Av Seth Erlandsson

Det råder stor strid og forvirring når det gjelder Palestina. Hvem har rett til dette landet? Hva sier Bibelen? Hvordan tolket Jesus og den første kristne forsamlingen de løftene og profetiene som ble gitt til det gamle Israel under den gamle pakt?

Disse spørsmålene tas opp i en bok utgitt på EFS-förlaget. Den er skrevet av Colin Chapman som arbeidet blant universitetsstudenter i forskjellige land i Midtøsten fra 1968. Boken heter Vems utlovade land? (1984, 230 sider) og er en oversettelse av boken Whose Promised Land? (Lion Publishing, Tring, England 1983). I tilknytning til Chapmans innholdsrike bok skal vi se hva Bibelen sier om det lovede landet.

Abraham fikk Kanaans land i gave av Gud. «Din ætt gir jeg dette landet, fra Egypterelven helt til Storelven, Eufrat» (1 Mos 15,18). «Landet du bor i som innflytter, hele Kanaan, vil jeg gi deg og etterkommerne dine til evig eiendom. Og jeg vil være deres Gud» (1 Mos 17,8). Denne gaven var en paktgave. Herren inngikk en pakt med Abraham og hans ætt. Han lovet å være deres Gud og gi dem sin velsignelse. Men dersom Abraham og hans ætt vendte Gud ryggen, skulle de miste velsignelsen og landet. «Du skal holde min pakt, både du og etterkommerne dine, fra slekt til slekt» (1 Mos 17,9). Gang på gang advarte Gud sitt folk for konsekvensene av ulydighet og vantro. Dersom folket var ulydige, skulle han dømme dem like hardt og nøyaktig på samme måte som han dømte folkene før dem: «Gjør dere ikke urene med noe slikt! … Da må ikke landet spy dere ut fordi dere gjør urent, slik det har spydd ut det folkeslaget som var der før dere» (3 Mos 18,24.28). Slik Gud hadde brukt Israels barn som sitt redskap for å dømme landets innbyggere, skulle den tiden komme da de selv skulle komme under samme dom dersom de var ulydige mot pakten.

Israels barn eide altså ikke landet for alltid, uavhengig av hvordan de levde, uavhengig av hvilken Gud de tilba, uavhengig av troen. Det var fullt mulig å miste retten til å bo i landet. «Du skal få barn og barnebarn og bo lenge i landet. Men dersom dere gjør noe så ødeleggende som å lage gudebilder i noen skikkelse, gjør det som er ondt i Herren din Guds øyne og gjør ham rasende, tar jeg i dag himmel og jord til vitne på at dere snart vil bli utryddet av det landet dere skal legge under dere når dere går over Jordan. Dere får ikke leve lenge der, men skal gå helt til grunne. Herren vil spre dere blant folkene. En liten rest vil bli igjen blant folkeslagene dit Herren fører dere bort» (5 Mos 4,25-27). Den samme advarselen ble gjentatt ved innvielsen av Salomos tempel: «Men hvis dere og barna deres vender dere bort fra meg og ikke holder de budene og forskriftene som jeg har gitt dere, men går og dyrker andre guder og tilber dem, da skal jeg utrydde israelittene fra det landet jeg ga dem. Det huset som jeg har helliget til mitt navn, vil jeg kaste bort fra mitt ansikt, og Israel skal bli et ordtak og et spottord blant alle folk» (1 Kong 9,6-7).

Herrens advarsler var ikke tomme ord. På grunn av Israels store frafall fra Gud måtte den forutsagte dommen komme. Israel ble flere ganger ført bort fra landet sitt og ble spredt blant folkene. Og årsaken var deres synd. «Slik gikk det fordi israelittene hadde syndet mot Herren sin Gud, han som førte dem opp fra Egypt og fridde dem fra egypterkongen faraos makt. De fryktet andre guder og fulgte skikkene hos de folkene som Herren hadde drevet ut for israelittene, og de gjorde som kongene deres hadde gjort. … Herren ble rasende på israelittene og viste dem bort fra sitt ansikt» (2 Kong 17,7-8.18). «Fordi de sviktet min lov som jeg la fram for dem. De hørte ikke på min røst og fulgte ikke min lov, men de fulgte sitt egenrådige hjerte og Baal-gudene, slik fedrene deres hadde lært dem. Derfor sier Herren over hærskarene, Israels Gud: Se, jeg gir dette folket malurt å spise og giftig vann å drikke. Jeg sprer dem blant folkeslag som verken de eller fedrene deres kjente. Jeg sender sverdet etter dem helt til jeg har gjort ende på dem» (Jer 9,13-16). «Jeg har forlatt huset mitt, forkastet eiendommen min, gitt min elskede i fiendens hånd» (Jer 12,7).

