Av Seth Erlandsson

Ordet apokalyptikk kommer fra det greske ordet apokálypsis, ordrett «avdekking/avsløring». Verbet apokályptein betyr «å ta bort et dekke/slør». Hva er det som skjules av et slør? Det er den åndelige virkeligheten. Vi kan ikke se Guds sanne rike, det sanne Sion, den sanne frelsen, og heller ikke dens åndelige fiender, «ondskapens åndehær i himmelrommet» (Ef 6,12). Uten Guds spesielle åpenbaringer, den hellige Skrift, forblir frelsen i Jesus Kristus og hans rike skjult for oss. Paulus skriver: «For jeg kunngjør for dere, søsken: Det evangeliet jeg har forkynt, er ikke menneskeverk. Jeg har heller ikke mottatt eller lært det av noe menneske; nei, det var Jesus Kristus som åpenbarte seg for meg (ordrett: ved en apokálypsis fra Jesus Kristus)» (Gal 1,11-12).

At den hånede og fornedrede Jesus Kristus er konge i Guds sanne rike, kan ikke ses til det ytre. At Messias (på gresk Christós/Kristus) skulle komme og fullbyrde den frelsen som var lovet, uten at hans herlighet som konge kunne ses, var forutsagt av Herrens profeter: «Se, din konge kommer til deg, rettferdig og rik på seier, fattig er han og rir på et esel, på en eselfole» (Sak 9,9). «Han skjøt opp som en spire for hans ansikt, som et rotskudd av tørr jord. Han hadde ingen herlig skikkelse vi kunne se på, ikke et utseende vi kunne glede oss over. Han var foraktet, forlatt av mennesker, en mann av smerte, kjent med sykdom» (Jes 53,2-3).

Da jødenes ledere førte Kristus til den romerske landshøvdingen Pilatus for å få ham dømt til døden, sa de: «Var han ikke en forbryter, hadde vi ikke overgitt ham til deg» (Joh 18,30). Pilatus trodde at de førte Jesus til ham fordi han hevdet at han var en jordisk konge i et jordisk, jødisk rike. Han sa til Jesus: «Er du jødenes konge? … Ditt eget folk og overprestene har overgitt deg til meg. Hva er det du har gjort?» Jesus svarte: «Mitt rike er ikke av denne verden» (Joh 18,33-36). Det hadde ikke Pilatus forstått. «Guds rike kommer ikke på en slik måte at en kan se det med øynene,» hadde Jesus allerede tidligere gjort klart for fariseerne som ventet på en Messias som skulle opprette et jordisk, synlig gudsrike (Luk 17,20).

Skyggebilder av den sanne virkeligheten
Hvordan har fariseernes misforståelse, som fortsatt i dag blir spredt ikke bare innenfor jødedommen, men også i visse kristne kretser, kunnet oppstå? Det skyldes at GTs profeter ofte bruker det jordiske riket Israel som utgangspunkt for å undervise ved sammenligninger og til og med kontraster om det som ikke kan ses med øynene, Guds åndelige rike. «Jeg vil tale til profetene. Jeg lot dem få syner i mengde, og nå vil jeg tale i lignelser (hebr. dimméh) gjennom dem,» sier Gud gjennom sin profet Hosea (Hos 12,10). Det trengs lignelser og bilder fra jordiske, synlige forhold for at vi skal få undervisning om den usynlige virkeligheten, Faderens evige, himmelske rike og Sønnen Messias som den eneste veien dit for alle syndere. Tenk på Jesu ord: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg» (Joh 14,6). Uten Guds «Under» (Jes 9,6) er det umulig for et menneske å komme inn i Guds rike, like umulig som det er for en kamel å gå gjennom et nåløye (Matt 19,24-25). Derfor bærer den lovede Frelseren, Messias, navnet «Under» ifølge Jesajas profeti i Jes 9,6.

Hebreerbrevet kaller bilder fra det jordiske for skyggebilder av den sanne virkeligheten. Slik er for eksempel øverstepresten i den gamle pakten og hans offertjeneste et skyggebilde av Messias som ved sitt forsoningsoffer av seg selv åpnet veien for oss syndere til Guds evige rike. «Jesu Kristi kropp ble båret framd som offer én gang for alle. Alle prester står daglig og gjør tjeneste og bærer gang på gang fram de samme ofrene, som aldri kan ta bort synder. Men Jesus har for alltid båret fram et eneste offer for synder» (Hebr 10,10-12). «Gud beviser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere» (Rom 5,8). «Forhenget i tempelet revnet i to, fra øverst til nederst» (Mark 15,38). Forhenget symboliserte at veien til Gud, den aller helligste, var stengt på grunn av våre synder. Nå var veien blitt åpnet for alle syndere ved Kristi fullførte stedfortredende godtgjørelse.

Hva Kristus stedfortredende har gjort for alle syndere, er Bibelens glade budskap som har makt til å omvende mennesker fra å avvise Kristus til å fortrøste seg til ham. «For Kristus gikk ikke inn i en helligdom som er gjort av menneskehånd og bare er et bilde av den sanne helligdommen. Han gikk inn i selve himmelen, og nå trer han fram for Guds ansikt for vår skyld» (Hebr 9,24). «Loven (Toráh) inneholder bare en skygge av alt det gode som skulle komme, ikke det sanne bildet av tingene» (Hebr 10,1).

