Av Ugis Sildegs

I dagens verden er behovet for lover uomtvistelig. Uten dem ville samfunnet raskt havne i kaos. Et tydelig eksempel på dette er dagens Russland, hvor president Vladimir Putin ser ut til å diktere sine egne regler, og ignorerer internasjonal lov. Han respekterer bare den som kan stå imot ham med styrke. Men et samfunn hvor den sterkeste hersker er ikke det vi ønsker. Vi foretrekker å leve under rettferdige lover som alle respekterer frivillig.

Også i den vestlige verden ser vi en avvisning av absolutte moralske verdier. Folk hevder sin rett til å leve uten moralske grenser, noe som fører til kaos når verdens ondskap og forfall avsløres. Denne avvisningen skaper en situasjon der vi trenger en fast grunn å stå på – Guds lov, Hans uforanderlige vilje og hellighet.

Loven som tøyler synden
Hvorfor trenger vi loven? Uten lov ville vi være fortapt. Ondskap og vold ville raskt kaste oss ut i kaos. Syndige mennesker kan være farlige og må holdes i sjakk. Loven og myndigheter er derfor etablert for å begrense vold, egoisme og urettferdighet, og opprettholde en viss grad av fred og orden. Dette er lovens makt til å tøyle synden, og dens primære oppgave er å begrense urettferdighet og ondskap, og gjøre livet mer ordnet.

Uten lovens kraft ville et menneske ødelegge et annet menneskes liv. Ekteskap, familie, forsørgelse og tjeneste for Gud ville bli umulig, og verden ville bli et uutholdelig sted. Dette er det vi kaller lovens makt til å tøyle synden. Det er den første grunnen til at vi trenger lov. Lovens første oppgave er å fungere som en tøyle – å begrense urettferdighet, holde ondskapen i sjakk og gjøre livet utholdelig og mer ordnet.

Loven som speil
En annen viktig funksjon av loven er å avsløre vår synd. Luther sa at loven skal “skjære, slå, drepe og ofre det gamle mennesket”. Det skremmer den stolte, uvisse og trygge gamle Adam, viser ham hans synd og død, og vekker lengsel etter nåde. Mange undervurderer syndens alvor og verdens forfall. Noen mener at man kan løse problemer med moden samtale og enighet, men loven må fremdeles brukes for å konfrontere virkeligheten, så preget av synd og menneskelig fordervelse.

Dette er lovens andre oppgave, å overbevise mennesker om deres synd. Det er å få dem på kne i frykt og beven, det er å bryte ned alt deres håp om selvrenselse. Dette lovens arbeid kaller vi et speil. Speilet viser oss det sanne bildet av syndens stygghet. Når vi ser inn i dette speilet, avslører det syndens dyptgående virkelighet, fjerner all falsk trygghet og gjør oss redde.

Mange lever faktisk i en slags søvn på grunn av sin synd. De forblir i denne tilstanden om de ikke vekkes av loven. Uten loven er synden som en sovende løve, klar til å vekkes. Men om man tar en planke og gir løven et kraftig slag, innser man raskt hva den er i stand til. På samme måte er Guds lov. Som en vill løve brøler den inn i våre hjerter med disse fryktelige og advarende sannheter:

Du har ikke alltid vært lydig mot dine foreldre! Du har hatt urene tanker! Du har talt kjærlighetsløse ord til din neste! Du har begjært ting! Alt dette og mye, mye mer er synd, strengt forbudt av Gud. Selv om du skulle ha holdt hele loven og syndet mot bare ett lite punkt, noe ingen ville våge å påstå, er du skyldig i å ha overtrådt hele loven, som St. Jakob tydelig skrev i 2,10: “For den som holder hele loven, men snubler i ett av budene, har gjort seg skyldig i å bryte dem alle.”