Når Herren senere lover folket at det skal få komme tilbake til Kanaans land, er tilbakekomsten alltid forbundet med tro og lydighet mot Herrens ord. Tilbakekomst og omvendelse er samme sak. Det folk som får leve i Herrens land, er det folk som tror på ham, som har fått liv ved hans ord, som «kommer i Herrens navn». «Så sier Herren, Israels Gud: Slik du ser på disse gode fikenene, ser jeg med godhet på judeerne i eksil, dem som jeg sendte fra dette stedet til kaldeernes land. Når jeg vender øynene mot dem til det gode, fører jeg dem tilbake til dette landet. Jeg skal bygge dem opp og ikke knuse, plante dem og ikke rykke opp. Jeg gir dem et hjerte til å kjenne meg, for jeg er Herren. De skal være mitt folk, og jeg skal være deres Gud når de vender om til meg av hele sitt hjerte» (Jer 24,5-7). Av Esekiel 36 og 37 framgår det at en tilbakekomst til landet hører sammen med blant annet følgende:

1. at Herren renser folket fra all urenhet (36,25.29.33; 37,23).
2. at Herren gir dem et nytt hjerte, et hjerte av kjøtt (36,26).
3. at Herren lar sin Ånd komme inn i dem og gjør det slik at de følger Herrens forskrifter og holder hans lover og lever etter dem (36,27; 37,14.24).
4. at de innser at det er Gud som er Herren når hans helligdom er hos dem for alltid (37,28).
5. at de har en og samme konge, «min tjener David skal være konge over dem for alltid» (37,22.24.25).
6. at Herren slutter en evig fredspakt med dem (37,26).
7. at Herren lar sin helligdom være hos dem for alltid, ja, Herrens bolig skal være hos dem (37,26.27).

De som vender tilbake, skal leve i et rett fellesskap med Herren: «De skal være mitt folk, og jeg skal være deres Gud i sannhet og rettferd» (Sak 8,8). De som vender tilbake, formanes om ikke å opprette en verdslig stat, men de skal ha «David» som sin konge og regjering.

Løftet til David
I 2 Sam 7 leser vi om Herrens løfte til David: «Han skal bygge et hus for mitt navn, og jeg vil trygge hans kongetrone til evig tid. … Ditt hus og ditt kongedømme skal stå fast til evig tid for mitt ansikt, og din trone skal stå støtt til evig tid» (2 Sam 7,13.16). Dette løftet går ifølge engelens åpenbaring for Maria i oppfyllelse i Jesus Kristus: «Herren Gud skal gi ham hans far Davids trone. Han skal være konge over Jakobs hus til evig tid» (Luk 1,32-33).

Når det står at Messias, Jesus Kristus, skal regjere over Jakobs hus, betyr det hele Israels hus. Hans kongedømme skal ikke være begrenset til Judas hus slik David etterkommeres rike var. Han skal regjere over hele landet. Også i Sakarjas lovsang blir det betont at det lovede riket og den lovede frelsen har kommet i Jesus Kristus. Johannes skulle «gi hans folk å kjenne frelsen med tilgivelse for deres synder» (Luk 1,77 – egen overs.). En person som til fulle innså betydningen av Jesu fødsel, var den gamle Simeon som var til stede da Josef og Maria bar fram barnet i tempelet på den førtiende dagen etter hans fødsel. Når Simeon tar Jesus i sin favn, sier han: «Mine øyne har sett din frelse, som du har gjort i stand like for ansiktet på alle folk, et lys til åpenbaring for hedningene og ditt folk Israel til ære» (Luk 2,31-32). Simeon forsto at Jesus var Herrens Messias, den som skulle være «Israels trøst». Han var også overbevist om at Israels trøst og oppreisning ble realisert i Jesu person.

