Av Egil Edvardsen

Nå skulle Jesus altså forlate disiplene sine. Han skulle fysisk forlate denne verden og gå til Faderen, mens de skulle bli tilbake i verden. Han sier til sin himmelske Far: «Nå kommer jeg til deg. Men dette sier jeg mens jeg ennå er i verden, for at de kan eie min glede i fullt mål» (vers 13). Når Jesus ber sin bønn, gjør han det mens disiplene hører på. Jesus hadde flere ganger tidligere samme kveld sagt til dem at han skulle forlate dem og gå til Faderen (se for eksempel Joh 14,2; 16,5; 16,28). Men det betydde ikke at han skulle la dem bli igjen som «foreldreløse barn» (Joh 14,18). Han skulle nemlig sende dem «en annen talsmann», Den Hellige Ånd, som skulle være hos dem for alltid (Joh 14,16-17). Derfor behøvde de ikke sørge og frykte. Tvert imot, de kunne glede seg i fullt mål.

Men denne gleden skulle de eie midt i en verden som skulle hate dem. Jesus fortsetter: «Jeg har gitt dem ditt ord. Men verden har lagt dem for hat, for de er ikke av verden, slik heller ikke jeg er av verden» (vers 14). Jesus hadde gitt disiplene sitt dyrebare ord. Gjennom dette ordet skulle han gi dem kraft og mot. Samtidig skulle de spre dette ordet videre ut i verden. Midt i den verden som skulle hate dem, forfølge dem og stå imot dem på alle måter, skulle de altså trofast forkynne dette ordet som Frelseren hadde gitt dem.

Hvorfor skulle verden hate disiplene? Fordi de ikke var av verden, slik heller ikke Jesus var av verden. Verbet som i den norske oversettelsen fra 2011 er oversatt med «lagt dem for hat» (SFB «har hatat dem»), står i en ingressiv aoristform. Det innebærer at straks mennesker kommer til tro på Jesus, begynner verden å hate dem. Hat er de vantros reaksjon på troen. Verden kan ikke tåle den sanne troen på Frelseren Jesus Kristus. Også dette hadde Jesus talt om til disiplene tidligere. Han hadde sagt: «Om verden hater dere, skal dere vite at den har hatet meg først. Hadde dere vært av verden, hadde verden elsket sitt eget. Men dere er ikke av verden. Jeg har jo utvalgt dere fra verden, og derfor hater verden dere» (Joh 15,18-19). «En lærling står ikke over sin mester, og en tjener ikke over sin herre … Har de kalt husherren for Beelsebul, kan da husfolket hans vente noe bedre?» (Matt 10,24-25).

Verdens reaksjon skyldes det faktum at de kristne, på samme måte som deres Herre, er forskjellig fra verden. Jesus sier at de ikke er «av verden». De troende er født på ny. Av bare nåde har de fått en ny natur som er skapt av Gud. De er ikke av verden, men av Gud. Dette ser verden. Den ser at de kristne er forskjellig fra dem. Derfor forakter og hater verden de kristne. Luther sier at «verden vil korsfeste alt som er av Gud».

Man skulle kanskje forvente ut fra alt det Jesus har sagt om verdens hat mot de troende, at han ville be sin himmelske Far om å spare disiplene ved å ta dem bort fra verden. Men det gjør han ikke. Tvert imot, han sier: «Jeg ber ikke om at du skal ta dem ut av verden, men at du skal bevare dem fra det onde. De er ikke av verden, slik jeg ikke er av verden» (vers 14-15). Årsaken til dette sier han i vers 18: «Som du har sendt meg til verden, har jeg sendt dem til verden.»

Disiplene har en oppgave å utføre. De skal være budbærere for Jesus i verden. Like før han forlot dem, sa han: «Gå ut i hele verden og forkynn evangeliet for alt som Gud har skapt!» (Mark 16,15). Legg merke til dette: Det er i den samme verden som hater og forfølger dem, de skal gå ut og forkynne det glade budskapet om frelsen i Jesus Kristus. Derfor ber ikke Jesus om at Faderen må ta dem bort fra verden, men at han må bevare dem mens de er i verden og utfører sitt hellige, gudgitte oppdrag.

