Av Tor Jakob Welde

En virkelig perle finner vi mot slutten av Ordspråksboken: ”Ord av Agur, sønn av Jake. Til lærdom.” Hvem var Agur? Tidligere i boken er det mest kong Salomo som taler. Her møter vi plutselig en forfatter som ikke er nevnt noe annet sted i Bibelen. Men egentlig er ikke dette så spesielt; også profetene Habakkuk, Haggai og Obadja er personer vi vet svært lite om. Agur tilhørte kanskje samme ”yrkesgruppe” som noen vise menn vi hører om i 1 Kong 4,30f: ”Salomos visdom overgikk all visdom i Østen og Egypt. Han var visere enn … Etan av Esrah-ætten og Mahols sønner Heman, Kalkol og Darda.”

Agur og Jake er navn som fins i arabiske slektsregistre, men ikke i jødiske. En teori er at Agur var ismaelitt, en etterkommer av Ismael, og at han hadde konvertert til Israels tro på den levende Gud, likesom andre utlendinger vi kan lese om (Jos 6,25; Rut 1,16; Jes 14,1; 56,3).

Flere steder minner Agurs visdomsord mye om vers fra Mosebøkene, Job og Salmene. Den samme Hellige Ånd som inspirerte disse, står bak denne mannens budskap.

«Til lærdom» (v 1), på hebraisk massa, er et ord som en rekke steder i GT brukes om et inspirert profetbudskap. I Jes 13,1 er ordet oversatt med ”budskap”: ”Et budskap (massa) om Babel som Jesaja, sønn av Amos, fikk se.”

Fortsettelsen av Agurs innledende vers er litt utfordrende for bibeloversettere. Norsk Bibel 88/07, Svenska Folkbibeln 2015 og andre versjoner har: «Slik talte mannen til Itiel, til Itiel og Ukkal.» Itiel og Ukkal kan være personnavn. Kanskje var dette to av Agurs elever i visdomslære? (En ved navn Itiel er for øvrig nevnt i Nehemja 11,7). Men de to hebraiske ordene eller navnene i teksten kan også tolkes og oversettes ut fra den betydning som ligger i ordene, slik det gjøres i f.eks den amerikanske EHV og norske Bibel 2011: ”Slik lyder mannens ord: Gud, jeg er trett, Gud, jeg er trett, jeg greier ikke mer”.

Agur fortsetter så på bemerkelsesverdig vis:

2 Jeg er dummere enn andre menn,
jeg har ikke forstand som et menneske.
3 Jeg har ikke lært visdom
så jeg kunne få del i de helliges kunnskap. 

4 Hvem steg opp til himmelen
og steg ned igjen?
Hvem samlet vinden i sin hule hånd?
Hvem lukket vannet inne i kappen sin?
Hvem fastsatte alle jordens grenser?
Hva heter han, og hva heter sønnen hans?
Vet du det?

5 Hvert ord fra Gud er renset.
Han er et skjold for dem
som tar sin tilflukt til ham.
6 Legg ikke noe til hans ord,
ellers går han i rette med deg
og du blir stående som løgner. 

7 To ting ber jeg deg om,
nekt meg dem ikke så lenge jeg lever:
8 Hold falskhet og løgn langt borte fra meg!
Gjør meg verken fattig eller rik,
men la meg få den maten jeg trenger.
9 Ellers kunne jeg bli så mett
at jeg fornektet deg og sa:
«Hvem er Herren?»
eller bli så fattig at jeg stjal
og krenket min Guds navn.

Det høres umiddelbart ganske merkelig ut når Agur begynner med å si: ”Jeg er dummere enn andre menn, jeg har ikke forstand som et menneske. Jeg har ikke lært visdom så jeg kunne få del i de helliges kunnskap.” Hva mener han? Er ikke dette Ordspråksboken, som tilhører Bibelens visdomslitteratur? Er ikke Agur en vismann? Jo, men en svært ydmyk sådan.

