Av Lars Borgström

(Fra boken «Vilken gud kan då rädda er?”, en kommentar til profeten Daniels bok (Biblicums förlag 2024)).

Daniels bok er et helt fantastisk skrift. Den er merkelig på mange måter, bl.a. fordi den kommer med så nøyaktige framtidsforutsigelser. Den beskriver kanskje mer enn andre bøker i Bibelen Guds veldige makt. Den som alvorlig studerer og stoler på det som sies i Daniels bok, blir virkelig styrket i sin tro og visshet om at uansett hva som skjer, er Gud den som seirer. De jordiske kongene kan synes mektige, men de er bare leketøy i den Allmektiges hånd. En gang skal alle kne måtte bøye seg for Menneskesønnen når han åpenbarer seg i sin fullkomne makt. Jordiske verdensimperier og supermakter kommer og går, ødelegges og forsvinner, men Guds rike består for evig! Det er ikke så rart at Daniels bok har blitt så kraftig angrepet av troens fiender. Ingen bok, foruten 1 Mosebok, Jesajas bok og Jonas bok, har blitt så utskjelt, hånet og forvrengt av bibelkritikken som nettopp Daniels bok. Ingen bok, foruten Åpenbaringsboken, har heller blitt så misforstått av svermeriske bibelutleggere.

Forfatterspørsmålet
Man sier vanligvis innenfor bibelkritikken at Daniels bok er skrevet på 160-tallet f. Kr. av en troende jøde, og slett ikke av en profet med navn Daniel som skal ha levd på 500-tallet f. Kr. Boken er et fromt bedrageri, hevder man, med den hensikt å styrke de jødene som ble undertrykt av selevkidene, den makt som okkuperte det hellige landet på 160-tallet f. Kr.

Hvilke grunner fins det for kritikken mot Daniels bok? Den avgjørende grunnen er at Daniels bok så nøyaktig beskriver hendelser som ennå ikke hadde skjedd på 500-tallet f. Kr.! Bibelkritikken regner ikke med en overnaturlig virkelighet og utelukker derfor på forhånd profetiens mulighet. Kritikken bygger altså på den vilkårlige forutsetningen at det ikke er mulig å komme med framtidsforutsigelser. En kristen vet derimot at Gud fins og at han er så vel allvitende som allmektig. Gud vet derfor nøyaktig alt det som kommer til å skje i framtiden, og han har evnen til å åpenbare det for sine utvalgte profeter. Som Daniel selv sier om de framtidige hendelsene som kong Nebukadnesar ville få kjennskap til: «Mysteriet som kongen spør om, kan ingen vismann eller åndemaner, drømmetyder eller tegntyder fortelle kongen. Men det fins en Gud i himmelen som åpenbarer mysterier» (Dan 2,27-28).

Et annet argument som er blitt rettet mot Daniels boks ekthet, er at Daniel ikke fins med i den oppregningen av framstående menn som står i den apokryfiske boken Jesu Siraks bok, kap. 45-50. Til dette kan det sies at denne listen i Jesu Siraks bok ikke er fullstendig. Han nevner heller ikke Esra som jo var en de mest framtredende mennene i Det gamle testamentet. Daniel nevnes derimot i Esekiels bok (Esek 14,14 og 20; 28,3) som ble skrevet på 500-tallet f. Kr.

Også språklige argumenter blir brukt mot Daniels boks ekthet. Halvparten av boken er skrevet på arameisk (Dan 2,4-7,28), et språk som først senere i historien ble jødenes talespråk. Dessuten inneholder boken lånord fra gresk, et språk som ble allment spredt først under den hellenistiske tiden (det sene 300-tallet f. Kr. og framover). Til dette kan vi svare at Daniel behersket mange språk – han var jo den viseste i Babylon (hebr. «Babel») (Dan 2,48). Og at arameisk brukes i Dan 2,4-7,28 er ikke særlig bemerkelsesverdig. Disse kapitlene har en allmenn, verdenshistorisk interesse og derfor blir maktens eget språk brukt. Når innholdet deretter mest angår gudsfolket, blir språket igjen hebraisk. Viktig i denne sammenhengen er det dessuten at den formen for arameisk som brukes, ikke er den vestlige varianten som brukes i Palestina på midten av 100-tallet f. Kr., men den gamle riksarameisk som var etablert allerede på 500-tallet f. Kr. Når det gjelder gresken, fins det tidlige eksempler på lånord lenge før Alexander den stores tid da Hellas ble en stormakt. Disse lånordene i Daniels bok er dessuten ord for tre typer musikkinstrumenter (Dan 3,5), og musikk er jo en internasjonal foreteelse der man gjerne låner fremmede faguttrykk. Dessuten burde Daniels bok, dersom den ble skrevet på 160-tallet f. Kr., ha inneholdt mange flere greske lånord enn det som er tilfellet. For på den tiden hadde hellenismen gjennomtrengt hele den da kjente verden i så stor grad at skrifter på forskjellige språk viste stor påvirkning fra gresk. At det i tillegg forekommer også persiske lånord, er heller ikke merkelig ettersom Daniel virket en tid også etter persernes overtakelse av verdensherredømmet (Dan 6). De persiske ordene er dessuten alderdommelige og var mer vanlige på 500-tallet enn under hellenistisk tid.

