Av Egil Edvardsen

Er det rett å betale skatt? Selvfølgelig, vil de fleste svare. Det er nødvendig å bidra til fellesskapet slik at samfunnet kan drive skoler og sykehus, bygge veier osv. Men hva om vi lever i et diktatur eller har en gudløs regjering som går mot alt det vi står for som kristne? Må vi da betale skatt til denne ugudelige staten? Hva om skattepengene våre går til noe som vi absolutt er imot, som for eksempel å bidra til at drap på ufødte barn blir utført på sykehusene eller til å støtte organisasjoner som arbeider for lesbiske og homofiles rettigheter? Eller hva om de kristne blir forfulgt at myndighetene? Hvilket forhold skal vi ha til slike styresmakter?

Matt 22,15-22 gir oss en viktig undervisning om vårt forhold til de verdslige myndighetene og om forskjellen mellom verdens riker og Guds rike.

1. Gi keiseren hva keiserens er

Jesus sier til fariseerne: «Gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud» (v. 21). Dette er et svar på et spørsmål som de stilte ham: «Er det tillatt å betale skatt til keiseren eller ikke?» Det vil si: Var det tillatt ut fra Loven, jødenes lov, å betale skatt til keiseren eller ikke? Dette var et meget betent spørsmål blant jødene på Jesu tid. For dersom det var tillatt å betale skatt til den romerske keiseren, ville dette samtidig bety at jødene anerkjente ham som sin rette hersker.

Det var faktisk ikke så veldig mange år jødene hadde vært tvunget til å betale skatt til Roma. Den første skatteinnskrivingen skjedde under keiser Augustus mens Kvirinius var landshøvding i Syria (Luk 2,1-2). Flere jøder gjorde opprør mot denne skatteinnskrivingen. De hadde bare en herre: Gud. «Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én. Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt.» Dette budet hadde jødene fått gjennom Moses (5 Mos 6,4-5). «Herren er konge!» sier salmisten (Sal 97,1). I Apg 5,37 fortelles det om galileeren Judas som stelte i stand et opprør mot romerne i forbindelse med den andre skatteinnskrivingen i år 6-7 e.Kr. Fariseerne var blant dem i det jødiske folket som var mest kritisk innstilt til de romerske herskerne.

Jesus sa til fariseerne: «Vis meg mynten som skatten betales med!» (v. 19). De viste ham en mynt med et bilde av keiseren som på den tiden var Tiberius. På mynten stod det innskrevet: «Keiser Tiberius, den ærverdige sønn av den ærverdige guddom». Å betale skatt med denne mynten ble derfor av jødene sett på som en stor krenkelse av deres tro på og tilbedelse av Herren som den ene, sanne Gud. Når derfor fariseerne spør Jesus om det er tillatt å betale skatt til keiseren, prøver de å presse ham inn i et hjørne. Svarte han at det er tillatt å betale skatt, ville han bli sett på som en forræder av det jødiske folk. Svarte han derimot at det ikke er tillatt, kunne de anmelde ham til romerne for oppvigleri mot okkupasjonsmakten. Slik ville de forsøke å «fange ham i ord» (v. 15).

Men Jesus lot seg ikke vippe av pinnen. Som ellers gav han sine motstandere et svar som var helt uangripelig. Både ut fra en politisk og religiøs synsvinkel var svaret hans uangripelig. «Gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud,» sa han til fariseerne (v. 21). Og de ble svar skyldige.

Men selv om disse ordene er rettet til fariseerne på Jesu tid, gjelder de også oss kristne i dag. Paulus skriver til de kristne i Roma: «Enhver skal være lydig mot de myndigheter han har over seg. For det finnes ingen myndigheter som ikke er fra Gud, og de som finnes, er innsatt av Gud … Gi alle det du skylder dem. Betal skatt til den som skal ha skatt, toll til den som skal ha toll, vis respekt for den som skal ha respekt, gi ære til den som skal ha ære» (Rom 13,1 og 7). Og apostelen Peter skriver: «Dere skal for Herrens skyld underordne dere under enhver myndighet blant menneskene, enten det er keiseren, den øverste, eller landshøvdingene som han har utsendt; de skal straffe dem som gjør det onde, og rose dem som gjør det gode» (1 Pet 2,13-14). Derfor gjelder Jesu ord til fariseerne om å gi til keiseren det som han skal ha, like mye oss.

Guds ord oppfordrer ikke de kristne til å gjøre opprør mot styresmaktene. Tvert imot vil Gud at de kristne skal føre en god vandel her på jorden. Jesus sier i Bergprekenen at de kristne skal være «jordens salt» og «verdens lys». De skal la sitt lys skinne for menneskene, «så de kan se de gode gjerninger dere gjør, og prise deres Far i himmelen» (Matt 5,13-16). Når de vantro ser hvordan de kristne lever, at de gjør sin plikt i samfunnet og betaler den skatten de skal betale, vil de kristne få et godt rykte på seg og på denne måten bidra til at mennesker blir interessert også i deres tro.

