Av Seth Erlandsson

Det fins en skapelsesordning når det gjelder mann og kvinne. Det ser vi allerede i Bibelens første kapittel. Gud sa: «Det er ikke godt for mannen å være alene. Jeg vil gjøre ham en medhjelper (hebr. ézär = «hjelp, medhjelper») som er hans like (kenägdó, dvs. en som er av samme slag og verdi som ham)» (1 Mos 2,18). Blant dyrene fantes det ingen slik medhjelper, «ingen medhjelper som var hans like» (v. 20). Det hersker et nært avhengighetsforhold mellom mann og kvinne. Kvinnen trenger mannen, og mannen trenger kvinnen. Paulus skriver: «I Herren er ikke kvinnen uavhengig av mannen, og mannen er ikke uavhengig av kvinnen. For som kvinnen ble til av mannen, blir mannen født av kvinnen» (1 Kor 11,11-12).

I 1 Tim 2,12b betoner Paulus for Timoteus nødvendigheten av at Bibelens skapelsesordning blir opprettholdt. En kvinne «skal ikke gjøre seg til herre over mannen (på gresk ou authenteín andrós)». Dette grunnprinsippet gjentas flere ganger i Bibelen. Ou betyr «ikke», authenteín betyr «dominere, herske over» og andrós er genitivformen av anär «mann». I sitt første brev til menigheten i Korint skriver Paulus: «Jeg vil dere skal vite at Kristus er enhver manns hode, mannen er kvinnens hode» (1 Kor 11,3). Til de kristne i Efesos skriver han: «Dere kvinner, underordne dere ektemennene deres som under Herren selv. For mannen er kvinnens hode» (Ef 5,22f). Hva da med mannen? «Dere menn, elsk konene deres, slik Kristus elsket kirken og ga seg selv for den» (v. 25). Her fins det altså intet rom for tyranni og undertrykkelse. Mannen skal elske hustruen sin så høyt at han er beredt til å ofre livet sitt for henne.

De to første setningsleddene i 1 Tim 2,12

Avgjørende for en rett tolkning av 1 Tim 2,12 er etter min mening hvordan de to første setningsleddene forholder seg til hverandre. Er det spørsmål om to apostoliske regler eller en? Ordrett står det i det første leddet: «Jeg tillater ikke en kvinne å undervise» (v. 12a). Til denne setningen knyttes det andre leddet med et «og», ordrett: «og ikke (gresk oudé) å gjøre seg til herre over mannen» (v. 12b). De fleste oversettelsene erstatter (dessverre[1]) «og ikke» med «eller» og oversetter: «Jeg tillater ikke at en kvinne underviser eller gjør seg til herre over mannen.» Ifølge denne oversettelsen kan Paulus tolkes slik at han her kommer med to forbud, dels at en kvinne underviser, og dels at hun gjør seg til herre over mannen. En slik tolkning er sannsynligvis en misoppfatning, og jeg skal her forklare hvorfor.

Bibelen bruker ofte to setninger som bindes sammen på den måten at den andre setningen forklarer nærmere hva den første setningen nærmere bestemt betyr. Setningene bindes da sammen med et «og», på hebr. waw, på gresk kai eller det enklitiske dé (enklitisk betyr at dé henges på et annet ord, i dette tilfelle ou). Den andre setningen er med andre ord eksplikativ, dvs. forklarende. Derfor kan «og» i slike tilfeller oversettes med «det vil si» eller «nemlig». Noen eksempler: Når det på norsk sies i syndsbekjennelsen at vi er «verd helvetet og den evige fordømmelsen», så menes i og med og­-setningen ikke to ulike ting, dels helvetet og dels den evige fordømmelsen, men og-setningen forklarer hva som menes med «helvetet»: «det vil si den evige fordømmelsen». Når det i Amos 7,14 ordrett står: «Jeg er ikke en profet, og (hebr. waw) jeg er ikke en profetdisippel», har mange ikke kunnet forstå hvordan Amos kan fornekte at han er en profet. Han sier jo i det neste verset: «Herren sa til meg: ‘Gå og tal profetord til mitt folk Israel!’» Løsningen er at den andre setningen er eksplikativ, dvs. forklarer i hvilken betydning han ikke er en profet. Derfor bør den oversettes: «det vil si ikke en profetdisippel» (han kom nemlig ikke fra noen profetskole).