Da døperen Johannes satt i fengsel, sendte han noen av disiplene sine til Jesus for å spørre ham: «Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?» (Luk 7,19). I sitt svar brukte Jesus uttrykk fra Jesajas kapittel 35 og 61 for å beskrive det han var kalt til å gjøre for på den måten å forklare hvem han var: «Gå og fortell Johannes hva dere har sett og hørt: Blinde ser, lamme går, spedalske renses, døve hører, døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige» (Luk 7,22). I Jes 35 sier profeten at ørkenen og ødemarken skal glede seg, at Gud kommer med gjengjeld og med frelse, og da «skal blindes øyne åpnes og døves ører lukkes opp. Da skal den lamme springe som en hjort, og den stummes tunge skal juble.» For da skal vann bryte fram i ørkenen og kilder i ødemarken (Jes 35,5-7). Og i Jes 61 sier Herrens Messias at «Herren har salvet meg. Han har sendt meg for å forkynne et godt budskap for hjelpeløse, for å forbinde dem som har et knust hjerte, rope ut frihet for dem som er i fangenskap, og frigjøring for dem som er bundet» (Jes 61,1). Jesus bruker altså profetiene om landets befrielse og de fangnes tilbakevending og tillemper dem på sin offentlige virksomhet. Og profetiene om innsamlingen av Herrens barn fra øst og fra vest, sønnene fra det fjerne og døtrene fra jordens ende (Jes 43,5-7; Sal 107,2-3) tillemper Jesus på innsamlingen av de troende til Guds rike (Joh 10,16; 11,51-52). Innsamlingen av landflyktige barn fra øst, vest, nord og sør skjer ifølge Jesus Kristus når mennesker av alle raser kommer sammen i Guds rike. Dette er profetiens sanne og virkelige oppfyllelse.

Oppstandelsen
Det er generelt akseptert at da Jesus talte om sin oppstandelse på den tredje dag, så han tilbake på ordene i Hos 6,1-2: «Kom, la oss vende om til Herren! For han rev i stykker, men vil helbrede oss, han slo, men vil forbinde oss. Han gjør oss levende etter to dager, den tredje dagen reiser han oss opp, så vi kan leve for hans ansikt.» Her tales det om Israels oppstandelse på den tredje dagen. Jesus så seg selv som oppfyllelsen av dette håpet. Kristi oppstandelse er den Israels oppstandelse som Hosea taler om. Jesus gjør dermed krav på selv å representere hele Israels folk, og at den lovede gjenoppreisningen av nasjonen skal skje gjennom ham. Han sier selv: «Se, vi går opp til Jerusalem, og alt det som profetene har skrevet om Menneskesønnen, skal gå i oppfyllelse» (Luk 18,31).

Jerusalems fall
Når Jesus ifølge Mark 13 profeterer om Jerusalems ødeleggelse, bruker han ord fra Jesajas profeti i Jes 13,10 som der handler om Babels fall. Jesus ville få sine jødiske tilhørere til å forstå at Gud ville straffe den hellige byen Jerusalem på samme måte som han straffet den hedenske byen Babel.

Hva sa Jesus om landet og dets framtid? Han forutsier at Jerusalem skal falle og tempelet bli ødelagt. Ellers sier han ingenting om landet og dets framtid. På grunn av folkets vantro må den dom som profetene i Det gamle testamentet ofte truet med, ramme det jødiske folket. Om Jerusalems undergang står det i Luk 21,22: «For straffens tid er kommet, da alt som står skrevet, skal oppfylles.» Jerusalems fall er ifølge Jesus en hellig dom over byen og dens innbyggere.

