Av Ingemar Furberg

1) Fil 2,6-11 – et kardinalsted for kenotisk kristologi

Manglet Jesus under sitt jordiske liv guddommelige egenskaper, eller avsto han bare fra å bruke dem fullt ut?

Helt fra midten av 1800-tallet har Fil 2,6-11 blitt et kardinalsted for Kristi guddommelige naturs uttømming (kenosis)¹. Man sier at Jesus skal ha lagt bort sine guddommelige egenskaper i inkarnasjonen. Denne kenotiske kristologi har siden blitt allment overtatt av de forskere som anvender historisk-kritisk metode. Hvordan oversettelsen og utlegningen i et slikt tilfelle blir utformet, kan vi studere i den statlige oversettelsen av NT 81².

Der står det: «Låt det sinnelag råda hos er som också fanns hos Kristus Jesus. Han ägde Guds gestalt men vakade inte över sin jämlikhet med Gud, utan avstod från allt och antog en tjänares gestalt då han blev som en av oss. När han till det yttre hade blivit människa, gjorde han sig ödmjuk och var lydig ända till döden, döden på ett kors. Därför har Gud upphöjt honom över allt annat och gett honom det namn som står över alla andra namn, för att alla knän skall böjas för Jesu namn, i himlen, på jorden och under jorden, och alla tungor bekänna att Jesus Kristus är herre, Gud fadern till ära.»³

Liberalteologene tenker seg at Jesus i foruttilværelsen (preeksistensen) eide Guds skikkelse.

«Kristus Jesus, som var til i Guds skikkelse» blir i moderne eksegetikk forstått som en henvisning til Kristi Jesu guddommelige stilling i preeksistensen (i begynnelsen, i «foruttilværelsen»). Denne kenotiske striden synes nå å være avgjort. Denne forestillingen om Kristus Jesus som preeksisterende som menneske er imidlertid vanskelig å akseptere for den forsker som ikke er øvet i å sette den greske teksten i et på forhånd gitt skjema. Derfor etterlyser for eksempel Werner Vilh. Jaeger, som er filolog (språkforsker), et belegg for en slik oppfatning hos apostelen: «Hvor kjenner Paulus et preeksistent menneske Kristus, og hvordan kan dette himmelmennesket siden forvandles til et menneskes skikkelse?» («Wesenheit» /morphä»/). I en artikkel i Revue Biblique 1/1976 skriver J. Murphy-O’Connor: «Det viser seg nå at forestillingen om preeksistens bare er en del av den selvfølgelige forutsetningen (‘Vorverständnis’) med hvilken eksegeter nærmer seg hymnen.»

Liberalteologene hevder at Jesus i og med sitt menneskeblivende (inkarnasjonen) ble avkledt sine guddommelige egenskaper.

«Kristus voktet ikke over sitt likeverd med Gud, men avsto fra alt.» Det er en meget fri oversettelse NT 81 gir her, men innholdsmessig er den meget klar. Kristus Jesus avsto altså helt og holdent fra sitt likeverd med Gud. I noteapparatet angir man: «Annen mulig oversettelse: søkte ikke å rykke til seg likeverd», en formulering som gir samme innhold som den i teksten gitte oversettelsen. Verd å merke seg er likevel hvordan denne alternative oversettelsen blir kommentert i noteapparatet: «Jfr. Matt 4,1ff med par. og beretningen om Adam som ville bli lik Gud (1 Mos 3,1ff).» Når noten her henviser til Adams fall, synes man å ha glemt det som tidligere er blitt sagt, at teksten handler om den Preeksistente. Men om det er slik at apostelen henspiller på 1 Mos 3,1ff – og det er meget sannsynlig – må vi spørre oss om Paulus virkelig noen steder taler om en Kristi fristelse i preeksistensen?

Liberalteologene hevder at Jesus ved å ære sin far blir opphøyd til herre (men kanskje ikke til Herren).

