Av Egil Edvardsen

«Si meg hvem du omgås, og jeg skal si deg hvem du er.» Det er ingen tvil om at mennesker ofte dømmer oss ut fra hvilke venner vi har og hvem vi pleier å være sammen med. De vi velger til våre venner, avslører noe om hvem vi selv er. Våre venners interesser sammenfaller ofte med våre egne. De verdier som de vi omgås mest med har, er ofte de samme verdier vi selv har.

«Denne mannen tar imot syndere og spiser sammen med dem,» sa fariseerne forarget om Jesus (Luk 15,2). Jesus holdt seg sammen med syndere. Ikke bare det, han spiste også sammen med dem, noe som betydde at han hadde et særlig inderlig fellesskap med dem. Det var virkelig oppsiktsvekkende. Jesus hadde et nært fellesskap med syndere.

Dette likte ikke datidens fromme og gudfryktige. Fariseerne kunne ikke tåle at tollerne og synderne holdt seg nær til Jesus. De likte ikke at Jesus holdt seg sammen med samfunnets utskudd, med slike som ikke var som dem.

Jesus tar imot syndere. Det er merkelig at det nettopp var hans egne motstandere som skulle gi ham dette herlige vitnesbyrdet. For det er virkelig sant det fariseerne i sin indignasjon så hånlig sier om Jesus, Ja, uten å vite det uttrykte disse fariseerne kanskje den herligste sannhet av alle. For visst er det fint å høre om at Jesus helbredet syke, oppvekte døde, mettet de sultne, viste barmhjertighet og forkynte om det nye livet. Men den herligste sannhet som noen gang er uttalt på denne jord, er at Jesus Kristus tar imot syndere. Han gjorde det på fariseernes tid, og han gjør det den dag i dag. Jesus tar imot syndere.

Hvem er han som tar imot syndere?
«Denne mannen,» sa fariseerne så hånlig. I dag ville vi kanskje ha brukt uttrykket «denne typen». For en type som tar imot slike folk! Men denne «typen» var Jesus. Ham var det tollerne og synderne følte seg tiltrukket av. De holdt seg nær til ham for å høre ham, leser vi.

Hvorfor gikk de til Jesus egentlig? De gjorde det for å høre ham. De ville høre hans nåderike ord. De ville høre ham gjengi profetens ord: «Om syndene deres er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli hvite som ull» (Jes 1,18). Jesus sa om seg selv at han var kommet for å «forkynne et godt budskap for fattige … for å rope ut et nådens år fra Herren» (Luk 4,18f). Jesus var kort og godt kommet for å forkynne nådens evangelium. Derfor gikk de til ham for å høre ham. Alle syndere bør gå til Jesus for å høre ham, høre hans trøsterike evangelium om syndens tilgivelse, og så lukke disse herlige ordene inn i hjertet sitt og si til seg selv: «Dette gjelder meg, den arme synderen!»

Men vi kan jo undres over at tollerne og synderne ikke gikk til alle de prominente religiøse ledere i Israel på den tiden, alle de mange berømte skriftlærde og øversteprester, som Annas, Kaifas og Gamaliel. Hvorfor samlet ikke synderne seg under deres føtter for å høre på dem? Fordi de visste at de ikke var velkomne og ikke fikk noen hjelp av dem. For de hadde ikke noe evangelium å gi, bare bud og krav som ikke gjorde noe annet enn å minne synderne om deres mange feiltrinn og synder. De hadde bare loven å gi dem, intet evangelium!

Bare tenk på Judas Iskariot, han som forrådte Jesus! Da han innså hvilken stor synd han hadde gjort, at han hadde forrådt sin egen Mester for usle tretti sølvpenger, skyndte han seg i sin store anger til prestene i tempelet og sa: «Jeg syndet da jeg forrådte en uskyldig og sendte ham i døden.» Hva fikk han til svar? Bare en kald skulder: «Hva angår det oss? Det blir din sak» (Matt 27,3-4). Om Judas bare hadde gått til Jesus, til ham som tar imot syndere, til ham som tar imot syndere som forræderen Judas, den feige fornekteren Peter, kristenforfølgeren Saulus, ekteskapsbryteren og morderen David, ja, alle arme syndere som du og jeg!

