Av Seth Erlandsson 

4.1  Det gamle testamentes løfter og trusler

Herlige løfter
Evangeliet inneholder de herligste løfter: syndenes tilgivelse, evig liv, medborgerskap i det himmelske Jerusalem, en evig sabbatshvile, etc. Men ved vantroen forkaster mennesker disse løftene og styrter seg derved i evig ulykke.

På samme måte forholder det seg med den gamle paktens løfter. Gud gir Abraham og hans ætt de herligste løfter. Men ved ulydighet mot Gud forkaster en stor del av Abrahams etterkommere disse løftene, og slik byttes velsignelsen ut med forbannelse.

Herren lover: «Jeg vil gjøre deg til et stort folk» (1 Mos 12,2). «Jeg lar din ætt bli som støvet på jorden» (1 Mos 13,16). «Tell stjernene! … Så tallrik skal ætten din bli» (1 Mos 15,5). «Du skal bli far til en mengde folkeslag» (1 Mos 17,4). «Jeg vil gi dette landet til din ætt» (1 Mos 12,7). «Hele det landet du ser, vil jeg gi deg og din ætt for alltid» (1 Mos 13,15). «Din ætt gir jeg dette landet, fra Egypterelven helt til Storelven, Eufrat» (1 Mos 15,18). «Landet du bor i som innflytter, hele Kanaan, vil jeg gi deg og etterkommerne dine til evig eiendom» (1 Mos 17,8).

Løftene vil tenne tro
Akkurat som evangeliets løfter gjentas gang på gang, så gjentar Herren gang på gang sine løfter til Abraham og hans ætt for at folket i tro skal lyde Herren og ikke bryte pakten. «Du skal holde min pakt, både du og etterkommerne dine, fra slekt til slekt» (1 Mos 17,9). Dersom man ikke lytter til Herrens ord, forkaster man Herren og den lovede velsignelsen. Når løftet gjentas for Isak heter det: «Jeg skal gjøre din ætt så tallrik som stjernene på himmelen. Alle disse landene skal jeg gi til din ætt. Og ved din ætt skal alle folkeslag på jorden velsigne seg, siden Abraham hørte på meg og holdt seg til det jeg har bestemt, mine bud, forskrifter og lover» (1 Mos 26,4-5). Abrahams tro (1 Mos 15,6; 22,1ff), skapt ved Guds løfter, bevarer velsignelsen for ham og hans barn: «Fordi du gjorde dette og ikke sparte din eneste sønn, vil jeg velsigne deg rikt og gjøre din ætt så tallrik som stjernene på himmelen og som sanden på havets strand. Din ætt skal innta fiendens porter. Ved din ætt skal alle folkeslag på jorden velsigne seg fordi du hørte på meg» (1 Mos 22,16-18).

Dersom folket forblir i Herrens ord, forblir det under velsignelsen (jmf Joh 8,31). Men adlyder folket ikke Herrens ord, tas velsignelsen fra det. «Hvis dere adlyder min røst og holder min pakt, skal dere være min dyrebare eiendom framfor alle andre folk; for hele jorden er min. Dere skal være et kongerike av prester og et hellig folk for meg» (2 Mos 19,5-6). I tilknytning til disse ordene, framhever apostelen Peter at de som ikke tror har snublet og blitt frafalne, mens hedninger som tidligere ikke var Guds folk nå ved troen er «Guds folk», «en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som Gud har vunnet» (1 Pet 2,7-10).

Vantroen forhindrer velsignelsen
Gang på gang advarer Herren mot ulykken som vantroen fører med seg: «Men hvis dere ikke hører på meg og ikke holder alle disse budene, hvis dere forakter forskriftene mine og har avsky for mine lover, så dere ikke holder alle budene mine, men bryter min pakt, da skal jeg for min del gjøre dette mot dere … Jeg vil vende meg mot dere» (3 Mos 26,14-17). «Du skal få barn og barnebarn og bo lenge i landet. Men dersom dere gjør noe så ødeleggende som å lage gudebilder i noen skikkelse, gjør det som er ondt i Herren din Guds øyne og gjør ham rasende, tar jeg i dag himmel og jord til vitne på at dere snart vil bli utryddet av det landet dere skal legge under dere når dere går over Jordan. Dere får ikke leve lenge der, men skal gå helt til grunne. Herren vil spre dere blant folkene. En liten rest vil bli igjen blant folkeslagene dit Herren fører dere bort» (5 Mos 4,25-27).