I opphøyelsen skjer enda en forvandling av Jesu vesen: NT 81 oversetter: «Jesus Kristus er herre, Gud faderen til ære.» Riesenfeld⁴ kommenterer sin oversettelse: «Dette er en omformulering og nytolkning: Jesus er herre kommer først. Det er det bekjennelsen gjelder. Nå blir formuleringen slik at Kristus ærer sin far ved å bli herre» (hentet fra avisen Dagen 8/3 1977). Her skjer altså den endelige forvandlingen: Jesus blir herre. Herre-navnet var vanlig i hellenismens religiøse verden. Det brukes ikke bare om gudene deres, men også om helter og «guddommelige menn» som hadde utført noe merkelig (se for eksempel hva som hendte med Paulus og Barnabas i Lystra, Apg 14,8ff).

Rudolf Bultmann⁵ hevder at «det er høyst usannsynlig at herre-tittelen når den blir brukt om Jesus, stammer fra Septuaginta» (den greske oversettelsen av GT), «i hvilken den er den vanlige gjengivelsen av Herren (dvs. JHWH)» (Theologie des Neuen Testaments, Tübingen 1958, s. 127). Han sier nemlig at Jesus ikke gjorde krav på selv å være Messias og at «den kristne forkynnelsen i dens tidligste form ikke daterte Jesu messiasskap verken fra evighet eller fra hans fødsel eller dåp, men fra hans oppstandelse». Kristi betegnelse som kyrios (herre) stammer ifølge Bultmann fra hellenismens religiøse språkbruk. «At det ikke er Paulus som først har gitt Kristus herre-tittelen, men at den allerede før ham ble brukt av de hedningkristne forsamlingene, framgår ikke bare av den selvfølge med hvilken han bruker tittelen, men følger også av enkelte iakttakelser,» sier Bultmann og tilføyer at «Kristus-hymnen Fil 2,6-11 ikke er skapt av Paulus, men er et sitat som han har overtatt» (s. 127).

At (de hedenske) grekerne drev med en slik herre-kult, framgår for eksempel av det som hendte med Paulus og Barnabas i Lystra (Apg 14,8ff). Denne forestillingen om helter og «guddommelige menn» (theoi andres) skal da ifølge Bultmann tidlig ha trengt inn i de hedningkristne forsamlingene og blitt brukt om Jesus.

Nå sier dog NT 81 i en note til Fil 2,9 at navnet over alle andre navn er «Guds eget navn (2 Mos 3,14)», og forklarer dette slik: «Meningen er altså at Jesus fikk det som han ifølge v. 6f hadde avstått fra, likeverdet med Gud.» Vi skulle da vente oss at det i oversettelsen hadde stått: «… og alle tunger bekjenne at Jesus er Herren» som er den vanlige gjengivelsen av JHWH, det høyeste guddommelige navnet. Men det skjer ikke. Jesus får i stedet den herre-tittel som hedenske guder, helter og «guddommelige menn» hadde fått, nemlig «herre». Og denne tittelen fortjente Jesus å få ved å «ære sin far». Ved en slik oversettelse og tolkning har man nøyd seg med å stille Jesus som herre ved siden av Gud Faderen, men likevel som underordnet ham. Vi får dermed en subordinatiansk kristologi. Det er derfor også helt konsekvent at NT 81 skriver Gud med liten bokstav, «gud», når det tales om Jesus: «Fra fedrene kommer Kristus som menneske, han som er over alle ting, gud, velsignet i evighet, amen» (NT 81s oversettelse av Rom 9,5).⁶

Den statlige bibelkommisjonen har altså oppfattet hymnen (= Fil 2,6-11, overs. anm.) i det mytologiske skjema som beskriver guddommens vei gjennom tre skilte etapper: preeksistens, inkarnasjon (= uttømming /sv. «utblottelse/) og opphøyelse. Slike forvandlingsnummer (metamorfoser) fortelles det om i greske gudesagn. Men slike fins ikke i Skriften. Når det i beretningen om Jesus på forklarelsens fjell står at «han ble forvandlet», er det ikke – som i greske gudesagn – tale om en forvandling av hans vesen. Han ble forvandlet «for øynene på dem», for de tre apostlene, står det (Matt 17,2). De så hans guddommelige herlighet, den herlighet som han hele tiden eide, men holdt tilbake. Han hadde jo ikke kommet for å vise seg fram for mennesker at han er Gud også når han var i menneskelig skikkelse. Han hadde kommet for å gå den lidende Tjenerens vei (Jes 53). Under hele sitt liv på jorden var han i besittelse av den guddommelige herligheten.