Mange andre virker som om de vet nesten alt, eller tror at de gjør det. Men det har gått opp for Agur hvor begrenset han er, hvor lite han med sin fornuft er i stand til å fatte av Gud og hans veldige visdom og skaperverk. Gud er så stor, og han selv er så bitteliten. Som himmelen er høyt over jorden, slik er mine veier høyt over deres veier og mine tanker høyt over deres tanker (Jes 55,9), sier Herren. Agur innser at han er helt udugelig når det gjelder å skaffe seg sann visdom. Kanskje han fra ungdommen av, i sitt hjemland, hadde prøvd på dette. Men alt strevet hadde vært forgjeves.

For uten Gud og opplysning fra Sannhetens Ånd famler vi alle i blinde og forstår svært lite. De helliges (alternativ oversettelse: Den Helliges) kunnskap og visdom kan vi ikke gripe på egen hånd (v 3). Agur tenker helt motsatt av europeiske filosofer fra ”opplysningstiden” på 16- og 1700-tallet, som mente at ”den rene menneskelige fornuft” (pure Reason) var i stand til å finne sannheten om alt. Agur forstår at Gud må åpenbare sannheten og visdommen for oss, i sitt Ord. I hans lys ser vi lys (Sal 36,10). Som også Salomo skrev i Ordsp 2,6: ”For det er Herren som gir visdom; kunnskap og forstand går ut fra hans munn.” Denne erkjennelsen står sentralt i den bibelske visdomslitteraturen. ”Stol på Herren av hele ditt hjerte, støtt deg ikke til din egen innsikt! … Vær ikke vis i egne øyne, frykt Herren og vend deg bort fra det onde!” (Ordsp 3,5.7).

Apostelen Paulus er inne på det samme i 1 Kor 2,14: ”Slik menneskene er i seg selv, tar de ikke imot det som hører Guds Ånd til. Det er dårskap for dem, og de kan ikke fatte det….” Agur hadde vært der. ”Ve dem som er vise i egne øyne og kloke i egne tanker!” skriver Jesaja (Jes 5,21).

Men Agur er ikke lenger der. Han har erkjent hvor hjelpeløs han er og har kapitulert når det gjelder å tenke seg fram til sann visdom. Nå er han svært ydmyk og realistisk med hensyn til sin egen kapasitet. Noe har hendt. Den levende Gud, Israels Gud, har selv i sitt hellige ord åpenbart sin visdom og sannhet for Agur, som vi ser bare et par vers lenger nede. Og i sentrum for denne Guds åpenbaring i Skriften står Messias, Sønnen. Han er med også her i Agurs budskap videre:

Hvem steg opp til himmelen
og steg ned igjen?
Hvem samlet vinden i sin hule hånd?
Hvem lukket vannet inne i kappen sin?
Hvem fastsatte alle jordens grenser?
Hva heter han, og hva heter sønnen hans?
Vet du det?

Gud og hans sønn
Agurs gjentatte ”hvem”- spørsmål minner mye om Jobs bok (f.eks Job 38,5ff). Svaret på spørsmålene er: Dette kan jo ingen andre enn Gud! Hans veldige makt og skaperverk er for Agur noe overveldende, mystisk og ærefryktinngytende. som det var for Job, og også for David i den åttende salmen: ”Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingre, månen og stjernene som du har satt der, hva er da et menneske – at du husker på det, et menneskebarn – at du tar deg av det?” (Sal 8,4-5), en profeti om Messias, Menneskesønnen (jf. Hebr 2,6-9). Agur får være med å vitne om den samme.

Hvem steg opp til himmelen og steg ned igjen? er altså et av spørsmålene. Vi kan da tenke på hva Jesus sa til Nikodemus: ”Ingen annen er steget opp til himmelen enn han som er steget ned fra himmelen: Menneskesønnen, som er i himmelen” (Joh 3,13). Hva heter han? spør Agur, hva heter han som samlet vinden i sin hule hånd? Moses hadde fått vite det den gangen ”HERRENS Utsendte” åpenbarte seg i den brennende busken, at Guds navn er Jeg Er (2 Mos 3,14-15). Jesus sa om seg selv: ”Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Jeg Er, før Abraham var” (Joh 8,58), noe som var sjokkerende for tilhørerne hans. «Hans opphav er fra gammel tid, fra eldgamle dager» (Mika 5,2). «Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til» (Joh 1,3). Vi husker også hvordan Jesu disipler ble grepet av stor frykt og sa til hverandre: «Hvem er han? Både vind og sjø adlyder ham!» (Mark 4,41).