Men Herren vil fortsatt ingen synders død og tilbyr derfor sin nåde til folket sitt, om og om igjen, for at det skal vende tilbake i tro. For Herren er «en barmhjertig og nådig Gud, sen til vrede og rik på miskunn og sannhet!» (2 Mos 34,6). Men faller folket fra og forblir i vantro, står det under forbannelsen. Over et ulydig folk hviler ingen velsignelse. «Som de folkeslagene Herren utsletter for dere, skal dere selv bli utslettet fordi dere ikke ville lytte til Herren deres Guds røst» (5 Mos 8,20). «Se, i dag legger jeg fram for dere velsignelse og forbannelse: velsignelse dersom dere adlyder budene fra Herren deres Gud, som jeg gir dere i dag; forbannelse dersom dere ikke adlyder budene fra Herren deres Gud» (5 Mos 11,26-28). «Herren vil velsigne deg rikt i det landet Herren din Gud gir deg til eiendom for at du skal innta det, hvis du fullt og helt adlyder Herren din Guds røst» (5 Mos 15,4-5). «Herren vil gjøre deg til et hellig folk for seg, slik som han med ed har lovt deg, så sant du holder budene fra Herren din Gud og går på hans veier» (5 Mos 28,9). Men «hvis du ikke vil adlyde Herren din Gud, og ikke legger vinn på å leve etter alle hans bud og forskrifter som jeg gir deg i dag, skal alle disse forbannelsene komme over deg og nå deg,» og Moses nevner så en rekke forbannelser (5 Mos 28,15ff). Han fortsetter: «Alle disse forbannelsene vil ramme deg. De skal forfølge deg og nå deg igjen til du blir utryddet, fordi du ikke adlød Herren din Gud og ikke holdt de bud og forskrifter som han har gitt deg. De skal være tegn og under for deg og dine etterkommere til alle tider» (5 Mos 28,45-46). «Bare en liten flokk skal bli igjen av dere som før var tallrike som stjernene på himmelen. For du adlød ikke Herren din Gud» (5 Mos 28,62).

«De ville ikke høre»
Herrens tålmodighet og langmodighet er ubegripelig stor. Om og om igjen redder han Israel og Juda fra ulykker og tilbyr dem på ny sin nåde. «Men de ville ikke høre og vendte ikke øret til. De fulgte sine egne planer, sitt onde og egenrådige hjerte» (Jer 7,24). «Da skal du si til dem: «Dette er folkeslaget som ikke ville lytte til Herren sin Guds røst og ikke ta lærdom» (Jer 7,28). «Herren, deres fedres Gud, sendte bud til dem sent og tidlig gjennom sine budbærere, for han ville skåne sitt folk og sin bolig. Men de hånte Guds sendebud, spottet hans ord og holdt profetene hans for narr, inntil Herrens harme mot folket sitt ikke lenger kunne stoppes» (2 Krøn 36,15-16). År 722 f.Kr. gikk Israels rike under, dvs. de ti stammenes rike. Herren hadde sagt gjennom profeten Amos: «Enden er kommet for mitt folk Israel, jeg vil ikke lenger bære over med det» (8,2). Og i 2 Kong 17,23 heter det: «Til slutt viste Herren dem bort fra sitt ansikt, slik han hadde varslet gjennom alle sine tjenere profetene.» År 587 f.Kr. gikk også Judas rike under. For selv om Juda så hva vantroen fører med seg, tok man ikke imot advarslene men gikk bare enda lenger i frafallenhet (Esek 23,11). «Derfor sa Herren: «Også Juda vil jeg drive bort fra mitt ansikt, slik jeg drev Israel bort. Jeg forkaster Jerusalem, den byen jeg har utvalgt, og tempelet, hvor jeg har sagt at navnet mitt skal bo» (2 Kong 23,27).

Ingen total forkastelse
Men forkastelsen av Israel og Juda innebar ikke at Abrahams ætt etter kjødet (= etter naturlig avstamming) nå var forkastet av Herren. Som på Elias tid (1 Kong 19,18) finnes der fortsatt en utvalgt rest. Allerede Moses hadde profetert at «en liten flokk» ikke skulle rammes av forbannelsen men forbli Herrens velsignede folk under kors og lidelse (5 Mos 4,27; 28,62). I Amos’ profeti om Israels undergang heter det: «Nei, jeg skal ikke utslette Jakobs hus» (Am 9,8). Hos Jesaja heter det: «En rest skal vende om til den veldige Gud, en rest av Jakob. For selv om folket ditt, Israel, var som havets sand, skal bare en rest vende om. Utslettelsen er fastsatt» (Jes 10,21-22).

Løftet om å få vende tilbake
Så fortsetter Herren å sende profeter til Israels barn også etter Judarikets undergang år 587. Herrens nåde og velsignelse tilbys dem på ny for at den utvalgte resten derved skal føres til tro og igjen få ta Kanaans land i eie. Allerede Moses hadde jo sagt: «Når alt dette kommer over deg, velsignelsen og forbannelsen som jeg har lagt fram for deg, og du tar det til deg i ditt hjerte ute blant alle folkeslagene som Herren din Gud har drevet deg bort til, og du så vender om til Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og lyder hans røst i alt det jeg pålegger deg i dag, både du og dine barn, da skal Herren din Gud vende din skjebne og være barmhjertig mot deg. Herren din Gud vil igjen samle deg fra alle de folk han har spredt deg ut blant» (5 Mos 30,1-3). Profetien taler altså ikke om en tilbakevending i vantro, men om en tilbakevending og en gjenopprettelse for dem som vender om og adlyder Herrens røst, dvs. tror. Både i den gamle og den nye paktens tid er det jo slik, at kun de troende er Guds folk i egentlig forstand.

