Av Stefan Sjöqvist

Kongen i Egypt sa til hebreernes jordmødre – den ene het Sjifra og den andre Pua: «Når dere hjelper hebreerkvinnene til å føde, skal dere se etter i fødestolen: Er det en gutt, skal dere drepe ham; er det en jente, skal hun få leve.» Men jordmødrene fryktet Gud og gjorde ikke som egypterkongen hadde sagt til dem. De lot guttene leve. Da kalte egypterkongen jordmødrene til seg og sa: «Hvorfor gjør dere dette? Dere lar guttene leve!» Jordmødrene svarte farao: «Hebreerkvinnene er ikke slik som de egyptiske. De er mer livskraftige. Før jordmoren kommer til dem, har de født.» Da gjorde Gud vel imot jordmødrene, og folket ble stort og svært tallrikt. Og fordi jordmødrene fryktet Gud, ga han dem etterkommere (2 Mos 1,15-21).

Teksten ovenfor er en tekst om mørke og ondskap, men også en tekst om gudsfrykt, velsignelse og om mot. Men skal vi virkelig snakke om slike redsler når vi skal forkynne gledens og kjærlighetens evangelium om Jesus Kristus? Å spre det glade budskapet om det lyse og gode bør aldri skje ved å lukke øynene for det mørke og onde. Budskapet om syndenes tilgivelse av nåde alene for Kristi skyld klinger hult hvis det ikke kommer til hjerter som trenger tilgivelsen. Den som mener han fortjener Guds kjærlighet trenger ikke barmhjertighet og tilgivelse. Du kan ikke ta imot en gave med penger i hendene.

Det som foregår i teksten ovenfor fant sted i Egypt omtrent 1600 år før Kristi fødsel. Gud hadde utvalgt et folk gjennom Abrahams, Isaks og Jakobs slekt og hadde gitt dem et land, Kanaans land. Folket ble senere kalt Israels barn eller bare Israel. Men nå var de som sagt ikke i Kanaan, men i Egypt. De var ikke der fordi de var blitt tvunget dit. De var blitt invitert dit under den store hungersnøden som kom over mange land, også over Kanaan i ca 1876 f.Kr. Josef, en av Jakobs sønner, hadde blitt den nest mektigste lederen i Egypt og hjulpet landet med stor suksess, slik at brødrene hans kunne komme til Egypt med sine familier og bosette seg der.

Nå hadde de vært i Egypt i nesten 300 år. I løpet av den tiden var de blitt svært mange. Moses skriver: «Israelittene var fruktbare, de økte, ble mange og svært tallrike. Hele landet ble fullt av dem» (2 Mos 1,7). Historisk sett sies det vanligvis at en generasjon er mellom 20–25 år. Så lang tid tok det før et barn ble født og selv etterlot seg avkom. Det betyr at 275 år er minst elleve generasjoner. Det betyr at Jakobs tolv sønner ble et svært tallrikt folk.

Det er ingenting som tyder på at israelittene ikke tilpasset seg ganske godt til det egyptiske samfunnet i løpet av disse tre første århundrene. Men i det første kapittelet i 5. Mosebok har det hendt noe nytt. Det står i vers 8: Det sto fram en ny konge i Egypt, en som ikke visste om Josef. Han sa til folket sitt: «Se, Israelsfolket er blitt for stort og tallrikt for oss. Kom, la oss gå klokt til verks mot dem, så de ikke blir enda flere! For blir det krig, slår de seg kanskje sammen med fiendene våre, kjemper mot oss og drar fra landet.» (2 Mos 1,8–10).

