Av Egil Edvardsen 

«Frykt ikke! Jeg kommer til dere med bud om en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Kristus, Herren» (Luk 2,10-11).

Mennesket lever i frykt. Fra vuggen til graven frykter det for alle mulige ting. Spebarnet frykter at det ikke skal få nok mat og omsorg. 5-åringen frykter mørket. 10-åringen frykter for ikke å bli godtatt av sine klassekamerater. Tenåringen frykter for framtiden, for atomkrig og miljøkatastrofer. Når vi blir eldre, frykter vi for at vi ikke skal få jobb, at vi ikke skal få økonomien til å strekke til, at det skal hende barna noe osv. Når vi blir enda eldre, frykter vi for sykdom, for at vi må tilbringe våre siste år i sengen, for ensomheten osv. Hele livet frykter vi døden. Og framfor alt: Hele livet frykter hvert menneske for den dagen da det må stå til regnskap for livet sitt.

Midt inn i denne fryktens verden forkynner engelen sitt glade budskap – den første julepreken som ble holdt på jorden: «Frykt ikke!». Menneske, du behøver ikke frykte! Du behøver ikke frykte for alt det som virker så farlig og skremmende. Du behøver ikke frykte for hva framtiden vil bringe. Du behøver ikke frykte for døden og dommen. Hvorfor trenger jeg ikke frykte? Fordi Frelseren er født. Kristus, Herren, har antatt menneskenatur.

Den dypeste årsaken til all frykt er synden. På grunn av synden frykter det naturlige mennesket for Gud. Gud står for det naturlige mennesket som en streng dommer som gjennomskuer alle dets tanker, ord og gjerninger. Spesielt når det møter motgang i livet og lider nød, tenker det naturlige mennesket at Gud er vred. Også de kristne blir ofte plaget med slike tanker. I stedet for å finne vår trøst i Gud, fyller tanken på Gud som dømmer våre synder, oss med frykt.

En bedre og sikrere grunn til glede for oss mennesker kan derfor ikke finnes enn i dette at vi forstår at vi ikke behøver frykte for Gud, at han ikke er vred på oss, men at han tvert imot er glad i oss og ikke vil noe annet enn at vi skal ha det godt.

Fins det en grunn til glede? Kan vi være sikker på at Gud ikke er vred på oss, men elsker oss? Ja, for Frelseren er født, han som er Kristus, Herren.

Som en følge av syndefallet havnet menneskene i en elendig situasjon. I stedet for å vende tilbake til Gud etter at de hadde syndet, flyktet de fra Gud. Deres høyeste ønske var at det ikke fantes noen Gud.

Hva gjorde Gud? Hevnet han seg på menneskene? Eller overlot han dem til seg selv og sin egen elendighet? Eller sa han til dem at de kunne få komme tilbake til ham dersom de oppfylte en mengde betingelser først? Eller åpenbarte han seg for dem i sin veldige majestet for å tvinge dem tilbake til seg? Nei, ingenting av dette gjorde Gud. Tvert imot bestemte han allerede fra evighet av i sin store nåde at han selv ville stige ned til jorden. Og før han kom, sendte han stadig nye budbærere som skulle forkynne om hans komme slik at de menneskene som levde før han kom, ikke skulle leve i frykt, men se fram til den dagen med glede.

Den første julenatten kom han! «I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Kristus, Herren.» Da tiden var inne, kom han til jorden, en stille natt for snart 2000 år siden. Og han kom ikke i sin veldige majestet. Han kom ikledd vårt kjøtt og blod, som et lite menneskebarn lik alle andre menneskebarn, som sønn av en kjødelig mor. Og det er som om dette barnet sier til oss: Dere frykter for å komme til meg. Dere flyktet fra meg og var redd for meg. Se, nå er jeg kommet til dere, ikke vred, men vennlig, ikke som deres fiende, men som deres venn, ikke som deres dommer, men som deres bror, ikke omgitt av en veldig makt og majestet, men som et lite, hjelpeløst barn. Vil dere ennå frykte for Gud? Vil dere ennå flykte fra ham? Se, her er jeg, deres Gud. Om dere vil vite hvilke tanker Gud har om dere, så se på meg. Den som ser meg, ser Faderen, for jeg og Faderen er ett. Som jeg er, slik er også Gud. Slik som jeg smiler til dere, slik smiler også Gud til dere. Like lite som dere trenger å frykte for meg, et lite barn, like lite trenger dere frykte for Gud. Så se nå på meg, og forstå at jeg er deres Gud, og at jeg elsker dere med en evig kjærlighet.

Hva kan vi annet enn å juble av glede? Etter at Jesus er født, er all grunn til frykt, angst og sorg tatt bort. Vi trenger ikke lenger frykte for Gud, for nå vet vi at Gud er glad i oss. Vi trenger ikke lenger frykte for våre synders skyld, for nå vet vi at han som skal være vår dommer, er også vår frelser. Vi trenger ikke lenger sørge over denne verdens elendighet, for nå vet vi at snart skal han som en gang kom som et lite barn, komme igjen i sin himmelske herlighet og forløse oss fra alt ondt.

«Frykt ikke!» sa engelen til hyrdene på marken. Og Paulus sier til oss alle: «Gled dere i Herren alltid! Igjen vil jeg si: Gled dere!» Ja, la oss glede oss, for nå er det født oss en frelser i Davids by, en frelser som er Kristus, Herren.

(Tidskriften Biblicum, 4-5/1990)