Så kom Jesajas profeti i Jes 11,11ff, som ble gjentatt av bl.a. Sakarja (8,1-8), til å gå i oppfyllelse, steg for steg, etter det babylonske rikets fall år 539 f.Kr. Jesaja hadde profetert: «Den dagen skal Herren for annen gang rekke hånden ut for å kjøpe fri resten av folket sitt, de som er igjen fra Assur, Egypt, Patros, Kusj, Elam, Sinear, Hamat og fra kystlandene» (Jes 11,11). Sakarja gjentok: «Se, jeg frelser mitt folk fra landet der sol går opp, og fra landet der sol går ned. Jeg fører dem inn, de skal bo i Jerusalem, de skal være mitt folk, og jeg skal være deres Gud i troskap og rettferd» (Sak 8,7-8).

«Og det skal være en vei for den resten som er igjen av Herrens folk fra Assur, slik det var for israelittene den dagen de dro opp fra Egypt» (Jes 11,16). Første gangen Israel ble reddet fra fangenskapet og ført til Kanaans land, var ved utgangen fra Egypt. Når profeten nå taler om «for annen gang», handler det om redningen fra bortførelsen og fangenskapet som ble innledet ved assyrerne ca. år 740 og fullført av babylonerne 605-582 f.Kr. En rest vendte tilbake til Jerusalem etter Kyros’ edikt år 538, og flere vendte tilbake senere, de fleste på 400-tallet, da Esra og Nehemja var ledere. Mange av disse sørget over sine forbrytelser mot Gud og trodde på Herrens ord og løfter. Selv om Judas stamme står i forgrunnen (Messias var jo lovet fra denne stammen), er folket nå ikke lenger oppdelt i Israel og Juda; de tolv stammene er igjen forent. De som hevder at det bare var jøder fra Babylonia som vendte tilbake og at de øvrige stammene har forsvunnet, presenterer ikke fakta. Når den lovede Messias kommer, for ved sitt liv og sitt sonoffer å gjenløse folket sitt, da kommer han til de fortapte sauene av Israels hus, ikke bare til Judas stamme. Sakarja og Elisabeth tilhørte Levis stamme (Luk 1,5), Anna Asjers stamme (Luk 2,36) og Paulus Benjamins stamme (Rom 11,1), for å nevne noen eksempler.

Fortsatt ulydighet
Men stadig forkaster de fleste fra Israels tolv stammer Herrens ord og løfter. De vil ennå ikke forstå at Herren skal forbli deres Gud og de forbli hans folk bare dersom de lytter til hans røst. Akkurat som på Amos’ tid regner de seg som Guds folk selv om de vandrer i vantro (Amos 5). På grunn av sin naturlige avstamming og sine gode gjerninger (en overfladisk iakttagelse av loven, uten sann tro) tror de at Herrens dag vil bli en gledes- og seiersdag for dem. Men det blir motsatt.  «Ve dere som lengter etter Herrens dag! Hva vil dere med Herrens dag? Den er mørke og ikke lys» (Amos 5,18).

En troende rest
Men blant dem finnes det fremdeles en rest som tror og som tilhører Guds sanne folk. De tar imot Messias og utbrer evangeliet om Messias’ rike og stedfortredende godtgjørelse, ikke bare til sine landsmenn men til alle folkeslag. Slik blir Guds rike mange hedninger til del, ja «der det før ble sagt til dem: «Dere er ikke mitt folk», der skal de kalles den levende Guds barn» (Rom 9,26; Hos 2,23;1,10). Slik går løftet til Abraham i oppfyllelse: «Du skal bli far til en mengde folkeslag» (1 Mos 17,4), og Jesajas profeti: «Det er for lite at du er min tjener som skal gjenreise Jakobs stammer og føre de bevarte av Israel tilbake. Jeg gjør deg til lys for folkeslag så min frelse kan nå til jordens ende» (Jes 49,6). Og samtidig med at evangeliet går ut i verden for å samle inn Guds utvalgte «av alle nasjoner og stammer, folk og tungemål» (Åp 7,9), ett eneste folk bestående av både jøder og hedninger, så er den gamle paktens teokrati og frelsesordning nær ved å forsvinne og «vil snart være borte» (Hebr 8,13), nemlig ved Jerusalems ødeleggelse år 70 e. Kr.

«Her er ikke jøde eller greker»
Så handler det ikke lenger om jøde eller greker, men alle som er døpt til Kristus utgjør ett og samme folk (Gal 3,27-28). For «hører dere Kristus til, er dere Abrahams ætt og arvinger etter løftet» (Gal 3,29), og «dere er kommet til fjellet Sion, til den levende Guds by, det himmelske Jerusalem, til ti tusener av engler, til en høytidsfeiring, til forsamlingen av de førstefødte som er oppskrevet i himmelen» (Hebr 12,22-23).