Israelittene som på et tidspunkt var en velsignelse for Egypt, blir et problem noen generasjoner senere. De var fortsatt etter nesten 300 år en egen etnisk gruppe. Sammenlign med svenskene som kom til Amerika for 150 år siden. Mange vet ofte ikke engang at de har svenske røtter. De kan ikke svensk og vet nokså lite om Sverige eller svensk kultur. Men Israels folk hadde fortsatt beholdt sitt eget språk og sin egen tro på Abrahams, Isaks og Jakobs Gud. Derfor ble de et problem. Hadde de i stedet blitt egyptere ved å blande seg med dem, adoptere deres kultur og deres tro, så hadde de ikke vært noe problem. Nå trodde den nye faraoen at de som et forent og adskilt folk ville prøve å gjøre opprør mot det egyptiske dynastiet ved å alliere seg med deres fiender og gjennomføre et statskupp.

Ikke en veldig merkelig konklusjon. Hvordan håndterte så den egyptiske kongen dette problemet? Første kapittel i 2. Mosebok nevner tre forskjellige forsøk. Han mente at problemet var antallet deres. Så det første forsøket handlet om at farao fratok israelittene deres rettigheter, gjorde dem til slaver og forsøkte å få dem til å jobbe seg i hjel. Men Moses konstaterer ifølge vers 12: Jo mer de ble plaget, jo flere ble de, og jo mer bredte de seg ut. Og egypterne ble redde for israelittene. Det andre forsøket handlet om et tjenestepåbud fra farao til jordmødrene: ta livet av nyfødte gutter umiddelbart etter fødselen. Det er dette vår tekst 2. Mosebok 1,15–21 handler om. Da disse to forsøkene mislyktes, følger et nesten desperat tredje forsøk: en ordre fra farao til hele det egyptiske folket om å drukne alle guttebabyer i Nilen: Hver nyfødt gutt skal dere kaste i Nilen, men døtrene skal dere la leve! (v 22).

Teksten vår innledes med ordene: Kongen i Egypt sa til hebreernes jordmødre – den ene het Sjifra og den andre Pua: «Når dere hjelper hebreerkvinnene til å føde, skal dere se etter i fødestolen: Er det en gutt, skal dere drepe ham; er det en jente, skal hun få leve» (v 15-16).

Føles dette kjent? Man tar altså et av verdens fineste yrker, jordmødrenes, og redefinerer arbeidsoppgavene. Å være jordmor er å stå i livets tjeneste. Det er å hjelpe kvinner med å bringe nye barn til verden, å støtte livet. Å hjelpe den fødende kvinnen til å trykke til rett tid, å styre fødselsprosessen slik at babyen trykkes ut uten at verken mor eller barn tar skade, å klippe over navlestrengen og vaske og behandle eventuelle sår, slik at mor kan takle den vanskelige oppgaven. For en fantastisk oppgave! For en glede å se et nytt liv komme fram! Men nå sier faraoen at nå får dere en ny oppgave. Dere skal ikke bare hjelpe til med fødselen. I arbeidsinstruksene deres inngår også å ta livet av den som har kommet til verden.

På samme måte har man i Sverige sagt at i jordmorens arbeidsoppgaver inngår ikke bare å hjelpe barn med å komme til verden, men også ta livet av ufødte barn i livmoren, utføre aborter. Man har redefinert et arbeid for livet! Det er blitt et yrke som inkluderer å drepe barn i mors mage, hvis moren ønsker det! Derfor mistet jordmoren Ellinor Grimmark jobben, da hun sa at hun gjerne ville hjelpe babyer med å bli født, men ikke hjelpe til med å utføre aborter. Så hvis vi synes at den egyptiske kongen var ond, så går også våre svenske helsemyndigheter og vårt rettssystem inn for noe ondskapsfullt.

I Hippokrates’ 2500 år gamle ed som tradisjonelt avlegges av leger og tannleger, lover man: «Jeg skal ikke gi noe dødelig legemiddel til noen eller gi råd om noe slikt. På samme måte skal jeg heller ikke gi noen kvinne fosterfordrivende middel.» I Romerriket forekom likevel aborter. Men da den vestlige del av verden ble kristnet, ble abort totalt forbudt. I Didache, «de tolv apostlenes lære», som ble skrevet rundt år 100, leser vi: Du skal ikke myrde barn ved abort eller drepe dem når de er født (Didache 2,2). Det prinsippet har vært gjeldende i Vesten i nesten 2000 år. Men i dag er altså dette blitt opphevet ved avkristnede politikere.

