Av Seth Erlandsson

Med den gamle pakt menes den pakten som Gud inngikk med Israels barn ved Sinai-fjellet ca. 1446 f. Kr. Det var en tosidig pakt, dvs. betinget. Gud lovet Israels barn at han skulle være deres Gud og at de skulle være hans eiendomsfolk. På denne måten skulle de være Guds spesielle tjenere.¹ Det kunne de bare være dersom de hørte på Herrens ord og var lydige mot hans bud og forskrifter. «Dere har sett hva jeg gjorde med egypterne, og hvordan jeg løftet dere på ørnevinger og bar dere hit til meg. Hvis dere adlyder min røst og holder min pakt, skal dere være min dyrebare eiendom framfor alle andre folk» (2 Mos 19,4-5). «Dersom dere hører disse lovene, holder dem og gjør etter dem, skal Herren din Gud holde fast ved sin pakt og sin kjærlighet som han med ed lovet dine fedre» (5 Mos 7,12).

Da pakten ble inngått ved Sinai-fjellet, lovet Israels barn å oppfylle sin del. «Moses kom og kunngjorde alle Herrens ord og forskrifter for folket. Da svarte de samstemmig: ‘Alt Herren har sagt, vil vi gjøre.’ Så skrev Moses ned alle ordene fra Herren» (2 Mos 24,3-4). Israels barns løfte til Gud som motsvar på Guds løfte var viktig og ble derfor gjentatt: «Moses … tok paktsboken og leste den høyt for folket, og de sa: ‘Alt Herren har sagt, vil vi gjøre og adlyde.’ Da tok Moses blodet, stenket det på folket og sa: ‘Se, dette er paktens blod, den pakten Herren har sluttet med dere på grunnlag av alle disse ordene’» (2 Mos 24,6-8).

Vilkåret som hele folket «samstemmig» lovet å oppfylle, blir understreket av Herren om og om igjen i Guds lov: «Vokt dere så dere ikke glemmer pakten som Herren deres Gud har sluttet med dere … Du skal få barn og barnebarn og bo lenge i landet. Men dersom dere gjør noe så ødeleggende som å lage gudebilder i noen skikkelse, gjør det som er ondt i Herren din Guds øyne og gjør ham rasende, tar jeg i dag himmel og jord til vitne på at dere snart vil bli utryddet av det landet dere skal legge under dere når dere går over Jordan. Dere får ikke leve lenge der, men skal gå helt til grunne. Herren vil spre dere blant folkene. En liten rest vil bli igjen blant folkeslagene dit Herren fører dere bort» (5 Mos 4,23-27). «Men om du glemmer Herren din Gud og følger andre guder, dyrker dem og tilber dem, skal dere gå til grunne. Det er mitt vitnemål til dere i dag. Som de folkeslagene Herren utsletter for dere, skal dere selv bli utslettet fordi dere ikke ville lytte til Herren deres Guds røst» (5 Mos 8,19-20). «Se, i dag legger jeg fram for dere velsignelse og forbannelse: velsignelse dersom dere adlyder budene fra Herren deres Gud, som jeg gir dere i dag; forbannelse dersom dere ikke adlyder budene fra Herren deres Gud, men bøyer av fra den veien jeg i dag byr dere å gå, og følger andre guder som dere ikke kjenner» (5 Mos 11,26-28).

Like før Moses døde, åpenbarte Herren for ham: «Se, du skal snart gå til hvile hos dine fedre. Da kommer dette folket til å drive hor med fremmede guder i det landet de er kommet inn i. De kommer til å forlate meg og bryte den pakten jeg har sluttet med dem» (5 Mos 31,16). Etter disse ordene fra Gud sa Moses til folket: «For jeg vet at du er trassig og stivnakket. Allerede nå mens jeg lever blant dere, har dere vist trass mot Herren. Hvor mye mer når jeg er død!» (v. 27).