Loven vekker frykt
Guds lovs hammer knuser det stolte menneskehjerte og fremkaller sorg og fortvilelse når vi ransaker oss selv. Loven må forkynnes for at syndere skal skremmes og omvendes. Bibelen viser mange eksempler på at mennesker ble grepet av frykt for Gud. Syndere som ser sin synd i lyset av loven blir overveldet av frykt og erkjenner sitt behov for frelse. Vi trenger alle å høre loven for at vår samvittighet skal være levende og følsom. Derfor er nødvendig at loven forkynnes, uten frykt for å skremme eller såre mennesker.

Jesus selv brukte loven i sin undervisning. I Bergprekenen advarte han om dom og helvetes ild, og sa at de som hører hans ord men ikke følger dem, vil falle. Paulus’ brev til de troende inneholder også mange advarsler om synd og dom, og minner oss om at loven er nødvendig for å avsløre synd og vise oss vårt behov for en Frelser.

Hvordan kan vi virkelig forstå Kristi tilgivelse i våre liv hvis vi ikke erkjenner vår synd og vårt forderv? Hvis vi ikke føler oss syke, hvordan kan vi da forstå behovet for helbredelse? Jesus selv forklarte: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse» (Lukas 5,31-32). Luther skrev i den første av de nittifem tesene: «Når vår Herre og Mester Jesus Kristus sa, ‘Omvend dere,’ mente han at den troendes hele liv skulle være en omvendelse.»

Loven pløyer menneskets hjerte for å forberede det for evangeliets såkorn. Når vi innser vår synd og hjelpeløshet under loven, blir vi klare til å motta Kristi forsonende kjærlighet og nåde. Selv rettferdiggjorte og tilgitte kristne trenger loven for å tøyle den gamle Adam i oss. Synden er fortsatt til stede i våre liv, og straff kan være nødvendig for å lede oss mot rettferdigheten.

Tyver og ranere
I et vers fra Malakis bok anklager profeten folket for tyveri: «Kan et menneske stjele fra Gud? Men dere stjeler fra meg» (Malaki 3,8). Han kaller folket sitt for tyver og ranere og anklager dem for å ha ranet Ham. La oss reflektere over alt vi skylder Gud ifølge hans lov. For å oppsummere hele loven bruker Jesus bare ett ord. Det ordet er kjærlighet. Elsk Gud og elsk din neste.

Det høres så enkelt ut, men hvor mye krever ikke dette enkle ordet, kjærlighet! Det betyr at hele vårt liv bør være et uttrykk for kjærlighet. Alt vi er og alt vi har må brukes for å elske og tjene. Om vi ikke bruker alt for å elske Gud og elske vår neste, stjeler vi fra Gud. Om hele vårt liv ikke uttrykker kjærlighet, så kaller Guds bud oss for “tyver og ranere.” Her hører vi den hellige, krevende og anklagende røsten fra loven!

Er det ikke akkurat dette som er vår feil? Vi er skapt for å leve i kjærlighet, men som syndere søker vi alltid vår egen fordel, vilje og ære snarere enn Guds og vår nestes, som Luther sier. Kjernen i vår synd er egoismen som alltid søker sitt eget, som tar fra Gud og mennesker det som tilhører dem og gir verken Gud eller mennesker noe av det vi har, er og formår. Derfor sier Luther skarpt flere ganger: ‘Forbannet være det liv som noen lever for seg selv og ikke for sin neste.’ I vår selvrettferdighet, egoisme og utakknemlighet har vi blitt røvere.

Derfor spør profeten Malaki: “Kan et menneske stjele fra Gud?” For det første er det en stor overraskelse i hans ord: Er det mulig at et menneske, en ubetydelig skapning, helt avhengig av sin Gud, kan stjele fra Gud, den gode, rettferdige, store og fryktinngytende, som kan knuse oss på et øyeblikk? Profeten Malaki er overrasket fordi denne handlingen er fullstendig unaturlig, urimelig og selvfordømmende.