Det er forenet med store vanskeligheter å sette denne teksten inn i den religiøse sammenheng som hellenistiske gudesagn framholder. De forteller om hvordan guder utfører sine forvandlingsnummer og kommer forkledt. Men kan virkelig disse Jesu metamorfoser bli gjenstand for hans disiplers etterfølgelse? Allerede det innledende vers 5 (i Fil 2) stiller jo fram Jesus som forbilde og eksempel for disiplene: «La samme sinnelag være i dere som også var i Kristus Jesus.» Men om hymnen skulle handle om Kristi vesens ulike metamorfoser, må vi spørre oss om Kristi vei fra preeksistens via korsdød til himmelsk herredømme virkelig kan etterlignes og tas som et etisk forbilde.

Friedrichsen⁷ skriver i artikkelen «Evangeliet og evangeliene» (1938): «I den senere tid har en forståelse av Fil 2,5-11 begynt å bane seg vei, som synes å ha vært urgammel, kanskje den eldste i kirken, nemlig at det her ikke tales om den preeksistente Gudssønnens inngang i menneskeslekten, men om mennesket Jesus Kristus som, selv om han blant menneskene eksisterte i Gudsskikkelsen og som Gud lik, framsto som en ringe tjener og til slutt tok på seg korsdødens vanære.» Forklaringen til at Friedrichsen her – kanskje tilfeldig – avviser en kenotisk eksegese, gir han selv når han framholder at den tolkningen som han har gitt, «med stor kraft og lærdom er blitt fornyet av forskere som Loofs⁸ og Kattenbusch⁹.»

Rett oversatt sier også denne bibelteksten at Jesus var Gud, men at han avsto fra den fulle bruken av sine guddommelige egenskaper.

SFB 96¹⁰ oversetter: «Var så till sinnes som Kristus Jesus var. Fastän han var till i Gudsgestalt, räknade han inte tillvaron som Gud såsom segerbyte utan utgav sig själv genom att anta en tjänares gestalt då han blev människa. Han som till det yttre var som en människa ödmjukade sig och blev lydig ända till döden – döden på korset. Därför har också Gud upphöjt honom över allting och gett honom namnet över alla namn, för att i Jesu namn alla knän skall böja sig, i himlen och på jorden och under jorden, och alla tungor bekänna, Gud, Fadern, till ära, att Jesus Kristus är Herren.»¹¹

«Selv om han var til i Guds skikkelse» henviser tilbake på Kristus Jesus, det historiske mennesket. Om ham sies det at han «ikke regnet eksistensen som Gud som et seiersbytte», dvs. som noe å vise fram for mennesker, som noe å utnytte til egen fordel, «men utga seg selv ved å ta på seg en tjeners skikkelse», dvs. «ydmyket seg og ble lydig like til døden». Uttrykkene «utga seg selv» og «ydmyket seg» bør oppfattes som synonymer (enstydige ord). Se Friedrichsens Tillegg til Heikel-Friedrichsens ordbok s. 254 (under oppslagsordet kenoun, uttømme, utgi). Hvordan Kristus utga seg selv og ydmyket seg blir forklart nærmere i det følgende partisippet: «Ved å bli lydig like til døden – døden på korset».

«Derfor har også Gud … gitt ham navnet over alle navn», det navn som i Skriften er oversatt med Herren (dvs. JHWH), og som stemmer overens med det av Kristus høytidelig anvendte Jeg Er (2 Mos 3,14; Mark 14,62; Joh 8,24). Odeberg¹² skriver: «Jesus er opphøyd fra begynnelsen og bærer fra begynnelsen det guddommelige navnet. Dette eier han fra begynnelsen på grunn av at han er lydig til døden på korset» (Rannsakan, Stockholm 1968, s. 206).

2) Rom 1,1-4 blir et nytt kardinalsted for kenotisk kristologi

Liberalteologene hevder at mennesket Jesus ble adoptert av Gud i samband med sin oppstandelse.