Israels befrielse
«Vi som hadde håpet at det var han som skulle befri Israel!» sier Emmausvandrerne om Jesus (Luk 24,21). Da går Jesus gjennom Moses og alle profetene og forklarer for dem hva som står skrevet om ham overalt i Skriften (Luk 24,27). Jesus ville at de skulle forstå at alt det som profetene hadde sagt om Israel og dets befrielse, var blitt oppfylt i ham selv. Han mener at han selv allerede hadde fått i stand Israels befrielse. Den var allerede et faktum gjennom Kristi lidelse, død og oppstandelse.

Arvedelen eller arven
Omtrent 30 år etter Jesu død bruker Peter i sitt første brev det vanlige gammeltestamentlige ordet arvedel eller arv om Guds himmelske rike. Han bruker det ikke om et jordisk land: «Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i sin rike miskunn har født oss på ny til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde, til en arv som aldri forgår, aldri skitnes til og aldri visner. Den er gjemt i himmelen for dere» (1 Pet 1,3-4). Landet kunne gå under og bli ødelagt, men de troendes åndelige arv kan aldri gå under, ødelegges, skitnes til eller visne, for det er forvart i himmelen for hver og en som tror. Også uttrykk som opprinnelig ble brukt om det gammeltestamentlige gudsfolket, tillemper Peter på alle som tror på Kristus, enten de er jøder eller hedninger: «Men dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, Guds eget folk for at dere skal forkynne hans storverk, han som kalte dere fra mørket og inn i sitt underfulle lys. Dere som før ikke var et folk, er nå Guds folk. Dere som før ikke fant barmhjertighet, har nå funnet barmhjertighet» (1 Pet 2,9-10 – egen overs. Jfr. Hos 1,6.9f; 2,23).

Josvas bok og Apostlenes gjerninger
Man kan nok hevde at Lukas med Apostlenes gjerninger (Apg) bl.a. ville skrive et motstykke til Josvas bok i Det gamle testamentet. Mens Josva skildret den gradvise erobringen av landet fra starten i Jeriko, beskriver Apg den kristne kirkens gradvise vekst fra starten i Jerusalem.

Josvas bok begynner med Guds befaling om å erobre landet: «Om tre dager skal dere gå over Jordan og innta det landet Herren deres Gud gir dere i eie» (Jos 1,11). Apg begynner med en befaling fra den oppstandne Jesus til disiplene om å innlede en annen slags erobring: «Dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende» (Apg 1,8).

Josva og stammene skulle få den kommende arven i eie ved å drepe innbyggerne med sverd (5 Mos 13,15). I Apg taler Paulus om Guds ord som det våpen de kristne skal bruke for å tilkjempe seg sin arv: «Og nå overgir jeg dere til Gud og hans nådeord, som kan bygge opp og gi dere arven sammen med alle dem som er blitt helliget» (Apg 20,32).

Josvas bok beskriver de ulike fasene i landets erobring. Den innleder med erobringen av Jeriko og Ai og fortsetter med angrepene i nord og sør. Apg beskriver hvordan evangeliet først ble forkynt i Jerusalem og Samaria og deretter i Cæsarea for de første hedningene. Fra Antiokia førte Paulus budskapet til Lilleasia, deretter til Hellas og til slutt til Roma.

Både Josva og Apg skildrer de mange vanskelighetene som måtte overvinnes. Fortellingen i Apg om Ananias og Safira og deres svikefulle handlinger ved salget av et jordstykke (Apg 5) er en eksakt parallell til fortellingen i Josvas bok om Akan som med sitt tyveri og sine løgner stanset hele arméens framrykking (Jos 7). Hos Josva møter vi gang på gang en struktur som skildrer tider med fred og konsolidering etter tider med krig: «Og så fikk landet hvile fra krigen» (Jos 11,23; se også 14,15; 21,44; 23,1). I Apg finner vi noe lignende: «Kirken hadde nå fred … Den ble bygd opp … og den vokste» (Apg 9,31). «Guds ord nådde stadig flere» (Apg 6,7; se også 2,47; 12,24; 13,49; 19,20).

Om Lukas og den første kristne kirken tenkte på en erobring, var det ikke ett land, men hele verden som skulle erobres. Det eneste sverdet man skulle bruke til denne erobringen, var Guds ords sverd som skulle hjelpe dem som trodde på det, å få den lovede arven i eie. Evangeliet om Jesus skulle ikke bare forkynnes for menneskene i Israel, men for alle folk i hele verden.

