Av Egil Edvardsen

Det 17. kapitlet i Johannes-evangeliet består av en lang og trøsterik bønn som Jesus ba like før han skulle lide og dø. Han var sammen med disiplene, med dem som hadde forlatt alt og trofast fulgt ham i tre år. Sammen med dem hadde han spist påskemåltidet. Han hadde innstiftet nattverden og holdt en lang avskjedstale for dem (Joh 13-16), en tale som han avsluttet med de trøsterike ordene: «I verden har dere trengsler. Men vær frimodige, jeg har seiret over verden» (Joh 16,33). Og så til slutt, før han forlot nattverdsalen, løftet han blikket mot himmelen og ba tydelig og hørbart for disiplene denne bønnen som er blitt kalt Kristi øversteprestelige bønn. Han var nå klar til å drikke det beger som var bestemt for ham. Timen var kommet da han som den sanne Øversteprest skulle lide og dø for verden for å sone verdens synder.

Kristus som øversteprest
Jesus Kristus er den sanne Øversteprest. Hva er en øversteprest? Hva skulle en øversteprest gjøre? Presten i Det gamle testamentet skulle være en mellommann mellom Gud og folket. Gud er hellig, og fordi han er hellig, kunne ingen vanlige, syndige mennesker komme nær ham. Det måtte være en avstand mellom den fullkomment hellige og rene og vanhellige og urene mennesker. Presten ble derfor valgt til å stå mellom folket og Gud. Presten var hellig og hørte Herren til slik at han kunne komme nær ham (4 Mos 16,5). Når de troende bar fram sine offer, var det derfor bare presten som kunne stå ved alteret og gjøre tjeneste der.

Øverstepresten sto i en særstilling blant prestene. Han ble kalt «den salvede prest» (3 Mos 4,5). Han representerte folket hos Gud og sto ansvarlig for hele folkets synd. En gang i året skulle han gå inn i det aller helligste. Der skulle han med offerdyrets blod gjøre soning for hele folket (3 Mos 16). På denne dagen, som ble kalt den store forsoningsdagen, skulle han bekjenne alle israelittenes synder over hodet på en levende bukk, «syndebukken», som så skulle sendes ut i ørkenen (3 Mos 16,21). Alt dette, både soningen og syndsbekjennelsen, skulle tjene til at Israels folk skulle bli rene for Herren. «Dere skal renses fra alle syndene deres for Herrens ansikt» (3 Mos 16,30). Disse handlingene måtte øverstepresten i Det gamle testamentet gjenta år etter år.

Jesus Kristus er den sanne Øversteprest. Han er vår mellommann mellom Gud og oss. Han er Kristus, Messias, den Salvede. Han er salvet av Gud til å bære fram et fullkomment offer for synd. Da han ble hengt på korset for å lide og dø, gikk han inn i det aller helligste for å gjøre soning for hele folkets synder. Det offer han bar fram, var ikke blod av bukker og lam. Det var sitt eget dyrebare blod som han utøste på korsets alter for å forsone hele verden med Gud. På samme tid som han altså er den sanne øversteprest som har båret fram et fullkomment offer én gang for alle, er han også selve offeret. Han har ofret seg selv for oss. Slik er Jesus vår øversteprest.

Men fordi han var mellommann mellom Gud og folket, skulle en øversteprest også gå i forbønn for folket. Også der viste Jesus seg som den sanne øversteprest. Han gikk i forbønn for folket. Profeten Jesaja skriver om ham i det kapitlet som framfor alt taler om Kristi soning: «Han tok på seg de manges synd og gikk i forbønn for syndere» (Jes 53,12).

Kristus går i forbønn
Hvem ber han for? Kristus ber for alle mennesker, også for de vantro, også for sine fiender. På samme måte som han døde for alle mennesker, ber han for alle mennesker. På korset ba han for dem som hånet og spottet ham, slo ham og spyttet på ham. «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør» (Luk 23,34).