Til slutt angir bibelkritikken historiske argumenter som viser at Daniels boks forfatter gjør seg skyldig i en rekke historiske feil, noe som er naturlig siden forfatteren levde flere hundre år etter den tiden som han skildrer, hevder man. Vi skal likevel se i denne utlegningen av boken hvordan forfatteren på punkt etter punkt viser at han har førstehåndskjennskap til de hendelsene han skildrer. Ja, det er i visse tilfeller tale om «inside information» som bare en som hadde levd i den nærmeste kretsen i hoffet på denne tiden, rimeligvis kunne ha kjennskap til.

Som om ikke disse motargumentene var nok, sier Jesus, som er alle kristnes høyeste autoritet, at profeten Daniel står bak den boken som ble oppkalt etter ham. I Matt 24,15-16 sier han: «Når dere ser ‘ødeleggelsens styggedom’, som profeten Daniel taler om, stå på hellig sted – la den som leser dette, legge nøye merke til det! – da må de som er i Judea, flykte opp i fjellene» (Matt 24,15-16 – egen overs.).

Daniels tid
Daniel levde i en tid med store omveltninger. Han ble født ca. år 620 f. Kr. Av kong Davids gamle rike fantes da bare Sydriket (Juda rike). Juda stamme og deler av Benjamins stamme var dermed det som gjensto av Israels folk etter at Nordriket (Israel) i år 722 f. Kr. ble okkupert av assyrerne.

På Daniels tid hadde Assyria lagt sin storhetstid bak seg, og nå hadde en ny stormakt vokst fram i landet mellom de to elvene (Eufrat og Tigris), nemlig det nybabylonske riket. Det kalles slik for å atskille det fra det gamle babylonske riket som eksisterte i området over tusen år tidligere, og hvis mest kjente konge var Hammurabi (1810-1750 f. Kr.). Denne nybabylonske makten spredte seg stadig mer under kong Nabopolassar som regjerte fra 625 f. Kr. til sin død 605 f. Kr. Egypt, som også ville ta for seg av tomrommet som oppsto etter Assyrias kollaps, ble beseiret i det avgjørende slaget ved Karkemisj i 605 f. Kr. Seierherre var general Nebukadnesar (2 Krøn 35,20; Jer 46,2; 2 Kong 24,7) som samme år etterfulgte sin far på kongetronen. Nebukadnesar regjerte deretter til sin død i 562 f. Kr.

År 605 f. Kr., under Juda-kongen Jojakims tredje regjeringsår, inntok Nebukadnesar Jerusalem for første gang (Dan 1,1) og bortførte flere unge menn av fornem slekt. Hensikten med denne deportasjonen var at disse ungdommene skulle oppdras i babylonsk kultur og lærdom. Den andre gangen han inntok Jerusalem, var år 597 f. Kr. da Jojakin var konge. Da ble 10.000 fanger bortført til Babylon. År 587 f. Kr. falt Jerusalem definitivt for Nebukadnesar, og det babylonske fangenskapet for jødene, Guds folk, ble innledet. Jerusalem ble brent ned, og de fleste overlevende ble bortført til Babylon.

Det nybabylonske riket varte likevel ikke lenge. År 539 ble Babylon inntatt av perserkongen Koresj (Kyros i norske bibeloversettelser – overs. anm.), eller Cyrus den store som han kalles i de latinske kildene og også i den vanlige historieskrivningen.

Vi skal ha klart for oss at hendelsene i Daniels bok ikke bare angår det jødiske folkets historie og altså er frelseshistorisk viktige, men samtidig i aller høyeste grad er verdenshistorie. Daniel befant seg i de storpolitiske hendelsenes sentrum. At han som i ung alder ble deportert til Babylon, ble utnevnt til en meget høy tjenestemann – «til hersker over hele provinsen Babel og til øverste leder for alle vismennene der» (Dan 2,48) – da kong Nebukadnesar regjerte, er meget bemerkelsesverdig. Senere ble han utnevnt også til Belsasars (som var den siste regenten i Babylon) nærmeste mann (Dan 5,29).

For å forstå det nærmest unike i dette kan vi gjøre en moderne sammenligning: Det kan lignes med at en krigsfange fra Irak eller et annet land som har vært i krig med USA, avanserer til å bli visepresident, den nest mektigste mannen i Washington. Ikke nok med det, for enda mer bemerkelsesverdig er det at da det nybabylonske riket senere ble avløst av det persiske veldet, ble Daniel en av de tre fyrstene som sto nærmest perserkongen Kyros (antakelig samme person som den Dareios som nevnes i Dan 6,1f og 9,1f ¹). Ellers er det jo vanlig at den nye makten gjør rent bord med alle medlemmer av det gamle regimets innerste krets, og at alle den gamle maktelitens «topper» blir avlivet. Men Daniel eide en sånn integritet og innga så stor tillit at også perserne innså at de kunne stole fullstendig på ham.