Hva heter han, og hva heter sønnen hans? Vet du det? fortsetter Agur. De tre siste ordene kan også oversettes ”Du vet jo!” (SFB15) eller som i Evangelical Heritage Version (EHV): ”Tell me if you know!”

Innenfor jødedommen vil man besvare spørsmålet «Hva heter Guds sønn?» med Israel, fordi det jo står: «Så sier Herren: Israel er min førstefødte sønn» (2 Mos 4,22). Rashi, en kjent rabbiner fra middelalderens Frankrike, tenkte på Moses, at det var han som steg opp til himmelen, og på Moses’ rolle da vannet og bølgene «tårnet seg opp og sto som en voll» (2 Mos 15,8) da Israel gikk rett gjennom Rødehavet. Men, det var jo ikke egentlig Moses selv som hadde makten til å få dette til å skje. Den som har makt over vinden og vannet og som fastsetter jordens grenser, er Herren, Skaperen. Moses og Israels folk var ikke til stede da Gud skapte verden, men det var derimot den evige Sønnen (Jf. Ordsp 8,27ff). «Gud laget hvelvingen og skilte vannet som er under hvelvingen, fra vannet som er over hvelvingen … Gud sa: «Vannet under himmelen skal samle seg på ett sted! Det tørre landet skal komme til syne»» (1 Mos 1,7ff).

Guds sønn Israel skulle være et forbilde som pekte fram imot Guds sanne Sønn, Jesus Kristus. Det samme skulle Moses være. I Det nye testamente ser vi at Jesus som nyfødt ble truet av en grusom tyrann, slik også Moses ble som spedbarn. Og Gud sa: «Fra Egypt kalte jeg min sønn» (Matt 2,15; Hos 11,1). Guds folk Israel var ikke lydige mot Herren, men Jesus var fullkomment lydig som alles stedfortreder. Og han er den store profeten, som frigjør oss fra det åndelige Egypt og gjennom sin undervisning og sin Ånd leder oss inn i hele sannheten (Joh 16,13). Moses sa til Israel i sin avskjedstale: «En profet som meg vil Herren din Gud la stå fram hos deg, en av dine landsmenn. Ham skal dere høre på» (5 Mos 18,15).

Han er «Guds visdom» (1 Kor 1,24). Sann visdom fås gjennom kunnskap om Sønnen, Frelseren. Alle visdommens og kunnskapens skatter fins i ham (Kol 2,3). Hva heter han? Allerede i den gamle pakts tid ble det åpenbart at hans navn er Under, Rådgiver, Mektig Gud, Evig Far, Fredsfyrste – og Immanuel som betyr «Gud med oss» (Jes 7,14; 9,6). Jomfru Maria fikk senere beskjed: Barnet som blir født [skal] være hellig og kalles Guds Sønn, og Du skal gi ham navnet Jesus (Luk 1,31.35). Gjeterne på Betlehems marker fikk vite: Han er Messias, Herren (Luk 2,11).

Guds ord er rent (v. 5f)
Den levende Gud har blitt en tilflukt for Agur. Hvor da? Han løper ikke inn i skogen eller opp på et fjell for å finne Gud der, men går til Guds hellige undervisning, hans ord, åpenbart og nedskrevet i profetbøker, salmer og visdomsbøker. Hvert ord fra Gud er renset. Han er et skjold for dem som tar sin tilflukt til ham (v 5), sier Agur.

Nesten nøyaktig det samme hadde Ånden sagt gjennom David: «Guds vei er fullkommen, Herrens ord er rent. Han er et skjold for alle som søker tilflukt hos ham» (Sal 18,31). Den lovede Messias var Agurs og Davids rettferdighet, frelse og trygghet. «Herrens ord er rene ord, sølv som er lutret i smelteovnen, sju ganger renset» (Sal 12,7). «Ditt ord er prøvet med ild» (Sal 119,140). Vismannen Agur og Herrens salmister er på akkurat samme bølgelengde, under Guds inspirasjon.

