Av Tor Jakob Welde

Syng en ny sang for Herren, for han har gjort under! Hans høyre hånd og hellige arm har gitt ham seier (Sal 98,1).

Den lutherske kirken har en fantastisk sang- og musikkarv. 1524 var det store salmeåret, da det virkelig skjøt fart, for dette året utkom tre ulike salmebøker i Nürnberg, Erfurt og Wittenberg. Martin Luther elsket musikk og sang og var selv en svært dyktig musiker og sanger. «Nest etter teologien finnes det ikke noen kunstart som kan måle seg med musikken,» mente han. «Bare musikken kan skape det som teologien på en annen måte oppnår, nemlig å berolige og glede menneskets sjel!»¹ Reformasjonen utløste en veldig sangglede som etter hvert spredte seg til alle verdensdeler.

Før reformasjonen var det lite menighetssang å høre i kirkene. I mange kirker var presten den eneste som sang under gudstjenesten. Men på litt større steder hadde man gjerne et kor, og menigheten kunne lytte til de vakre, men ofte kompliserte melodiene. Tekstene forsto de fleste svært lite av, siden de vanligvis var på latin. I adventstiden lød Ambrosius’ vakre salme fra 300-tallet Veni redemptor gentium («Folkefrelsar til oss kom»), men ganske få visste hva den egentlig handlet om.

I 1523 tok Luther fatt på arbeidet med å reformere gudstjenesteliturgien. Det var nødvendig med visse endringer, etter at evangeliet om nåden alene var blitt gjenoppdaget og mange av pavekirkens lærer avslørt som falske. Mye hadde hendt siden startskuddet for reformasjonen seks år tidligere, med publiseringen av de nittifem tesene mot avlatshandelen. Luther hadde forfattet en rekke betydningsfulle skrifter. Og etter å ha blitt lyst i bann av paven og erklært fredløs av keiseren i 1521, satt han i skjul på slottet Wartburg og oversatte Det nye testamente til tysk.

Da han etter tilbakevendingen til Wittenberg arbeidet med endringer i liturgien, ønsket han å beholde mye av det gamle. Men all falsk lære måtte naturligvis bort fra gudstjenesten. For eksempel i forbindelse med nattverdfeiringen var det en del bønner som var villedende, blant annet inneholdt de pavekirkens tanke om «messeofferet». Bønner om hjelp fra helgenene måtte også opphøre. Guds ord måtte få en større plass gjennom lesning av bibeltekster og utlegning av tekstene i prekenen. Dessuten ville han innføre menighetssalmer med en passende andaktsfull og ærbødig stil, slik at de kunne brukes i Guds hus. De burde også være enkle å lære seg.

De første kristne på aposteltiden sto da vel ikke passive og bare lyttet til et kor eller prestens messende sang? De var en syngende forsamling, og det vil vi ha nå også, tenkte Luther, på linje med Paulus’ oppfordring: «La Kristi ord få rikelig rom hos dere! Undervis og rettled hverandre med all visdom, syng salmer, viser og åndelige sanger til Gud av et takknemlig hjerte» (Kol 3,16).

Når de første kristne sang sammen, var det først og fremst vers fra Salmenes bok i Det gamle testamente. Vi leser om Jesus og apostlene på skjærtorsdagen, at «da de hadde sunget lovsangen, gikk de ut til Oljeberget» (Matt 26,30). Og lovsangen ved avslutningen av det jødiske påskemåltidet vet vi var Salme 115-118. I fengselet i Filippi sang Paulus og Silas lovsanger til Gud mens de andre fangene lyttet (Apg 16,25).

Luther hadde helt nylig skrevet sine egne første sanger, men det behøvdes flere. Så han sendte brev til folk han kjente som var dyktige med språk og ord og ba dem om å bidra: «Etter profetenes og kirkefedrenes eksempel tenker jeg å skape tyske salmer for folket for at Guds ord også gjennom sangen kan holdes opp hos folk. Vi søker diktere over alt.»² En av vennene ble bedt om å dikte en sang med utgangspunkt i salme 6 eller 7, en tysk tekst med rim og rytme og fine, enkle og forståelige ord. En annen venn fikk tildelt salme 32.

