• SPØRSMÅL OG SVAR

Av Seth Erlandsson

Spørsmål: Hva mener Jeremia når han i kap 31,36-37 skriver: «Lar jeg disse ordningene vike, sier Herren, da skal også Israels ætt for alltid opphøre å være mitt folk for mitt ansikt … da vil jeg også forkaste hele Israels ætt på grunn av alt de har gjort, sier Herren.»

Svar: La meg først kort kommentere oversettelsen av disse versene og presentere en variant slik at innholdet i Jer 31,36-37 blir tydeligere: «Når (grunntekstens ord im betyr både «om» og «når») denne ordningen (skapelsesordningen ifølge det foregående verset) opphører for mitt ansikt, sier Herren, først da skal Israels ætt for alltid opphøre som folk for mitt ansikt. Så sier Herren: Når himmelen der oppe blir målt og jordens grunnvoller der nede blir utforsket, først da vil jeg forkaste hele Israels ætt på grunn av alt de har gjort, sier Herren.» Jeremia sikter til verdenshistoriens siste dag når denne verden går under (for «da skal himmelen forgå med et rungende drønn, elementene skal komme i brann og bli fortært, og jorden og alle gjerninger som er gjort på jorden, skal ikke mer finnes til», 2 Pet 3,10 – egen overs.).

Den bibelske sammenhengen
Versene ovenfor inngår i Jeremias profeti om den nye pakt (31,31-40) som skal avløse den pakten som Israel og Juda har brutt. Profetien innleder med ordene: «Se, dager skal komme, sier Herren, da jeg slutter en ny pakt med Israels hus og Judas hus, ikke som den pakten jeg sluttet med fedrene deres … den pakten brøt de» (v. 31f). Sinai-pakten inneholdt et vilkår: «Hvis dere adlyder min røst og holder min pakt, skal dere være min dyrebare eiendom framfor alle andre folk» (2 Mos 19,5). Like før sin død sa Moses til Israels ætt: «Om du glemmer Herren din Gud og følger andre guder, dyrker dem og tilber dem, skal dere gå til grunne. Det er mitt vitnemål til dere i dag. Som de folkeslagene Herren utslettet for dere, skal dere selv bli utslettet fordi dere ikke ville lytte til Herren deres Guds røst» (5 Mos 8,19-20). «Se, i dag legger jeg fram for dere velsignelse og forbannelse: velsignelse dersom dere adlyder budene fra Herren deres Gud, som jeg gir dere i dag; forbannelse dersom dere ikke adlyder budene fra Herren deres Gud» (5 Mos 11,26-28).

Men Gud vil ingen synders død. Han er «sen til vrede og rik på miskunn og sannhet» (2 Mos 34,6). De mange stedfortredende synd- og skyldofrene under den gamle paktens tid pekte fram mot den kommende frelsen ved Messias. Gud skulle sende sin unike Sønn. Han skulle stedfortredende oppfylle vilkåret for ikke å bli rammet av forbannelsen og gå evig fortapt. Jesaja så mer enn 700 år i forveien hvordan «han ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder. Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet» (Jes 53,5). Han oppfylte også vilkåret for evig liv, fullkommen lydighet mot Guds vilje: Han hadde ikke brukt vold og det fantes ikke svik i hans munn (Jes 53,9). Paulus skriver: «Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse da han kom under forbannelse for vår skyld» (Gal 3,13). «Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre» (Rom 6,23). Guds fullkomne Sønn innstiftet den nye pakten som var lovet, med sitt eget uskyldige blod.

Den nye paktens ufattelig store gave
Denne gaven har makt til å føde mennesker på ny. Foruten sin gamle, syndige natur får de som ikke avviser denne gaven, et nytt indre menneske som vil elske og tjene Herren: «Jeg legger min lov i deres sinn og skriver den i deres hjerte. Jeg skal være deres Gud, og de skal være mitt folk … For de skal alle kjenne meg, både små og store, sier Herren. For jeg vil tilgi skylden dere og ikke lenger huske synden» (Jer 31,33-34). Paulus betoner for de kristne i Efesos: «For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv» (Ef 2,8-9). Bare vantroen som er at vi ikke stoler på Guds løfte og tar imot denne gaven, fordømmer.