Når Paulus skriver til Timoteus: «Jeg tillater ikke en kvinne å undervise», presiserer han med et innledende og (på gresk et enklitisk dé): «det vil si at hun ikke gjør seg til herre over mannen». Hun skal ikke når hun hjelper til med sine kunnskaper, «underviser», dermed tenke at hun er mannens hode. Kunnskapens gave skal kvinnen bruke slik at hun ikke setter Guds skapelsesordning til side når hun med sin kunnskap hjelper til ifølge sitt oppdrag å være en hjelp. Hun skal ikke gjennom sin formidling av kunnskap (gnosis) kreve å herske over mannen. Hun er en «medhjelper» og skal forbli ved denne fine skapelsesordning. Hva hjelpen består i, er avhengig av den utdannelsen hun har og hva menigheten og dens pastor etterspør. Bibelen begrenser ikke hjelpen til et bestemt emne. Om en kristen kvinne for eksempel er ekspert når det gjelder slike emner som geologi eller genetikk eller atomfysikk, og pastoren vet at hun har innsikter som viser hvor urimelig evolusjonslæren er, kan menigheten kalle henne til å gi dem del i hennes kunnskap. Dermed er hun en hjelp og til stor nytte for menigheten. Det handler ikke om å gjøre seg til herre over mannen, men som medhjelper tjene menigheten.

Gnostisismens innflytelse

Bakgrunnen til Paulus’ Timoteusbrev er for en stor del gnostisismen. Ifølge den burde kvinnen bruke sin gnosis, dvs. sin «kunnskap», slik at de gjorde seg til herrer over mennene i stedet for å være til hjelp. Gnostisismen, som blomstret innen det jødisk-kristne kulturområdet under urkirkens tid, ville innføre et matriarkat i stedet for patriarkatet. Bl.a. ville de innføre kvinnelige prester i de kristne menighetene. Dette skapte store problem i flere menigheter, bl.a. i Efesos og Korint. I Efesos hadde den unge Timoteus blitt pastor, og Paulus skriver to brev til ham for å styrke og hjelpe ham i denne situasjonen.

Når Paulus skriver: «Jeg tillater ikke en kvinne å undervise (gresk didáskein), er det ikke et allment forbud for kvinner å undervise, formidle kunnskap til både menn og kvinner. Misjonsbefalingen å gjøre alle folk til disipler, å spre Guds ord, «å lære dem å holde alt det jeg har befalt dere», gjelder både menn og kvinner. Ikke å ta imot hjelp fra en kvinne i form av kunnskap, bli undervist av henne om alle slags ting, ville være en forakt for de gaver som Gud har gitt oss gjennom kvinnen. Å hjelpe andre med sine kunnskaper er ikke det samme som å gjøre seg til herre over mannen. Selv om Apollos «hadde ordet i sin makt og var godt kjent i skriftene», nektet han ikke å ta imot undervisning av Priskilla og hennes mann (Apg 18,24-26). Han var takknemlig for den hjelpen han fikk til å forstå Guds ord grundigere. Ifølge Paulus kunne en kvinne både be og profetere offentlig uten dermed å gjøre seg til menighetens hode og pastor (se 1 Kor 11,5). Gjennom tradisjonen å bære et tegn på hodet ble det klargjort i Korint at hennes profetering, dvs. framføring av Guds ords undervisning, var en hjelpende tjeneste som var helt i overensstemmelse med underordningens prinsipp. I GT var bl.a. Hulda profetinne uten å gjøre seg til mannens hode (se 2 Kong 22,14ff).

Følgen av høyere studier

Blir skapelsesordningen satt til side om kvinner tar en høyere utdannelse, forsker og blir eksperter innen sitt studiefelt? Det kan skje om Guds gaver misbrukes. Men en kristen kvinne, som gjennom mange års studier har skaffet seg viktige kunnskaper, krever ikke «å være mannens hode». Men det er likevel noen som lurer på om hun ikke gjør seg til herre over mannen om hun etter ønske fra sin arbeidsgiver eller arbeidsgruppe skulle meddele sine kunnskaper til menn. Må hun takke nei til arbeidsgiverens ønske om han vil bruke hennes kunnskaper? Debora var profetinne under dommertiden og hadde så gode kunnskaper at hun ble benyttet av mennene når det gjaldt å avsi dom i rettstvister (Dom 4,4-5), og general Barak nektet å utføre sin oppgave om han ikke fikk hjelp av Debora (v. 8).

