Av R. Wiechmann

(Fra Bibel og Bekjennelse, nr. 1/84)

Det var spenning og forventning på fødestuen. Min kone hadde rier, og jeg satt engstelig og spent og fulgte hennes påkjenninger. Mellom smertene og fødselsriene var der en fortrøstning om at Gud ville sørge for at alt skulle gå vel.

Etter fødselen satt vi og følte gleden over det mennesket som var kommet til verden.

Det som hadde hendt på fødestuen stemte ikke med det jeg nettopp hadde lest i et vitenskapelig tidsskrift. Der stod: «Med de nyeste antropologiske funn og med vitenskapens fremskritt, er det ikke lenger nødvendig å tro på en guddommelig skapelse.»

Jeg fant det vanskelig å overvære en fødsel og likevel la være å tro på Gud …

Vår lille Rakel hadde mørkt hår, og det var plassert på hodet! Det var ikke på ryggen eller på venstre kinn, men på hodet! Hvem bestemte det? Hvordan skjedde det at hårene kom til å gro nøyaktig der vi hadde håpet det skulle være? Hun kunne se! Øynene hennes var utstyrt med 100.000.000 – ett hundre millioner – reseptorer, slik at hun snart ville være i stand til å glede seg over skjønnheten ved et blad, et snøflak, en stjerne, en rose, et blikk fra sin mor, fylt av kjærlighet.

Hun kunne høre! Ørene hennes hadde 50.000 vibrerende fibre, slik at hun snart ville kunne høre vinden i trærne, bølgene når de slår mot stranden, lekende barn. Snart ville hun kunne høre om sin Frelser.

Rakel kunne bevege seg! I kroppen hennes som veide 3500 gram, var der 200 knokler, 500 muskler og 10.000 meter nervefibre, alle sammen ordnet slik at hver hånd, arm, fot vil bevege seg slik hun ønsker.

Rakel har omtrent 100.000.000.000 – hundre milliarder – røde blodlegemer, og i hver celle er det millioner av molekyler og innen hvert molekyl et atom som går i ring mer enn 10.000.000 – ti millioner – ganger i sekundet. Hvert sekund dør to millioner av blodcellene hennes og erstattes av nye celler. Dette foryngelsens mirakel foregår kontinuerlig i kroppen vår, uten at vi tenker på det et sekund!

Rakel kan tenke! Hjernen til en voksen veier ca. 1,5 kg, og inne i denne hjernen er den mest komplekse struktur i universet. I den grå substansen er der 13.000.000.000 – tretten milliarder – nerveceller, ett tusen milliarder ganger en milliard (1000.000.000.000.000.000.000) eggehvitemolekyler som er satt sammen på en slik måte at hjernen kan lagre alt den ser, hører, lukter, smaker og føler.

For å beskytte mot skader, står hjernen i forbindelse med fire millioner (4.000.000) smertefølsomme nerver, fire hundre tusen (400.000) følenerver og over to hundre tusen (200.000) temperaturnerver.

Rakel kunne puste! Lungene hennes – kroppens forsyningsorgan – fungerte ved fødselen! Tenk på det! Seks hundre millioner (600.000.000) små lommer med sammenfoldet vev som gjør kroppen vår i stand til å fjerne sine avfallsprodukter. I støv, skodde og ytre forurensninger fortsetter lungene våre å sørge for at vi får nok av det livsnødvendige surstoff til blodårene, og dermed ut i kroppen.

Legen undersøkte hjertet hennes. Det banket med en normal, frisk hastighet. Dag og natt vil det fortsette å slå, 36 millioner (36.000.000) slag hvert eneste år, uten at hun trenger å bekymre seg om det. Enten hun sover eller er våken, vil hjertet pumpe blod, når hun er voksen, gjennom mer enn nitti millioner (90.000.000) meter med arterier og vener, og det pumper mer enn to hundre tusen liter hvert eneste år.

Så til sist: Etter befruktningen, og graviditeten begynte, hvem ba eggcellen om å fortsette å dele et lite egg til det i rett tid var blitt en baby med det rette antall ører, øyne, fingre, tær, knokler, nerver, blodårer osv.? Hvem satte sammen denne fantastiske skapningen slik at hun kunne komme inn i verden sterk nok til å klare seg selv?

Hvis jeg skulle tro det tidligere nevnte tidsskriftet, hendte alt dette av ren og skjær tilfeldighet.

Men når jeg sitter på fødestuen og tenker på hva som har hendt, og ser inn i de klare øynene til Rakel, da tviler jeg på mulighetene for tilfeldige sammentreff og omstendigheter. Fødselen til barnet vårt var et bevis for Guds eksistens. Jeg har bare ikke tro nok til å være ateist.

(Tidskriften Biblicum, 5/1984)