Det ble så ille som Herren hadde åpenbart for Moses. Akkurat som Moses tar også Jesaja 700 år seinere himmel og jord til vitne mot Israels barn og sier: «Hør, dere himler og lytt, du jord, for Herren taler: Barn har jeg fostret og oppdratt, men de har satt seg opp mot meg … De har forlatt Herren, foraktet Israels Hellige og vendt ham ryggen» (Jes 1,2-4). Herren åpenbarte også for Jesaja: «For selv om folket ditt, Israel, var som havets sand, skal bare en rest vende om. Utslettelsen er fastsatt, med rettferd strømmer den på» (Jes 10,22).

Men Gud vil ingen synderes død. Han er «en barmhjertig og nådig Gud, sen til vrede og rik på miskunn og sannhet» (2 Mos 34,6). Gjennom profeten Hosea påminner Gud Israel om sin store kjærlighet og nåde, men også om deres frafall: «Fra Egypt kalte jeg min sønn. Men jo mer jeg ropte på dem, desto mer gikk de bort fra meg. De ofret til Baal-gudene, tente offerild for gudebilder … Hvordan kan jeg oppgi deg, Efraim, overgi deg, Israel? … Hjertet vender seg i meg, all min medlidenhet våkner. Jeg vil ikke følge min brennende vrede» (Hos 11,1-2.8-9). Drøyt 100 år seinere lover Gud gjennom profeten Jeremia «en ny pakt»: «Se, dager skal komme, sier Herren, da jeg slutter en ny pakt med Israels hus og Judas hus, ikke som den pakten jeg sluttet med fedrene … den pakten brøt de» (Jer 31,31f).

Den gamle pakten som Israel brøt, skulle altså erstattes av en ny pakt. Det er Guds nådige vilje at «Israels hus og Judas hus» skal ta imot denne nådepakten. Men de fleste kommer til å avvise den nye pakten, den sanne oppfyllelsen av den gamle pakten. Bare en rest av Israels hus og Judas hus kommer til å omvende seg og ta imot Guds nådetilbud, Messias som den stedfortredende lovlydigheten (Jes 10,22). Likevel kommer den nye paktens gudsfolk til å bli en tallrik skare ved at den sanne tjeneren Messias lider og dør for alle menneskers synder (Jes 53). Herren åpenbarte for Jesaja: «Det er for lite at du er min tjener som skal gjenreise Jakobs stammer og føre de bevarte av Israel tilbake. Jeg gjør deg til lys for folkeslag så min frelse kan nå til jordens ende» (Jes 49,6).

Skillemuren mellom Israel og andre folk

Under den gamle paktens tid skulle det være en skillemur mellom Israels barn og andre folk. «Dere skal ødelegge alle de stedene der folkeslagene som dere driver bort, dyrker sine guder» (5 Mos 12,2). «Herren din Gud vil utrydde for deg de folkeslagene som du nå skal gå og ta landet fra. Når du slik har tatt landet fra dem og bosatt deg der, skal du vokte deg så du ikke blir lokket i en felle og etterligner dem, etter at de er utryddet for deg» (5 Mos 12,29-30). Denne skillemuren mellom Israel og andre folk er revet ned i og med den nye pakten.

Messias har ved sin stedfortredende lidelse og død vunnet syndenes tilgivelse for alle folk. Til sine elleve disipler fra jødefolket sa Jesus: «Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler!» (Matt 28,16-20). «Gå ut i hele verden og forkynn evangeliet for alt som Gud har skapt» (Mark 16,15). «For dere er alle Guds barn ved troen, i Kristus Jesus. Alle dere som er døpt til Kristus, har kledd dere i Kristus. Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus. Og hører dere Kristus til, er dere Abrahams ætt og arvinger etter løftet» (Gal 3,26-29). «Ikke alle israelitter tilhører virkelig Israel, og ikke alle Abrahams etterkommere er Abrahams barn» (Rom 9,6-7).

Paulus skriver til de hedningkristne: «Dere, som en gang var hedninger av fødsel, ble kalt uomskårne av dem som kalles omskårne … Husk at dere den gang var uten Kristus, utestengt fra borgerretten i Israel … Men nå, i Kristus Jesus, er dere som var langt borte, kommet nær på grunn av Kristi blod. For han er vår fred, han som gjorde de to til ett og rev ned den muren som skilte, fiendskapet. Ved sin kropp har han opphevet loven med dens bud og forskrifter. Slik stiftet han fred da han av de to skapte ett nytt menneske i seg. I én kropp forsonte han dem begge med Gud da han døde på korset og slik drepte fiendskapet. Han kom og forkynte det gode budskapet om fred både for dere som var langt borte, og for dem som var nær» (Ef 2,8-18).