4.2  Hedningenes fulltallighet og hele Israel (Rom 11,25-27)
I Romerbrevet 11,25-27 taler Paulus om hedningenes og Israels fulltallighet (gr. pläråma), dvs. innsamlingen av alle Guds utvalgte både av hedninger og jøder. Uvitenhet om Guds frelseshemmelighet, dvs. hvordan Gud samler inn alle sine utvalgte, har ført til hovmod og jødeforakt blant de hedningkristne. Apostelen vil ikke at de skal anse seg som kloke, dvs. komme med egne og feilaktige funderinger når det gjelder jødenes fiendtlighet mot menigheten og mot Jesus Kristus. Han understreker at jødenes forherdelse bare er en delvis sådan og kommer til å forbli bare delvis så lenge hedninger kommer til tro (11,25). Det betyr at de hedningkristne ikke må slutte med å forkynne evangeliet til jødene fordi de tenker at den utvalgte resten fra jødefolket allerede er kommet inn i Guds rike og at forherdelsen nå skulle være total. Nei, så lenge hedninger berges inn i Guds rike ved evangeliet finnes det også jøder som ikke er forherdet og som skal berges inn ved samme evangelium. Så lenge det fulle antallet utvalgte hedninger («hedningene i fullt tall») ikke er kommet inn, er heller ikke det fulle antallet utvalgte jøder («hele Israel») kommet inn.

Når menigheten i Roma ble møtt av så stor fiendtlighet fra jødene, var det sikkert lett å tro at den utvalgte resten fra jødene allerede var kommet til tro og at jøder derfor, de som fremdeles ikke tok imot evangeliet men i stedet forfulgte Guds menighet, nå var forkastet. Derfor vil Paulus at menigheten ikke skal være uvitende om den guddommelige frelsesordningen, denne hemmeligheten at en del av Israel er blitt forherdet, inntil hedningene er kommet inn i fullt tall. På denne måten skal hele Israel bli frelst.

Få steder i Bibelen er blitt så forvrengt og misbrukt som dette verset. Mange har trodd at «på denne måten» betyr «deretter» og at Paulus skulle ha gjort regning med en tid etter det at «hedningene er kommet inn i fullt tall». Mange har også trodd at «hele Israel» betyr «hele Israel etter kjødet», selv om Paulus i det foregående om og om igjen har gjort det klart at kun den utvalgte resten skal bli frelst, bare det egentlige Israel. «For ikke alle israelitter tilhører virkelig Israel, og ikke alle Abrahams etterkommere er Abrahams barn» (Rom 9,6-7). Og «om Israels barn (det ytre Israel) var så tallrike som havets sand, skal bare en rest bli frelst» (Rom 9,27).

Hvordan er det altså hele resten, hele det egentlige Israel, skal bli frelst? Jo, så lenge evangeliet forkynnes for hedningene og «hedningenes fulle tall» (= alle utvalgte hedninger) ennå ikke er kommet til tro, finnes det ikke-troende jøder som ikke er forherdet og som skal føres til tro. «På denne måten (gr. houtås betyr ikke «deretter») skal hele Israel bli frelst» (Rom 11,26a). Hele den utvalgte resten av Israel er ikke frelst før alle utvalgte fra hedningfolkene er kommet inn. Og når det har skjedd, kommer den ytterste dagen. For evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden «til vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme» (Matt 24,14). Så lenge «hedningenes tider» varer, skal altså den kristne menigheten også arbeide for å berge jøder inn i Guds rike, og først når «hedningenes tider» er omme, dvs. når den ytterste dagen kommer, er alle utvalgte fra jødefolket kommet inn.

Menigheten i Roma skal altså ikke betrakte samtlige jøder som nå forfølger menigheten, som forherdet og forkastet av Gud. Gud har også blant dem sine utvalgte (Gud alene vet hvem), som på ny kan podes inn i det egentlige Israel. Derfor skal menigheten ivrig forsøke å vinne også jødene for Guds rike. Helt fram til den ytterste dagen finnes det en rest fra jødefolket som skal berges inn. Forherdelsen er og blir bare en delvis forherdelse.

C.F.W. Walther framhever følgende i tilknytning til Rom 11,25-27: «Etter at jødene i to årtusener hadde framstått som Guds folk og det så ut som om Gud helt hadde forkastet hedningene, så virket det nå som om Gud f.o.m. nå helt hadde forkastet jødene og i stedet gjort hedningene til sitt eksklusive paktsfolk, etter at jødene hadde korsfestet sin Messias og over alt forfulgt Messias’ bekjennere. Akkurat som jødene tidligere i innbilskhet og forakt hadde sett ned på hedningene og stolt henvist til sine paktsrettigheter, viste det seg allerede i den apostoliske tiden en lignende tendens blant de hedningkristne til hovmodig å se på seg selv som de eneste utvalgte og betrakte jødene som slike som nå var forkastet. Denne tendensen er det den hellige apostelen behandler i vår tekst… Hemmeligheten består i at jødefolket aldri blir helt forherdet, at dets forherdelse alltid skal forbli bare en delvis sådan, slik at så lenge hedninger blir omvendt, blir også jøder det, og så lenge hedningenes nådetid varer, varer også jødenes nådetid. Slik skal aldri den tiden komme at kun hedninger går inn i Kristi rike … Gud skal holde sitt løfte. Han skal derfor sørge nøye for at det alltid helt til den ytterste dagen finnes et jødefolk, og videre at det alltid fra samme folk like til den ytterste dagen skal være noen som blir omvendt, benådet og salige. Og slik, på denne herlige, beundringsverdige og tilbedelsesverdige måten, skal det skje at ved Guds ubegripelige trofasthet, sannhet, barmhjertighet, tålmodighet og langmodighet blir hele det Israel som han i forveien har utvalgt (11,2), frelst, og ikke en eneste unntatt» (Lehre und Wehre, 1859, s. 329f).

