Av Lars Borgström

Særlig etter den andre verdenskrig og den nasjonalsosialistiske statens forferdelige overgrep på det jødiske folket har slike ting i den kristne troen som nedvurderer jødedommen, blitt nedtonet eller til og med tatt avstand fra. Den kristne kirken bærer på skyld for holocaust, blir det hevdet, og derfor må vi være særlig på vakt mot alt sådant som kan oppfattes som kritikk mot det jødiske, inkludert deres religion.

Den som tenker slik, avslører at han er fremmed for den bibelske åpenbaringen. Det fins mye å si om dette, men her følger noen viktige punkter:

1. Jesus er Sannheten og den eneste veien til frelse (Joh 14,6). Derfor er jødedommen i sin Kristus-fornektende avstandstagen fra Jesus og hans påstander, en grunnleggende falsk religion.
2. Tragiske historiske hendelser, som holocaust under den andre verdenskrig, kan ikke forandre evige, bibelske sannheter, f.eks. at Jesus er den eneste veien til Gud.
3. Å hevde at ikke-kristne religioner er falske betyr ikke at vi oppmuntrer til forfølgelse og drap av deres tilhengere.
4. De jøder som ikke ser at Jesus er det sentrale innholdet i Det gamle testamentet, er åndelig blinde (Joh 5,46-47; 2 Kor 3,14-16). De tilhører ikke Israel i bibelteologisk mening, ettersom ikke alle som stammer fra Israel (etnisk) tilhører Israel (i åndelig mening) (Rom 9,6).
5. De sanne jødene er i stedet de som er blitt født på ny av Den Hellige Ånd gjennom troen på Jesus (Rom 2,28-29). Derfor kaller Paulus kirken, dvs. alle som er «en ny skapning» ved å ha sin stolthet i «vår Herre Jesu Kristi kors», for «Guds Israel» (Gal 6,14-16).
6. Tydelig å løfte fram Jesus som verdens eneste Frelser, er det mest kjærlighetsfulle vi kan gjøre mot alle våre medmennesker, inkludert det jødiske folket. Uten tro på Jesus går mennesker evig fortapt (Apg 4,12).

Uttrykket erstatningsteologi
I slike diskusjoner pleier ofte ordet «erstatningsteologi» å bli brukt for å betegne de bibelske standpunkter som her har blitt framført. Men det er et misvisende uttrykk. Det nye testamentets kirke har ikke erstattet, men utvidet Israel. Dette har skjedd ved at hedningene nå er blitt innpodet som grener på oljetreet, det sanne Israel, og har fått sevje fra dets rot (Rom 11,17). Det er ikke tale om et nytt tre som har erstattet det gamle.

Under den gamle paktens tid besto det sanne Israel av alle de som på samme måte som Abraham holdt fast på løftet som Gud hadde gitt – løftet om ham i hvilkens navn alle folk på jorden skulle bli velsignet (1 Mos 22,18). Disse var alltid en minoritet i jødefolket, en «rest» (Jes 10,22; Rom 9,27). På profeten Elias tid var de bare sju tusen (1 Kong 19,18; Rom 11,4). Det var denne rest, de sanne Abrahams-barna, som tok imot den lovede Messias da han åpenbarte seg og evangeliet ble forkynt for dem. Slik var det med den gamle Simeon som tok barnet Jesus i sine armer. Han byttet ikke religion og erstattet ikke sin jødedom med kristendom. Det som skjedde, var at de gammeltestamentlige profetiene gikk i oppfyllelse. Simeon fikk se hvordan de løftene han hele tiden hadde trodd på, ble til virkelighet (Luk 2,25-35).

Det nye i og med misjonsbefalingen (Matt 28,18-20) er at nå kan også hedninger bli borgere i det sanne Israel (Ef 2,12-13). Derfor har ikke Israel blitt erstattet, men utvidet! De etniske jøder som ikke tror på Jesus, blir dog brukket av (Rom 11,17). Det fins nemlig bare ett Guds folk, og det er de jøder og hedninger som sammen tror på Jesus Kristus, «han som gjorde de to til ett og rev ned den muren som skilte» (Ef 2,14). Det er bare de som har Abrahams tro, som er hans sanne barn (Gal 3,7). De jøder som ikke kjenner evangeliet, men «vil bygge opp sin egen rettferdighet» (Rom 10,3), står utenfor frelsen (Rom 10,1).

Den sanne kjærligheten til det jødiske folket består derfor på bakgrunn av dette, selvfølgelig i å dele evangeliet, det glade budskapet om Jesus, med dem. Paulus elsket dem så mye at han stadig hadde en stor sorg og plage i sitt hjerte for deres skyld (Rom 9,1-2). Årsaken til hans sorg var at de fleste av dem ikke trodde på Jesus og derfor ble fordømt (Rom 9,3).

(Tidskriften Biblicum, 3/2024 – artikkelen er forkortet)