Men i tillegg ber han spesielt for sin kirke, for alle dem som er hans, for alle dem som tror på ham. Som vår øversteprest ber han for oss. I Hebreerbrevet leser vi: «Derfor kan han også fullt og helt frelse dem som kommer til Gud ved ham, fordi han alltid lever og går i forbønn for dem» (Hebr 7,25). Paulus skriver i Rom 8: «Hvem kan da fordømme? Kristus Jesus er den som døde, ja, mer enn det, han sto opp og sitter ved Guds høyre hånd, og han ber for oss» (Rom 8,34). Og Johannes skriver: «Mine barn, dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde. Men om noen synder, har vi en talsmann hos Far, Jesus Kristus, Den rettferdige» (1 Joh 2,1).

Hvorfor ber Kristus for menneskene? Han ber for dem som ikke tror, at de må komme til tro, og han ber for dem som tror, at de må bli bevart i troen. Formålet med Kristi forbønn er menneskenes evige frelse.

Det er til stor trøst for de troende å vite at Jesus ber for dem. Han sitter ved Faderens høyre hånd og går i forbønn for oss. Han taler vår sak hos Faderen. Hele tiden lever han og går i forbønn for oss.

Jesus ber. Dette er hans øversteprestelige bønn i Joh 17 et fint eksempel på. I denne bønnen ber han først for seg selv (vers 1-5). Deretter ber han for apostlene (vers 6-19). Han ber om at de må bli bevart fra den onde verden og helliget i sannheten. Til slutt ber han for alle troende til alle tider (vers 20-26). Han ber for dem som ved apostlenes ord har kommet til tro på ham. Han ber for hele sin kirke på jorden.

Luther har sagt om denne bønnen: «Selv om denne bønnen er enkel og ukunstlet, er den likevel så dyp, så vid og så rik at ingen kan fatte dens dybde og omfang.» Og han har sagt: «Kunne vi rett se og erfare hvem den mann er som ber og hvem han ber til, og hvor stort det er det han ber om, ville vi ikke betrakte denne bønnen så uverdig og ringe, men føle og erfare hvilken overveldende kraft og trøst disse enfoldige ordene har og gir.» Med Luthers ord i tankene skal vi studere Jesu bønn og hente trøst og kraft i den.[1]

Del 1 – Jesus ber for seg selv (vers 1-5)
Joh 17 innledes med ordene: «Da Jesus hadde sagt dette…» (vers 1). Like før Jesus ba denne bønnen, hadde han holdt en lang avskjedstale til disiplene (kap 13-16). Etter at han hadde avsluttet sin tale, «løftet han blikket mot himmelen» og ba sin bønn.

Han som er Gud Faders enbårne Sønn (Joh 1,14; 3,16), ber til sin himmelske Far. «Far, timen er kommet,» sier han. Den time som Gud hadde bestemt fra evighet av da hans kjære Sønn skulle lide og dø for menneskehetens synd, var nå kommet. Forsoningens og gjenløsningens time var kommet, den time da profetiene skulle oppfylles. Kristus skulle beseire Satan og befri menneskene fra synden og døden. Deretter skulle han stå seierrik opp av graven, fare opp til himmelen og ta plass ved Gud, den allmektige Faders høyre hånd.

«Herliggjør din Sønn, så Sønnen kan herliggjøre deg.» Dette er det første Jesus ber sin Far om. Han ber om å bli herliggjort. Hva mener han med det? I vers 5 sier han: «Far, gi meg nå din herlighet, den herligheten som jeg hadde hos deg før verden ble til.»

Vår Frelser, Jesus Kristus, er Guds Sønn, født av Faderen fra evighet. Han er den sanne Gud, med samme vesen som Faderen. Fra evighet av har han hatt guddommelig herlighet og majestet. Fra evighet av har han vært like allmektig som Faderen, like allvitende som Faderen, ja, lik Faderen i alle guddommelige egenskaper. Han er lik Faderen i makt og ære.