Det er altså Jesu bud: «Gi keiseren det som tilhører keiseren!» Jesus visste utmerket godt hvilken keiser og hvilket styre det dreide seg om. Det var romerne som hersket i Palestina på denne tiden. De regjerte over hele Middelhavsområdet. Men de var ikke rettmessige herskere over mange av disse områdene. De hadde tiltvunget seg områdene med makt. Ved en brutal og voldelig framferd undertrykte de folkene og førte store skarer til Roma som slaver. Så det var absolutt ikke en demokratisk og mild hersker som styrte i Palestina. Den romerske keiseren var en diktator. Keiser Tiberius var en æresyk tyrann som hadde myrdet mange av sine konkurrenter til keisertronen. Han tenkte veldig lite på folkets beste. Likevel sier Jesus: «Gi keiseren det som tilhører keiseren!» Og keiser Nero – som var keiser da Paulus skrev i Romerbrevet: «Enhver skal være lydig mot de myndigheter han har over seg …» (Rom 13,1), og Peter skrev i sitt første brev: «Gi keiseren ære!» (1 Pet 2,17) – kjenner vi som en av de verste kristenforfølgerne verden noen gang har sett.

Og går vi videre i historien, er det ikke så mye bedre. Nytelsessyke, æresyke og selvopptatte diktatorer har det funnes til alle tider. Ingen av dem har brydd seg om det folket de var satt til å være leder for. Noen av dem er riktignok blitt valgt i demokratiske valg, men har senere utviklet seg til maktsyke tyranner. Likevel sier Jesus: «Gi keiseren det som tilhører keiseren!». Og Paulus sier: «Enhver skal være lydig mot de myndigheter han har over seg.»

Hvorfor? Paulus sier: «Det finnes ingen myndigheter som ikke er fra Gud, og de som finnes, er innsatt av Gud» (Rom 13,1). Myndighetene er innsatt av Gud. De er Guds tjenere. At det finnes styresmakter i et samfunn, er en ordning som Gud har innstiftet. Derfor skal vi lyde styresmaktene. Vi skal følge samfunnets lover. Vi skal ikke sette oss opp mot myndighetene.

Men det fins en grense for vår lydighet. Vi skal gi til keiseren det som han skal ha. Det vil si: Vi skal betale de skatter og avgifter som er pålagt oss. Vi skal lyde øvrigheten og følge samfunnets lover – men bare så lenge myndighetene ikke krever noe av oss som går på tvers av vår kristne tro og overbevisning. Dersom myndighetene krever av oss at vi skal gjøre en synd, dersom de forventer av oss at vi skal godta noe som Guds ord forbyr, dersom de nekter oss å fortelle våre barn om Jesus, da skal vi ikke lyde myndighetene. Om for eksempel den verdslige staten skulle kreve av oss at vi må kalle kvinnelige prester eller mennesker som lever i homofilt samliv, kan vi ikke lyde staten. For Guds ord sier også: «En skal lyde Gud mer enn mennesker» (Apg 5,29). Da de jødiske lederne i Jerusalem krevde av apostlene at de ikke lenger skulle forkynne det kristne budskapet, nektet apostlene å adlyde dem. For Jesus hadde gitt dem en befaling som sto over de jødiske ledernes påbud, nemlig befalingen om å forkynne evangeliet for alle mennesker.

Mange kristne synes at dette med å adlyde øvrigheten er et vanskelig spørsmål. Hvordan kan Gud forvente av oss at vi skal adlyde en gudløs myndighet? Og er virkelig en tyrannisk og demonisk diktator innsatt av Gud? Til det kan vi si at også i et diktatur fins det lover og regler som regulerer samfunnet og gjør at det fins en viss grad av orden. Heller ikke under den tyske okkupasjonen av Norge 1940-1945 var det tillatt å stjele av naboen eller drepe andre mennesker. Vi kristne liker ikke alt det våre regjeringer steller i stand. Men selv om vi ikke liker alle lover som regjeringen vår vedtar, gir det oss ikke lov til å bryte alle andre lover. Vi adlyder øvrigheten så lenge den ikke krever av oss at vi skal gjøre noe som går imot Guds bud.

2. Gi Gud det som tilhører Gud

«Gi keiseren det som tilhører keiseren,» sier Jesus, men han sier også: «Gi Gud det som tilhører Gud!» Hva mener Jesus? Han mener ganske enkelt at som kristne skal vi adlyde myndighetene og gi dem det de har rett på, men vi behøver ikke gi dem mer. Vi skal ikke gi keiseren mer enn det han har krav på. For vi har egentlig mer enn nok med å oppfylle Jesu store befaling til oss om å forkynne evangeliet for alle mennesker.

Som kristne er vi egentlig bare gjester og fremmede her på jorden. Dette verdslige samfunnet vi lever i, er ikke vårt egentlige hjem. Det er ikke her vi skal bo for alltid. Den korte tiden vi bor her, skal vi oppføre oss bra. Vi skal holde fred med alle. Vi skal gjøre vår plikt. Vi skal hjelpe hverandre og bidra til at denne tiden her på jorden blir til velsignelse både for oss selv og for vår neste. Vi skal sørge for at vårt lys skinner klart og tydelig i en mørk verden. Men vi skal alltid tenke på at det varer bare en kort stund, så skal vi få flytte hjem til vår evige bolig.