Vi mennesker gjør en stor feil om vi går andre steder enn til Jesus med vår synd og skyldfølelse for å få ro i sjelen. Det er tragisk om vi ikke går til Jesus for å få tilgivelse og fred. Ingen kan ta bort skyldfølelsen, om han så er en aldri så dyktig rådgiver eller psykolog. Det kan bare Jesus, for han tilgir oss alt det som gir oss skyldfølelse. Han tilgir synden, for den har han gjort fullkomment opp for da han døde på korset for alle mennesker. Jesus tar imot syndere som oss.

Vi tar også feil dersom vi tror at vi først må forandre oss litt, bli litt bedre, vise et godt forsett, før vi våger oss til Jesus. Nei, han tar imot oss slik vi er. «Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere,» sa han. Det er syndere han vil ha, syndere som du og jeg. Han vil så gjerne at vi skal komme til ham og høre ham. Hva nytter vel alt vårt strev for å oppnå noe hos Gud dersom det er syndere han tar imot!

Ja, faktum er at bare Jesus Kristus, og ingen andre, kan ta imot syndere og frelse dem. Det fins ikke frelse – sann frelse, frelse fra synden – hos noen andre enn hos ham. «Det finnes ikke frelse i noen annen, for under himmelen er det ikke gitt menneskene noe annet navn som vi kan bli frelst ved» (Apg 4,12). Hvem andre enn Kristus har gjort opp for våre synder? Hvem andre enn han har betalt hele vår syndeskyld? Ikke Maria, ikke Peter, ikke Paulus. Heller ikke Muhammed eller Buddha eller hvilken som helst av nåtidens moderne guruer. Bare Jesus Kristus har ved sitt fullkomne liv og sin uskyldige lidelse og død gjort opp for alle våre synder. Om ham var det engelen forkynte: «I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren» (Luk 2,11). Han var den som «ble overgitt til døden for våre synders skyld og oppreist for vår rettferdiggjørelses skyld» (Rom 4,25). Derfor er det bare han som kan ta imot syndere. Hvem andre enn ham er det som åpner sine armer til hele den syndige og skyldbetyngede verden og sier: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile» (Matt 11,28)? Og som sier: «Den som kommer til meg, vil jeg aldri støte bort» (Joh 6,37)? Ingen andre!

Hvor viktig er det derfor ikke at syndere holder seg nær til Jesus og hører ham! Hvor viktig er det ikke at vi når vi blir fortvilet over livet vårt og alle syndene våre, alle feilstegene og alle de dårlige valgene, holder oss nær til Jesus og hører ham! Det er nytteløst å gå til andre med vår skyld. Og det er nytteløst å gå for oss selv og bære på den tunge syndebyrden. Nei, vi vil gå til Jesus. Han har allerede båret vår tunge byrde opp på korset og gjort opp for hele vår syndeskyld ved å ta vår straff på seg. Så vi vil holde oss nær ham og høre ham. Han tar imot oss, for han tar imot syndere.

Hvilke syndere tar Jesus imot?
Jesus tar imot syndere, har vi sagt allerede mange ganger. Men er ikke alle mennesker syndere? Hvilke syndere tar da Jesus imot? De som holdt seg nær til Jesus, var åpenbart syndere som hadde det vondt med seg selv. For de kom for å høre ham, står det.