De jøder som bare aksepterer et jordisk gudsrike og dermed avviser at den lovede nye pakten har kommet i og med Jesus, at han er kongen i Guds sanne, himmelske rike, om dem skriver Paulus: «Også i dag ligger sløret over deres hjerter hver gang det blir lest fra Moseloven. Men når de vender om til Herren, blir sløret tatt bort» (2 Kor 3,15-16).

Alle reglene i Toráh (loven) om det som var rent og urent, om hva som kunne spises og ikke spises, hvilke høytider som skulle feires og hvordan de skulle feires, alt dette er bare en skygge som nå ikke lenger har noen funksjon fordi virkeligheten bak skyggebildene har kommet, Messias og hans sanne Sion. «La ingen dømme dere når det gjelder mat og drikke, høytider, nymånedag eller sabbat. Dette er bare skyggen av det som skulle komme, men selve virkeligheten er Kristus» (Kol 2,16-17 – egen overs.). Til de troende, Guds sanne folk, skriver Hebreerbrevets forfatter: «La oss [ha] … blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus» (Hebr 12,1-2). «Dere er kommet til fjellet Sion, til den levende Guds by, det himmelske Jerusalem, til ti tusener av engler, til en høytidsfeiring, til forsamlingen av de førstefødte som er oppskrevet i himmelen» (12,22-23). Om denne høytidsfeiring, det sanne Sion, profeterer Jesaja med sitt billedspråk: «På dette fjellet skal Herren over hærskarene gjøre i stand for alle folk et festmåltid med fete retter, et festmåltid med gammel vin, med fete, margfulle retter og gammel, klaret vin. På dette fjellet skal han sluke sløret som tilslører alle folk, dekket som tildekker alle folkeslag. Han skal sluke døden for evig. Herren Gud skal tørke tårene fra hvert ansikt. Han skal ta bort sitt folks vanære fra hele jorden. For Herren har talt» (Jes 25,6-8).

Bibelen inneholder mange skyggebilder av og varsler om den sanne frelsen
Blant Bibelens mange varsler om og skyggebilder av Messias, hans frelsesgjerning og Guds sanne rike, som før den ytterste dagen ikke kan ses med øynene, kan nevnes Melkisedek, Salems (= fredens) konge (1 Mos 14,18-20, se Sal 110,4 og Hebr 5,5-6.10), kong David (se bl.a. Esek 34,23-24; 37,25) og Davids sønn Salomo (2 Sam 7,11b-16.19; Matt 21,9.15). Blant Guds frelsesgjerninger i Israels historie har redningen ut av Egypt og løftet om befrielse fra det babylonske fangenskapet en sentral rolle som skyggebilder av den sanne frelsen.

Redningen fra trelldommen i Egypt viser at frelsen helt og holdent er Herrens fortjeneste og en Guds undergjerning. Den viser også hvilken evne synden har til å forblinde. Selv om Gud så tydelig viste sin store makt og ufortjente kjærlighet, mistet Israels barn snart Guds godhet av syne da de ble forfulgt og utsatt for forskjellige prøvelser: «Fantes det ikke graver nok i Egypt siden du har ført oss ut i ørkenen for å dø? … Det hadde vært bedre for oss å tjene egypterne enn å dø her i ørkenen» (2 Mos 14,11-12 – egen overs.).

Gud kunne nå ha straffet dem umiddelbart på grunn av deres vantro og frafall. Men Herren er «en barmhjertig og nådig Gud, sen til vrede og rik på miskunn og sannhet» (2 Mos 34,6). Han viser sin store kjærlighet ved å redde dem fra forfølgerne og kløyve havet slik at de kunne gå «tørrskodd tvers igjennom havet. Vannet sto som en mur til høyre og venstre for dem» (2 Mos 14,22). Likevel fortsetter de å klage under den fortsatte vandringen. Etter en og en halv måned når de fram til Guds berg Horeb i Midjans land, det som Gud hadde lovet Moses gjennom sin Sønn («Herrens Utsendte»): «Jeg vil være med deg! Dette skal du ha til tegn på at det er jeg som har sendt deg: Når du har ført folket ut av Egypt, skal dere holde gudstjeneste på dette fjellet» (2 Mos 3,12 – egen overs.).

Men hva skjer? I stedet for å holde takksigelsesgudstjeneste til Herren, lager de seg en avgud og sier om den: «Dette er guden din, Israel, som førte deg opp fra Egypt!» Moses’ bror Aron bygde et alter foran avguden, og de ofret brennoffer og fellesskapsoffer på det (2 Mos 32,3-6). Hvilket grovt frafall fra den ene sanne Gud! Slik vitner Bibelen gang på gang om at de fleste vender Gud ryggen og forkaster hans godhet og nåde.