Selv hadde han valgt seg Salme 130 – «Fra dypet roper jeg til deg», en av de sju botssalmene. I denne, som var blant hans første forsøk som salmedikter, holdt han seg tett til bibelteksten. Dette kommer fram også når vi sammenligner Magnus B. Landstads norske Luther-oversettelse med Bibelselskapets 2011-oversettelse:

Vers 1: Av dypest nød jeg rope må,
o Herre, du meg høre!
Ditt nådens øre akte på
den bønn jeg frem vil føre!
Om ei i nåde du ser bort
fra all den synd som her er gjort,
hvem kan da frelsen finne?

Ordene i Salme 130,1-3 kunne Luther virkelig kjenne seg igjen i. Som ung augustinermunk i klosteret i Erfurt hadde han kjempet en hard åndelig kamp. Fra dypet roper jeg til deg, synger salmisten. Ikke fra havets dyp, eller fra bunnen av en brønn. Han er åndelig langt nede, på grunn av sin synd og skyld og konsekvensene av synden. Han forstår at det er umulig å trekke seg selv opp derifra, å bare skjerpe seg.

Salme 130 fortsetter (v 4–8): Men hos deg er tilgivelse, så vi skal frykte deg. Jeg setter mitt håp til Herren, jeg lengter, jeg venter på hans ord. Min sjel venter på Herren, mer enn vektere på morgenen, vektere på morgenen. Vent på Herren, Israel! For hos Herren er miskunn og kraft til å løse ut. Han skal løse Israel ut fra alle deres synder.

Salmisten forblir ikke der nede i dypet. Han tenker på evangeliet om tilgivelsen, og dette løfter ham opp. Å frykte Herren innebærer blant annet å sette sin lit til og håpe på Gud og hans løfter om nåde. For om Gud ikke var nådig, kunne vi bare flykte fra ham i skrekk og angst. Å vente på Herren betyr ikke at man bør utsette til et senere tidspunkt å fortrøste på Guds tilgivelse. Det hebraiske ordet for «vente» betyr en håpefull forventning, å være stille og vente på Herren, kaste alle bekymringer på Ham, sette sin lit til Guds ord og løfter. «Jeg setter mitt håp til Herren, jeg lengter, jeg venter på hans ord» (v 5).

De troende i Det gamle testamente gikk og ventet med lengsel på den lovede frelserkongen som en gang skulle komme med befrielse fra synden og alle dens konsekvenser, slaveri, ufrihet, lidelser. Men allerede før den tid fantes det tilgivelse og frelse – på grunn av den kommende Messias. Guds løfte var fast, sikkert og gyldig; når Gud har lovet noe, da er det sant og visst, det er så godt som oppfylt allerede. Dette kunne de i troen få stole trygt på. Og dette hadde makt og kraft til å dra dem opp fra dypet, selv om syndens konsekvenser fortsatt var merkbare. Samtidig lengtet de etter den dagen da de fullt ut skulle få oppleve befrielsen og være for evig i Guds nærhet. Luther deler denne lengselen og vil synge om den.

Som nevnt tidligere følger han bibelsalmen tett. Men i vers 2 tar han oss litt til side og forklarer nærmere hva denne syndenøden innebærer. Situasjonen er hjelpeløs. Det fins ingenting vi selv kan bidra med, våre egne gjerninger «hjelper ei et grann». Bare Guds nåde og frelsesgjerning kan redde oss. Dette var helt annerledes fra det Luther hadde fått lære seg av den romersk-katolske kirken:

Vers 2: For deg kun nåden gjelde kan
til synden å forlate.
Min gjerning hjelper ei et grann
og bøter ei min skade.
For deg er ingen funnet ren;
deg må vi frykte, hver og en,
og hente trøst av nåden.

Fra vers 3 stoler Luther trygt på hva Gud har gjort og tilsagt oss i sitt ord. Troens tillit til Guds løfter står jo helt sentralt i bibelsk-luthersk teologi. Vi får bygge på Guds troverdige ord. Der får hjertene våre hjelp og trøst allerede her og nå:

Vers 3: Til Gud jeg derfor holder meg
i mine synders våde,
mitt hjerte ene trøster seg
til Jesu dyre nåde,
som er meg i hans ord tilsagt,
det står til evig tid ved makt,
på nåden, Gud, jeg venter.

Vers 4: Og varer det til langt på kveld,
ja, helt til nattens ende,
skal aldri jeg allikevel
fortvilet bort meg vende.
Så gjør Guds sanne Israel
når det får tukt av Herren selv:
det venter på Guds time.