Om alle troende skriver Peter: «Dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, Guds eget folk for at dere skal forkynne hans storverk, han som kalte dere fra mørket og inn i sitt underfulle lys» (1 Pet 2,9 – egen oversettelse fra Svenska Folkbibeln). Deretter vender han seg i neste vers særlig til de troende fra hedningfolkene: «Dere som før ikke var et folk, er nå Guds folk. Dere som før ikke fant barmhjertighet, har nå funnet barmhjertighet» (v. 10). Jfr. Hoseas profeti som Paulus siterer: «Det folket som ikke var mitt, vil jeg kalle mitt folk, og henne jeg ikke elsket, vil jeg kalle min elskede» (Rom 9,25).

Den nye pakt som den sanne oppfyllelsen av den gamle pakt

«Loven (Toráh) inneholder bare en skygge av alt det gode som skulle komme, ikke det sanne bildet av tingene» (Hebr 10,1). Alle regler og forskrifter om de forskjellige ofrene i Moseloven (Toráh) pekte fram imot Messias’ fullkomne offer for alle synder, det eneste som åpner veien til det aller helligste. Den gamle pakts offertjeneste har fått sin oppfyllelse gjennom Messias’ offerdød en gang for alle. «Så har vi da, søsken, frimodighet ved Jesu blod til å gå inn i helligdommen, dit han har innviet en ny og levende vei for oss gjennom forhenget, som er hans kropp. Og siden vi har en så stor prest over Guds hus …» (Hebr 10,19-21). Jesus sa: «Jeg er veien» (Joh 14,6). «Han [Jesus] får jo dette vitnesbyrdet: Du skal til evig tid være prest av samme slag som Melkisedek. Dermed blir et eldre bud opphevet fordi det er svakt og unyttig. Loven førte jo ikke noe fram til fullendelse» (Hebr 7,17-19). «Derfor er den også så mye bedre, den pakten Jesus går god for» (Hebr 7,22).

Den gamle paktens mange regler for gudstjenesten, hvilke dager som var hellige og hvordan man måtte skille mellom ren og uren mat etc., har fått sin oppfyllelse i og med Kristi frelsesgjerning. «Når Gud taler om en ny pakt, har han dermed sagt at den første er foreldet» (Hebr 8,13). «Akkurat som reglene om mat og drikke og om alle slags renselser er dette bare ytre forskrifter. De skulle gjelde fram til tiden da den rette ordningen ble innført» (Hebr 9,10).² «La da ingen dømme dere når det gjelder mat og drikke, høytider, nymånedag eller sabbat. Dette er bare skyggen av det som skulle komme, men kroppen tilhører Kristus» (Kol 2,16-17).³ Paulus, som tidligere var en ivrig judaist, hadde ikke forstått at Jeremias profeti om den nye pakten hadde gått i oppfyllelse og erstattet den gamle pakten. Han skriver i Galaterbrevet til sine judaistiske landsmenn: «Dere holder nøye regnskap med dager, måneder, høytider og år! Jeg er redd at jeg har strevd forgjeves med dere» (Gal 4,10-11).

Friheten i Kristus

Når apostlene ifølge Jesu misjonsbefaling forkynte det glade budskapet for alle folk, både for jøder og hedninger, møtte dette budskapet innvendinger fra mange jøder. De hadde jo helt fra barnsben av levd med en bundethet til den gamle paktens mange forskrifter. «Vi er jøder av fødsel og ikke hedenske syndere,» kunne de si. Og det var jo sant (se Gal 2,15). Jøder fikk for eksempel ikke lov til å spise sammen med hedninger. Ved et tilfelle i Antiokia ble til og med Peter påvirket av den judaistiske lovtenkningen. Etter at han først hadde praktisert den kristne friheten og spist sammen med hedninger, «trakk han seg tilbake og holdt seg unna, for han var redd for de omskårne» (Gal 2,12). Paulus måtte irettesette Peter «så alle hørte det»: «Når du som er jøde, ikke lever som en jøde, men som en hedning, hvordan kan du da tvinge hedningene til å leve som jøder?» (Gal 2,14).

