Av Lars Borgström

Helt fra oldkirkens tid har det funnes feilaktige oppfatninger om tusenårsriket som det tales om i Åp 20, om at dette skulle være et ytre rike (millennialisme eller kiliasme, av latin og gresk for «tusen»). Eusebius forteller i sin Kirkehistorie om noen av dem. I bok III, 28,1-2 avviser han for eksempel «vranglæreren med navn Kerinthos», som «lærer at det skal bli et jordisk Kristi rike etter oppstandelsen» og at «det skal bli en tusenårig bryllupsfest». Han kritiserer også Papias (midten av 100-tallet) for at han – fordi han «hadde liten forstand» – ikke forsto billedspråket i de eskatologiske utsagnene og derfor hadde trodd og også villedet andre (for eksempel Ireneus, slutten av 100-tallet) til å tro at «Kristi rike skal opprettes synlig på denne jorden i tusen år etter de dødes oppstandelse» (III, 39,12-13). Slike tanker har gjennom århundrene flytt som en understrøm innenfor kristenheten selv om kirkefaderen Augustin og andre gikk imot dem.

På reformasjonstiden blomstret disse tankene opp på nytt hos gjendøperne og svermerne. Forestillingene ble forkastet av Den augsburgske bekjennelsen, art. XVII: «De [lutherske menighetene] fordømmer også andre som nå sprer jødiske meninger om at før de døde står opp, skal de fromme tilegne seg herredømmet over verden, etter at de ugudelige alle steder er slått ned» (Konkordieboken, Lunde Forlag, Oslo 1985, s. 35). At lærene kalles jødiske, skyldes at det hele tiden, helt fra Jesu tid, har vært den allmenne jødiske oppfatningen at den messianske tiden skulle innebære gjenopprettelsen av et davidisk storrike med ytre fred og indre samhold, åkrene og frukttrærne skulle blomstre som aldri før, osv. Det var derfor de fleste jøder ikke kjente igjen Messias da han kom. Alt var jo ytre sett som før, ikke minst når det gjaldt den romerske undertrykkelsen.

Innenfor lutherdommen fikk disse tankene inngang gjennom pietismen, selv om Den augsburgske bekjennelsen hadde avvist dem. Philipp Jakob Spener framførte i Pia Desideria 1675 den oppfatningen at kirken kunne se fram mot en «bedre tid», en tusenårig forberedelsestid til den siste dommen. De som innenfor den lutherske kirken hadde forsvart millennialismen, mente at Den augsburgske bekjennelsen ikke fordømmer alle former for millennialisme, men bare den formen som prøver å realisere tusenårsriket gjennom menneskelige revolusjonære foranstaltninger (som for eksempel Jan van Leidens maktovertagelse og innsettelse av seg selv som Zions konge i Münster 1534-35, noen år etter Den augsburgske bekjennelsen). Hvordan det nå enn er med den saken, finnes det ingen støtte i den hellige Skrift for tankene på et ytre tusenårsrike.

Jeg skal her ta opp tre bibelsteder som ofte er blitt misforstått og tolket på en millennialistisk måte:

Eksempel 1: Dyr og mennesker skal leve i innbyrdes fred og harmoni

Bibelord: «Da skal ulven bo sammen med lammet og leoparden legge seg hos kjeet. Kalv og ungløve skal beite sammen mens en smågutt gjeter dem» (Jes 11,6).

Falsk lære: Det ytre fredsriket som avslutter verdenshistorien, kommer til å være nesten paradisisk. Til og med i dyreverdenen skal det råde fred og harmoni.

Riktig utlegning: Jesajas profetiske utsagn inneholder ofte symbolspråk og skal derfor ikke oppfattes rent bokstavelig. Den idylliske tilværelsen som her avbildes, med ulver og lam, leoparder og kje m.m. i fredelig sameksistens, må settes i sammenheng med det som står i kapitlets innledning, nemlig at «en kvist skal skyte opp fra Isais stubbe, og et skudd skal spire fram fra hans røtter». Disse ordene sikter jo til Kristi første komme da han ble født i Betlehem. Det var ved Fredsfyrstens fødsel (Jes 9,5) fredsriket ble etablert på jorden. Englene sang derfor den første julenatten:

«Ære være Gud i det høyeste,
og fred på jorden
blant mennesker
Gud har glede i!» (Luk 2,14).