De fleste av Israels ætt fortsatte sin ulydighet mot Herrens ord under hele den gamle paktens tid. Når så den lovede Messias kom og fullførte sin stedfortredende frelsesgjerning og innstiftet den nye pakt, ble han hånet og avvist av de fleste. Men Jesaja hadde også forutsagt at ikke alle av Israels ætt skulle forkaste menneskenes eneste redning. Guds vrede skulle visselig ramme Israels ætt hardt på grunn av deres vantro. «Øde og forlatt skal landet bli. Er ennå en tiendedel tilbake, skal også den brennes opp. Men likesom det blir en stubbe igjen når en eik eller terebinte blir felt, skal den stubben være en hellig ætt» (Jes 6,12-13 – egen oversettelse basert på Svenska Folkbibeln 2015). «En rest skal vende om til den veldige Gud (navnet på Messias ifølge Jes 9,6), en rest av Jakob. For selv om folket ditt, Israel, var som havets sand, skal bare en rest vende om. Utslettelsen er fastsatt, med rettferd strømmer den på» (Jes 10,21-22).

Evangeliet skal forkynnes for alle folk helt fram til denne verdens ende
Ettersom så mange av Israels ætt hånet den lidende Messias og avviste ham som den lovede stedfortrederen og Frelseren, var det lett for de troende å tenke at alle Jakobs ætlinger skulle rammes av fordømmelsesdommen. Men Jesaja hadde tydelig sagt at «en rest skal vende om, … en rest av Jakob», og så lenge denne verden består, skal budskapet om den eneste frelsen og Guds sanne rike forkynnes for alle folk: «Dette evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme» (Matt 24,14). Jeremia måtte understreke at dommen over Israel og Juda ikke betydde at Israels ætt skulle slutte å eksistere før den ytterste dagen. Paulus minner de kristne i Roma om at de ikke skal betrakte misjon blant jøder som nå forkaster Jesus og den nye pakten, som meningsløs. Den nye paktens gave gjelder også dem. «På samme måte er det også i vår tid blitt en rest igjen som Gud i sin nåde har utvalgt» (Rom 11,6). «Dere skal ikke ha for høye tanker om dere selv: En del av Israel er blitt forherdet (dvs. den er partiell), og slik skal det forbli inntil hedningene er kommet inn i fullt tall» (Rom 11,25 – egen overs.), dvs. helt til den ytterste dagen da alle utvalgte av jøder og hedninger er kommet inn.

Den nye paktens gudsfolk er ikke et jordisk rike blant alle andre jordiske riker. Jesus sa til Pilatus: «Mitt rike er ikke av denne verden» (Joh 18,36). Det skal ikke forsvare sine grenser med vold når det blir utsatt for vold, fiendtlighet og forfølgelse. Jesus sier til dem som tilhører hans rike: «Elsk deres fiender og be for dem som forfølger dere. Slik kan dere være barn av deres Far i himmelen» (Matt 5,44f). «Salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis. Gled og fryd dere, for stor er lønnen dere har i himmelen. Slik forfulgte de også profetene før dere» (Matt 5,11-12).

Likesom andre profeter i Det gamle testamentet bruker et billedspråk som er hentet fra den gamle paktens lovede land, Kanaan og Jerusalem/Sion, gjør også Jeremia det. Han avslutter sin profeti om den nye pakt, fellesskapet med Gud i hans sanne Sønn, med å bruke bilder fra det gamle Jerusalem (Jer 31,38-40). Himmel og jord skal forgå, men Guds rike er et evig rike som aldri skal gå under. «Aldri mer skal byen rives ned eller knuses» (v. 40). Om dem som tar imot den nye paktens gave står det: «Dere har kommet til fjellet Sion, til den levende Guds by, det himmelske Jerusalem, til ti tusener av engler, til en høytidsfeiring, til forsamlingen av de førstefødte som er oppskrevet i himmelen, … til Jesus, mellommannen for en ny pakt, og til det rensende blodet som taler sterkere enn Abels blod» (Hebr 12,22-24).

Det glade budskapet om den nye pakt som ble forkynt av Jeremia i 31,31-40, er «Guds kraft til frelse». «Stå derfor fast og la dere ikke tvinge inn under slaveåket igjen» (Gal 5,1). «Dere som vil bli rettferdige ved loven, er skilt fra Kristus; dere er falt ut av nåden» (Gal 5,4).

(Tidskriften Biblicum 3/2024)