Av Seth Erlandsson

En oppfatning som blir stadig mer utbredt, er at når vi dør, går vi alle, uavhengig av vårt forhold til Guds utsendte Frelser, inn i en tilstand av hvile og fred: «Døden kom som en venn, nå kan du hvile i fred», kan det hete om alle som har dødd, også de som har snudd ryggen til frelsens gave ved Jesus Kristus.

Bibelen har mye å si om sann hvile og fred, om evig liv, lys og glede i stedet for mørke, død og lidelse. Men den taler også om Guds vrede og dom over synden, om å gå fortapt, om «et brennende Gehenna», helvetet, om en dobbel utgang fra dette livet. Ordparene «himmel eller helvete», «livet eller fortapelsen», vil minne oss om de to utgangene. Å lukke øynene for dette og avvise Guds nåde, den sanne lykken takket være Kristi frelsesgjerning, er dypt tragisk. Det vitner om syndens makt til å forblinde og bedra. Dette fyller Paulus med dyp sorg og tårer: «Som jeg ofte har sagt dere, og nå igjen sier med tårer: Mange vandrer som fiender av Kristi kors. De ender i fortapelsen» (Fil 3,18f). Om fortapelsen sier Jesus at «der gråter de og skjærer tenner» (Matt 8,12). Da Jesus, kort før sin død på korset, nærmet seg Jerusalem der så mange var avvisende til frelsens gave, gråt han over byen og sa: «Hadde du bare på denne dagen forstått, du også, hva som tjener til fred!» (Luk 19,42).

Jesus sier: «Gå inn gjennom den trange porten! For vid er porten og bred er veien som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den. Men trang er den porten og smal er den veien som fører til livet, og få er de som finner den» (Matt 7,13-14). Med «livet» menes det herlige fellesskapet med Gud, «det evige liv», «paradis» (jf. Jesu ord til røveren på korset), «Abrahams fang». Med «fortapelsen» menes «Gehenna» eller «helvetet», «pinestedet». «Den som tror på Sønnen, har evig liv. Den som er ulydig mot Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir værende over ham» (Joh 3,36). «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som hører mitt ord og tror på ham som har sendt meg, har evig liv og rammes ikke av dommen, men er gått over fra døden til livet» (Joh 5,24).

Jesus understreker de to utgangene i fortellingen om den rike mannen og Lasarus (Luk 16,19-31). Etter døden ble den fattige Lasarus ført av englene til «Abrahams fang». Men den rike kom etter døden til helvetets pine hvor han ble plaget av ilden og den sterke tørsten. Den rike mannen vil at de fem brødrene hans som fortsatt lever skal bli advart, «så ikke de også skal komme til dette pinestedet». Men bare Guds ord i Skriften kan føre dem til tro: «Hører de ikke på Moses og profetene, lar de seg heller ikke overbevise om noen står opp fra de døde».

Når den doble utgangen avvises, blir frelsen ved Jesus Kristus mindre viktig, ja helt unødvendig. Det fins jo ingen evig ulykke å bli frelst fra! Evighetsperspektivet erstattes av et jordisk, dennesidig perspektiv. Det merkes tydelig i mange kirkers forkynnelse og i radioens såkalte «andakter». Ofte forkynnes det uklart eller ikke i det hele tatt om Jesu frelsesgjerning som det store gledestemaet, vårt eneste håp, vår eneste trøst og trygghet i møte med lidelse, sykdom og død. Det rene evangeliet om nåden i Kristus og vårt himmelske mål som en ufortjent gave, har mistet sin sentrale plass og erstattes av prekener om mellommenneskelige relasjoner og innsats for bedre miljø og klima.