Nå står han framfor sin Far i den aller dypeste fornedring. Snart skal han bli dømt som en gudsbespotter, som en forbryter. Snart skal han henge på korset, dette forbannelsens tre, forlatt av sin Far. Hadde han nå opphørt å være Gud? Hadde han mistet sin guddommelige herlighet? Nei, men han hadde gjemt den dypt i sin tjenerskikkelse slik at man ikke kunne se noe som helst av hans herlighet. Hvordan hadde dette skjedd? Det hadde gått til på en slik måte at han ikke gjorde bruk og nytte av den herlighet som han hele tiden var i besittelse av. Han var blitt et menneske som oss. Den evige Gud hadde tatt på seg vårt kjøtt og blod. Han var blitt et elendig menneske, en tjenernes tjener. Som Paulus skriver: Han «ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik. Da han sto fram som menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden, ja, døden på korset» (Fil 2,7-8).

Han ber nå sin Far at han igjen skal opphøye ham til den herlighet som han hadde, opphøye ham og gjeninnsette ham i den fulle bruk og nytte av sin guddommelige herlighet.

Jesu bønn ble oppfylt. Gud Fader opphøyde sin Sønn og ga ham det navn som er over alle navn. Ved å oppreise ham fra de døde rev han sin Sønn ut av fornedringen. Etter at han hadde fart opp til himmelen, satte Faderen ham ved sin høyre side, på maktens og autoritetens plass i himmelen. Der sitter han nå og regjerer i guddommelig herlighet og majestet til han en gang skal komme igjen for å dømme levende og døde. Da skal alle mennesker se ham i sin herlighet.

Men Jesu bønn om å bli herliggjort var ingen selvisk bønn, for han sier til sin himmelske Far: «Herliggjør din Sønn, så Sønnen kan herliggjøre deg.» Jesus ville bli herliggjort for at han kunne herliggjøre sin Far. I sin fornedringsstilstand hadde han allerede herliggjort Faderen ved at han gjennom sin lidelse og død hadde gjenløst hele menneskeslekten fra alle synder, fra døden og djevelens makt. Ved sitt gjenløsningsverk hadde han herliggjort Faderen, og nå skulle han gjøre det samme ved sin opphøyelse. Han skulle gjøre det ved sin nedstigning til helvetet der han skulle forkynne sin seier over Satan. Han skulle gjøre det ved sin oppstandelse for vår rettferdiggjørelses skyld. Og han skulle gjøre det ved sin himmelfart og sitt herrevelde ved Faderens høyre side. I alt dette skulle han forherlige sin Far.

Hvordan skulle Jesus herliggjøre sin Far i sin opphøyelse? Han sier det selv i sin bønn: «For du har gitt ham makt over alle mennesker (på gresk står det ordrett: «alt kjød»), for at han skal gi evig liv til alle som du har gitt ham» (vers 2). Etter sin guddommelige natur hadde Sønnen allerede all makt, men også etter sin menneskelige natur skulle Jesus få all makt over alt kjød. «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden,» sa han til disiplene like før han fór opp til himmelen (Matt 28,18). Paulus skriver til efeserne: «Med denne veldige makt og styrke reiste han Kristus opp fra de døde og satte ham ved sin høyre hånd i himmelen, over alle makter og åndskrefter, over alt velde og herredømme og over alle navn som nevnes kan, ikke bare i denne tid, men også i den kommende. Alt la han under hans føtter» (Ef 1,20- 22). Denne allmakt bruker han nå fullkomment og fullstendig i sin opphøyelsestilstand. Han hersker og regjerer som den allmektige konge over alle ting.