Som kristne er vi i verden, men ikke av verden. Det betyr at vi ikke skal skille oss kroppslig fra verden og trekke oss fullstendig bort fra alt det som har med verden å gjøre. Paulus taler noe om dette i 1 Kor 5. Her sier han at han skrev i et annet brev til dem at de ikke skulle ha noe å gjøre «med folk som lever i hor» (1 Kor 5,9). Og så sier han i vers 10: «Jeg mente ikke alle i denne verden som driver hor eller er grådige, eller er ransmenn og avgudsdyrkere. Da måtte dere jo gå ut av verden. Det jeg mente med det jeg skrev, var at dere ikke skal omgås en som kalles bror, og som likevel lever i hor eller er grådig …» (1 Kor 5,10-11).

Når Jesus sier at de kristne ikke er av verden, mener han altså ikke at de skal leve helt tilbaketrukket og atskilt fra verden. Men fordi de er født på ny av Gud, har de en annen natur enn verden. De har fått en ny vilje. Og de har fått en ny innstilling til verden. En troende er ikke først og fremst opptatt av det som hører verden til. Han vet at vennskap med verden, betyr fiendskap mot Gud (Jak 4,4). Johannes skriver: «Elsk ikke verden, heller ikke det som er i verden! Den som elsker verden, har ikke kjærligheten til Faderen i seg. For alt som er i verden – kroppens begjær, øynenes begjær og skrytet av alt en eier – det er ikke av Faderen, men av verden» (1 Joh 2,15-16).

Nå ber altså Jesus for sine troende venner, ikke at Faderen skal ta dem ut av verden, men at han skal «bevare dem fra det onde». Det er det samme Jesus har lært oss å be i Fadervår: «Frels oss fra det onde» (Matt 6,13). Enkelte oversettelser har: «Frels oss fra den onde», dvs. Satan. Men dette er egentlig ett og det samme. Paulus påminner de kristne i Efesos om at deres kamp er en kamp «ikke mot kjøtt og blod, men mot makter og åndskrefter, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet» (Ef 6,12). Tidligere i samme brev har han skrevet at de tidligere, før de ble troende, hadde latt seg lede «av herskeren i himmelrommet», dvs. Satan (Ef 2,2). Bak alt det onde i verden, står ytterst den onde selv. I alt det onde som fins i verden omkring oss, ser vi Satans egen hånd. Derfor formaner Skriften alle kristne: «Vær edru og våk! Deres motstander, djevelen, går omkring som en brølende løve for å finne noen å sluke. Stå ham imot, faste i troen!» (1 Pet 5,8-9).

Denne kampen mot den onde og alt det onde i verden, skal ikke Jesu disipler kjempe alene. Jesus ber om at den allmektige Faderen i himmelen, som står over alle makter og myndigheter, skal bevare dem fra det onde. Vi kan være helt sikre på at denne bønnen blir hørt!

På hvilken måte skal han bevare dem fra det onde? Jesus ber: «Hellige dem i sannheten, ditt ord er sannhet» (vers 17). Jesus innledet denne delen av sin bønn med å tiltale Faderen med «hellige Far» (vers 11). Han ber om at han som er hellig i seg selv, nå skal hellige disiplene. Ordet «hellig» betyr å være satt til side, være innviet, spesielt for Gud. Disiplene skal forbli i verden, men de er ikke lenger en del av verden. I de foregående versene har Jesus bedt om at disiplene må bli beskyttet fra den onde og alt det onde i verden, dvs. den negative siden av hans bønn. Her ber han om det samme, bare på en positiv måte. De skal ikke bare bli bevart fra noe, men de skal bli helliget til noe. Faderen skal bevare dem ved å hellige dem, sette dem til side og holde dem atskilt – ikke fysisk, men åndelig – fra verden.

Alle troende utgjør «de helliges samfunn». Peter kaller dem «en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk …» (1 Pet 2,9). I innledningen til 1 Kor hilser Paulus «Guds menighet i Korint, dere som er helliget i Kristus Jesus og kalt til å være hellige sammen med alle som hver på sitt sted påkaller vår Herre Jesu Kristi navn» (1 Kor 1,2). Og til de kristne i Roma skriver han: «Jeg hilser alle dere i Roma, dere Guds elskede som er kalt til å være hellige» (Rom 1,7). De troende er ikke hellige i seg selv, men de er «helliget i Kristus Jesus».