Bultmann skriver i sitt arbeid «Theologie des NT» at den synoptiske tradisjonen ikke etterlater noen tvil om at «Jesu liv og virke ikke var noe messiansk» («kein messianisches»). Paulus sies heller ikke å ha forstått Jesu liv messiansk, noe som Fil 2,6-11 beviser. Til tidligere angitt beleggsted for en kenotisk kristologi tilføyer han nå også Rom 1,4, der Paulus «tydelig bruker en tradisjonell formel som viser at man i den eldste forsamlingen har datert Jesu Messiasskap («Messianität») fra hans oppstandelse» (s. 28). Han skriver: «Rom 1,3 beviser nok at urforsamlingen har betegnet Jesus som Guds sønn, som han har blitt nettopp gjennom oppstandelsen. Men helt sikkert har den ikke – slik som senere den hellenistiske (dvs. hedningkristne) forsamlingen – holdt den jordiske Jesus for en ‘gudesønn’» (s. 58). Den statlige oversettelsen NT 81 gir oss en oversettelse som følger Bultmanns.

Vi siterer fra NT 81: «Från Paulus, Kristi Jesu tjänare, kallad till apostel, avdelad för att förkunna Guds evangelium, som Gud har utlovat genom sina profeter i de heliga skrifterna, evangeliet om hans son, som till sin mänskliga härkomst var av Davids ätt och genom sin andes helighet blev insatt som Guds son i makt och välde vid sin uppståendelse från de döda: Jesus Kristus, vår herre.»¹³

Skal vi forstå denne oversettelsen, er det viktig å vite at den utgår fra to forutsetninger. Den første forutsetningen angis i en note til Rom 1,4 der uttrykket «innsatt som Guds sønn i makt og velde» sies å henspille på «de gammeltestamentlige skildringene av kongens tronbestigelse». Den andre forutsetningen er at Paulus her tenkes å henspille på en eldre kristologisk formel. Ifølge denne formel oppfatter man Guds Sønn som født «etter kjøttet» som den som var uttømt på alt, men som senere etter oppstandelsen da han la av sitt kjøtt, ble innsatt som Guds sønn og derved utrustet med «makt og velde». Slik forstått sies dette stedet å tilsvare nøyaktig den kristologi som forkynnes i Fil 2,6-11. De som arbeider med teksten utfra begge disse forutsetningene, får Paulus til i sin ingress til brevet å uttrykke en rent ariansk teologi. Birger Gerhardsson kommenterer NT 81s oversettelse med ordene: «’Gjennom sin ånds hellighet’ er en dårlig motivert gjengivelse av ‘kata pneuma hagioosynees’ (‘etter hellighetens ånd’). Stedet er nå nærmest ariansk.»

Dette forhold medgis også av dem som oversetter slik. Derfor prøver mange av dem på en eller annen måte å forhindre at resultatet skulle bli altfor utfordrende. Dette sier for eksempel Paul Beasley-Murray at frasen «’om hans Sønn’ (v. 3) må betraktes som en paulinsk innledningsformel, muligens tillagt for å mildne den primitive bekjennelsens åpenbare adoptianisme» (Tyndale Bulletin, 30/1980, s. 148). Ifølge adoptianismen er Jesus til sin menneskelige natur Guds tjener som Gud tok opp (adopterte) som sønn. Men denne kristologien strider mot den kristologi som Paulus ellers forkynner (se for eksempel Rom 9,5; Kol 2,9).

Rett oversatt sier dette bibelstedet at Jesus ble bevist å være (og ikke innsatt som) Guds Sønn.