Det er ikke mange kommentatorer fra den senere tid som like klart som Walther har utlagt Rom 11,25-27. Helt siden Speners Pia desideria (1675) har mange innenfor den pietistiske vekkelsen framført tanken om en kommende allmenn jødeomvendelse i tilknytning til denne teksten. Og nyere bibelkritikere som Johannes Munck, Krister Stendahl m.fl. slår følge med pietistisk teologi i dette spørsmålet. Philippis Romerbrevkommentar (1. utg.1848-50), som tydeligvis er blitt flittig studert av vekkelseslederne i Sverige, forsvarer denne tanken om en kommende allmenn jødeomvendelse. Men da Philippi kom ut med en tredje utgave (1866) av kommentaren sin, meddelte han i et «tillegg» (s. 552-560) at han ikke lenger så det som mulig å tolke Rom 11,25-27 til støtte for tanken om hele det ytre Israels frelse. «Allerede det niende kapitlet taler i hele sin oppbygning mot et frelsesløfte gitt til hele det ytre Israel som folk» (s. 552). Han henviser nå også til Bessers utlegning av denne teksten.

Sigurd Odland er blant bibelutleggerne fra vårt århundre som ikke gjør vold mot teksten i Rom 11,25-27 (se Fortolkning av Paulus’ brev til romerne, Lutherstiftelsens forlag, Oslo 1937). Han skriver: «Nærmest sies det da her at når Israel for nærværende ikke i alle sine enkelte individer, men kun delvis ligger under guddommelig forherdelse, så er det et forhold som skal vedbli å gjelde, inntil «hedningenes fylde er gått inn» i Guds rike. Der vil altså helt til det nevnte tidspunkt alltid være dem i Israel, som omvender seg til troen på Kristus og får del i frelsen… Meningen med den av apostelen her nevnte tidsbestemmelse kan altså omskrives: «inntil hedningemisjonen har nådd sin fullendelse eller er bragt til avslutning», og det vil i henhold til Jesu ord i Matt 24,14 atter si det samme som: «inntil dagenes ende» (s. 183). Det inngår i Guds frelsesrådslutning «at Israels forherdelse helt inntil hedningemisjonens avslutning kun vil omfatte en del av folket, så der altså til alle tider vil være dem i dette folk, flere eller færre, som blir troende» (s. 181). «Hele det sanne, det av Gud mente Israel skal bli frelst derved at der, som i v. 25 sagt, like inntil hedningemisjonens avslutning foregår en suksessiv omvendelse av flere eller færre israelitter» (s. 183).

Med en kombinasjon av profetord (Jes 59,20-21; 10,11-12;27,9 og Jer 31,31-34) viser Paulus så i 11,26b-27 at denne frelseshemmeligheten også er Skriften lære. Jakobs «Gjenløser» har i samsvar med Skriftens løfte kommet fra Sion, dvs. Jesus Kristus, og han har i samsvar med Skriftens løfte tatt bort alle Jakobs synder. Denne ervervede syndstilgivelsen tilbys nå Jakob. Den er den nye paktens gave, og ved troen på denne gaven tas Jakob opp i denne pakten. Med andre ord lærer Skriften at det er gjennom Gjenløseren Jesus Kristus og ved syndenes tilgivelse i hans navn at Jakob (=Israel) blir frelst. Derfor skal menigheten forkynne evangeliet også for Israel, også for folket som nå er menighetens uvenner. Og noe annet paktsfolk enn det som tror på syndenes tilgivelse for Kristi skyld, vet Gud ikke av («Dette er min pakt med dem når jeg tar bort syndene deres», v. 27).

4.3  Gud vil fortsatt føre alle ulydige til tro (Rom 11,28-32)
Jødenes ulydighet mot evangeliet om syndenes tilgivelse og fiendtlighet mot menigheten i Roma er åpenbar (11,28). Men dette må ikke føre til at menigheten nå mener jødene er unndratt Guds kjærlighet og barmhjertighet. «For fedrenes skyld» er de fortsatt elsket av Gud. Gud kan ikke angre alt det gode han har gjort mot dem. De er fremdeles kalt til å sette sin lit til Herren Gud alene og ved sin tro være til lys og velsignelse for alle folkeslag (11,28-29). Gud vil fortsatt at de skal bli frelst, og det er ved evangeliet om Guds allmenne nåde at den utvalgte resten fra jødene skal føres til lydighet. Fornuften vil gjerne dra den konklusjonen at Guds nåde og barmhjertighet ikke gjelder alle, ettersom bare «få er utvalgt» (Matt 22,14; 7,14), «bare en rest skal bli frelst» (Rom 9,27). Men slik er det ikke. Gud vil at alle skal bli frelst, og det er gjennom den allmenne nåden Gud samler sine utvalgte inn i sitt rike.