De kom ikke bare for å se ham, for å se alle de tegn og under han gjorde, for å stille sin sensasjonslyst og nysgjerrighet. De kom heller ikke for å kritisere ham, for å sette ham på prøve, for å se om han holdt mål og var en skikkelig leder som de kunne følge. De kom for å høre ham. De kom for å høre på det han sa til dem. De kom for å lytte til hans ord. De kom for å høre alle de ordene om tilgivelse og håp som strømmet ut av hans munn. For det var det de behøvde, tilgivelse og håp, trøst for sine fortvilte hjerter, fred for sin vonde samvittighet, hvile for sine plagede sjeler.

Disse synderne som kom til Jesus, var syndere som innså at de var syndere. De hadde det ikke godt med seg selv. De var som tolleren i tempelet som ikke en gang våget å løfte blikket da han skulle be til Gud. De var syndere, ikke bare i folkets øyne, ikke bare i de skriftlærdes og fariseernes øyne, ja, ikke bare i Guds øyne. Men de var framfor alt syndere i egne øyne. Og disse synderne er det Jesus tar imot. Slike syndere er det som holder seg nær til Jesus for å høre ham.

Fariseerne var også syndere i Guds øyne, til og med store syndere. Men de var ikke syndere i egne øyne. De kjente ingen trang til å høre om tilgivelse. De hadde ikke bruk for frelsen. De betraktet seg selv som rettferdige. Disse forkynte ikke Jesus milde og trøsterike ord for. For de tok likevel ikke imot det han sa. I stedet sa han: «Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! Dere ligner hvitkalkede graver. Utvendig er de vakre å se på, men innvendig er de fulle av dødningebein og all slags urenhet» (Matt 23,27). I menneskers øyne var de ikke grove syndere. Tvert imot, de så plettfrie ut. Men innvendig, i sitt hjerte, var de fulle av synd. Slike syndere tar ikke Jesus imot.

«Bare syke trenger lege,» sa han. Den som er frisk, trenger ingen lege. Og den som er syk, men ikke vil innse at han er det, bryr seg ikke om å gå til lege. Slik er det også på det åndelige området. Fariseerne var syke, men de ville ikke vedgå at de var det. Derfor brydde de seg heller ingenting om den legen som alene kunne helbrede deres syke sjel. Jesus tar imot syndere, syndere som vet at de er det.

En konge var en gang på inspeksjon i et fengsel. Han gikk fra celle til celle for å snakke med fangene. De aller fleste mente at de var uskyldige. En fange hevdet at han var blitt dømt på grunnlag av falske anklager. En annen påsto at det var fattigdom som hadde drevet ham til å stjele. En tredje skyldte på foreldrene sine som hadde gitt ham en så dårlig oppvekst. Til slutt kom kongen til en fange som brast i gråt. Han bekjente at han helt fra han var liten, hadde vært et problembarn og ikke gitt sine foreldre annet enn sorger og lidelser. «Jeg har ikke fått annet enn det jeg har fortjent når jeg nå må sitte i fengsel resten av livet mitt,» sa han. Men kongen ble så glad da han hørte denne bekjennelsen at han umiddelbart ga ham benådning. Slik er det også med vår himmelske konge, Jesus Kristus. Syndere tar han imot og tilgir, slike som ser sin egen uverdighet, slike som vet at de er skyldige.

Hvordan tar Jesus imot syndere?
Jesus tar imot syndere, men hvordan gjør han det? Hva betyr det at Jesus tar imot syndere? Det betyr for det første at han ikke støter dem bort fra seg. Jesus, som levde et fullkomment syndfritt liv, som var fullkomment ren både i tanker, ord og gjerninger, kunne lett ha følt seg støtt over det livet tollerne og syndere levde. Tenk hvilken forskjell det er mellom ham og oss elendige syndere! Hvor lett har ikke vi for å se med forakt på slike som vi betrakter som store syndere! Men i Kristi øyne er vi alle like store syndere. For ham er ingen av oss bedre enn andre. Vi har alle syndet, og har ingen del i Guds herlighet (Rom 3,23). Det betyr at for ham er vi alle like syndige, og våre synder er for ham like alvorlige som de andres. Han hater mine synder like mye som han hater andres. Men ikke en av oss støter han bort, ikke en eneste. Han snur ikke ryggen til en eneste av oss i forakt. Det betyr at vi med full frimodighet kan gå til ham. Vi føler oss ofte så usle og dårlige, men han støter oss ikke bort. Han tar imot oss med åpne armer. Bare tenk på faren lignelsen om den bortkomne sønnen. Selv om sønnen nok hadde skuffet ham veldig, var faren likevel like glad i ham. Og da sønnen kom hjem, ble han tatt imot med åpne armer av sin far.