Hva skal vi da gjøre hvis staten beordrer oss til å drepe uskyldige når Gud sier at vi ikke skal drepe uskyldige? Profeten Moses skriver: [Kongen av Egypt] sa: «Når dere hjelper hebreerkvinnene til å føde, skal dere se etter i fødestolen: Er det en gutt, skal dere drepe ham; er det en jente, skal hun få leve.» Men jordmødrene fryktet Gud og gjorde ikke som egypterkongen hadde sagt til dem. De lot guttene leve (v 16-17). Apostelen Peter sier: En skal lyde Gud mer enn mennesker (Apg 5,29). Dette betyr ikke at en kristen er fri til å lyde lover bare slik han selv finner for godt. Men hvis øvrigheten befaler oss å åpenbart bryte et tydelig bud fra Gud, må vi velge å lyde Gud.

Da det jødiske Høye råd forbød apostlene å forkynne i Jesu navn, gikk de likevel opp til templet og forkynte i Jesu navn, og fikk derfor ryggene sine pisket med skarpe jernnagler og pigger. Da de kristne i Roma i løpet av kirkens tre første århundrer nektet å ofre til keiserens genius, dvs. beskyttende ånd, og i stedet bekjente Jesus som Herre og Gud, ble de torturert eller kastet til løvene. Da IS i Syria prøvde å tvinge kristne med kniven på strupen til å bekjenne at Muhammed er Allahs profet, valgte de kristne å bekjenne Jesus som Herre og måtte bøte med livet.

Hva er det som gjør at folk får et slikt mot? Teksten vår sier: Jordmødrene fryktet Gud og gjorde ikke som egypterkongen hadde sagt til dem (v 17). Ordet «frykte» eller «ha respekt for» eller «være redd for» forekommer i to ulike sammenhenger. Det står i vers 12 at egypterne «ble redde for israelittene» fordi de ble mange, og i vers 17 og vers 21 at jordmødrene «fryktet Gud». Kanskje israelittene også fryktet farao og egypterne fordi de forsøkte å plage livet av dem og drepe barna deres. Men det er én frykt som står over all annen frykt, den som Jesus snakker om i Matteus 10: Vær ikke redde for dem som dreper kroppen, men ikke kan drepe sjelen. Frykt heller ham som kan ødelegge både sjel og kropp i helvete (Matt 10,28).

Viktigere enn å ta vare på kroppen vår, livet og eiendelene våre, er å bevare vår trofasthet mot Gud. Hva betyr våre 80-90 år her i forhold til evigheten? Hvilken rolle spiller det om vi klarte å unnslippe problemer med verden og menneskene i noen år her, når vi på den siste dagen oppstår med kropper som ikke forfaller og når vi skal stå til ansvar innfor Gud for hvor vi skal tilbringe evigheten?

Ikke mange personer er nevnt ved navn i Mosebøkene utenom Moses under hans tid i Egypt. Ikke engang den høye farao, herskeren over et av verdens mektigste riker, er nevnt ved navn. Men to kvinner, to jordmødre, har for alltid fått navnene sine skrevet i historiebøkene, Sjifra og Pua. Hvorfor? Fordi de fryktet Gud mer enn mennesker.

At Sjifra og Pua er nevnt betyr ikke at det bare var disse to jordmødrene som hjalp hundretusenvis av gravide israelske kvinner å føde. Disse to kommuniserte med farao og var kanskje ledere for jordmødrene. Men fremfor alt skilte de seg ut gjennom sin frykt for Gud, akkurat som for eksempel Ester, Rut, Hanna og Rahab. Det fins rikelig med kvinnelige forbilder i Bibelen.