Kanaans land, et skyggebilde av Guds sanne rike
Gud hadde lovet Abraham og hans etterkommere via Isak og Jakob (Israel) å få Kanaans land i gave. Det løftet står han fast ved selv om Israels barn til stadighet svikter ham. Han holder sitt løfte om å føre sitt opprørske folk til Kanaans land. Herrens Utsendte hadde sagt til Moses da han åpenbarte seg i den brennende busken: «Jeg har sett mitt folks nød i Egypt … Jeg har steget ned for å fri dem ut av hendene på egypterne og føre dem opp fra dette landet og inn i et godt og vidstrakt land, et land som flyter av melk og honning» (2 Mos 3,7-8). Løftets land er en ufortjent gave og som sådant et skyggebilde av Guds sanne rike.

Men da Israels barn mer enn ett år etter utgangen fra Egypt og etter mye klaging nådde fram til det lovede landet, tvilte de fleste på at Gud hadde makt til å gi dem dette landet. Tolv speidere skulle utforske landet og kunne rapportere til Moses: «Vi kom inn i det landet du sendte oss til. Det flyter virkelig med melk og honning, og dette er frukten som vokser der» (4 Mos 13,27). Men alle bortsett fra to, Josva og Kaleb, tvilte på at Gud virkelig kunne gi dem dette landet, for «folket som bor i landet, er sterkt, og byene er befestet og svært store». «Vi kan ikke gå til angrep på dette folket, for de er sterkere enn vi», og «de satte ut rykter blant israelittene om landet». «Da brøt menigheten ut i høye rop», og de sa til Moses og Aron: «Bare vi hadde fått dø i Egypt eller her i ørkenen. Bare vi hadde fått dø!» (4 Mos 13,29-14,2).

Det lovede landet er en gave som bare kan tas imot i tro. Vantroen utestenger. Herren sa til Moses og Aron: «Hvor lenge skal denne onde menigheten klage til meg? Jeg har hørt hvordan israelittene klager over meg. Si til dem: Så sant jeg lever, sier Herren: Som dere har ropt meg i øret, slik skal jeg gjøre med dere. I denne ørkenen skal likene deres bli liggende, alle dere som ble mønstret i manntallet, alle fra tjue år og oppover som har klaget over meg. Ingen av dere skal komme inn i landet som jeg med løftet hånd sverget at dere skulle få bo i – ingen uten Kaleb, Jefunnes sønn, og Josva, Nuns sønn. Men småbarna deres, som dere mente ville bli fiendens bytte, dem skal jeg føre inn. De skal lære å kjenne landet som dere vraket. Men likene av dere skal bli liggende her i ørkenen. Og barna deres skal være gjetere i ørkenen i førti år. De skal lide for deres utroskap til den siste av dere ender som lik i ørkenen» (4 Mos 14,27-33).

Etter de førti årene i ørkenen fikk Moses’ etterkommer Josva lede den nye generasjonen inn i Kanaans land. Men likesom det egentlig ikke var Moses som ledet folket ut av Egypt, men «Herrens Utsendte», Guds evige Sønn, måtte også Josva bli minnet om hvem deres virkelige hærfører var: «En gang Josva var ved Jeriko, så han opp og fikk øye på en mann som sto framfor ham med løftet sverd i hånden. Josva gikk bort til ham og sa: ‘Er du med oss eller med fiendene våre?’ Mannen sa: ‘Nei, jeg er føreren for Herrens hær. Nå er jeg kommet.’ Da falt Josva ned med ansiktet mot jorden og sa: ‘Hva har min herre å si til sin tjener?’ Føreren for Herrens hær svarte Josva: ‘Ta skoene av føttene, for stedet du står på, er hellig.’ Det gjorde Josva» (Jos 5,13-15). Hærføreren bekrefter med disse ordene at han er den samme som åpenbarte seg for Moses i den brennende busken.

På grunn av vantroen står den lovede arvedelen i fare for å gå tapt
Etter at folket hadde inntatt Kanaans land på Josvas tid, ikke ved egen kraft, men bare ved Guds undergjerninger, falt folket fra Herren etter Josvas død under dommertiden. «Da gjorde israelittene det som var ondt i Herrens øyne. De dyrket Baal-gudene og forlot Herren, sine fedres Gud, som hadde ført dem ut av Egypt. De fulgte andre guder, guder fra folkene som bodde omkring, og tilba dem» (Dom 2,11-12). Guds vrede er stor mot synden og medfører Guds dom. Men Gud er også stor i nåde og vil ingen synders død. I sin kjærlighet grep han inn gang på gang og frelste dem fra deres fienders hånd. I sin barmhjertighet appellerte han til dem: Vend om, så ikke min vrede rammer dere, likesom den rammet både Sodoma og Gomorra, Adma og Sebojim med total undergang (se 1 Mos 19,23-29).

