• SPØRSMÅL OG SVAR 

Av Lars Borgström

Spørsmål: Det har nå for tiden blitt vanlig i visse kretser å betrakte Den Hellige Ånd som en kvinne («Livgiversken»). Andre avpersonifiserer Den Hellige Ånd til en upersonlig, feminin kraft. Fins det bibelsk støtte til dette?

Svar: I Joh 17 framstilles Den Hellige Ånd som sannhetens (v. 17), trøstens (v. 18) og kjærlighetens Ånd (v. 21). Det første vi skal legge merke til, er at Den Hellige Ånd er en person og ingen upersonlig kraft. Vi hører Jesus si at Ånden skal vitne om ham (Joh 15,26), og vi leser at Ånden kan bli bedrøvet (Ef 4,30) og at han taler (Hebr 3,7) osv. En upersonlig kraft, som f.eks. elektrisitet, kan ikke vitne, bli bedrøvet eller tale. Den Hellige Ånd er et eget jeg, en person som står i relasjon til de to andre personene i den hellige Treenigheten.

Den ikke-kristne sekten Jehovas Vitner fornekter dette. De kaller ham «den hellige ånden» med små bokstaver. Dette er helt konsekvent ettersom de fornekter treenigheten. Bare Jehova er Gud, ikke hans Sønn og ikke hans Ånd. Noe som er verre, er at til og med Bibel 2000 (den svenske «offisielle» bibeloversettelsen som kom i år 2000 – overs. anm.), den bibeloversettelsen som brukes i nesten alle kirker i vårt land, har gjort det på samme måte. De avpersonifiserer Den Hellige Ånd og kaller Ham «den heliga anden» på samme måte som Jehovas Vitner. Oversetterne av Bibel 2000 tror ikke på Bibelens verbalinspirasjon, men tror at den bibelske åpenbaring har utviklet seg over tid på samme måte som menneskelige religioner og filosofier. I en note skriver de: «Ånden får altså i NT etter hvert personlige trekk […] Herfra går deretter linjene til oldkirkens tanke om Treenigheten.» Treenighetslæren er altså resultatet av en evolusjonær prosess som begynner innenfor Bibelens permer, men fullbyrdes først noen århundrer etter apostlene. Det er tragisk at Bibel 2000 blir akseptert av nesten samtlige kirkesamfunn i vårt land som kirkebibel. Dette er virkelig et dystert vitnesbyrd om hvordan det står til i svensk kristenhet.

Videre er Den Hellige Ånd en person som i Bibelen omtales i hankjønn som «han». Feministteologer kaller ham derimot Livgiversken, og velsigner i Skaperens, Befrierens og Livgiverskens navn i stedet for i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Dette gjør de fordi de anser at de maskuline gudsnavnene er patriarkale og kvinneundertrykkende. De henviser gjerne til at Ånd, ruach, på hebraisk er hunkjønn.

Men et substantivs grammatiske genus er bare sjelden veiledende når det gjelder å bestemme substantivets egenskaper. Det handler bare om den måten forskjellige språk beskriver virkeligheten på. Ånd er hunkjønn på hebraisk (ruach), intetkjønn på gresk (pneuma) og hankjønn på latin (spiritus). Det avgjørende er i stedet at i både Det gamle testamentet (1 Mos 6,3; 2 Sam 23,2; 1 Kong 18,12 osv.) og Det nye testamentet (Joh 14,26; 16,13-14) blir det grammatiske genuset iblant brutt, slik at Ånden omtales som «han» og «ham» selv om selve ordet «ånd» er hunkjønn respektive intetkjønn på hebraisk og gresk.

Vi ser altså at Den Hellige Ånd, likesom Faderen og Sønnen, er en maskulin person. Dette er ikke overraskende ettersom de alle tre, selv om de er ulike personer, er ett til sin natur og sitt vesen. Gud er altså mannlig, men han er ikke mannlig på samme måte som mennesker er mannlige. Gud er ånd (Joh 4,24), ikke et menneske, og overgår derfor all vår forstand. Likevel kan vi ane og forstå noe av hans egenskaper og måter å være på. At han er Fader, Herre og Konge, viser hans kjærlighet, styrke og makt.

(Tidskriften Biblicum, 3/2024)