Svenska Folkbibeln (NT 96) oversetter: «… evangeliet om hans Son, som till sin mänskliga natur (ordagrant: ’efter köttet’) föddes av Davids släkt och som genom helighetens Ande blev med kraft bevisad vara Guds Son alltifrån uppståndelsen från de döda, evangeliet om Jesus Kristus, vår Herre.»¹⁴

At Jesus er Guds Sønn ble bevist «… med kraft, gjennom hellighetens Ånd, helt fra oppstandelsen fra de døde»

I det katolske tidsskriftet Biblica 58 (1977), s. 588, anmelder James Swetman en avhandling som strukturerer disse versene på samme måte som Riesenfeld. Men anmelderen innvender at det er bedre å la «etter kjøttet» stå som et forklarende uttrykk til de foregående ordene «av Davids ætt». Han hevder at avhandlingens svakhet består i at forfatteren unnlater å diskutere det viktige uttrykket som innleder v. 3: «(evangeliet) om hans (Guds) egen Sønn, og som likesom Gal 4,4-6 avser den preeksistente Gudssønnen. Paulus bekjenner seg her til et inkarnasjons-kristologisk dogme, at Sønnen ble menneske i Kristus Jesus.»

Det greske verbet horisthentos betyr «bevist, fastsatt, forklart». Som synonyme verb angir kirkefedrene Origenes, Chrysostomos, Kyrillos og Theodoros slike verb som deichthentos (be)vist, apofanthentos (be)vist, krithentos fastsatt og homologeethentos forklart, erkjent. Hvordan denne bevisning for mennesker har gått til, blir altså forklart ved hjelp av tre samordnede preposisjoner: «med kraft», «etter hellighetens Ånd», «helt fra oppstandelsen fra de døde». Normal språkbruk krever at disse uttrykkene knyttes til verbet.

«Med kraft», «etter hellighetens Ånd», «helt fra oppstandelsen fra de døde»

Disse uttrykkene er i Folkbibelns oversettelse (NT 96) knyttet til verbet. Slik gjorde også 1917-års bibel. Det samme gjorde Odeberg: «Som etter hellighetens Ånd i kraft er blitt forklart å være Guds Sønn» (Kristus i Gamla testamentet). Skulle «med kraft» (en dynamei) knyttes som attributiv bestemmelse til Guds Sønn, kreves det normalt en bestemt artikkel i slike tilfeller (en thä dynamei). Det skal også nevnes at når Gunnar Rudberg, professor i gresk ved Uppsala universitet, ga en nyoversettelse av Romerbrevet, knyttet han uttrykket «med makt» til verbet (Uppsala Universitets Årsskrift 1941:7, 4).

Rudberg lar også uttrykket i v. 3 «etter kjøttet» («etter den menneskelige naturen») stå som et forklarende uttrykk til de foregående ordene «Davids sæd (ætt) etter kjøttet». «Etter kjøttet» og «etter hellighetens ånd» kan da ikke lenger stå som motsatte begrep.

Johannes Weiss¹⁵ skriver i sitt arbeid «Beiträge zur Paulinischen Retorik» (s. 180): «For det meste anstrenger Paulus seg med å gjøre motsatsen så skarp og presis som mulig, for eksempel i Rom 8,4: ‘etter kjøttet’ /kata sarka/ – ‘etter ånden’ /kata pneuma/.» Når dette ikke skjer, skyldes det vanligvis at «det skjer en åndsrik videreføring av tanken», sier Weiss. Vi hadde dermed ventet at Weiss her hadde sett en videreføring av Paulus’ tanke, at det er tale om hvordan gjennom evangeliets forkynnelse Guds Sønn blir med den kraft som hører Ånden til, den Hellige Ånd til («hellighetens Ånd» til), forkynt som Guds Sønn helt fra de dødes oppstandelse. Men i stedet lar han v. 3 og 4 handle om Gudssønnens vesen. En økning av hans guddommelighet skjer da helt fra oppstandelsen fra de døde. Den uttømte blir gud. Men kan guddommen bli gud? Forholder det seg ikke slik at han er Gud eller han er det ikke? Det ligger i Guds vesen, i begrepet Gud, at ingen kan bli gud. Bare den som er Gud, er den sanne Gud. Skriften er også meget tydelig når den taler om Jesus Kristus som sann Gud og sant menneske: «Vi vet at Guds Sønn er kommet, og han har gitt oss forstand, så vi kjenner Den sanne. Vi er i Den sanne, i hans Sønn, Jesus Kristus. Han er den sanne Gud og det evige liv» (1 Joh 5,20 – egen overs.).

(Tidskriften Biblicum, 2/1997)