Under kongetiden sto det like dårlig til med folkets troskap. På 700-tallet f.Kr. ble hele landet truet av ødeleggelse av Guds vredesverktøy assyrerne på grunn av folkets frafall fra Herren. «Hadde ikke Herren over hærskarene latt noen få av oss leve, da var vi som Sodoma, da lignet vi Gomorra,» skriver Jesaja (Jes 1,9). Gjennom profeten Hosea, som virket blant de nordlige ti stammene (Nordriket), sier Herren: «Folket mitt henger fast ved sitt frafall fra meg. De roper sammen til ham som er i det høye, men han reiser dem ikke opp. Hvordan kan jeg oppgi deg, Efraim, overgi deg, Israel? Hvordan kan jeg oppgi deg som Adma, gjøre med deg som med Sebojim? Hjertet vender seg i meg, all min medlidenhet våkner. Jeg vil ikke følge min brennende vrede» (Hos 11,7-9).

Til slutt må likevel dommen komme, og den rammet først de ti stammenes rike, Nordriket. I 722 f.Kr. falt hovedstaden Samaria, og hele landet ble erobret og lagt under det assyriske riket. «De forlot alle de budene som Herren deres Gud hadde gitt dem. De laget seg to støpte kalver og reiste en Asjera-stolpe. De bøyde seg og tilba hele himmelens hær og dyrket Baal. De lot sønnene og døtrene sine gå gjennom ilden, tok varsler og drev med spådomskunster. De solgte seg selv til å gjøre det som var ondt i Herrens øyne, og dermed gjorde de ham rasende. Herren ble rasende på israelittene og viste dem bort fra sitt ansikt. Bare Judas stamme ble igjen» (2 Kong 17,16-18).

«Men heller ikke Juda holdt de bud som Herren deres Gud hadde gitt. De fulgte de skikker som israelittene hadde innført» (2 Kong 17,19). I 701 f.Kr. ble Juda og Jerusalem beleiret av assyrerne og hadde fått samme skjebne som Samaria om ikke Herren hadde gjort noe som menneskelig sett var umulig. Natten før den store assyriske armeen skulle innta og legge Jerusalem i ruiner «gikk Herrens Engel ut og slo i hjel et hundre og åttifem tusen mann i assyrernes leir. Da folk sto opp om morgenen, fikk de se alle de døde kroppene som lå der. Da brøt assyrerkongen Sanherib opp og dro hjem igjen» (Jes 37,36-37). Nøyaktig det som Herren hadde forutsagt om Sanherib, skjedde: «I denne byen skal han ikke komme inn, sier Herren. Jeg vil verne denne byen og berge den for min egen skyld og for min tjener Davids skyld» (Jes 37,34-35).

Gud venter i det lengste med dommen over det frafalne Jerusalem. Men til slutt blir den uunngåelig. Selv om Gud så tydelig har vist sin kjærlighet og overnaturlige makt da han reddet byen fra assyrernes ødeleggelse, fortsatte de fleste å nekte å følge Guds ord. Herren tvinges derfor til å konstatere gjennom sin profet Jeremia: «Jeg advarte fedrene deres den dagen jeg førte dem ut av Egypt, og til denne dag har jeg advart dem sent og tidlig: ‘Hør på meg!’ Men de ville ikke høre, vendte ikke øret til. Alle fulgte sitt onde og egenrådige hjerte. Da lot jeg alle ordene i denne pakten komme over dem, den pakten jeg hadde befalt at de skulle holde, men som de ikke holdt. … De … nektet å adlyde mine ord. De fulgte andre guder og tjente dem. Israels og Judas hus har brutt den pakten jeg sluttet med fedrene deres. Derfor sier Herren: Se, jeg fører over dem en ulykke som de ikke kan slippe unna» (Jer 11,7-11).

I år 605 f.Kr. sa Jeremia til jødene: «I tjuetre år har Herrens ord kommet til meg. Sent og tidlig har jeg talt til dere, men dere ville ikke høre. Sent og tidlig sendte Herren alle sine tjenere profetene til dere, men dere ville ikke høre. … De sa: Vend om, hver fra sin onde vei og sine onde gjerninger, så skal dere til alle tider få bo på den jorden som Herren ga dere og fedrene deres. … Men dere ville ikke høre på meg, sier Herren. Dere gjorde meg rasende med det deres egne hender har laget, til skade for dere selv. … Hele dette landet skal bli til ruin og ørken, og disse folkeslagene skal gjøre slavearbeid for kongen av Babel i sytti år» (Jer 25,3-11). Slik ble det. I år 605 f.Kr. kom Juda under den babylonske kongens kontroll. Mange ble deportert til Babylon, og Jerusalem med dets tempel ble lagt i ruiner i år 587 f.Kr.

En rest skal vende om
Det er en alvorlig sak å forkaste Guds nåde om igjen og om igjen. Det kan føre til en ugjenkallelig forherdelse, og slik ble det. Allerede på 700-tallet hadde Jesaja forkynt forherdelsesdommen over flertallet. «For selv om folket ditt, Israel, var som havets sand, skal bare en rest vende om. Utslettelsen er fastsatt» (Jes 10,22). Siden denne resten ennå ikke har kommet inn i Guds sanne rike, må Guds frelsestilbud fortsatt forkynnes for både hedninger og jøder fram til den ytterste dagen, understreker Paulus: «Så ser du at Gud er både god og streng – streng mot dem som er falt, men god mot deg dersom du holder fast på hans godhet. Ellers blir også du hugget av» (Rom 11,22).