Denne allmakt hadde Sønnen fått med en helt bestemt hensikt, nemlig for at han skulle gi evig liv til alle dem som Faderen hadde gitt ham. Fra evighet av har Faderen gitt dem som tilhører ham, til sin Sønn. Fra evighet av har Faderen utvalgt alle i Kristus, alle dem som er hans (Ef 1,4-5). Disse utvalgte gir Kristus evig liv. På denne måten herliggjør Sønnen sin Far, ved å gi dem som Faderen fra evighet har utvalgt, evig liv.

Guds utvelgelse fra evighet av kan ikke slå feil. Alle dem som Faderen har gitt Kristus, får evig liv. Tidligere hadde Jesus forsikret disiplene: «Mine sauer hører min stemme; jeg kjenner dem, og de følger meg. Jeg gir dem evig liv. De skal aldri i evighet gå tapt, og ingen skal rive dem ut av min hånd» (Joh 10,26-27). (Les også Rom 8,33-39!)

På hvilken måte gir han oss evig liv? Jesus sier: «Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har sendt, Jesus Kristus» (vers 3). Det evige liv er å kjenne den eneste sanne Gud og ham som han har utsendt, Jesus Kristus. En rett og sann kunnskap om den eneste sanne Gud og en rett og sann kunnskap om Jesus Kristus, Messias og Frelseren, er det evige liv. Den som kjenner den sanne Gud og har ham som sin Gud og Far, og den som kjenner Kristus og tror at han er Guds Sønn som er kommet til verden for å frelse ham eller henne, har evig liv. Men dette er ikke annet enn å tro at Gud er den sanne Gud og at Jesus Kristus er min Frelser som er kommet til verden.

Det fins bare én sann Gud. Og den sanne Gud åpenbarer seg for oss i sitt Ord som den treenige Gud, Fader, Sønn og Hellig Ånd. Alle andre guder er falske guder, dvs. de er egentlig ikke guder. Mennesker kan nok gjøre dem til guder og tilbe dem. Men de er bare menneskeskapte. Fordi de ikke er sanne guder, kan de heller ikke frelse menneskene og gi dem evig liv.

Det er ikke uvanlig i Bibelen at troen omtales som en kunnskap (se for eksempel Fil 3,7-10). Troen på Kristus er å kjenne Kristus. De vantro kjenner ikke Kristus, dvs. de kjenner ham ikke som sin Frelser fra synden. For det er ikke nok bare å ha en intellektuell kunnskap om Kristus, hans person og verk. Bare de som tror i sitt hjerte at han er deres Frelser, har en sann kunnskap om ham. Og gjennom denne kunnskap om Kristus og tro på ham har de evig liv.

I fornedringstilstanden hadde Kristus allerede herliggjort Faderen gjennom sitt syndfrie liv og gjennom sin lidelse og død. Han sier: «Jeg herliggjorde deg på jorden da jeg fullførte den gjerning du ga meg å gjøre» (vers 4). Allerede fra begynnelsen av visste Jesus hvorfor han var kommet til jorden. Som tolvåring i templet i Jerusalem forklarte han sine jordiske foreldre: «Visste dere ikke at jeg må være i min Fars hus?» (Luk 2,49 – «i min Fars hus» kan også oversettes «i det som hører til min Far»). Senere sa han til disiplene: «Min mat er å gjøre det han vil, han som har sendt meg, og fullføre hans verk» (Joh 4,34).

Det verk Jesus skulle gjøre, var å frelse syndere. Han skulle stille seg under loven og oppfylle loven fullkomment som alle synderes stedfortreder (Gal 4,4-5). Likeså skulle han bære seg selv fram som et feilfritt offer for all synd. Han var det sonofferlam som «tar bort verdens synd» (Joh 1,29), et lam «uten feil og lyte» (1 Pet 1,19 – se også Jes 53,6-7; 1 Pet 2,22; 1 Joh 3,5; 1 Kor 5,7). Denne forsoning fullførte han da han døde på korset (Joh 19,30). «Mens vi ennå var Guds fiender, ble vi forsonet med ham ved hans Sønns død» (Rom 5,10). På grunn av den fullbrakte forsoningen for alle mennesker har Gud uttalt en fullstendig frikjennelse av alle. «Ufortjent og av hans nåde blir de erklært rettferdige, frikjøpt i Kristus Jesus» (Rom 3,24).