Vers 5: Om enn vår synd er tung og stor,
langt større er Guds nåde.
Den hjelp han gir oss i sitt ord,
er uten mål og måte.
Tross all den synd som her er til,
han hyrden er som frelse vil
og fri sitt folk av nøden.

«Vent på Herren, Israel!» sier salmisten mot slutten av Salme 130. På samme måte som Paulus skiller Luther mellom det jordiske Israel (1 Kor 10,18) og det sanne Israel (vers 4). Og i det femte verset låner han inn ord fra Salme 23: Gud er den gode hyrden som befrir sin hjord fra deres synd og nød.

Da salmebøker begynte å utkomme, fikk denne Luthersalmen raskt stor betydning. Med hans egen vakre melodi ble den vanlig å synge til innledning av gudstjenesten hver søndag. Og der, like før syndsbekjennelsen, passer den jo utmerket. Salmen ble også tidlig et fast innslag i begravelsesgudstjenester. Den ble bl.a sunget i begravelsen til kurfyrst Fredrik den vise av Sachsen i 1525, og også da Luther selv skulle begraves i 1546.

Den første salmeboken
Av dypest nød jeg rope må var inkludert da den aller første lutherske sangboken ble utgitt hos boktrykkeren Jobst Gutknecht i Nürnberg, i første del av januar 1524. Etlich Christlich Lieder («Noen kristne sanger») var tittelen, men den har alltid vært best kjent som Achtliederbuch («Åttesangboken»). Dette var antagelig et initiativ fra boktrykkeren, uten at Martin Luther hadde noen hånd på rattet; et lite hefte på tolv sider inneholdende åtte sangtekster og fire ulike melodier. Fire av sangtekstene var diktet av Luther, tre var av Paul Speratus og den åttende antagelig av Justus Jonas, Luthers kollega ved universitetet i Wittenberg. Achtliederbuch fikk stor spredning, vakte oppsikt og solgte så godt at to nye opplag måtte trykkes opp.

Som første salme i Achtliederbuch stod Luthers Nun freut euch, liebe Christen g’mein («Nå fryd deg, kristne menighet»), som også regnes om hans aller første forsamlingssalme, diktet sensommeren eller tidlig på høsten i 1523 til en egenkomponert glad og frisk melodi. Den ble tidlig trykt som eget flygblad og distribuert og solgt i store deler av Europa, før den ble inkludert i de første salmebøkene. Den gjorde stort inntrykk på folk. Det ble sagt at hundrevis av mennesker kom til tro på grunn av denne fengende sangen som lærte dem at frelsen er av bare nåde, for Kristi skyld, uten noen egne fortjenstfulle gjerninger. Vi kan ha frelsesvisshet! Dette var nye toner. Mange som ikke kunne lese eller skrive, lærte den utenat og sang den både ute på åkeren og hjemme i huset, i tillegg til i kirken. Luthers motstandere i pavekirken var svært forarget.

Salme nr 1
1 Nå fryd deg, kristne menighet,
og syng av hjertens glede,
så vi i troens enighet
kan takke Gud og kvede:
Hvor er han nåderik og sterk!
Hvor fullt av under er hans verk!
Så dyrt har han oss vunnet.

2 I Satans lenker var jeg lagt
med dødens dom i vente.
Jeg knuget var av syndens makt,
og angst mitt hjerte brente.
Jeg sank og sank i mørket ned,
var uten håp om salighet.
I synden var jeg fanget.

3 For skjønt jeg slet meg trett og tom,
var kjærligheten lammet.
Jeg flyktet fra Guds strenge dom,
men ble av vreden rammet.
Og intet sted var hjelp å få,
i redsel og i angst jeg så
at helvede seg åpnet.

Etter en sprudlende og glad innledning, en oppfordring til Guds menighet, som minner om Paulus: «Gled dere alltid i Herren! Igjen vil jeg si: Gled dere!» (Fil 4,4), så er det plutselig fra begynnelsen av vers 2 en jeg-person som snakker. Hvem er dette jeg? Er det Luther selv som tenker på sine opplevelser som ung munk? Kanskje. Men en annen tolkning er at det er menigheten, som jo allerede er nevnt i vers 1, menigheten som er Kristi brud, altså vi som synger salmen og som i utgangspunktet var i en elendig syndetilstand. Hva gjorde Gud for å hjelpe oss? Det kommer fra vers 4:

4 Da var det sorg i himmerik,
Gud Fader så min pine.
Han kjente all vår synd og svik,
men ville hjelpe sine.
Han kom i hu sin miskunnhet
og ofret for min salighet
det dyreste han eide.