Altså er ulvene som bor sammen med lammene, et bilde på Kristi fredsrike som alle kristne allerede nå lever i gjennom troen på Frelseren. Dette riket preges av fred både i forhold til Gud og mellom trossøsken. I vers 9 blir bildenes betydning forklart: «Ingen skal skade eller ødelegge noe på hele mitt hellige fjell. For landet er fylt av kjennskap til Herren slik vannet dekker havbunnen.» Vi møter altså i poesiens form en skildring av «hvor godt og vakkert det er når brødre bor sammen» (Sal 133,1). Gezelius’ bibelverk uttrykker det slik:

Ulven skal oppholde seg med et lam er et bilde på Kristi forsamlings enighet i den nye pakt som dette hellige fjell (Jes 11,9) er et symbol på, nemlig det at dens medlemmer som er blitt fornyet gjennom den Hellige Ånds kraft, skal legge bort sin ville og grusomme natur og bli ikledd kjærlighetens og saktmodighetens ånd, slik at de lever i god fred og enighet med hverandre; se Jes 65,25; Ordsp 2,18; Kol 3,12-13.

Eksempel 2: Jerusalem skal bli verdenshovedstad

Bibelord: «I de siste dager skal det skje at Herrens tempelberg skal stå urokkelig som det høyeste av fjellene og rage over høydene. Dit skal alle folkeslag strømme. Mange folk skal dra av sted og si: ‘Kom, la oss gå opp til Herrens fjell, til Jakobs Guds hus, så han kan lære oss sine veier og vi kan ferdes på hans stier. For lov skal gå ut fra Sion, Herrens ord fra Jerusalem’» (Jes 2,2-3).

Falsk lære: Dette skal oppfylles bokstavelig på den måten at Jerusalem skal bli verdens sentrum, og hedninger skal rent fysisk reise dit for å tilbe og ta imot undervisning.

Riktig utlegning: At alle folk skal samles på Sions fjell, er en forutsigelse som går igjen på flere steder i Det gamle testamentet. Nå er det imidlertid slik at Skriften selv ikke legger oppfyllelsen av dette til det som for oss ennå skulle være et framtidig tusenårsrike, men Det nye testamentet lærer at det allerede har gått i oppfyllelse. I Hebr 12,22-23 heter det nemlig om alle, jøder og hedninger, uten hensyn til deres jordiske, geografiske bosted, at de «er kommet til fjellet Sion, til den levende Guds by, det himmelske Jerusalem, til ti tusener av engler, til en høytidsfeiring, til forsamlingen av de førstefødte som er oppskrevet i himmelen».

Men vi trenger ikke en gang gå til Det nye testamentet for å forstå at det er spørsmål om et åndelig Sions fjell som skal komme, noe som skjer gjennom troen. Vi leste jo i de siterte ordene fra Jesaja at det tvert imot skal skje på den måten at det fra Sion skal gå ut undervisning og Herrens ord fra Jerusalem (Jes 2,3). Dette gikk i oppfyllelse da Paulus og de andre apostlene reiste ut fra Jerusalem med evangeliet om den korsfestede og oppstandne Frelseren – som Jesaja kalte Herrens lidende tjener – til den hedenske verden. Hvor som helst en hedning kom til tro på denne undervisningen som gikk ut fra Jerusalem om frelsen i Jesu navn og blod – om det skjedde i Lille-Asia, i Hellas, i Roma, eller etter hvert her oppe i Norden – hadde han tatt sin tilflukt til Sion, den faste klippen. Da ble han et medlem av Guds folk, den store skaren som det står om i Åp 14,1: «Og jeg så, og se! – Lammet sto på Sions fjell, og sammen med ham de 144 000 som hadde Lammets navn og navnet til Lammets Far skrevet på pannen.»