For vi kristne har vårt eget rike, nemlig Kristi kirke. Det er vårt egentlige hjem. Ja, allerede her på jorden har Gud gitt oss et hus, et hjem, som vi får bo i. Bibelen kaller dette hjemmet vårt for Jerusalem, Guds by, den kristne kirke. Det er vårt hjem. Der er vi borgere. Og vi er medborgere til alle de kristne.

Dette riket er mye bedre enn keiserens rike. I Guds rike er det rettferdighet som rår. Riktignok blir ingen kristne fullkomne så lenge de lever her på jorden. Også kristne faller ofte i synd. De har ingen egen rettferdighet som de kan rose seg av. Men de innser og erkjenner sine synder. De fortviler over at de faller så ofte, og med Guds kraft prøver de å kjempe mot synden. De bøyer seg for Guds ord. Og gjennom troen på Jesus, får de av bare nåde Guds fullkomne rettferdighet tilregnet. En kristen er så lenge han lever, «på samme tid rettferdig og synder», som Luther uttrykte det.

Mens det i verdens riker ofte fins ufred og mye urett, er det fred og rettferdighet i Guds rike. Men det er ikke en jordisk fred, men en åndelig fred. Paulus skriver: «For Guds rike består ikke i mat og drikke, men i rettferdighet, fred og glede i Den Hellige Ånd» (Rom 14,17).

Og Guds rike er et evig rike. Verdens riker, derimot, er forgjengelige. De kommer og går. De består for en kortere eller lengre tid, men alle går til grunne før eller siden. På Jesu tid kunne nok ingen tenke seg at det mektige og tilsynelatende uovervinnelige Romerriket noen gang skulle gå til grunne. Men ikke mange år etter dette var Romerriket en saga blott. De mektige og uovervinnelige keiserne var døde alle sammen. Men vårt rike går aldri til grunne. Det består for evig. Som vi synger i salmen:

Guds menighet er jordens største under!
Mens verdens skikkelse i hast forgår,
er Kristus i all evighet den samme,
og fast hans rike på sin klippe står.
Mens verdens riker stiger og de synker,
går kirken mot fullkommenhetens vår.

Dette er vårt egentlige rike, vår egentlige stat, vårt egentlige hjem. Det er et rike som virkelig har en framtid. Og alt det vi her nede i Guds kirke på jorden gjør og arbeider med, gir resultater som strekker seg like inn i evigheten. Har du noen gang tenkt på det? Alt det du og alle kristne gjør for at evangeliet skal bli forkynt og hørt og tatt imot, får konsekvenser for all evighet. Det er en svimlende tanke å tenke. Kan virkelig det lille jeg gjør i Guds rikes arbeid, få så store, evige konsekvenser? Er det virkelig noen vits å holde på med det lille arbeidet vi gjør? Ja, for det er aldri forgjeves å forkynne Guds ord. Det er aldri nytteløst å gi mennesker evangeliet om frelsen i Jesus Kristus. Guds ord vender aldri tomt tilbake (Jes 55,11). Tenk så mye nytteløst og fåfengt arbeid mennesker gjør i verdens riker. Men i Guds rike er ingenting bortkastet.

Derfor sier Jesus at vi framfor alt skal være opptatt av dette. «Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg,» sier han (Matt 6,33). Så lenge vi lever her i verden, må vi forholde oss til den verdslige staten vi lever i. Vi kan ikke melde oss ut av verden. Og vi må gi de verdslige myndigheter det de skal ha. Men framfor alt skal vi være opptatt av å gi Gud det han skal ha. Vi skal være opptatt av å gi av vår tid, våre evner og krefter og vårt jordiske gods til Guds rike slik at det kan utbre seg og evangeliet kan bli forkynt for mennesker.

Framfor alt skal vi tenke på vår egen sjel. Det er lett å bli så opptatt av verdslige ting at vi glemmer vår egen sjel og vår egen frelse. Derfor vil vi daglig høre og lese og grunne på Guds ord og ta det til våre hjerter. For det er virkelig til nytte for oss. Guds ord er vår sunneste og beste næring. Det gir våre sjeler fred og trøst, håp og glede. Evangeliet om Jesus, vår Frelser, er det beste vi har. Det gjør så godt i sjelen vår å få høre om ham som døde for oss på korset, som tok alle våre synder på seg og gjorde opp for alt det vonde vi har sagt og tenkt og gjort. Evangeliet om Jesus er et fantastisk budskap. Det gir oss kraft og mot til å leve i en verden som er «i det onde» (se 1 Joh 5,19). Det gir oss utholdenhet til å stå fast i troen til den dagen Jesus kommer igjen og skal gi oss Guds herlighetsrike i evig eie.

(Tidskriften Biblicum, 2/2021)