I og med Kyros’ maktovertakelse og den persiske tidens innledning slutter den historiske delen av Daniels bok (kap. 1-6). Men Daniels profetier (kap. 7-12) strekker seg langt fram i tid, først detaljert når det gjelder den ytre verdenshistorien fram til 160-tallet f. Kr., deretter videre til oppfyllelsens tid når Jesus Kristus utfører sitt frelsesverk (Dan 9,24), og til slutt like fram til den ytterste dagen når Menneskesønnen skal holde dom (Dan 7,10-14).

Profeten Esekiel virket samtidig med Daniel. Han ble født i en presteslekt, formodentlig i 623 f. Kr, og vokste opp i Jerusalem. I år 597 f. Kr. ble han bortført i den andre deportasjonen da folkets ledere, ca. 10.000 mann (2 Kong 24,14; Jer 24), ble ført i fangenskap til området omkring Babylon der Daniel var i tjeneste hos kongen (Esek 28,3; Dan 24,8). Der ble Esekiel kalt til profet (Esek 1-3) i 593 f. Kr. og virket fram til 571 f. Kr. Han profeterte om Jerusalems fall i 587 f. Kr. (Esek 4-24), men også om en kommende gjenopprettelse (Esek 34-37). Han forkynte dommer over hedningfolkene (Esek 25-32; 38-39) og talte om et nytt tempel (Esek 40-48), nemlig den nye paktens kirke og dens evige fredspakt med Gud. Man kan spørre seg om Daniel og Esekiel traff hverandre. Det forekommer langt fra usannsynlig ettersom begge var viktige medlemmer av den jødiske diasporaen i Babylon. Det minste vi kan si er i alle fall at Esekiel kjente meget godt til Daniel (Esek 14,14 og 20; 28,3).

Visse forskere mener likevel at den Daniel som nevnes i Esekiels bok, er den ugarittiske kongen Danal, som på samme måten som Noah og Job, var berømte ikke-israelitter (jfr. «Om disse tre mennene, Noah, Daniel og Job, var der, kunne de ved sin rettferdighet bare berge sitt eget liv, sier Herren Gud», Esek 14,14). Denne teorien må dog anses som mindre sannsynlig ettersom Noah og Job, på samme måten som Daniel – til forskjell fra Danal – er bibelske personer som dessuten er kjent for sin rettferdighet. Daniel passer likesom bedre enn Danal inn i denne oppregningen av navn.

Også Jeremia var en samtidig profet. Han var likevel ikke virksom i Babylon, men i Juda-riket så lenge det besto. Da tempelet falt i 587 f. Kr., ble Jeremia tvunget til å følge med en gruppe som flyktet til Egypt (Jer 42-44). Det er verd å merke seg at Daniel, der han befant seg i Babylon, leste Jeremias bokrull som hellig skrift (Dan 9,2).

Daniel og hans bok
Hvem var da Daniel, og hva er budskapet hans? Daniel og hans tre venner Hananja, Misjael og Asarja var noen av de fornemste guttene som ble bortført i den første deportasjonen til Babylon i 605 f. Kr. (Dan 1,3-6). De ble undervist i kaldeernes språk og litteratur (Dan 1,4), og da tiden etter tre år var inne til å avlegge eksamen for Nebukadnesar, viste det seg at de var ti ganger visere enn noen annen av alle drømmetyderne og åndemanerne i riket hans (Dan 1,20).

Daniel var en from og gudfryktig mann. På tross av alle forsøk på å «babylonisere» ham og få ham til å frasi seg sin tro på Herren, den ene sanne Gud – noe vi skal få se eksempel på i det følgende – forble han trofast mot sin Gud. Han levde et uklanderlig liv, og vi har ikke et eneste eksempel på at han noensinne falt i en ytre synd. Han var en mann som sto Herren meget nær, men han var ikke en profet i vanlig betydning. Han fikk ikke tre fram for Israels folk med budskap fra Herren i det han proklamerte: «Så sier Herren». Vi pleier i stedet å kalle Daniel for en apokalyptiker. Det innebærer at han fikk se inn i den evige verden med utildekte øyne. Det dekket som mennesker vanligvis har over sine øyne, og som gjør at vi bare kan se det som er umiddelbart nærværende i tid og rom, var for Daniel tatt bort. Han kunne se sånt som skjer på andre steder og i andre tider. Han kunne til og med se sånt som skjer i den himmelske verden, i Guds tronsal.

Daniels bok er, som vi har påpekt, inndelt i to like store deler. Begge delene er kronologiske på den måten at den første delen, kap. 1-6, i rekkefølge skildrer hendelser mellom år 605 f. Kr. og år 539 f. Kr., mens den andre delen, kap. 7-12, i rekkefølge skildrer de åpenbaringer som Daniel fikk. Den første åpenbaringen fikk han i form av en drøm i år 553 f. Kr. (Dan 7,1), den andre i form av et syn i år 551 f. Kr. (Dan 8,1), og til slutt en åpenbaring i år 537 f. Kr. der han møtte Kristus, Menneskesønnen (Dan 10,1 og 16).

(Fra Tidskriften Biblicum, 2/2024)