Uansett hvilken posisjon en kristen kvinne kalles til, vet hun at også i en høy posisjon er hun satt til å tjene som en hjelp, det som hun er skapt til å være. Ettersom Bibelen ikke forbyr en kvinne å studere og forske, for eksempel å bli en dyktig øyenlege, atomfysiker eller språklærer, kan hun komme i situasjoner der hun spør seg selv om hun kan akseptere en bestemt stilling. Hva skal hun gjøre om kanskje universitetet eller sykehuset eller utdanningsinstitusjonen ber henne hjelpe til med undervisningen av nye leger, forskere eller lærere? Skal hun da som kristen kvinne si: Nei, jeg kan ikke ifølge Guds ord bistå med undervisning. Jeg kan ikke akseptere oppgaven med å formidle mine forskningsresultater til menn, og det fins menn blant dem som vil få del av min forskning. Det nye testamentet gir ikke detaljregler for hvordan vi skal handle i enhver situasjon, slik seremonilovene i den gamle pakt gjorde. Bibelen begrenser heller ikke den hjelp hun kan gi til ikke å innbefatte avanserte kunnskaper.

Professor David Kuskes eksegese

Jeg er ikke den eneste som tolker 1 Tim 2,12 slik som jeg har gjort rede for i denne artikkelen. Først nå har jeg oppdaget at professor David Kuske framfører den samme oppfatningen i sin eksegese av 1 Tim 2,12.[2] Han hevder at det andre setningsleddet, som innledes med oudé, er eksplikativt, dvs. forklarende. Kuske kaller det «epeksegetisk», dvs. det inneholder en tilleggsforklaring.[3] Det andre setningsleddet, understreker han, tilføyer ikke en andre læresetning, men er en forklaring til det foregående. Dermed forbyr ikke Paulus to ting, men bare en: Når kvinnen underviser, skal hun ikke gjøre seg til herre over mannen. Med andre ord: Når hun gjør det, skal hun forbli en medhjelper.

Kuske viser utførlig hvilke problemer som oppstår om man tolker Paulus slik at han forbyr to ting. I Det nye testamentet fins det ingen seremonilover, bare morallover. Seremonilovene pekte fram mot Kristus, og han har oppfylt dem alle en gang for alle. «Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast og la dere ikke tvinge inn under slaveåket igjen» (Gal 5,1). Gud har ikke i NT gitt oss en rekke detaljregler for å begrense vår nytestamentlige frihet, understreker Kuske.

Om vi innfører nye seremonilover for de kristne, nemlig ved at 1 Tim 2,12a skulle bety at en kvinne ikke får lov til å undervise menn overhodet, da kommer vi, mener Kuske, ikke bare i konflikt med Matt 28,20; 1 Kor 11,5; Kol 3,16 og Apg 18,26. Da burde en kvinne aldri bli bedt om å svare på et spørsmål ved et bibelstudium eller i en bibelklasse. For ved å bruke spørsmål får læreren ikke bare klassen til å tenke seg om, men han bruker en deltaker i klassen for at han eller hun skal hjelpe til å undervise andre. Da burde heller ikke en kvinne noensinne få lov til å skrive en artikkel i kirkens tidsskrift, for dette er også en form for undervisning. Da burde en kvinne ikke få være organist og undervise og dirigere et blandet kor.

De kristne skal dele sin tro med andre, forklare Guds ord for hvem som helst og gi evangelisk formaning med salmer, hymner og åndelige sanger (Kol 3,16). Når det gjelder mannens og kvinnens roller ifølge Guds skapelsesordning, er altså grunnprinsippet at mannen er kvinnens hode, men kvinnen er gitt som en hjelp til mannen, «en medhjelper som er hans like» (1 Mos 2,18). Dette hører med til skapelsesordningen. Og for å kunne være en god hjelp, er utdannelse og gode kunnskaper en ressurs.[4]

(Tidskriften Biblicum, 2/2023)

[1] Også Svenska Folkbibeln 2015 har dessverre denne litt misledende oversettelsen. Jeg ber om unnskyldning for at jeg ikke var oppmerksom på dette ved vårt revisjonsarbeid.

[2] Den ble trykt i Wisconsin Lutheran Quarterly allerede i 1981 (Vol. 78, nr. 4) med overskriften Exegesis of 1 Timothy 2:11-15.

[3] I http://essays.wisluthsem.org:8080/handle/123456789/2816 fins en liste med et sammendrag av Kuskes eksegese av verset 1 Tim 2,12 under overskriften An Exegetical Brief on 1 Timothy 2:12 (oudé authenteín andrós): ”In that article the conjunction oudé was explained as being epexegetical (explanatory). On this basis the point was made that what follows the oudé does not add a second instruction to what precedes; instead, what follows explains what precedes.”

[4] Innenfor islam anser mange at kvinners høyere utdannelse ikke er en ressurs, men tvert imot uforenlig med kvinnens underordning. De mener at troskapen mot sann islam krever at jenters utdannelse bør begrenses til høyst seks års skolegang. Slik er det bl.a. under talibanstyret i Afghanistan.