Paulus
Paulus taler overhodet ingenting om landet i sine brever. Ikke en gang i det avsnittet i Rom 9-11, der han ellers regner opp en hel rekke av det jødiske folkets privilegier, nevner han landet med ett ord. I et av de tidligste brevene beskriver han alle kristne, både jøder og hedninger, som «Abrahams ætt» og derfor arvinger til det løftet som ble gitt til Abraham: «For dere er alle Guds barn ved troen, i Kristus Jesus. Alle dere som er døpt til Kristus, har kledd dere i Kristus. Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus. Og hører dere Kristus til, er dere Abrahams ætt og arvinger etter løftet» (Gal 3,26-29).

Paulus skiller også mellom det jordiske Jerusalem og det himmelske Jerusalem: «Dette har en dypere mening. Kvinnene står nemlig for to pakter. Den ene, Hagar, er pakten fra Sinai-fjellet; hennes barn blir født til slaveri. Hagar er Sinai-fjellet i Arabia og svarer til det nåværende Jerusalem, som lever i slaveri med sine barn. Men det Jerusalem som er i det høye, er fritt, og det er vår mor» (Gal 4,24-26). Paulus sier altså at det nåværende Jerusalem lever i slaveri sammen med sine barn. For det store flertallet av jøder forkastet deres lovede Messias og dermed rettferdigheten fra Gud. De forsøkte i stedet å opprette en egen rettferdighet.

Om Paulus hadde levd til å se Jerusalem gjenvinne sin frihet og komme under jødisk styre i år 135 eller år 1967, ville han helt sikkert ha fortsatt å tenke på det Jerusalem som lever «i slaveri med sine barn». For det er bare ved troen på Kristus at man kan ta imot den rettferdighet som gjelder for Gud. Politisk frihet har lite eller ingenting å gjøre med Guds rike i Paulus’ undervisning.

I slutten av Galaterbrevet nevner Paulus navnet Israel og appliserer det på mennesker av alle raser som tror på Jesus som Guds Messias: «Men jeg vil aldri være stolt av noe annet enn vår Herre Jesu Kristi kors. Ved det er verden blitt korsfestet for meg og jeg for verden. For det som betyr noe, er ikke å være omskåret eller uomskåret, men å være en ny skapning. Alle som følger denne rettesnoren – fred og barmhjertighet være med dem og med Guds Israel!» (Gal 6,14-16).

Hebreerbrevet
Hebreerbrevets forfatter tar opp det ene emnet etter det andre fra Det gamle testamentet og viser hvordan den hele og fulle oppfyllelsen har skjedd i og gjennom Jesus, hans fødsel, liv, død, oppstandelse og himmelfart. I kap. 4 kommer han inn på emnet landet som han beskriver som hvilen eller Guds hvile: «La oss altså være på vakt så det ikke skal vise seg at noen av dere blir liggende etter, siden løftet om å komme inn til Guds hvile fortsatt gjelder. For det gode budskapet er forkynt både for oss og for dem. Men ordet disse hørte, ble til ingen nytte, fordi de ikke ble ett i troen sammen med dem som hørte det. Og det er vi som tror, som går inn til hvilen. For han sa: Så sverget jeg i min vrede: Aldri skal de komme inn til min hvile! Guds gjerninger var riktignok fullført da verdens grunnvoll var lagt. For et sted har han sagt om den sjuende dagen: Så hvilte Gud på den sjuende dag fra alle sine gjerninger» (Hebr 4,1-4).

I kap. 11 tales det om Abraham som bor i det lovede landet, men som ser fram imot «et bedre land … det himmelske»: «For han ventet på byen med de faste grunnvollene, den som har Gud til byggmester og skaper. … Men nå er det et bedre land de lengter etter: det himmelske. Derfor skammer ikke Gud seg over dem, men vil kalles deres Gud, for han har gjort i stand en by til dem» (Hebr 11,10 og 16).