Vi kan legge merke til at strukturen i salmen minner om Paulus’ brev til romerne, som var blitt så viktig for Luther. Det var ved studiet av dette brevet han virkelig oppdaget evangeliet. Romerbrevet er disponert slik at etter en glad innledning kommer først loven, så evangeliet (fra 3,21) og senere undervisning om helliggjørelse og ulike formaninger m.m.

En litt spesiell dikterteknikk som Luther gjør bruk av flere steder i salmen, er direkte tale:

5 Han talte til sin kjære Sønn:
“Nå vil vi oss forbarme.
Far ned, min hjertens krone skjønn,
og finn og frels den arme!
Befri ham fra all synd og nød,
og knus for ham den bitre død,
så han med deg kan leve!”

Kanskje noen innvender: «Men det står da ikke noe sted i Bibelen at Gud sa akkurat dette…?» Nei, her er det Luther som frimodig bruker dette friske diktergrepet for å gjøre innholdet levende og lett for folk å forstå. Litt som når en skolelærer som et pedagogisk virkemiddel lar elevene jobbe med et rollespill med replikker.

I Bibelen kan vi lese at Faderen sa til Sønnen: «Du er min Sønn, den elskede, i deg har jeg min glede» (Mark 1,11) og «Sett deg ved min høyre hånd til jeg får lagt dine fiender som skammel for dine føtter!» (Sal 110,1). Vi har også bibelsteder der Jesus snakker til sin Far i bønn. Men de ordene Faderen sier her i salmen har altså Luther selv formulert med utgangspunkt i Bibelens undervisning om Guds nåde og barmhjertighet.

6 Guds Sønn ble kjød og kom til jord.
Han fulgte lydig kallet.
En jomfru var vår Herres mor,
en bror ble han for alle.
Han valgte seg en tjeners drakt,
i ringhet skjulte han sin makt,
som kunne Satan felle.

7 Guds Sønn forkynte: “Tro på meg,
så skal jeg Satan binde.
For jeg skal kjempe slik for deg
at vi til sist må vinne.
For jeg er din, og du er min,
og der jeg er, tar jeg deg inn.
Så skal oss intet skille!»

I vers 7 er det Guds Sønn som snakker til oss. Det er ikke direkte bibelsitat, men klinger klart bibelsk, inspirert av kjente vers. For eksempel har Luther med ordene «jeg er din og du er min» helt sikkert tenkt på Høysangens «min kjæreste er min, og jeg er hans» (2,16). Og ordene «så skal oss intet skille» minner sterkt om Romerne 8,38–39: «Jeg er viss på at verken død eller liv, … verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.»

8 For deg jeg gir mitt liv og blod,
jeg all din synd vil bære.
La intet rokke denne tro:
At du skal skyldfri være.
Uskyldig lider jeg din dom,
til liv skal døden vendes om,
og du skal finne nåde.

Denne salmen er full av Bibelens herlige evangelium. Her fikk folket endelig lære seg veien til himmelen – at det ikke er våre egne religiøse anstrengelser som frelser oss, men bare Kristus og hans soningsverk, en gave som Gud overrekker til oss i evangeliet. Derfor kan vi ha frelsesvisshet, en fast tro og tillit til at vi for Kristi skyld regnes som skyldfrie og rettferdige innfor Gud. Et virkelig frigjørende budskap for nedtyngede sjeler, sunget på et enkelt og levende språk til en glad melodi med rim og rytme, slik at det var lett å lære seg utenat.

9 Til Gud min Faders høyre hånd
fra dette liv jeg farer.
Derfra jeg sender nådens Ånd,
der er jeg din forsvarer.
Min Ånd skal tale i mitt navn
og gi deg trøst i nød og savn.
Min sannhet skal du kjenne.

10 La alt som jeg har sagt og gjort,
få prege liv og lære.
Da skal Guds rike vokse stort
til Herrens pris og ære.
Men vokt deg for de vises bud
som leder bort fra nådens Gud.
Det må du ha i minne!
(Overs.: Øystein Thelle, 1972. Norsk Salmebok 1978, nr. 322).