Gud «vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne» (1 Tim 2,4). «Skulle jeg finne noen glede i den ugudeliges død? sier Herren HERREN. Nei, jeg vil at han vender om fra sin vei og får leve» (Esek 18,23). «Så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv» (Joh 3,16). Det som skiller oss fra det evige livet i Guds hellige, fullkomment gode fellesskap, nemlig vår synd og skyld, har Kristus som vår stedfortreder gjort opp for. Han har med sitt liv betalt alt det vi skyldte og oppfylt alle krav om rettferdighet i Guds lov på våre vegne. Det eneste som nå fordømmer oss er vantroen, avvisningen av det Kristus har gjort for oss. For det betyr at vi selv må betale vår gjeld og ved våre egne gjerninger gjøre oss rettferdige og rene fra all synd, noe som er umulig. «Den som har gjerninger, får ikke lønnen av nåde, men som noe han har fortjent. Den derimot som ikke har gjerninger, men tror på ham som erklærer den ugudelige rettferdig, han får sin tro tilregnet som rettferdighet. Derfor priser også David det menneske salig som Gud tilregner rettferdighet uten gjerninger: Salige er de som har fått sine overtredelser tilgitt og sine synder skjult. Salig er den som Herren ikke tilregner synd» (Rom 4,4-8). De som har tatt imot Kristi tilregnede rettferdighet har navnene sine skrevet i «livets bok» (Åp 21,27).

Kristus har beseiret døden, djevelen og helvetet på våre vegne. Beviset på det er hans oppstandelse fra de døde etter at han hadde fullført soningen for oss. Derfor er påskedagen de kristnes største høytidsdag: «Herren er oppstanden! Ja, han er sannelig oppstanden!» «Døden er oppslukt, seieren vunnet. Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier?» (1 Kor 15,54f). «Juble derfor, dere himler og dere som bor i dem! Men ve over jorden og havet! For djevelen er kommet ned til dere, og hans raseri er stort, for han vet at hans tid er kort» (Åp 12,12). Gjennom synden er denne verden underlagt forgjengeligheten og «i den ondes vold» (1 Joh 5,19). «Men vi har vår borgerrett i himmelen,» skriver Paulus (Fil 3,20). «Mitt rike er ikke av denne verden», sier Jesus (Joh 18,36).

Når verdenshistoriens siste dag kommer, den store regnskapsdagen, vil det vise seg at all ondskap er beseiret og at Gud hersker over alt. «Men når alt er underlagt ham, skal også Sønnen selv underordne seg den som har lagt alt under ham, slik at Gud blir alt i alle» (1 Kor 15,28). Det fins de som har tolket dette siste verset slik at alle mennesker til slutt blir frelst (den såkalte apokatástasis-læren). Det er en grov misforståelse. I og med den endelige dommen vil Guds fiender ikke lenger kunne herje og skade. Seieren over alt som har skadet og bedratt vil til sist bli bekreftet: «Og djevelen, som hadde forført dem, ble kastet i sjøen med ild og svovel, hvor også dyret og den falske profeten er. Der skal de pines dag og natt i all evighet… Og døden og helvetet ble kastet i ildsjøen. Og ildsjøen, det er den annen død. Og om noen ikke var skrevet inn i livets bok, ble han kastet i ildsjøen» (Åp 20,10.14-15). Ved dommen skal Menneskesønnen si til dem på venstre side: «Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild som er gjort i stand for djevelen og englene hans» (Matt 25,41).

Hvordan kan helvetet kastes i ildsjøen akkurat som djevelen, dyret og den falske profeten? Svar: Helvetet vil få smake sin egen medisin. Åp 20 gjør det klart hva Kristi seier over djevelen betyr. Alt som er fiendtlig mot Guds rike og som har forsøkt å omstyrte det, får sin evige straff i og med den endelige dommen. Blant Guds rikes verste fiender er djevelen og hans rike, helvetet. «Helvetets porter skal ikke få makt over den», dvs. «min menighet», lovet Jesus Peter (Matt 16,18). Djevelen og helvetet som har plaget så mange, skal selv rammes av den evige pinen og kan nå aldri mer angripe Guds rike. Når alle fiender av Guds gode og herlige rike ikke lenger kan fortsette sin virksomhet i og med den endelige dommen, er alt underlagt Gud og «Gud blir alt i alle» (1 Kor 15,28).

(Tidskriften Biblicum, 4/2014)