På Elias tid (800-tallet f.Kr.) når Elia klager: «Israelittene har forlatt din pakt, dine altere har de revet ned, og dine profeter har de drept med sverd. Jeg er den eneste som er igjen», svarer Gud ham: «Jeg vil la sju tusen bli igjen i Israel, alle som ikke har bøyd kne for Baal» (1 Kong 19,10ff; Rom 11,2-4). Paulus tillegger: «På samme måte er det også i vår tid blitt en rest igjen som Gud i sin nåde har utvalgt» (Rom 11,5), dvs. nå når den utlovede Messias har kommet og fullbyrdet den frelsen som var lovet.

Befrielsen fra det babylonske fangenskapet
Allerede på 700-tallet hadde Jesaja profetert om Kyros som et varsel om Messias’ frelse fra syndens babylonske fangenskap. «Jeg sier om Kyros: ‘Min hyrde, som skal gjennomføre alt det jeg vil, si om Jerusalem: Hun skal bygges! og om tempelet: Det skal grunnlegges!’» (Jes 44,28). «For min tjener Jakobs skyld, for Israel, min utvalgte, kaller jeg deg ved navn. Jeg gir deg hedersnavn enda du ikke kjenner meg … Jeg laget jorden og skapte mennesker på den. Med egne hender spente jeg ut himmelen, og hele dens hær beordret jeg. Jeg har vakt opp en mann i rettferd, og alle hans veier jevner jeg ut. Han skal bygge min by og sende mitt folk hjem fra eksil» (Jes 45,4.12-13).

I år 609 f.Kr. hadde de babylonske kaldeerne beseiret assyrerne og overtatt styringen av Juda. Sytti år senere (539 f.Kr.) går Jesajas profeti i oppfyllelse når Kyros i det medisk-persiske riket inntar Babylon og styrter det babylonske riket. Det hadde også Jeremia forutsagt: «Når sytti år er gått, vil jeg straffe kongen av Babel» (Jer 25,12). «Når sytti år er gått for Babel, skal jeg se til dere. Da skal jeg oppfylle mitt gode løfte for dere og føre dere tilbake til dette stedet» (Jer 29,10). Det Jesaja og Jeremia hadde forutsagt om Kyros, går i oppfyllelse: «I det første året Kyros var konge i Persia, vakte Herren en tanke i ham for at det ordet som Herren hadde talt gjennom Jeremia, skulle bli oppfylt. Perserkongen Kyros sendte da ut en kunngjøring i hele sitt rike, både muntlig og skriftlig. Så sier Kyros, kongen av Persia: Herren, himmelens Gud, har gitt meg alle kongeriker på jorden, og han har pålagt meg å bygge et hus for ham i Jerusalem i Juda. Hvem av dere hører til hans folk? Gud være med dere, hver og en! Dere kan dra opp til Jerusalem i Juda og bygge et hus for Herren, Israels Gud. Han er det som er Gud i Jerusalem» (Esra 1,1-3).

Daniels undring om Jeremias frelsesløfte
I Dareios’, dvs. Kyros’ (se Dan 6,29¹) første regjeringsår «la jeg, Daniel, merke til i bøkene hvor mange år Jerusalem skulle ligge i ruiner ifølge Herrens ord til profeten Jeremia. Det var sytti år. Jeg vendte meg til Herren Gud for å søke ham med bønn og rop om nåde» (Dan 9,2-3). Daniel tenker på hvor grovt de har syndet mot Gud: «Hos Herren vår Gud er barmhjertighet og tilgivelse; vi har gjort opprør mot ham. Vi hørte ikke på Herren vår Gud og fulgte ikke hans lover, som han ga oss ved sine tjenere profetene. Hele Israel brøt din lov, vendte seg bort og hørte ikke på deg Derfor har denne forbannelseseden som er beskrevet i loven til Guds tjener Moses, kommet over oss. For vi har syndet mot ham. Han har satt i verk det ordet han talte mot oss … Etter det som er skrevet i Moseloven, kom all denne ulykken over oss … Hør, Herre! Tilgi, Herre!» (Dan 9,9-13.19).

Daniel får umiddelbart svar på sin bønn: «Mens jeg ennå ba min bønn, fløy Gabriel, … helt fram til meg. … Han ville lære meg og sa: ‘Daniel, nå er jeg kommet for å gi deg innsikt. Da du begynte å be, gikk det ut et ord, og jeg er kommet for å fortelle det til deg, for du er høyt elsket. Legg merke til ordet, så du forstår synet’» (Dan 9,21-23). Så følger i versene 24-27 en apokalypse, en avsløring av den sanne frelsen som den jordiske befrielsen ved Kyros er et varsel om.