Hvordan skal Faderen hellige dem? Han skal hellige dem «i sannheten». Hvilken sannhet? «Ditt ord er sannhet.» Alt det som Jesus altså har bedt om for sine disipler, skal skje gjennom ordet. Jesus hadde sagt til dem: «Hvis dere blir i mitt ord, er dere virkelig mine disipler. Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri» (Joh 8,31-32).

Ved å bli i ordet, ved å holde fast på ordet (jfr. vers 6), skal disiplene kjenne sannheten. Guds ords sannhet er det frigjørende budskapet om frelse av nåde alene ved troen alene. Ingen andre steder enn i Guds ord finner vi evangeliet, dette kraftige budskapet (Rom 1,16) om Jesus Kristus som sonte hele verdens synd på korset. Denne sannheten er bare åpenbart i de hellige profetenes og apostlenes skrifter. Evangeliet er «sannhetens ord» (Ef 1,13; Kol 1,5). Alle som tar imot evangeliet i tro og holder fast på det, er derfor helliget i sannheten. Jesus uttrykte det slik da han sto foran Pilatus: «Hver den som er av sannheten, hører min røst» (Joh 18,37).

Når Jesus sier: «Ditt ord er sannhet», betyr det ikke bare at ordet er sant; det betyr at ordet er lik sannheten. Bibelen er mer enn en sann bok; den er sannheten. «Hva er sannhet?» spurte Pilatus (Joh 18,38). Det samme spørsmålet lyder i vår tid. «Hva er sannhet?» spør den vantro verden. Mange klamrer seg til vitenskapen som den store sannheten. Andre søker sannheten i alternative bevegelser eller andre religioner. Men Jesus er meget tydelig når han slår fast at Guds ord er sannhet. Bare Guds ord, sannhetens ord, kan hellige oss og bevare oss inntil enden.

Til slutt i den andre delen av sin øversteprestelige bønn, der han ber for sine disipler, sier Jesus: «Som du har sendt meg til verden, har jeg sendt dem til verden» (vers 18). Jesus var sendt til verden fra Faderen. Nå sender han disiplene til den samme verden. Han hadde fått et stort oppdrag å fullføre av Faderen. Snart skal han gi disiplene et stort oppdrag, nemlig å forkynne sannhetens ord, evangeliet om den fullbrakte frelsen i Jesus Kristus. Både Jesus og disiplene var sendt «til verden». Verden er med andre ord målgruppen for både Jesu frelse og disiplenes forkynnelse. Jesus kom for å frelse den verden som hatet ham, og disiplene skulle forkynne denne frelse for den verden som skulle hate og forfølge dem.

Men disiplene behøvde ikke være bekymret. For Jesus sier: «Jeg helliger meg for dem, så også de skal helliges i sannheten» (vers 19). Som den sanne øversteprest helliger han seg for disiplenes skyld. (Preposisjonen «for» i denne setningen er i den greske grunnteksten hyp´er fulgt av genitiv og kan da oversettes med «for – skyld» eller «i stedet for».) Dermed henviser Jesus til det som snart skulle skje. På korset skulle han som den sanne øversteprest ofre seg selv for disiplene og for alle mennesker. Hebreerbrevets forfatter skriver: «I kraft av denne viljen er vi blitt helliget ved at Jesu Kristi kropp ble båret fram som offer én gang for alle» (Hebr 10,10).

Ved at Jesus på denne måten helliget seg for disiplene, skulle de bli helliget i sannheten. De skulle bli innviet og satt til side for det hellige oppdraget Jesus skulle gi dem, nemlig å forkynne sannhetens ord til verden.

La meg sitere fra Luthers utlegning av Jesu øversteprestelige bønn: «De kalles hellige, ikke fordi de er uten synd, eller fordi de blir hellige ved gjerninger. Tvert imot er de i seg selv med alle sine gjerninger syndere og fordømte; men de blir hellige ved en fremmeds hellighet, nemlig ved den Herre Jesu Kristi hellighet, som gis dem ved troen og blir deres egen.»

Nå har vi sett hvordan Jesus ber for sine disipler. Selv om han snart skal forlate dem og gå til Faderen, og la dem bli igjen i verden som hater dem, skal de bli bevart gjennom sannhetens ord, evangeliet om frelsen av nåde alene. I den siste delen av hans øversteprestelige bønn skal vi se at Jesus også ber for oss og for alle dem som kommer til tro gjennom apostlenes ord.

(Forts.)

(Tidskriften Biblicum, 2/2017)