Av teol. dr. David Hedegård

«Ikke prøv å forsvare Bibelen – hvis den virkelig er Guds ord, trenger den ikke noe menneskelig forsvar!» Denne påstanden møter oss ikke så sjelden, og det er unektelig noe sannhet i den. Ingen mennesker kan tilintetgjøre den guddommelige sannheten, det er jo helt rett. Jesus sier selv at hans ord vil bestå når himmel og jord forgår. Guds evangelium er virkelig, som det heter i Åpenbaringsboken, et evig evangelium. Ingen tvil, ingen fornektelse, ingen motstand kan tilintetgjøre det.

De som har forsvart Bibelens sannhet har selvfølgelig alltid visst dette. De har visst at Bibelen slett ikke trenger å forsvares for sin egen skyld, men at den trenger å forsvares for menneskenes skyld. Det er akkurat som med et legemiddel. En god medisin mister ikke en eneste av sine egenskaper fordi noen finner på å snakke ille om den. Hån og spott kan på ingen måte påvirke dens helbredende kraft. Slik er det med Bibelen. Der gis vi legedom for sjelen, og intet fritenkeri i verden kan ved den sterkeste hets eller løgnkampanje forandre dette faktum. Men det er fullt mulig at en slik løgnkampanje kan avskrekke folk fra å prøve medisinen. Hvor mange er vel ikke de mennesker som på grunn av ateistisk propaganda anser seg som ferdige med kristendommen!

Dette er, ifølge hva pålitelige bedømmere forsikrer oss om, tilfellet med den store massen av ungdommer i våre dagers Russland. Fornektelsen i dens forskjellige former bedrar mennesker, bedrar dem når det gjelder det viktigste av alt: deres evige salighet. Derfor må sannheten forsvares.

Slik var det allerede fra begynnelsen. Man må bare legge merke til at en stor del av innholdet i Det nye testamente består av polemikk. Jesus selv polemiserer med største alvor og strenghet mot dem som betvilte eller forvansket hans ord. Spesielt må man legge merke til de mange ordene av denne sorten som Johannes, kjærlighetens milde apostel, formidler til oss i sitt evangelium. Ifølge Apostlenes gjerninger fortsatte apostlene med å forsvare sannheten som Gud hadde åpenbart i Jesus. Dette gjelder spesielt den største av dem, Paulus. Han har med god grunn blitt kalt for den store polemikeren. I Galaterbrevet vender han seg imot judaister, som vil forurense evangeliet med sine lærer. I Kolosserbrevet og i pastoralbrevene kjemper han mot dem som ville blande evangeliet sammen med alle slags jødiske og hedenske tanker. Og i 1 Kor 15 går han til angrep mot dem som fornekter Kristi oppstandelse og som dermed i virkeligheten gjør hele evangeliet til en usannhet. Han forutsier også at enda mer alvorlige villfarelser og fornektelser skulle oppstå etter hans tid. «Ånden sier med klare ord at i de siste tider skal noen falle fra troen. De skal holde seg til ånder som fører vill, og til demoners lære»,1 Tim 4,1. Da Johannes skrev sine tre brev, hadde denne forutsigelsen allerede begynt å gå i oppfyllelse. Den sier at Antikrists ånd allerede er virksom, og at man kan kjenne ham igjen på at han benekter at Jesus er Kristus (1 Joh 4,2-3). Og Judas’ brev formaner de troende til å «kjempe for den tro som de hellige én gang for alle har fått overlevert» (Jud 3).

I denne løgnens verden kan Kristi sannhet verken vinnes eller bevares uten kamp. Slik har det alltid vært, som Det nye testamente viser oss. Og slik vil det alltid forbli. Men aldri har dette vært mer alvorlig enn i vår tid. Vi lever åpenbart nær begynnelsen av den antikristne tidsalder. Alle kan se at vi lever i skyggen av veldige katastrofer. Like lett er det å se at kampen nå først og sist gjelder kristendommen. For både kommunismen og fascismen er den i realiteten fiende nr 1.

Den kristne verden står dårlig rustet til å møte dette fryktelige stormangrepet. Søvnighet, kjærlighetsløshet og fremfor alt mangel på Åndens kraft kjennetegner den. Og det er ekstremt skjebnesvangert at fornektelsen av den kristne tros grunnleggende sannheter ofte har trengt inn blant dem som påberoper seg å representere kristendommens sak. Ingenting er vanligere enn at professorer i teologi fornekter alle sannhetene som vår frelse bygger på. Den som skriver dette har for ikke lenge siden i en liten brosjyre (Den moderne Kristus-fornektelsen) samlet noen bevis på hvordan det i dette henseende står til i vårt eget land. Fra universitetene trenger denne fornektelsen inn i læreplaner og folkeskoler og utgjør således en enorm fare for hele vårt folk.

Nå er det sannelig tid for å stå fram med frimodig bekjennelse og kamp for troen. Gud vil en gang i sin dom holde oss ansvarlige for måten vi i denne frafallets tid forsvarte den kristne menighetens hellige trosarv. Ve oss, hvis vi av feighet eller bekvemmelighetshensyn stiller oss nøytrale i denne kampen!

(Tidskriften Biblicum, 2/1972)