For det andre forklarer profeten at når vi ikke gir til Gud og vår neste av det vi er og har, er det “ran i fullt dagslys”. Forbrytelsen er freidigere fordi den skjer i Guds nærvær. Om raneren kunne gå bak Herrens rygg for å rane ham, ville frekkheten ikke vært så åpenbar. Men siden Herrens øye er til stede overalt, er overtredelsen så skamløs og påtrengende.

Vi er ikke vant til å tenke slik om det vi skylder Gud og vår neste, men det er nettopp dette Guds bud lærer oss. La oss tenke nøye over hvert bud, og vi vil se at hvert bud gjør oss til tyver og skyldnere overfor Gud. Det er en god øvelse i syndsbekjennelse å minne oss selv om at vi er syndere og ikke fortjener noe godt. Hvert bud viser dette, og vi er tyver sett ut fra hvert av dem.

Men takk og lov, Guds bud er ikke den eneste stemmen vi hører. Vi hører også vår Frelsers røst og hans evangelium. Vi vet at hans oppofrende kjærlighet betaler gjelden for vårt ran. Han tilbyr oss seg selv og gir oss nytt liv. Vi blir ikke straffet, men tilgitt. Når loven avslører oss som tyver idet vi deltar i det ultimate ranet, forandrer vår Frelsers ankomst alt – all skyld og gjeld samles sammen og føres til korset, hvor det betales i sin helhet i vårt sted.

Loven som guide
Loven har også en tredje funksjon: å være en guide, en veiviser. Når evangeliet har virket i hjertet, finner det nye menneske glede i loven. Paulus sier: «I mitt indre gleder jeg meg over Guds lov» (Rom 7,22). Kristne, frigjort fra lovens forbannelse, tjener Gud med glede og viser takknemlighet ved å følge Hans vilje. Da oppdager vi at kristne er glade for å tjene Gud, ivrige etter å gjøre hans vilje og vise sin takknemlighet på måter som behager ham.

Det er svært viktig for oss å høre både loven og evangeliet. Uten korrekt undervisning om loven kan undervisningen om Kristus ikke bevares. Å gjøre synden stor er uløselig knyttet til det å opphøye og prise nåden i Jesus Kristus. Guds lov er gitt for å lede oss til Kristus, og å avsløre synden slik at vi ser vårt behov for en Frelser. Loven kan ikke gi nytt liv eller gjøre oss bedre, men dens høyeste formål er å tjene som evangeliets ydmyke tjener. Bare evangeliet kan gi liv og helbredelse, og skape kjærlighet til Gud i våre hjerter.

Den inspirerte salmisten spør: «Hvordan skal jeg gjengjelde Herren alle hans velgjerninger mot meg?» (Salme 116,12) Dette er en vanlig reaksjon hos takknemlige Guds barn. Det er sant, loven gir ikke kraft eller styrke til å gjøre det som er rett for Herren. Kun evangeliet skaper kjærlighet til Gud i hjertet. Men når Guds nådes solskinn stråler med sin livgivende varme gjennom evangeliet, når hjertet berøres av Guds kjærlighet og nåde som er blitt åpenbart så vidunderlig i Kristus Jesus, da fylles mennesket av takknemlighet. Da vil han tjene og gjøre det som behager Herren i sitt daglige liv.

For kristne, befridd fra lovens forbannelse og dens slaveri, innebærer det å tjene Gud ikke å gjøre lovens gjerninger for å få belønning eller av frykt. Det handler i stedet om å frembringe Åndens frukter. Kristne er ikke lenger under lovens trelldom, men vi er befridd til å leve den ut. Vi forkaster ikke loven, vi ønsker den velkommen med denne holdningen. Vi ser loven i et nytt lys. Vi bryr oss om den på en ny måte. Vi ser loven i Kristus Jesus.

Oppsummert så er loven nødvendig for å holde ondskapen i sjakk, avsløre vår synd, og guide oss i vårt kristne liv. Den forbereder hjertene våre for evangeliets frø, som alene kan gi nytt liv og kraft til å gjøre det som er rett.

(Tidskriften Biblicum 4/2024)