Der i Guds ufeilbare, sanne og pålitelige ord, den hellige Skrift, har vi vår beskyttelse og et skjold mot åndelige fiender. Evangeliet er Guds kraft til frelse (Rom 1,16). Det har makt til å skape tro og bevare oss i troen. Peter skriver: «I Guds kraft blir [dere] bevart ved tro» (1 Pet 1,5). «Med troens skjold kan dere slukke alle den ondes brennende piler,» skriver Paulus (Ef 6,16).

Legg ikke noe til hans ord, ellers går han i rette med deg og du blir stående som løgner, fortsetter Agur i vers 6. Jesu bror Judas skriver om viktigheten av å «kjempe for den tro som de hellige én gang for alle har fått overlevert» (Jud v 3). Kjempe for at Guds rene ord ikke må bli utblandet og forfalsket for oss, forurenset av mennesketanker og slagg. Agurs formaning her er som et ekko av Moses ord, ”Dere skal ikke legge noe til det jeg befaler dere, og ikke trekke noe fra, men holde budene fra Herren deres Gud som jeg gir dere” (5 Mos 4,2. Jf. 12,32). Det samme leser vi til slutt i Johannes’ Åpenbaring i NT; sterke advarsler mot å legge noe til eller trekke noe fra ordene i denne boken (Åp 22,18-19).

En bønn
Agur ber derfor Gud om å holde falskhet og løgn langt borte fra meg (v. 8), så lenge jeg lever (v. 7). Det er så lett å bli fanget av visdomslære og tomt bedrag som stammer fra menneskelige overleveringer og grunnkreftene i verden (Kol 2,8). Dette kan hende også med en troende som i mange år har vandret på Guds gode og sanne veier. Plutselig kan man bli lurt og ført på villspor. Vi trenger som Agur, å be hele livet om beskyttelse mot falskhet og løgn, mot djevelen, verden og vårt eget syndige kjød som vil bedra oss. «Herre, lær meg din vei så jeg kan vandre i din sannhet!  Gi meg et helt hjerte, så jeg frykter ditt navn!» (Sal 86,11). «La meg få vandre i din sannhet, lær meg, for du er Gud, min frelser!» (Sal 25,5).

I vers 8-9 viser Agur at han ikke har noen illusjoner om egen standhaftighet og trofasthet. Menneskets hjerte er bedragersk og ikke til å stole på. Han vet hva som kan skje om han ikke spiser Herrens ord, den maten jeg trenger (v. 8): [Jeg] kunne bli så mett at jeg fornektet deg og sa: «Hvem er Herren?» eller bli så fattig at jeg stjal og krenket min Guds navn (v. 9).

Dette er en nødvendig påminnelse til troende også i dag, med så mye materialisme i våre rike land. Det er en fare for at man kan bli overmodig og «sette sitt håp til den usikre rikdommen», som apostelen Paulus skriver til Timoteus (1 Tim 6,17). Pengebegjær fører mennesker bort fra troen. «De som vil bli rike, faller i fristelser og snarer og gripes av mange slags tåpelige og skadelige begjær som styrter mennesker ned i undergang og fortapelse» (1 Tim 6,9). «Men gudsfrykt med tilfredshet er en stor vinning» (1 Tim 6,6, SFB15). Gjør meg verken fattig eller rik, men la meg få den maten jeg trenger, ber Agur (v. 8). Det er nok for ham.

Agurs ydmyke og herlige bekjennelse og bønn føles veldig aktuelle. Nå i vår sekulære og humanistiske tid er det oftest mennesket som står i sentrum, i stedet for Gud, og mange er overdrevent imponert over det menneskelige intellekt og hva mennesker kan skape og prestere, hvor gode vi har potensiale til å bli. Stoltheten og materialismen står sterkt. Men så skjer plutselig katastrofer, verden virker kaotisk, og vi aner hvor hjelpeløse vi er midt i stormen. Agur lærer oss det rette perspektivet, hvor fullstendig avhengige vi er av Gud, vår skaper og frelser. I sitt rene og ufeilbare ord åpenbarer Han den sanne visdommen for oss, som gjør oss vise slik at vi blir frelst, ved troen på hans Sønn, Jesus Kristus. Må vi ikke glemme hvem som fastsatte alle jordens grenser og hvem som er hans sønn.

(Tidskriften Biblicum nr 2/2024)