Men hvorfor ønsket farao å ta knekken på sønnene? Han fryktet for opprør og krig, og da er det mennene som drar ut. Hvis det mest er kvinner som blir igjen i landet, kan de før eller siden bli nødt til å gifte seg med egyptere. På denne måten ville israelittene smelte sammen med den egyptiske kulturen og tilbe de mange gudene i Egypt i stedet for Herren. Det var mange guder i Egypt. Men når det står at jordmødrene fryktet Gud, står det ordrett i den hebraiske teksten ha’elohim, det vil si Gud (elohím) i bestemt form. «De fryktet Guden», det vil si den ene sanne Gud, den treenige Gud, i motsetning til menneskeskapte guder og avgudsbilder.

Farao hadde gitt en befaling, helt i strid med Guds allmenne morallov, om at jordmødrene skulle drepe Israels førstefødte gutter. Å gå så til de grader imot Guds skapelsesorden ville slå tilbake på Egypt på en måte som farao ikke kunne forutse. Åtti år senere er det Egypts førstefødte som må dø når Gud, for å befri Israels barn fra slaveriet i Egypt, sender den tiende plagen over landet og tvinger farao til å la hebreerne forlate landet. Akkurat den dagen da Israels barn hadde bodd i Egypt i 430 år, førte Herren dem ut av landet (2 Mos 12,40-42).

Å frykte Gud, Herren, den eneste sanne Gud, betyr ikke å gå rundt og være redd for at Gud skal dømme meg. Å frykte Gud betyr å ha større ærbødighet og respekt for Gud enn for mennesker. Det betyr å la hans navn helliges. I kjærligheten finnes det ikke frykt: Den fullkomne kjærligheten driver frykten ut. For frykten bærer straffen i seg, og den som frykter, er ikke blitt fullendt i kjærligheten (1 Joh 4,18). Vi bør alltid frykte og elske Gud, ikke bare av og til. Guds ord har forrang over enhver egensinnet tanke. Men dessverre mislykkes vi ofte med å vise Gud den gudsfrykt og kjærlighet som vi burde, både i ord, tanker og handlinger. Jordmødrene Sjifra og Pua er forbilder for oss. Når vår mangel på gudsfrykt og kjærlighet til Gud svir i samvittighetene våre, er Guds ufortjente tilgivelse det eneste som kan reise oss opp og skape ny kjærlighet i hjertene. I ham har vi friheten, kjøpt med hans blod, tilgivelse for syndene (Ef 1,7).

Til slutt en kort kommentar til jordmødrenes svar til farao etter at de ikke adlød hans befaling. De siste ordene i teksten vår lyder: Da kalte egypterkongen jordmødrene til seg og sa: «Hvorfor gjør dere dette? Dere lar guttene leve!» Jordmødrene svarte farao: «Hebreerkvinnene er ikke slik som de egyptiske. De er mer livskraftige. Før jordmoren kommer til dem, har de født.» Da gjorde Gud vel imot jordmødrene, og folket ble stort og svært tallrikt. Og fordi jordmødrene fryktet Gud, ga han dem etterkommere (v 15–21).

Lyver jordmødrene for farao her? Kanskje ikke. Det kan godt hende at de israelittiske kvinnene generelt var sterkere enn de egyptiske. Det sies at eskimokvinner pleide å være så vitale at de arbeidet helt fram til det var tid for å føde, og da babyen var født, gikk det ikke lenge før de var på beina igjen for å jobbe. De hadde herdet kroppen med hardt arbeid. Kanskje alt arbeidet farao hadde pålagt dem fikk den effekten at de fødende ikke merket fødselssmertene like intenst, og barnet kom før jordmoren rakk å komme fram. Jordmødrene var selvsagt tilgjengelige når barna trengte hjelp. Men det jordmødrene sa til Farao trengte jo ikke å være feil, selv om de skånet barna som kom under deres omsorg. Å ikke fortelle alt, men bare halve sannheten er ikke det samme som løgn. Uansett vet vi at Gud velsigner dem som i alle problemer holder fast ved Gud. Fordi jordmødrene fryktet Gud, ga han dem etterkommere (v 21).

(Tidskriften Biblicum 2/2023)