Troen foregås alltid av ulydighet. Derfor kan ulydige jøder stadig bli omvendt, like sikkert som at ulydige hedninger kan føres til tro. Barmhjertigheten som de hedningkristne har fått del i ved jødenes frafall, skal de nå forkynne også for de ulydige jødene. Og når jødene får høre evangeliet om Guds store barmhjertighet mot alle, også mot dem, kommer alltid noen til å bli omvendt (11,30-32). For det er ved dette evangeliet «hedningene i fullt tall» (= alle utvalgte fra hedningfolkene) og «jødene i fullt tall» (= alle utvalgte fra jødefolket) kommer inn i Guds rike.

Menigheten skal altså ikke betrakte alle ulydige jøder som håpløst fortapte, selv om de for øyeblikket forakter Guds barmhjertighet i Kristus Jesus. De hedningkristne skal tenke på at Gud i sin nåde har makt til å gjøre samme under med disse som han har gjort med dem. For forherdelsen har ikke rammet alle jøder (11,25), det finnes en utvalgt rest (11,5.7; 9,27) som skal berges inn helt fram til den ytterste dagen, dvs. helt til alle utvalgte hedninger er kommet inn. «På denne måten skal hele Israel bli frelst» (11,26). Derfor skal evangeliet om Guds barmhjertighet for Jesu Kristi skyld forkynnes for alle folkeslag, også for jødene, helt fram til den ytterste dagen.

4.4 Israel og Guds rike i Jesu undervisning

«Guds rike skal bli tatt fra dere»
Jesus forkynte mange ganger om det gammeltestamentlige teokratiets undergang. Det ytre Israel som en egen unik gudsstat skulle gå under, dette som følge av dens gjentatte nådeforakt. «Det skal komme dager over deg da fiendene dine kaster en voll opp omkring deg, omringer deg og trenger inn på deg fra alle kanter. De skal slå deg og barna dine til jorden, og det skal ikke bli stein tilbake på stein i deg, fordi du ikke forsto at tiden var kommet da Herren gjestet deg» (Luk 19,43-44).

Israels stilling ifølge den gamle pakten sammenlignes med en vingård, plantet av Gud (Matt 21,33-45, Mark 12,1-12). Men vinbøndene hadde gang på gang misbrukt stillingen sin og trosset vingårdens herre på det groveste. «Derfor sier jeg dere: Guds rike skal bli tatt fra dere og gitt til et folk som bærer de fruktene som tilhører riket» (Matt 21,43). Han skal «forpakte bort vingården til andre, som gir ham frukten til rett tid» (Matt 21,41).

Det gammeltestamentlige teokratiets undergang er en følge av vantroen. Ingen kan komme inn i Guds rike uten å bli født på ny (Joh 3,3-8). «Den som er ulydig mot Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede er og blir over ham» (Joh 3,36). «Hadde dere trodd Moses, hadde dere også trodd meg. For det er meg han har skrevet om» (Joh 5,46). I og med sin vantro er jødene ikke Abrahams sanne barn (Joh 8,37-44). Vantroen kom så til uttrykk ved at de tok opp steiner for å kaste på Jesus (Joh 8,59), og de ble enige om «at den som bekjente at Jesus var Messias, skulle utstøtes av synagogen» (Joh 9,22). Bare noen ganske få tar imot nådeinvitasjonen til Guds rike. «For mange er kalt, men få er utvalgt» (Matt 22,14). «Rikets barn skal kastes ut i mørket utenfor, der de gråter og skjærer tenner» (Matt 8,12). «Der skal dere gråte og skjære tenner når dere ser Abraham og Isak og Jakob og alle profetene i Guds rike mens dere selv blir kastet utenfor. Fra øst og vest og fra nord og sør skal mennesker komme og sitte til bords i Guds rike» (Luk 13,28-29). Mennesker fra hedningfolkene tas inn i Guds rike istedenfor vantro jøder.

«Dette folks hjerte er blitt sløvt»
Jesus framhever at profeten Jesajas profeti om at jødefolket skal bli forherdet (Jes 6,9-10) går i oppfyllelse når jødene avviser Kristus. Deres stadige ulydighet har ført til at «dette folks hjerte er blitt sløvt, tungt hører de med ørene, øynene har de lukket til, så de ikke ser med øynene, ikke hører med ørene, ikke forstår med hjertet og ikke vender om, så jeg får lege dem» (Matt 13,15). Også apostelen Paulus henviser til profetien om jødenes forherdelse, når bare «noen av dem lot seg overbevise av hans ord» (Apg 28,24). «Det var rett, det som Den Hellige Ånd talte gjennom profeten Jesaja til deres fedre: Gå og si til dette folket: Dere skal høre og høre og ikke forstå, se og se og ikke skjelne. For dette folks hjerte er blitt sløvt» (Apg 28,25ff).

