Av Seth Erlandsson 

Det første vi må ta for oss, er Bibelen, den Hellige Skrift. Det er denne som lærer oss om Gud, om hvem han er og om hans egenskaper. Videre er det den som forteller hva den kristne skal tro om skapelsen og frelsen etc.

Norm og kilde for hva som er kristendom

Det er helt naturlig for vårt emne at vi begynner med Bibelen, for det er jo den som avgjør hva som er kristendom. Men denne opplagte sannhet er underlig nok ikke selvsagt for alle. Mye bringes til torgs i våre dager som bærer navn av å være kristendom, men som ikke er et referat eller utdrag av hva Bibelen lærer, men hva man høyst subjektivt mener og tenker om visse spørsmål.

Ennå finnes det mennesker som tror at kristendom bare er å være snill, hjelpsom og gavmild. Går man inn i dette skjemaet, er alt i orden, og man kan spinne videre på dette motivet. Men kristendom er jo mye, mye mer, og det som avgjør spørsmålet, er altså Bibelen. Den er kilden til vår kunnskap om den ene, sanne Gud og om Hans vilje. Kristendommen handler om sannheten – sannheten om både Gud og mennesket. For å få del i denne sannhet, må man altså gå til kilden, som er Guds eget ord. Bare Gud vet hvem han selv er, og hvem vi er. Vi må altså gå til ham selv for å få vite. Og Han har kunngjort sin vilje i Bibelen, i den Hellige Skrift.

I og med at det er Bibelen som er norm og kilde for hva som er kristendom, kan det som påstås å være kristendom, kontrolleres. Det finnes en norm, et kriterium, som avgjør om det man fører fram som kristendom virkelig er hva det gir seg ut for å være. Det er ikke spørsmål om hva som er sant for meg (det er jo så alminnelig å hevde dette i dag). Her dreier det seg ikke først og fremst om hva jeg tror på, hva jeg mener er riktig, men om hva som objektivt er det rette, hva som objektivt er kristendom, dvs. Bibelens lære.

På menneskelig språk

Bibelen lar seg studere av mennesker. Gud har ikke gitt sitt ord via en hemmelig kode eller et slags siffersystem, som man ikke kan komme til rette med, men han har åpenbart sin vilje og gitt oss sin undervisning på et vanlig, enkelt menneskelig språk. Riktignok ikke på en og samme tid på alle språk, slik at vi alle fikk Bibelen på vårt eget morsmål fra begynnelsen av. Nei, men han valgte å åpenbare sin vilje ved hjelp av det hebraiske, arameiske og greske språkets grammatikk og uttrykksmidler. Det er imidlertid ikke et hemmelig språk. Her dreier det seg ikke om en slags mysterie-religion med et hemmelig språk som bare de innvidde får tak i. Det er ikke bare enkelte få mellommenn som sitter inne med de magiske formler og som kjenner Guds vilje. Ordet og undervisningen er gitt oss på kjente språk. Vi kjenner både språkenes grammatikk, syntaks, setningsoppbygging etc.

Man kan altså ransake og studere den hellige skrift og på den måten finne ut av Bibelens innhold og ta del i det. Sant nok kan ikke alle av oss gå til grunnteksten og lese f.eks. hebraisk, men det er nok av dem som kan det. Og de som har arbeidet med grunnteksten, har også vært flittige til å oversette Bibelen til et mangfold andre språk. Så er da Bibelen blitt verdens mest oversatte bok.

Nå skal man være klar over at en oversettelse aldri blir like fullkommen som originalen. Ved hver oversettelse er det større eller mindre brist, og derfor er det av veldig stor verdi at de kristne i sitt samfunn, altså disse som er forpliktet på kristendommen og vil være dens forsvarere, alltid har anledning til å kunne oppsøke andre kristne som kan lese Bibelens grunntekst.

Hvordan skal Bibelen tolkes?

Det har ofte gått troll i selve ordet å tolke. Mange mener at en eller annen som duger skal gi personlig farge til tekstens innhold, og dette skal man endog kunne gjøre så personlig at sammenhengen mellom ordet og tolkningen ikke alltid er så lett å finne. Men det er jo ikke meningen. Å tolke Skriften på en rett måte, vil ikke si at man omtolker eller forandrer innholdet, men tvert om legger fram og redegjør for den av Gud bestemte mening så nøye og enkelt som vel mulig. Her skal man ikke lete etter en skjult eller en helt annen mening enn den som enkelt og naturlig står der. Man skal ta ordene, grammatikken og syntaksen alvorlig.

Man skal derfor tolke Bibelen naturlig, bokstavelig. Dette siste uttrykket må ikke misforstås dit hen at vi aldri skal kunne anvende bilder og overført betydning. Det eksisterer jo en rekke uttrykksmidler som liknelser, metonymier eller hyperboler ( = stilistisk talefigur) osv. Å tolke naturlig innebærer at man lar en historisk redegjørelse får stå som det den er.

Når man så tolker Bibelen, kan det hende man mener å oppdage motsigelser eller får store vanskeligheter med å forstå. Går man så til Bibelens egen undervisning om seg selv, finner man at alt i Skriften er utgått fra Gud, fra Hans munn. Det dreier seg m.a.o. om Åndens tale, og vi forstår snart at alle motsigelser vi synes å finne, bare er tilsynelatende. For Gud taler ikke motsigelse. Gud er Sannheten. Han taler ikke med to tunger og i strid med seg selv. Han lyger aldri. Og Sannheten er en.

Motsigelser i Bibelen?

Men det vi opplever som motsigelser, hvordan skal vi komme til rette med det? Her må vi erkjenne at det finnes motsigelser som fornuften aldri vil kunne komme til rette med. Etter syndefallet er vår fornuft ikke intakt eller ren, den er uren og forblindet, åndelig formørket. Derfor vil visse bibelske sannheter aldri kunne stå helt motsigelsesfritt for fornuften i denne verden. Vi kan nevne noen eksempler til belysning av dette:

Bibelen lærer klart og tydelig at Gud er en, et eneste vesen, og samtidig tre personer. Fornuften kan gjøre narr av og spotte slik lære, og det har den ofte gjort. Den sier at dette er nonsens og fullstendig absurd. Det går da ikke an å dyrke en eneste Gud å være strengt monoteistisk, mens vi samtidig påstår at Gud er tre personer, og streker under at Faderen er én person, Sønnen en annen og Ånden en tredje, at det altså dreier seg om tre forskjellige personer, men allikevel fremdeles bare én Gud. Og disse tre er ikke hver for seg en tredjedel av guddommen, men hver og en er helt og fullstendig Gud. Enda dreier det seg som sagt ikke om tre guder. Vår fornuft kan aldri fatte dette!

Men det vil ikke si at Bibelens fremstilling av Gud er selvmotsigende og dunkel. Nei, den er helt tydelig og klar. Bibelen lærer at Gud er ett guddomsvesen, ikke tre.

Forts.

(Tidskriften Biblicum, 3-4/1980)

Tidligere publisert i det norske tidsskriftet Chronos