Kyros’ frelsesgjerning ved å la jødene vende tilbake fra det babylonske fangenskapet, var et varsel, et skyggebilde på Messias’ store frelsesgjerning. I tilknytning til Jeremias frelsesløfte om en befrielse når sytti år har gått, taler Gabriel om «sytti sjuere»². Den sanne åndelige virkeligheten bak de jordiske skyggebildene avsløres ved hjelp av tallet sju som i apokalyptikken er et symbolsk tall for nåden og «sytti sjuere» er dermed et uttrykk for den overstrømmende nåden.

Tallet 7 som består av tallet 3 (Guds tall) + tallet 4 (tallet for verden) handler altså om Guds nåde og kjærlighet til verden. Jfr. ordene i Joh 3,16: «For så høyt har Gud (3) elsket verden (4) at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.» I Johannes’ Åpenbaring, som ordrett heter «En apokálypsis fra Jesus Kristus» (Åp 1,1) fins det mange symbolske tall. I tillegg til tallet 7 er det bl.a. tallene 10, 12, 1000 (10 x 10 x 10) og 144.000 (12 x 12 x 10 x 10 x 10).

Den frelsesgjerning som den gamle paktens varsler og skyggebilder peker fram imot, er frelsen ved Messias, den nye pakten, der Jesu blod er «paktens blod, som blir utøst for mange til syndenes tilgivelse» (Matt 26,28). Den gamle pakten har tjent ferdig når den nye pakten, som Jeremia profeterer om (Jer 31,31ff), har kommet med oppfyllelsen. «Når Gud taler om en ny pakt, har han dermed sagt at den første er foreldet» (Hebr 8,13).

Betydningen av Guds svar til Daniel (9,24-27)
Gabriel forklarer hva den sanne frelsen innebærer. Tilbakekomsten fra det babylonske fangenskapet er bare et varsel om Messias frelsesgjerning.

Vers 24: «Sytti sjuere er bestemt for ditt folk og din hellige by.» Disse «sjuerne» vil peke fram imot Messias’ store frelsesgjerning («Guds store nåde og rettferdighetens gave», Rom 5,17). Messias skal etter sekstini sjuere

• gjøre slutt på overtredelser, dvs. ta bort alle overtredelser gjennom sitt forsoningsverk
• forsegle synder, dvs. kaste alle synder i havets dyp slik at ingen kan få tilgang til dem
• sone skyld, dvs. betale hele verdens syndeskyld
• føre fram en evig rettferdighet på vegne av syndere, han som er den eneste rettferdige
• oppfylle syn og profeti, dvs. profetenes forutsigelser blir oppfylt
• Gud Fader skal salve Den aller helligste som med sitt blod åpner veien for alle syndere til Guds sanne rike. «Med sitt eget blod gikk han inn i det aller helligste én gang for alle og vant oss en evig gjenløsning» (Hebr 9,12 – egen overs.).

Hva skal så hende før Messias’ lovede frelsesgjerning blir fullbyrdet i den syttiende sjueren?

Vers 25: «Du skal vite og forstå: Fra ordet gikk ut om at Jerusalem skal gjenreises og bygges opp igjen (dvs. fra Kyros’ edikt om en tilbakevending og gjenoppbygging av Jerusalem og tempelet) og til det kommer en som er salvet (på hebr. Maschíach), en fyrste, skal det gå sju sjuere og sekstito sjuere. Gater og vollgraver skal bygges opp igjen. Men det skal være en tid full av trengsler» (egen overs.). Man kan spørre seg: Hvorfor er de sekstini sjuerne oppdelt i «sju sjuere og sekstito sjuere»? Det vet vi ikke. Men kanskje de sju sjuerne henviser til Guds nådegjerninger under de første hundre årene etter tilbakekomsten fra Babylon da vantro blant mange av de hjemvendte og forfølgelse fra utenforstående vanskeliggjorde gjenoppbyggingen av tempelet og byen. Dette kan vi lese om i den gamle paktens siste bøker: Haggai, Sakarja, Esra, Nehemja og Malaki. Etter profeten Malakis tid på 400-tallet f.Kr. fulgte en periode med profetisk stillhet fram til døperen Johannes, den forutsagte «røsten i ødemarken» (Jes 40,3), veirydderen for «Messias Herren», kom.

Visse skyggebilder om Messias, f.eks. at Messias skal arve Davids trone (Luk 1,32) og knuse hedningefolkene med jernstav (Sal 2,9), hadde feilaktig blitt tolket av mange jøder som at Messias skulle være en mektig konge i et jordisk gudsrike. Derfor er Gabriels klargjøring i vers 26a viktig: «Etter de sekstito sjuerne skal Mashíach ryddes av veien og bli borte.» Det hadde jo Jesaja allerede sett tidligere i et syn fra Gud: «Han ble såret for våre lovbrudd» (53,5), han var «lik et lam som føres bort for å slaktes» (53,7), «han ble utryddet av de levendes land» (53,8), «han tømte ut sitt liv til døden» (53,12). Mange ville ikke ta til seg denne beskrivelsen av Messias. De ventet i stedet på en mektig jordisk Messias som skulle opprette et jordisk, synlig gudsrike.