Salme nr 2 – av Speratus
Nummer 2 i Achtliederbuch var et av Paul Speratus’ tre bidrag. Es ist das Heil uns kommen her (på norsk kjent som «Guds Sønn er kommet til oss ned») er blant de viktigste salmene fra reformasjonsårhundret og var en av Luthers personlige favoritter. Melodien er basert på en påskeprosesjonssang fra middelalderen.

Hvem var Speratus? Han ble født i 1484 i en landsby i sørtyske Schwaben. Etter å ha studert og blitt doktor i teologi, virket han som katolsk prest blant annet i Salzburg. Han ble påvirket av Luthers skrifter, og i 1521 giftet han seg. At en prest giftet seg, var på denne tiden svært kontroversielt. Men Luther hadde i sine skrifter overbevist ham og mange andre om at obligatorisk sølibat for prester var et ubibelsk krav. Speratus ble ekskommunisert som kjetter og dømt til å brennes på bålet. Dette hendte i Mähren i Tsjekkia. Men han ble benådet, etter å ha lovet å forlate landet. Han reiste da med sin hustru til Wittenberg og ble der i ett år (1523–24). Han hjalp Luther blant annet ved å skrive noen nye salmer. Etter dette ble han kalt til å tjene som luthersk pastor i Königsberg, og senere ble han biskop i Pommern.

Hvordan blir et menneske rettferdig for Gud? Dette var jo reformasjonens sentrale spørsmål. I sin salme, basert på ordene i Romerne 3,28 («ved tro uten lovgjerninger»), svarer Speratus veldig tydelig, enkelt og klart på det spørsmålet. Men, tenkte jo mange, hva da med våre gjerninger?. Vil ikke Gud at vi skal gjøre det som er godt? Speratus svarer også på dette: Gode gjerninger er ikke det som frelser oss. Men ved Kristi evangelium og den frelsende nåden som tilbys oss som en gave vi får ta imot i tro, så gir Den Hellige Ånd oss ​​«kraften til å lyde», som det står i femte verset. «I glede vil vi elske Gud og villig holde lovens bud og takknemlig tjene ham.» Vi siterer Seth Erlandssons svenske oversettelse fra 2016:

Gud har i sin barmhärtighet
oss människor benådat,
från all vår orättfärdighet
har Kristi blod oss renat.
Vi själva kan ej rädda oss
vår synd har så fördärvat oss
att bara nåden frälser.

Guds lag som kräver helighet
har vi ej kunnat hålla,
för synden bär vi i vårt blod
alltsedan Adams dagar.
Så har Guds dom nu drabbat oss,
att älska Gud och göra gott
står ej i vår förmåga.

Men Gud har sänt sin egen Son
som oss med Gud försonat.
För Jesu skull han friar oss,
han oss i domen skonar.
Pris vare Gud som såg vår nöd
och frälste oss från evig död,
hans Son har skänkt oss livet.

Det Guds lag kräver gjorde han
till fullo i vårt ställe.
Oskyldig led han syndens straff
och tog på sig Guds vrede.
Nu får vi räknas som Guds barn,
rättfärdiga och rena,
för Kristi skull allena.

När vi nu litar på Guds Son
och inser egen vanmakt,
då vet vi var vår räddning finns
och kraften till att lyda.
I glädje vill vi älska Gud
och villigt hålla lagens bud
och tacksamt honom tjäna.

Så står alltsammans i Guds nåd
att vi får himlen ärva.
Han lovat har att hjälpa oss
och nådigt oss bevara.
Hos oss finns bara skröplighet,
i Gud är all vår salighet.
Ske honom pris och ära!

Liste over sangene i Achtliederbuch
1. Nun freut euch, lieben Christen g’mein (Nå fryd deg, kristne menighet) – Martin Luther
2. Es ist das Heil uns kommen her (Guds Sønn er kommet til oss ned) – Paul Speratus
3. In Gott gelaub ich, das er hat (Jeg tror på én Gud, at han har) – Paul Speratus
4. Hilf Gott, wie ist der Menschen Not (Hjelp, Gud, hvor stor er ikke menneskets nød) – Paul Speratus
5. Ach Gott, vom Himmel sieh darein (O Herre Gud i himmerik) – Martin Luther
6. Es spricht der Unweisen Mund wohl (Den dåraktiges munn sier) – Martin Luther
7. Aus tiefer Not schrei ich zu dir (Av dypest nød jeg rope må) – Martin Luther
8. In Jesu Namen wir heben an (I Jesu navn vi løfter nå) – Ukjent (antagelig Justus Jonas) 

