgerskap i nådens rike er derfor ikke synonymt med medlemskap i et samfunn, og det oppnås heller ikke ved å adlyde loven eller ved en intellektuell forståelse av læren (Mark 10,14-15). Det består i å stole på Kristus som vår korsfestede Frelser – en tro som blir sådd inn i hjertet ved evangeliet i ord og sakrament.

Nåderiket kommer til å vare til denne verdens slutt (Matt 28,19-20). Det har løfte med seg om at helvetets porter ikke vil få overmakten (Matt 16,18).

Når Kristus kommer tilbake, vil nådens rike opphøre. Herlighetsriket består ikke i tro, men beskuelse.

Schaller: «Nådens rike, med muligheten for frelse for menneskeheten, vil ta slutt på den siste dagen, når tro blir forvandlet til herlig beskuelse.»[16]

Kristi herlighetsrike

Når vi snakker om Kristi tre riker, er det viktig å huske at disse definisjonene ble laget for å gjøre det lettere for vår menneskelige fornuft å forstå og for å klargjøre noen viktige forskjeller. I virkeligheten fins det bare ett rike og ett kongelig embete som uttrykker seg på ulike måter for menneskene, nemlig i den timelige verden, i frelsens sfære og i den evige salighetens tilstand.

Kristi herlighetsrike er en stor trøst for Guds barn under forfølgelse og lidelse. Kirken har ingen rett til å kreve en bedre skjebne enn sin Konge.

«Det er nok for en lærling at han får det som mesteren, og for en tjener at han får det som herren sin. Har de kalt husherren for Beelsebul, kan da husfolket hans vente noe bedre?» (Matt 10,25).

Men Kirken blir også minnet om at hun, som sin Konge, skal bli opphøyet og herliggjort. Paulus sier: «Herren skal også redde meg fra alt ondt og frelse meg inn i sitt himmelske rike» (2 Tim 4,18).

Nådens rike nyter vi av ved troen, som griper om Guds løfte, forsikringen om frelse ved Kristus. Herlighetsriket er kommet når Kristus forvandler vår tro til beskuelse. Da skal ikke lenger noe slør dekke til øynene våre.

«Nå ser vi i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt» (1 Kor 13,12).

«Nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke åpenbart hva vi skal bli. Men vi vet at når han åpenbarer seg, skal vi bli lik ham, for vi skal se ham som han er»  (1 Joh 3,2).

La oss minne hverandre på at når Kristus kommer tilbake skal den stridende Kirken bli forvandlet til den seirende Kirken, nådens rike skal bli et herlighetsrike.

(Tidskriften Biblicum, 4/2002)

[1] Foredrag av pastor Stefan Sjöqvist holdt ved CELCs fjerde verdenskonferanse i Kungälv 23.-25. april 2002.

[2] Herren forutsa dette ved profeten Moses allerede i 5 Mos 17,14-15.

[3] Luthers bibeloversettelse (1912): ”Der HERR wird König sein immer und ewig.”

[4] Vi vet at deler av Marias lovsang (Luk 1,46-55) reflekterer Hannas lovsang. John Schaller, Biblical Christology (Northwestern Publishing House 1981), s 193.

[5] Men, som Schaller bemerker: “This metonymical use of the term is … strictly ecclesiastical and, though in accord with a very common usage, it must not be read into any Scripture passage as its primary meaning. In all instances basileia theou denotes the governmental activity of God or Christ.” (ibid.)

[6] ”In the kingdom of power he controls by the mere exercise of his will (or, by law!); in the kingdom of grace the gospel is the medium of control; in the kingdom of glory he rules by direct personal influence,” (Schaller, s 194).

[7] Christian Dogmatics vol II (Concordia 1951), s 387.

[8] Gratia irresistibilis. Det fjerde punktet i kalvinismens ”Tulip”-lære.

[9] Pieper, op. cit., s 385

[10] Deus Revelatus.

[11] Deus Absconditus.

[12] ”… everything in heaven and earth must serve the one purpose of gathering and preserving the Church. The kingdoms of this world are ’the scaffolding used in the building of the Church’” (Pieper, op. cit., s 387).

[13] Schaller, op. cit., s 197.

[14] ”Ecclesiastica suum mandatum habet evangelii docendi et administrandi sacramenta. Non irrumpat in alienum officium, non transferat regna mundi, non abroget leges magistratuum, non tollat legitimam obedentiam, non impediat iudicia de ullis civilibus ordinationibus aut contractibus, non praescribat leges magistratibus de forma reipublicae constituenda; sicut dicit Christus Ioh. 18, 36: Regnum meum non est de hoc mundo” (CA XXIII,12-15).

[15] ”Semper enim hoc est regnum Christi, quod Spiritu suo vivificat, sive sit revelatum, sive sit tectum cruce” (Apol. VII, 18).

[16] Schaller, op. cit., s 206