Den kristne friheten gjennom Jesu fullbrakte lovoppfyllelse er en dyrebar skatt, en virkelig befrielse. Men de jødekristne ble ofte angrepet av judaistiske landsmenn for at de hadde forlatt den gamle paktens mange regler og akseptert at skillemuren mellom jøder og hedningfolk nå var revet ned gjennom Messias’ forsoningsdød. Paulus formaner de jødekristne å stå faste og ikke la seg tvinge inn under slaveåket igjen (Gal 5,1). De skulle ikke på ny ta på seg den tunge byrden som den gamle paktens mange regler innebar. «Dere som vil bli rettferdige ved loven, er skilt fra Kristus; dere er falt ut av nåden» (v. 4). «Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse da han kom under forbannelse for vår skyld» (Gal 3,13).

Staten Israel

Ifølge jødedommen gjelder fortsatt den gamle pakt og dens skillemur mellom det jødiske folket og andre folk. Det betyr at Israel som Guds folk skal være en jødisk gudsstat. Men jødene i den moderne staten Israel er splittet i dette spørsmålet fordi de fleste av statens innbyggere mangler gudstro. Men ifølge mange av de jødiske «bosetterne» på Vestbredden veier lovens ord om landets grenser ifølge den gamle pakten tungt. Derfor mener de at Israels grenser bør utvides, og ordene om hedningenes utdrivelse må tas på alvor.

Men ifølge den nye pakt og Kristi fullbrakte forsoningsgjerning er nå skillemuren revet ned. Guds rike er ikke en verdslig stat, men et åndelig, himmelsk fredsrike. Det har ikke «det nåværende Jerusalem» som sin hovedstad, ettersom det «lever i slaveri med sine barn. Men det Jerusalem som er i det høye, er fritt, og det er vår mor» (Gal 4,25-26). «Mitt rike er ikke av denne verden,» sa rikets konge til Pilatus (Joh 18,36).

«Hadde du bare på denne dagen forstått, du også, hva som tjener til fred!» sa Jesus da han så Jerusalem og gråt over byen. «Men nå er det skjult for øynene dine» (Luk 19,41-42). Paulus som hadde vært judaist, skriver: «Han [Jesus Kristus] er vår fred, han som gjorde de to til ett og rev ned den muren som skilte, fiendskapet. Ved sin kropp har opphevet loven med dens bud og forskrifter» (Ef 2,14-15). De som tror på Kristus, bor allerede åndelig i Jerusalem. De «er kommet til fjellet Sion, til den levende Guds by, det himmelske Jerusalem» (Hebr 12,22), uten å forflytte seg geografisk. De tilhører «et urokkelig rike» (Hebr 12,28). Dette riket er en gave av bare nåde, «ikke på grunn av gjerninger» (Ef 2,8f).

Også innen kristenheten fins det grupper som ikke har forstått at den gamle paktens tid er forbi. De har ikke tatt til seg Bibelens ord om at «loven (Toráh) inneholder bare en skygge av alt det gode som skulle komme» (Hebr 10,1). For dem innebærer Israels gjenopprettelse at det kommer til å bli et jordisk, geografisk tusenårsrike med det jordiske Jerusalem som hovedstad. Bibelens ord om at det «ikke er de som er hans barn av kjøtt og blod, som er Guds barn», men «bare dem som er barn ut fra løftet» (Rom 9,8), og at «ikke alle israelitter tilhører virkelig Israel» (Rom 9,6), virker det som de hopper over, likeså at det ikke skal bygges opp et jordisk tempel igjen, for Jesus er tempelet. Jesus sa: «Riv ned dette tempelet, og jeg skal reise det opp igjen på tre dager … Men det tempelet han talte om, var hans egen kropp» (Joh 2,19-21). Jødene tok anstøt av disse ordene. Men slik ble det. Den oppstandne Kristus er det levende tempelet, og de troende er levende steiner i dette tempel (1 Pet 2,4-8).

(Tidskriften Biblicum, 2/2024)