Gjennom apostlenes undervisning som gikk ut fra Sion, kom altså hedninger til det åndelige Sion uten å komme fysisk til det geografiske Sions fjell. De 144 000 som står med Lammet på Sions fjell, er den fullkomne skaren av Guds barn, alle kristne gjennom alle tider: 12 (den gamle pakts tall med de tolv stammene) ganger 12 (den nye pakts tall med de tolv apostlene) ganger 1000 (en fullkommen, total skare). De står altså på Sion på tross av at de fleste av dem aldri noen gang har vært i den jordiske staten Israel. De kom til Sion ved å lytte til evangeliet og ta imot det i tro. Ja, de er til og med levende steiner i selve tempelet som står på Sion (1 Kor 3,16; Ef 2,20-21 og 1 Pet 2,5).

Eksempel 3: En ytre regjering med Kristus på jorden

Bibelord: «Salig og hellig er den som får ta del i den første oppstandelsen. Over dem har den annen død ingen makt. De skal være Guds og Kristi prester og herske som konger sammen med ham i tusen år» (Åp 20,6).

Falsk lære: Verdenshistoriens siste tusen år kommer til å være en blomstringstid med ytre fred og åndelig storhetstid for Kristi kirke. Dette er på grunn av at Satan er bundet (Åp 20,2). De kristne som har dødt tidligere i historien, skal oppstå legemlig for å regjere med Kristus i det ytre, konkrete tusenårsriket.

Riktig utlegning: Det kommer aldri til å bli noe ytre fredsrike på jorden slik millennialistene tror. Den siste tiden før Menneskesønnens gjenkomst i makt og herlighet på himmelens skyer skal ifølge Jesus selv ikke være en tid med fred og velstand, misjonsframgang for kirken etc., men tvert imot preges av stor nød, ikke minst av krigstrusler, rykter om krig, opprør, hungersnød og jordskjelv (Matt 24,6-7) og et stort frafall innenfor kirken (Matt 24,15.23-24).

Det fredsriket som omtales i Åp 20, er et åndelig rike. Det fins allerede her og nå gjennom troen på Jesus. Som vi har sett ovenfor, kom nemlig freden til jorden da Jesus, Fredsfyrsten, ble født.

Vi kan også tenke på Jesu avskjedstale. Der sier han: «Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir» (Joh 14,27). Her tenker Jesus på sine disipler og deres situasjon, og ikke på et framtidig ytre fredsrike (jfr. også Joh 16,33; Ef 6,15; Fil 4,7).

Men hva betyr så de tusen årene? Åpenbaringsboken inneholder mange symbolske tall, og tallet tusen er kubikken av ti. Ti er fullhetens tall, og 10 (lengden) ganger 10 (bredden) ganger 10 (dypet) blir 1000. De tusen årene vil altså si at det dreier seg om en hel tid, en virkelig heldekkende tid. Gud har fastsatt den i sitt evige råd, og ingenting kan forandre den. Tusenårsriket varer så lenge evangeliet blir forkynt på jorden, dvs. under hele den nytestamentlige tiden fra pinsedagen til Jesu gjenkomst. Under hele denne tiden holdes Satan bundet gjennom evangeliets forkynnelse, dog med unntak av «en liten tid» like før Jesu gjenkomst (v. 3). Denne tiden tilsvarer den trengsel som blir beskrevet i Matt 24,22, når det store frafallet innenfor kirkene har ført til at ingenting holder Satan tilbake lenger.

Når det gjelder de som regjerer med Kristus, skal vi legge merke til at Johannes så sjelene til dem som for Kristi skyld var blitt henrettet (v. 4). Det var altså ikke oppstandne martyrer Johannes så, men han så martyrenes sjeler som regjerte med Kristus i tusen år. Det menneskelige øyet kunne bare se nederlag, fornedring og død hos martyrene, men Johannes fikk gjennom åpenbaringen se hvordan de regjerte med Kristus åndelig i himmelen. Når en kristens kropp dør, lever nemlig sjelen videre og fortsetter å være sammen med Kristus. En kristen tilhører «et kongelig presteskap» (1 Pet 2,9) også etter den fysiske døden.

Det er ikke bare martyrer, blodsvitner, i himmelen. Alle mennesker som har fått del i den første oppstandelsen (v. 6), dvs. blitt født på ny, regjerer med Kristus under det tusenårige riket.

(Tidskriften Biblicum, 1/2021)