Erfurt, 1524
Ut på våren samme år utkom enda en luthersk salmebok i byen Erfurt. Tittelen var Enchiridion, som på gresk betyr ”håndbok”, fordi dette var en nyttig bok for kristne å ha for hånden. Alle de åtte sangene fra Achtliederbuch var med, pluss atten nye, de fleste av Luther. Han må ha arbeidet intensivt med salmediktningen en periode. Her var det inkludert salmer til kirkeårets ulike tider, advent, jul, påske, pinse og treenighetsdag. En salme om Guds ti bud sto helt fremst og var tenkt for fastetidens gudstjenester. Reformasjonens første kvinnelige salmedikter, Elisabeth Cruciger, var representert med salmen Guds Son i krubba funnen, som var tenkt for Epifaniatiden.

Walters salmebok
Denne våren var Luthers medarbeider Johann Walter, kantor og komponist av yrke, i full sving med å arrangere melodier og gjøre klart det som i løpet av sommeren ble utgitt i Wittenberg under tittelen Geystliche Gesangk Buchleyn («Liten åndelig sangbok»). Her sto Luther selv som utgiver sammen med Walter, så denne gang hadde han full kontroll over innholdet, noe han ikke hadde hatt når det gjaldt salmebøkene fra Nürnberg og Erfurt. Nå var de kommet opp i 32 salmer, hvorav hele 24 var diktet eller oversatt av Luther. Melodiene var forsynt med flerstemmige korarrangement, noe som var ganske nytt og spesielt i 1524. Derfor er boken også kjent som Den Wittenbergske korsangboken og som Walters sangbok.

Luther skriver i et interessant forord: «Når [sangene] er arrangert for fire stemmer, er grunnen ingen annen enn den at jeg gjerne så at ungdommen, som jo under enhver omstendighet skal og må oppdras i musikk og andre skikkelige kunstarter, kunne ha noe som gjorde det mulig å kvitte seg med uanstendige viser og verdslige sanger og lære seg noe helsebringende i stedet. Da kunne de få det gode inn med lyst, slik det passer for unge mennesker.»³

Wittenbergsangboken kom senere ut i flere nye, utvidede utgaver. Da var også Vår Gud han er så fast en borg og Vår Fader som i himlen er inkludert. Denne boken ble en urkilde til all den rike kormusikken som senere skulle lyde i lutherske kirker og påvirket store komponister som Heinrich Schütz, Johann Sebastian Bach, Felix Mendelssohn og Johannes Brahms, m.fl.

Salmedikteren Luther er først og fremst en pedagog. Han dikter ikke salmer for å gi uttrykk for vakre og vidunderlige følelser i hjertet, med finpolerte, blomstrende poetiske fraser. Nei, det var for å undervise vanlige folk, med enkle og litt robuste formuleringer lære dem det viktigste i Guds ord: evangeliet, budenes betydning, Herrens bønn osv. De trengte hjelp til å bekjenne troen, og trøst i møte med alle livets vanskeligheter. Han ville gi dem mot i kampen mot alle fiender som truet. Framfor alt ønsket han å gi dem ord og toner for å kunne synge ut sin glede over frelsen. Luther selv kjente seg som et nytt og fritt menneske på grunn av gjenoppdagelsen av evangeliet som åpenbarte rettferdigheten fra Gud, av tro til tro (Rom 1,17). En slik herlig glede måtte jo få utløp i sang.

Slik ble den lutherske kirken en syngende kirke. Salmebøkene med sanger på morsmålet var en nyhet med virkelig gjennomslagskraft. Allerede i 1528 ble det i Malmø utgitt en sangbok med lutherske salmer oversatt til dansk. Olaus Petri publiserte Swenske songer eller wisor i 1536. Stadig flere diktere ble entusiastisk interessert i salmediktning på morsmålet. Paul Gerhardt (1607-1676), Thomas Kingo (1634-1703) og mange andre skrev flotte salmer som fikk enorm betydning da det glade budskapet om «nåden alene», «troen alene» og «Skriften alene» skulle føres ut til folk i mange land.

Jeg vil alltid synge om Herrens miskunn, fra slekt til slekt skal min munn gjøre din trofasthet kjent (Sal 89,2).