Av Timothy Buelow

En kort betraktning i tilknytning til Marias lovsang (Luk 1,46-55)

Å glemme er et vanlig problem. Det er mange ting vi kan glemme. Når vi blir eldre, fungerer ikke hjernen vår like godt som før. Iblant er vi så opptatt at det vi vil huske, bare forsvinner.

Kanskje er du som jeg også når det gjelder visse ting som du vil, men ikke kan glemme. Tidligere synder, feiltrinn og dårlige beslutninger plager deg, og du vil ikke ha dem i hodet lenger. Du vil aldri mer tenke på dem, men de er der likevel. Det virker som om de aldri forsvinner. De forårsaker ofte anger, bitterhet, fortvilelse og mange andre følelser og handlinger i livet vårt.

Men det fins noen få mennesker i denne verden som ikke glemmer noe som helst. De har noe som kalles hypertymesi (en ekstraordinær hukommelsesevne når det gjelder ting som personen har gjort i fortiden). De kan huske nesten hver dag av sitt liv og i minste detalj – hva de hadde på seg, hva de spiste, hvor de var, hva de gjorde. Det spiller ingen rolle hvor lenge siden det var. Det kan virke som en velsignelse – det ville sikkert gjort kunnskapstilegnelsen i skolen mye lettere! Men jeg tror at det er mer en forbannelse, for det fins mange ting jeg vil glemme. Å huske alt – nei takk! Å glemme er kanskje ikke så ille tross alt.

Men dette gjelder oss – vi som har fått sinnet påvirket av synd nøyaktig som resten av kroppen. Vi har et sinn som ikke fungerer på den måten som det ble skapt til å fungere, og som det var tenkt å være, fordi det er besmittet av synden. Det får oss til å glemme det vi vil huske og huske det vi vil glemme. Og ofte skjer det på det verst mulige tidspunkt.

Gud husker
Maria som fikk oppdraget å føde Messias, Guds Sønn, synger i sin lovsang: «Han tok seg av Israel, sin tjener, og husket på sin miskunn» (Luk 1,54). Gud hadde lovet å være barmhjertig. Han ga det løftet til Adam og Eva i Edens hage. Han gjentok løftet til Abraham, Isak og Jakob. Han ga sitt løfte til David og Salomo. Han gjentok dette løftet gjennom sine profeter da Israel ble ført bort fra landet sitt ved hjelp av vredesverktøyene assyrerne og babylonerne. Stadig på ny gjentok Gud sitt storslåtte løfte. Og han lot det bli nedskrevet til oss i sitt ord av de inspirerte profetene. Når jeg trenger å huske noe, pleier jeg å skrive det ned. Det er betydelig mer pålitelig enn min egen hukommelse. Så Gud lot løftene sine bli nedskrevet så vi aldri skal glemme dem.

Det var ikke for at han skulle huske dem. Det var ikke for å minne seg selv på dem. Gud er ikke den som glemmer. Gud glemmer ikke å være barmhjertig. Men vi glemmer at han er barmhjertig, så han skrev det ned for å minne oss på dette – så vi skal huske hvem han er og alt det han har lovet å gjøre for oss.

Så når Maria sier at Gud nå tar seg av sin tjener Israel, at han husker på sin barmhjertighet, er det ikke slik at han hadde glemt det tidligere og nå plutselig kom på det igjen. Nei, Gud hadde valgt nettopp denne tiden til å oppfylle sitt frelsesløfte. «Da tiden var inne, sendte Gud sin Sønn,» understreker Paulus (Gal 4,4). Nå var tiden inne for Gud til å oppfylle løftene sine. Nå var nøyaktig den rette tiden å sende sin Sønn til å være vår Frelser. Når Gud husker på, betyr det at han går til handling. Så nå kom engelen Gabriel og fortalte Maria hva som skulle skje. Han fortalte henne hva Den Hellige Ånd nå skulle gjøre gjennom det Guds ord som han forkynte, nemlig at Jesus skulle bli unnfanget av Den Hellige Ånd i hennes jomfruelige livmor.

Maria dro av sted til sin kusine Elisabet og fortalte henne at hun skulle bli «min Herres mor». Alt skal nå skje. Gud har husket på. Ja, alt kommer nå til å skje, for Gud er trofast.

Dette er viktig for oss å huske på. For vi kan få det for oss at Gud kanskje av og til glemmer oss. Særlig når bekymringer overmanner oss, når bønnene ikke synes å bli besvart og det føles som om vi ber til en murvegg. Eller når det virker som om andre blir velsignet, og vi blir forbigått. Og vi tenker: Jeg, da? Gud, husker du ikke på meg?