Abrahams sanne barn
Jødene kan ikke si om seg selv at de tilhører Guds rike bare på grunn av den naturlige avstamming fra Abraham. Det er kun de troende som er Abrahams sanne barn, mens de ikke-troende har djevelen til far (Joh 8,39ff). «Tro ikke at dere kan si: Vi har Abraham til far. For jeg sier dere: Gud kan oppreise barn for Abraham av disse steinene. Øksen ligger allerede ved roten av trærne; hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hogd ned og kastet på ilden» (Matt 3,9-10).

Jesus gråter over Jerusalem
Fordi det ytre Israel ved sin vantro har dratt dommen over seg, gråter Jesus over Jerusalem (Luk 19,41f). Ved sin vantro mister jødene Guds rike. Noen gjenopprettelse av det ytre Israel med samme særstilling som i den gamle pakten, lover Jesus ikke, heller ikke noen allmenn jødeomvendelse. Tvert imot sier han at de vantro jødene skal havne i den evige pinen, kastet ut i mørket utenfor Guds rike, samtidig som hedninger sitter til bords i himmelriket sammen med Abraham, Isak og Jakob (Matt 8,11-12, Luk 13,28-29). Heller ikke lover Jesus at det ytre tempelet skal bygges opp igjen («huset deres blir forlatt», Luk 13,35) eller at det jordiske Jerusalem på ny skal bli Guds rikes hovedstad. «Jerusalem skal tråkkes under fot av hedninger helt til hedningenes tider er til ende» (Luk 21,24). Med «hedningenes tider» menes den tiden da evangeliet går ut til hedningene for at de utvalgte fra alle folkeslag skal berges inn i Guds rike. Og når «hedningenes tider» er til ende, da kommer den ytterste dagen. For «dette evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme» (Matt 24,14).

4.5  Forherdelsen
I forbindelse med vår behandling av temaet «Israels frelse» har vi gang på gang støtt på uttrykket «forherdelse». Mange har en uklar forståelse av hva som menes med forherdelse. Hvordan kan profeten Jesaja få i oppdrag å forkynne for å forherde folket (Jes 6,9-10)? I Matt 13,14f, Mark 4,12, Luk 8,10 og Joh 12,39f henviser Jesus til Jes 6,9-10, hovedstedet for Bibelens lære om forherdelsen. Det samme gjør Paulus i Apg 28,25-27 når «de ledende menn blant jødene» i Roma sa imot evangeliet. Hvordan kan ikke bare Jesaja men også Jesus forkynne «for at de skal se og se, men ikke skjelne, høre og høre, men ikke forstå, så de ikke vender om og får tilgivelse» (Mark 4,12)?

Hva menes med forherdelse?
En må skille mellom blindheten eller forherdelsen som kjennetegner alle uomvendte mennesker og den forherdelsen som kommer fra Gud som en straff for menneskets gjentatte forherdelse og trass mot Guds ord. Forherdelse i førstnevnte betydning omtales f.eks. i Mark 6,52 og Ef 4,18. Den betegner den åndelige døden og blindheten som kan helbredes. Men forherdelsen fra Gud er en uhelbredelig tilstand. Dersom et menneske ved sin gjentatte ulydighet og selvforherdelse har dratt Guds forherdelsedom over seg, er omvendelse utelukket.

Guds forherdelsedom over et menneske foregås av menneskets selvforherdelse. Hvis en person om og om igjen forherder hjertet sitt mot Den Hellige Ånds innflytelse, som f.eks. Farao, kan Gud la forherdelsens dom ramme det mennesket. Han eller hun blir helt ufølsom, blind og døv mot Guds ord og verk. Jo mer en hører, jo mer sløvet og ond blir en. «Han har blindet deres øyne og forherdet deres hjerte, for at de ikke skal se med øynene og forstå med hjertet og vende om så jeg får helbrede dem» (Joh 12,40).

De lutherske bekjennelsesskriftene sier bl.a. følgende om Guds forherdelsedom: «At Gud har forherdet faraos hjerte slik at farao stadig på nytt synder og blir mer forherdet jo mer han blir formant, det har vært en straff for hans tidligere synder og hans grusomme tyranni, som han på helt umenneskelig vis og imot anklagen fra sitt eget hjerte har utøvd på mange og forskjellige måter mot Israels barn. Og fordi Gud lot sitt Ord forkynnes og sin vilje kunngjøres for ham, men farao med vilje satte seg opp mot alle formaninger og advarsler, trakk Gud sin hånd tilbake fra ham, og slik ble hans hjerte forherdet og forstokket. Og Gud viste sin dom på ham, fordi han ikke var annet enn «skyldig til helvetes ild»» (Konkordieformelen, Sol. Dec., XI,85).

Hvem er det som rammes av Guds forherdelsedom?
Gud truer med å forherde alle som i likhet med det frafalne Israel ikke er lydige mot Herrens ord, selv om Herren om og om igjen tilbyr dem sin nåde og velsignelse. Når mennesker bevisst trosser Herren og kveler Ordets virkning, kommer de til slutt til et punkt der Guds ord ikke lenger gjør noe inntrykk på dem, der de ikke lenger kan se og høre.