I kap. 12 forklarer forfatteren forskjellen mellom det jordiske fjellet Sinai, der Moses tok imot loven, og Sions fjell, det himmelske Jerusalem: «Dere har kommet til fjellet Sion, til den levende Guds by, det himmelske Jerusalem … Siden vi får et urokkelig rike, så la oss være takknemlige og med takk gjøre vår tjeneste i gudsfrykt og ærefrykt, til glede for Gud. For vår Gud er en fortærende ild» (Hebr 12,18ff).

Tempelet
Tempelet og dets offer har fått sin oppfyllelse en gang for alle i Jesus Kristus. Men ikke bare tempelet og dets offer, men også landet. Når vi tror på Kristus, går vi inn i den hvilen eller i det landet som gjenstår for Guds folk. Og han innbyr oss å komme inn i dette landet, dette riket, denne hvilen: «Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!» (Matt 11,28; jfr. 5 Mos 12,9-10 der hvilen er «det landet som Herren deres Gud vil gi dere til eiendom»). Angående tempelet står i det i Åp 21: «Noe tempel så jeg ikke i byen, for Herren Gud, Den allmektige, og Lammet er dens tempel» (Åp 21,22). Det er Jesus selv som er det nye tempelet, og Guds herlighet er åpenbart gjennom ham.

Med apostlenes øyne
En kristen har ikke frihet til å tolke Det gamle testamentet på hvilken som helst måte. Alt i Det gamle testamentet må leses og ses med apostlenes øyne. Apostlene gir oss de briller vi trenger for å kunne lese Det gamle testamentet på en rett og kristen måte.

Vi kan altså sammenfatte at Jesu fødsel blir beskrevet som oppfyllelsen av løftet til Abraham og av de forhåpninger som profetene gir uttrykk for. I Jesu undervisning tar temaet Guds rike over for temaet landet og alt det som er forbundet med det i Det gamle testamentet. Jesus bruker Det gamle testamentets ord om innsamlingen av de landflyktige og befrielsen eller gjenopprettelsen av Israels nasjon for å beskrive sitt eget oppdrag. Jesus hevdet at han skaffet Israel befrielse ved sitt liv, sin død og oppstandelse.

Israel
Å være en rett jøde er ikke bare spørsmål om fysisk avstamning ifølge Paulus: «For ikke alle israelitter tilhører virkelig Israel, og ikke alle Abrahams etterkommere er Abrahams barn» (Rom 9,6-7).

Ifølge Det gamle testamentet er landet Guds land: «Landet er mitt» (3 Mos 25,23). Gud valgte å gi landet til Abrahams etterkommere som en ren gave, ikke som noe de hadde rett til. Gaven kunne mistes ved frafall og vantro. Landet skulle bli scenen for Guds gradvise åpenbaring av hvem han var, noe som etter hvert skulle føre fram til Kristi komme og dermed til en velsignelse for alle verdens folk. Når Det nye testamentet taler om alle Jesu etterfølgere som «Abrahams ætt og arvinger etter løftet» (Gal 3,29), må det derfor forstås som at alle fire aspektene ved pakten – landet, nasjonen, paktfellesskapet mellom Gud og hans folk, samt velsignelsen for alle verdens folk – har fått sin oppfyllelse i Jesus og i dem som setter sin tro og tillit til ham. Guds rike kan ikke ses med øynene (Luk 17,20). Guds rike er ikke av denne verden (Joh 18,36). Det vitner også Kristi himmelfart om. Kristus regjerer nå fra sin himmelske trone, ikke fra en jordisk trone i et jordisk Jerusalem. Løftet om den davidiske kongen som for alltid skal regjere over sitt folk (Esek 37,22.24.25), gikk i oppfyllelse i og med Jesu person (Luk 1,31-33). Ettersom den davidiske kongens regjering må være forbundet med selve landet (Esek 37,22.25), må også løftet om hans folk som skulle bo i landet for alltid (Esek 37,25), være forbundet med Jesus Kristus og hans rike. De troende fra alle folkeslag tilhører hans rike. De er, som Peter uttrykker det, et hellig folk, Guds eiendomsfolk (1 Pet 2,9).

(Tidskriften Biblicum, 4/1984)