Hvordan skal det da gå med den jordiske byen og dens tempel, skyggebildene av Guds rike og Messias? Skal ikke Jerusalem og tempelet bygges opp til en evig herlighet for Guds folk? Vers 26b gir klar beskjed: «Byen og helligdommen skal legges øde av hæren til en fyrste som kommer.» Dette gikk i oppfyllelse i år 70 e.Kr. da Jerusalem og tempelet ble ødelagt av den romerske hæren under general Titus. De jordiske skyggebildene får sin ende når virkeligheten bak skyggebildene kommer. Jesus sa om Jerusalems jordiske tempel: «Riv ned dette tempelet, og jeg skal reise det opp på tre dager … Men det tempelet han talte om, var hans egen kropp» (Joh 2,19.21). Disse ordene av Jesus vekte stor forargelse. For det høye Rådet ble Jesus anklaget med følgende ord: «Vi har hørt ham si: ‘Jeg skal rive ned dette tempelet som er gjort med hender, og på tre dager bygge et annet som ikke er gjort med hender’» (Mark 14,58).

Men skal det ikke bli et jordisk fredsrike? Gabriel gir klar beskjed i vers 26c: «Enden kommer som en oversvømmelse. Inntil enden er det krig. Ødeleggelsen er fast besluttet» (egen overs.). Det blir derfor ikke noe jordisk fredsrike, og denne skapningen skal bli ødelagt. «Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri forgå» (Mark 13,31). «Herrens dag skal komme som en tyv. Da skal himmelen forgå med et rungende drønn, elementene skal komme i brann, og jorden og dens verk ikke finnes mer» (2 Pet 3,10 – egen overs.).

Guds rike er et himmelsk, evig fredsrike. Den som tror på Messias, tilhører dette riket, et rike som her i tiden ikke kan ses med øynene. «Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø» (Joh 11,25-26). Johannes fikk i et syn se at disse Jesu ord er sanne: «Jeg så sjelene til dem som var blitt halshugget» for sin tros skyld, og «de levde og hersket sammen med Kristus i tusen år» (Åp 20,4 – egen overs.). Tallet 10 betyr fullstendighet, og 10 x 10 x 10 (= 1000) er den fullstendige, evige freden som Gud har skapt gjennom sin Messias. Jesus sa til sine disipler: «Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir» (Joh 14,27).

Om den gamle pakten med dens skyggebilder får sin oppfyllelse og fullbyrdelse i Messias og hans frelsesgjerning, står da Guds folk uten noen pakt? Nei, Messias stadfester nådepakten med Abraham (1 Mos 15,4-6; Rom 9,6-8) og innstifter en ny pakt i stedet for Sinaipakten. Vers 27a lyder: «I én sjuer skal han stadfeste en pakt med de mange, og midt i sjueren skal han gjøre slutt på slaktoffer og grødeoffer» (egen overs.). Midt i den syttiende nådesjueren skjer oppfyllelsen av Sinaipaktens mange offer ved at Kristus ofrer seg selv, noe som er selve sentrum i Messias’ frelsesgjerning. Hebreerbrevet forklarer dette ytterligere: «Men nå har Kristus fått en langt høyere prestetjeneste, siden han er mellommann for en pakt som er så mye bedre og hviler på bedre løfter» (Hebr 8,6). «Akkurat som reglene om mat og drikke og om alle slags renselser er dette bare ytre forskrifter» (Hebr 9,10). «Kristus er kommet som øversteprest for alt det gode vi nå har … Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen én gang for alle og kjøpte oss fri for evig … Derfor er Kristus mellommann for en ny pakt, … for at de som er kalt, skal få den evige arven som var lovet dem» (Hebr 9,11.12.15).

Det jordiske Jerusalem skal ikke bestå, betoner Gabriel allerede i vers 26: «Ødeleggelsen … er fastsatt.» I vers 27b understreker han at også Guds hedenske vredesverktøy skal rammes av vredesdommen: «På motbydelighetens vinger kommer han som ødelegger, helt til utslettelsen som er fastsatt, strømmer ned over ødeleggeren selv.» Den eneste redningen fra den kommende vredesdommen er Messias, Herren Jesus Kristus. «Når vi nå er blitt rettferdige ved Kristi blod, hvor mye mer skal vi ikke da gjennom ham bli frelst fra vreden!» (Rom 5,9).

Merkelige tolkninger av Dan 9,24-27 som synes å ha påvirket mange
Til slutt noen ord om tolkninger som har sine røtter framfor alt i John Nelson Darby (1800-1882) fra Plymouth-brødrene og C. R. Scofield (1843-1921) med hans utspredte Reference Bible. Ifølge Darbys «Gap Theory» (pauseteori) stoppet «den profetiske klokken» etter den sekstiniende ukens (eller sjuerens) slutt slik at det oppsto en pause på flere tusen år mellom den sekstiniende og syttiende uken. Denne pauseteorien har overhodet ikke noen støtte i Bibelen. Samtidig som Darby utgår fra at de sytti sjuerne betyr 490 bokstavelige år, og dermed ser bort ifra tallenes symbolske betydning, forlenger han denne tiden med flere tusen år før den syttiende sjueren.