Det gamle testamentets Israel følte det ofte på den måten. Kristne har gjennom tidene også følt det slik. Men Gud glemmer ikke. Kanskje er det slik at vi forventer feil ting av ham eller leter etter ham på feil sted? Om han ikke gjør det vi forventer oss, eller om han ikke er der vi mener han burde være, begynner vi å tro at han har glemt oss. Men når det er slik iblant, er det egentlig vi som har glemt. Vi glemmer hva han har lovet å gjøre for oss, og hvor han har lovet å være til vår hjelp.

Nettopp i slike tilfeller er det på tide for oss å gå tilbake til Ordet, til stedet der Gud lot alle løftene sine skrives ned slik at vi ikke skulle glemme dem. Han lot dem bli nedskrevet for å minne oss på og hjelpe oss til å huske på det som han aldri har glemt, nemlig hva han sa til våre fedre, til «Abraham og hans barn til evig tid». Lytt til hva Jesaja sier i sin profeti om Messias og hans frelsesoppdrag! Det er Messias, nå i Marias morsliv, som taler: «’Og nå,’ sier Herren, som fra jeg var i mors liv har formet meg til sin tjener … ‘Det er for lite at du er min tjener som skal gjenreise Jakobs stammer og føre de bevarte av Israel tilbake. Jeg gjør deg til lys for folkeslag så min frelse kan nå til jordens ende’» (Jes 49,5-6). Frelsen har virkelig nådd «til jordens ende», til og med til en liten menighet i ørkenen i Arizonas vestlige del (Our Savior Lutheran Church i Lake Havasu City hvor forfatteren er pastor).

Ved å sende sin Sønn har Gud besvart sitt folks bønner, deres bønner om hjelp, redning og tilgivelse. Hvor ofte hadde det ikke sett ut for dem som at alt var tapt, i slaveri i Egypt, i fangenskap i Babylon eller hver gang Jerusalem var omringet av fiender. Men Gud var alltid trofast og barmhjertig også da han var tvunget til å minne folket om deres synder ved å la dem bli beseiret i strid.

Kanskje er det derfor Gud lar meg huske på det jeg vil glemme. For når jeg minnes mine tidligere synder, mine feilsteg og mistak, mine dårlige valg, blir jeg minnet om at jeg ikke kan stole på meg selv eller hva jeg kan gjøre. Det går ikke lang tid før jeg ser hvor det fører hen. Jeg må stole på ham og det han har gjort og lovet å gjøre for meg. Og det han har lovet å gjøre, er å tilgi: «For jeg vil tilgi skylden deres og ikke lenger huske synden» (Jer 31,34). Han skal ikke anklage meg for dem. Han skal ikke straffe meg eller avvise meg på grunn av dem. Han lot sin Sønn bli rammet av mine synder som min stedfortreder. Han straffet ham og overga ham på korset i vårt sted.

Dermed har Jesajas ord blitt oppfylt. Herren har trøstet sitt folk, og dets skyld er sonet (Jes 40,1-2). «Han ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder. Straffen lå på ham, vi fikk fred» (Jes 53,5).

Den Mektige har gjort store ting med oss
Når jeg vet hvem jeg er, hvordan jeg er, kjenner min fortid og husker på hvem min Frelser er og alt han har gjort for meg, blir Marias ord mine egne. Og det gjør dem til dine også: «Min sjel opphøyer Herren, og min ånd fryder seg i Gud, min frelser … for store ting har han gjort mot meg, han, den mektige.» Han har tatt seg av meg, han har husket på sin miskunn.

Han kommer aldri noensinne til å slutte med det. Selv når du ligger i graven og verden for lenge siden har glemt deg, kommer ikke han til å gjøre det. Som Jesaja sier om Herrens nådegjerning: «Jeg har tegnet deg i mine hender» (Jes 49,16). Han døpte deg som sitt barn, han fødte deg på ny av vann og Ånd. Han matet deg med sin kropp og sitt blod. Jesaja har også minnet oss om: «Kan en kvinne glemme sitt diende barn, en omsorgsfull mor det barnet hun bar? Selv om de skulle glemme, skal ikke jeg glemme deg» (Jes 49,15). Eller som Maria sa: Han husker på, sin nåde, sine løfter.

(Biblicum 1/2023)