Da Jesus ba sin øversteprestelige bønn, hadde korsfestelsen ennå ikke funnet sted. Likevel sto fullføringen av frelsesverket så levende og klart for ham, at han kunne tale om sin lidelse og død som om det allerede hadde skjedd. De som skulle komme for å ta ham til fange, holdt allerede på å samle seg for å gå ut til Getsemane. Deretter skulle de føre ham til Kaifas og Pilatus og til slutt til Golgata hvor han skulle fullføre sitt offer for våre synder. Derfor taler han om dette i sin bønn som om det allerede hadde skjedd og han allerede hadde fullført alt.

Ved å fullføre den gjerning Gud hadde gitt ham på jorden, herliggjorde Jesus sin Far. Med andre ord: Ved å bli unnfanget som et vanlig menneske i jomfru Marias morsliv, ved å fødes som et lite, fattig barn i en stall, ved å leve et liv i fattigdom og fornedring, ved å bli hånet og spottet, ved å lide og dø som en forbryter, ble Gud herliggjort. Gud ble herliggjort gjennom Kristi fornedring og svakhet. Gud ble herliggjort ved at hans Sønn måtte lide og dø.

Dette kan ikke fornuften begripe. For de vantro er dette en stor dårskap. Mennesker vil ikke ha en lidende og korsfestet Frelser. De ser ingen herlighet i en slik Frelser. Likevel er denne fornedrede og lidende Frelseren den eneste som kan frelse menneskene. For Kristi herlighet er skjult under korset. Bibelen forkynner korsets teologi. Guds Ord sier at Gud frelser menneskene nettopp ved at Kristus lider og dør på korset. «For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft,» skriver Paulus (1 Kor 1,18). Dette dåraktige, fornuftsstridige, enkle ordet om korset, er det vi skal forkynne for menneskene. «For da verden ikke brukte visdommen til å kjenne Gud i hans visdom, besluttet Gud å frelse dem som tror, ved den dårskapen vi forkynner» (1 Kor 1,21). Og Paulus skriver videre: «For jøder spør etter tegn, og grekere søker visdom, men vi forkynner en korsfestet Kristus … For Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene» (1 Kor 1,22ff).

Slik herliggjorde Kristus sin Far gjennom sin fornedring, sin lidelse og død. Men enda herligere, enda større ære gir han nå sin Far i sin opphøyelsestilstand ved at han frelser de utvalgte og bringer dem inn i Guds rike. Slik er Kristi verk i opphøyelsen. Han gir evig liv til alle dem som Faderen har gitt ham.

Og så ber han: «Far, gi meg nå din herlighet, den herligheten som jeg hadde hos deg før verden ble til» (vers 5). Dette er dype ord, ord som fornuften ikke kan begripe, ord som menneskelig visdom ikke kan fatte. Men det er herlige ord, for de åpenbarer den bibelske sannheten at vår Frelser er «sann Gud av sann Gud … av samme vesen som Faderen» (den nikenske trosbekjennelsen).

Kristus ber sin himmelske Far om at han skal gi ham den herlighet han hadde «før verden ble til». Før verden ble til, fantes bare Gud. Før skaperverket fantes bare Skaperen. Med andre ord bevitner Kristus at han er den evige Gud. Han eksisterte sammen med Faderen fra begynnelsen av. Den herlighet han hadde før verden ble skapt, er Faderens herlighet. Kristus er like herlig, like evig, like allmektig som Gud Fader. Det er den samme sannhet Johannes uttrykker i sin berømte innledning til sitt evangelium: «I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til av det som er til» (Joh 1,1-3).