Ifølge Darby stanset den profetiske klokken da den kristne menigheten ble grunnlagt. Klokken skal fortsette å stå stille helt til «menighetens tidsalder» blir avsluttet ved en «bortrykkelse» (the rapture). Men ifølge Bibelen skjer det ingen bortrykkelse før Kristi gjenkomst i herlighet på den ytterste dagen, verdenshistoriens siste dag. Det framgår tydelig av 1 Tess 4,13-18.

Ifølge darbyismen (som også kalles dispensasjonalismen) begynner klokken å tikke igjen først etter den påståtte bortrykkelsen av den kristne forsamlingen. Da skal den tikke i sju år (den syttiende sjueren) hvor det skal være stor nød. Hvorfor skal det være nød da? Fordi darbyismen hevder at «han» i Dan 9,27 ikke er Messias, men Antikrist. De ser det som noe negativt at de gammeltestamentlige ofrene blir avskaffet i og med Messias’ offer av seg selv. Men den gamle paktens skyggebilder har fått sin oppfyllelse. De behøves ikke mer.

At «han» i vers 27 ikke skulle være hovedpersonen for den sanne frelsen, men Antikrist, strider mot hele sammenhengen i Daniel 9. Men darbyistene leser inn følgende i vers 27: Antikrist slutter en pakt med jødene i begynnelsen av den sjuårige nødstiden, men stopper ofringene i tempelet etter halve tiden er gått. Da inntrer den virkelig store nøden. Ifølge denne tolkningen må Jerusalems tempel ha blitt gjenoppbygd noen gang før dette, og den gammeltestamentlige offertjenesten ha blitt gjenopptatt. Man regner altså med at de nåværende moskeene på tempelområdet skal rives ned for å gjøre plass til et nytt tempel med blodige offer etter den gamle paktens forskrifter.

Men Jerusalems tempel skal ikke bygges opp igjen. Det har allerede blitt bygd opp, det sanne tempelet. Det oppsto på den tredje dagen nøyaktig som Jesus hadde sagt: «Jeg skal reise det opp igjen på tre dager» (Joh 2,19). Da Jesus hang på korset, ble han hånet for disse ordene: «Du som river ned tempelet og bygger det opp igjen på tre dager! Hvis du er Guds Sønn, så frels deg selv og stig ned av korset!» (Matt 27,40). I det sanne Jerusalem fins det ikke noe jordisk tempel, bekrefter Jesus for Johannes i «Jesu Kristi apokálypsis» når han trekker dekket bort: «Noe tempel så jeg ikke i byen, for Herren Gud, Den allmektige, og Lammet er dens tempel» (Åp 21,22). Peter skriver: «Kom til ham, den levende steinen, som ble vraket av mennesker, men er utvalgt og dyrebar for Gud, og bli selv levende steiner som bygges opp til et åndelig hus! Bli et hellig presteskap og bær fram åndelige offer …» (1 Pet 2,4-5). Paulus skriver: «Vi er jo den levende Guds tempel» (2 Kor 6,16).

Darbyismens tolkning av den syttiende uken sies å være helt avgjørende for en rett forståelse av Bibelens profetier. Henry A. Ironside (1876-1951), en av de ledende darbyister, skriver: «Vi har her ryggraden for hele det profetiske systemet i Bibelen.» Etter den sjuårige nødstiden skal deretter et jordisk tusenårig fredsrike få sin begynnelse. Men, som vi har sett, handler ikke Åp 20,4 om noe jordisk tusenårsrike, og Gabriel har klargjort for Daniel at «inntil enden er det krig. Ødeleggelsen er fast besluttet» (Dan 9,26 – egen overs.).

Ifølge Bibelen kan de kristne regne med lidelser, nød og forfølgelser, ikke bare i sju år, men under hele deres tid her på jorden. Paulus og Barnabas sa til de kristne: «Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler» (Apg 14,22). Jesus sa til sine disipler: «Salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis» (Matt 5,11).

Darbyistene ser ikke at Åpenbaringsboken er oppbygd etter sjutallet og ikke framskrider kronologisk. De sju hovedavsnittene gjenopptar ett og samme hendelsesforløp. Darbyistene leser hele Åpenbaringsboken kronologisk. De mener at kap 1-3 handler om menighetens tidsalder. Deretter kommer bortrykkelsen som de påstår antydes i 4,1: «Stig opp hit!» Deretter sies kap 6-19 å handle om en sjuårig nødstid, og kap 20 handler om et jordisk tusenårig fredsrike som følger etter nødstiden. Den ytterste dagen kan dermed ikke komme når som helst «som en tyv om natten», men tidligst om 1007 år. Men Jesus sier: «Vær på vakt, hold dere våkne! For dere vet ikke når tiden er inne» (Mark 13,33).

Det er ubegripelig hvordan man kan unngå å se at Guds sanne rike ikke er av denne verden og bl.a. lukke øynene for Hebreerbrevets tydelige undervisning om den nytestamentlige oppfyllelsen av skyggebildene i Det gamle testamentet.

(Fra Tidskriften Biblicum, 4/2024)