Hva er middelet i forherdelsen?
Middelet er Guds ord og verk, og da i særlig grad evangelium. Hvor klart forkynte vel ikke profeten Jesaja evangelium? Likevel var denne forkynnelsen ikke bare et middel for tro men også et middel for folkets forherdelse. De fleste stenger hjertene sine for Sannhetens røst, blir værende i sine synder og vil ikke bli omvendt eller helbredet. Slik blir evangeliet for dem til slutt «en duft av død til død» (2 Kor 2,16). Evangeliets forkynnelse fremkaller til slutt bare større og større uvilje og trass.

Er ikke forherdelsen urettferdig?
Forherdelsen er Guds rettferdige dom. Gud lar seg ikke spotte, og særlig ikke sin nåde. Når et menneske i hovmod håner nåden og overhodet ikke vil bli salig ved nåde alene, feller Gud til slutt dommen over ham ved å overgi ham til forherdelsens tilstand, som det ikke finnes noen redning fra.

Forherdelsen er innledningen til den endelige dommen. Den kan ikke oppheves eller ankes. «For selv om folket ditt, Israel, var som havets sand, skal bare en rest vende om. Utslettelsen er fastsatt» (Jes 10,22). Men ikke før sluttdommen kommer på den ytterste dag skal Israels ætt opphøre å være et folk ved siden av alle hedningfolk (Jer 31,36).

4.6  Sammenfatning
Vi har sett at Bibelens undervisning om Israels frelse er enhetlig og klar. Blant både hedninger og jøder forkaster de fleste Guds frelse. «Trang er den porten og smal er den veien som fører til livet, og få er de som finner den» (Matt 7,14). Bare en rest av det ytre Israel skal bli frelst i samsvar med en utvelgelse av nåde (Rom 9,27; 11,5-7). Denne resten fra jødefolket er ikke i sin helhet blitt berget inn i Guds rike før alle utvalgte fra hedningfolkene er kommet inn. Derfor skal den kristne menigheten også arbeide for å vinne jøder for Guds rike helt fram til den ytterste dagen. Tanken om en kommende allmenn jødeomvendelse, virket direkte av Gud, strider mot hele Skriften og baserer seg på en alvorlig feiltolkning av Rom 11,25-27.

Har da forherdelsen av en del av Israel skjøvet til side Guds løfter til Israel? På ingen måte. «For ikke alle israelitter tilhører virkelig Israel, og ikke alle Abrahams etterkommere er Abrahams barn» (Rom 9,6-7). Ingen er «arvinger etter løftet» bare fordi man stammer fra Abraham etter naturens orden. Å regne seg som Guds barn eller Guds folk, «arvinger etter løftet», samtidig som man forkaster Guds Sønn, vitner om åndelig blindhet. «Var Gud deres far, da hadde dere elsket meg» (Joh 8,42). Men de som tror på Sønnen, de er Abrahams sanne barn og tilhører det egentlige Israel, selv om de stammer fra hedningfolkene. For ved troen er de blitt podet inn i det egentlige Israel. «Hører dere Kristus til, er dere Abrahams ætt og arvinger etter løftet» (Gal 3,29). Det finnes kun ett gudsfolk og bare én rettferdighet, nemlig troens rettferdighet.

Vi kan ha stor beundring for jødene og dagens israelere og på ulike måter forsøke å hjelpe et ille skadet folk så de kan få ha et tilfluktssted på jorden. Men ifølge Bibelen er det bare de som tror på Jesus Kristus som er «arvinger etter løftet». Allerede Moses truet det ytre Israel med forbannelse og tap av arven etter løftet, dersom de ikke lyttet til Herrens ord, og han lovet dem en gjenopprettelse som Guds folk bare dersom de vendte om til Herren i tro. En gjenopprettelse som Guds spesielle rike og folk uten «den tro som Abraham hadde» (Rom 4,12.16) er Bibelen fremmed for.

Grunnen til at Gud bevarer jødene som et eget folk side om side med hedningene, er denne hemmeligheten at det fram til den ytterste dagen finnes en utvalgt rest av dette folket. Derfor skal de kristne med stor iver og kjærlighet forkynne evangelium også for jødefolket inntil tidens ende. Det er bare gjennom evangeliet Gud vekker opp sanne barn for Abraham, både fra jødene og hedningene. Og når Gud på denne måten har berget inn alle sine utvalgte «av alle nasjoner og stammer, folk og tungemål» (Åp 7,9) – og bare Gud vet når det har skjedd – da kommer den ytterste dagen. Først da kommer Jesus Kristus synlig tilbake, og først da blir det egentlige Israel et synlig rike. Inntil den dagen er Guds rike usynlig (Luk 17,20-21) og på ingen måte noe ytre lykkerike. Inntil da lever Guds sanne folk midt i en ond og farlig verden, under ytre kors og prøvelser. Men de har fred med Gud og er medborgere i det sanne eller «himmelske Jerusalem», selv om de bor langt borte fra det jordiske Jerusalem (Hebr 12,18.22-23).

(Tidskriften Biblicum, 1/2012, identisk med Biblicums småskrifter nr. 16: Israel som Guds tjänare)