Når Kristus ber om at han må få den herlighet som han hadde «hos» Faderen fra evighet av, uttrykker han den dype, men samtidig så klare bibelske læren om enheten i den guddommelige naturen og samtidig forskjellen mellom personene i Treenigheten. Fra evighet av hadde Kristus samme herlighet som Faderen, for Gud er udelelig. Det fins ikke to forskjellige herligheter. Det fins ikke to forskjellige allmektige og evige vesener. Bare den ene sanne Gud er allmektig og evig. Så om Kristus er allmektig og evig, om Kristus har samme herlighet som Faderen, er han den sanne Gud. Samtidig er han en guddommelig person skilt fra Faderens person. Dette uttrykkes i det lille ordet «hos». Kristus hadde sin guddommelige herlighet «hos» Faderen. Eller som Johannes uttrykker det: «Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud» (Joh 1,1).

I sin fornedringstilstand da han gikk omkring på jorden, sluttet ikke Jesus å eie den guddommelige herlighet og alle de guddommelige egenskaper. Som vi nevnte tidligere besto fornedringstilstanden i at han ikke gjorde full bruk av disse egenskapene. Som sann Gud hadde han «all makt i himmel og på jord» (Matt 28,18). Men som Gud-mennesket ble han født som et lite, svakt og hjelpeløst barn som var helt avhengig av sine foreldres beskyttelse og omsorg. Som sann Gud er han den evige og uforanderlige. Han er «i går og i dag den samme, ja til evig tid» (Hebr 13,8). Men som Gud-mennesket vokste han fysisk og mentalt og forandret seg fra dag til dag som et hvilket som helst normalt menneske (Luk 2,52). Som Gud blir han aldri trett eller sover (Salme 121,4), men som Gud-mennesket ble han både trett og behøvde å hvile seg (Matt 8,24). Som Gud er han ikke underlagt døden, men som Gud-mennesket ble han «lydig til døden, ja, døden på korset» (Fil 2,8). I fornedringstilstanden var hans guddommelige herlighet skjult. Bare når han gjorde under og ved noen få andre anledninger fikk menneskene se glimt av hans guddommelige majestet.

Her ser vi den fornedrede be til sin himmelske Far. Han ber om at han igjen må bli herliggjort. Bønnen innebærer ikke at han ønsket å unnslippe lidelsene og korset som lå foran ham. Men han legger alt i sin himmelske Fars hender og ber om at han må lede ham gjennom alle smertene og hele den pine som han skulle måtte gjennomgå for å sone dine og mine synder. Og han ber om at han også til sin menneskelige natur må få den herligheten som han hadde hos sin Far. Han ber om at Gud må opphøye ham også til sin menneskelige natur. Denne bønnen gikk i oppfyllelse, for vi leser hos Paulus: «Derfor har også Gud opphøyd ham til det høyeste og gitt ham navnet over alle navn. I Jesu navn skal derfor hvert kne bøye seg, i himmelen, på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære!» (Fil 2,9-11).

I hans øversteprestelige bønn får vi se inn i Jesu hjerte. Vi får se hans store kjærlighet til oss syndere. Vi får se hvilken underfull Frelser vi har. Han ber ikke sin Far om å skåne ham mot lidelsene og smertene. Han ber ikke om å få slippe den tøffe striden og all skammen og ydmykelsen han har i vente. Han ber Gud om å bruke korset til å herliggjøre både seg selv og sin Sønn ved å skaffe oss syndere en full og hel frelse og tilgivelse. Og han ber om at alle de som kommer til tro på Jesus og hans stedfortredende lidelse og død, som tar imot evangeliet om korset uten å ta anstøt av det, også må bli herliggjort for evig.

(forts.)

[1] Martin Luthers grundige utlegning av Kristi øversteprestelige bønn i Joh 17 er publisert i Walch² (St. Louis 1880-1910), vol. 8, s. 744ff., og i Weimar-utgaven, vol. 28, s. 70f

(Tidskriften Biblicum, 4/2016)