At Jesus tar imot syndere, betyr også at han tilgir syndere. Selve den handlingen at han tok inn til synderne, satte seg til bords sammen med dem og spiste sammen med dem, var for dem en forkynnelse av evangeliet. Ved denne handlingen forsto de at Jesus tilga dem alt.

Vi behøver ikke alltid si til hverandre med ord at vi har tilgitt hverandre. Det kan vi si ved våre handlinger, ved at vi tar imot hverandre i kjærlighet og vennlighet. Bare det at vi viser oss som venner, er et uttrykk for tilgivelse. Jesus viste seg som syndernes venn ved å ta inn til dem, og slik fortalte han dem at han tilga dem alt.

Samtidig fikk han nok også rikelig anledning til å fortelle dem dette ved hjelp av ord, for det står skrevet at de holdt seg nær ham for å høre på ham. Slik fikk han både ved gjerning og ord fortalt dem at han tilga dem. Og de behøvde ikke ett øyeblikk være i tvil om at han mente det. Liv og lære gikk hånd i hånd. Dermed var det vitnesbyrdet Jesus ga disse stakkars synderne, et kraftig og utvetydig budskap: «Jeg tar imot dere. Jeg tilgir dere alt.» Og ingen av dem behøvde tvile på at tilgivelsen gjaldt nettopp dem.

Og til slutt: At Jesus tar imot syndere, betyr ikke at han unnskylder synden. Da de en gang kom til Jesus med en kvinne som var blitt grepet i ekteskapsbrudd, sa Jesus til henne: «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!» (Joh 8,11). Vi kan være helt sikker på at Jesus ikke sa til angrende syndere som kom til ham: «Bare fortsett å leve som du har levd til nå. Det gjør ikke så farlig.» Nei, det Jesus sa til slike som hungret og tørstet etter nåde, var: «Vær frimodig, dine synder er tilgitt!» (Matt 9,2). Og gjennom disse ordene ga han dem kraft til å begynne å leve et nytt liv. Gjennom evangeliet får alle syndere kraft til å legge av med det gamle livet og begynne å leve det nye livet.

Ja, bare gjennom evangeliet kan mennesker få kraft til det nye livet. Noen har ment at når en har blitt en kristen, trenger en å få høre loven slik at det nye livet kan vokse. Men loven gir ingen kraft til det nye livet. Det gjør bare evangeliet. Loven bare avslører oss og viser oss vår synd. Loven skal også forkynnes for de kristne, men ikke for at de skal vokse i kristenlivet og bære mer frukter og gjøre flere gode gjerninger. Loven skal forkynnes for de kristne fordi den gamle egenrettferdige og fariseiske naturen som alle kristne fortsatt bærer på og må bære på helt til de dør, behøver å tuktes og tøyles.

Synderne holdt seg nær til Jesus for å høre ham. Gjennom sitt ord ga han dem kraft til å begynne å leve det nye livet. Gjennom evangeliet får alle syndere kraft til å legge av med det gamle livet og leve det nye livet.

Slik tok Jesus imot syndere. Og slik tar han imot syndere den dag i dag. Slik tar han imot syndere som du og jeg. Han forteller hver enkelt av oss: «Vær frimodig, dine synder er tilgitt! Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer!»

(Tidskriften Biblicum, 3/2024)