Av Lars Borgström

Jesus underviste ofte sine disipler ved å fortelle lignelser for dem. Mange har gjennom århundrene latt seg fascinere av Jesu lignelser og lagt dem på minnet. En av de første som gjorde dette, var en lege som het Lukas. Han var en hedning som hadde kommet til tro på Jesus. Han traff aldri Jesus, men med grundig og vitenskapelig nøyaktighet samlet han inn all informasjon han kunne få fra øyenvitner – apostler og andre som hadde vært sammen med Jesus, sannsynligvis også Jesu mor Maria – og så sammenstilte han dette i det som vi kaller Lukasevangeliet (Luk 1,1-4).

Alle evangelister gjengir lignelser av Jesus. Men ingen virker å ha blitt så fascinert av dem som nettopp Lukas. Foruten de lignelsene som vi finner i de andre evangeliene, har Lukas ikke mindre enn ytterligere femten lignelser som altså bare kan leses i hans evangelium. Lignelsen om den uhederlige forvalteren (Luk 16,1-9) er en av dem.

Denne lignelsen har gitt mange hodebry. Hvordan skal den egentlig forstås? Det virker jo så merkelig at Jesus forteller om en uhederlig forvalter og deretter løfter fram denne bedrageren som et forbilde! Mange predikanter har strevd med denne prekenteksten. Det er nok mange prester som hvert tredje år ser nøye etter i sin kalender for å se når det skal prekes over denne teksten og så skynder seg å planlegge ferie i den uken før deres kollegaer rekker å gjøre det.

Lignelsens bakgrunn og åndelige betydning
«Det var en rik mann som hadde en forvalter.» Slik innleder Jesus sin lignelse. Denne rike mannen er Gud. Ut ifra oljen og hveten å dømme er han antakelig å ligne med en eier av store jordeiendommer. Den rike mannens forvalter blir beskyldt for underslag. I stedet for omsorgsfullt å ha tatt seg av, forvaltet og ekspandert den rike mannens eiendom, har han jukset og brukt den til egen vinning og nytelse. Er ikke dette et slående bilde på oss mennesker som har fått i oppdrag å herske over skaperverket (1 Mos 1,26)? Vi skulle trofast forvalte de talenter vi har fått (Luk 19,11-27) – men så har vi så forskrekkelig misbrukt denne tilliten! Alle forsøker griskt å suge til seg så mye som mulig til seg selv. Det er ikke Guds feil at verden ser ut som den gjør. Skylden ligger på mennesket som så elendig forvalter det Gud gir.

Når det kreves av denne uhederlige forvalteren at han skal avlegge regnskap, vil Jesus med dette forklare at hvert menneske en dag skal stå til ansvar for alt det som det har gjort i livet. Mennesket er skapt av Gud, og dette innebærer et stort ansvar. Hvorvidt dette ansvaret er blitt tatt på alvor, kommer til å vise seg på den store regnskapsdagen.

Forvalteren i lignelsen innser sin håpløse situasjon og får til og med høre: «Du kan ikke lenger være forvalter hos meg» (v. 2). Hva skal han nå gjøre? Han begynte å diskutere med seg selv: «Grave?» Nei, denne forvalteren var helt uvant med å arbeide på åker og eng og ville ikke slite ut kroppen sin på slikt. «Tigge?» Nei, ikke heller en slik framtid kunne han tenke seg. Han var jo en høyt ansett tjenestemann og ville ikke skjemme seg ut med en slik nedverdigende syssel.

«Jo, nå vet jeg hva jeg vil gjøre for at folk skal ta imot meg i sine hjem når jeg blir avsatt» (v. 4), sa han til seg selv og begynte å gjennomføre planen sin. I tillegg til sitt tidligere underslag begår han nå dokumentforfalskning. Dem som står i gjeld til husherren, drar han inn i et bedrageri. Disse skyldnerne var enten forpaktere som skulle betale en del av avkastningen som festeavgift, dvs. betaling for at de hadde fått bruke den rike mannens åkrer og marker, eller så var de grossister som hadde kjøpt varer fra den rike mannens produksjon på kreditt. Forvalteren kaller i alle fall skyldnerne til seg og rådslår med dem en etter en.

Den første skyldte den rike mannen hundre fat (hebr. bat) olje. Et fat tilsvarte 36,5 liter. Det er altså snakk om 3650 liter olje, noe som tilsvarer avkastningen fra ca. 150 oljetrær og kostet omtrent 1000 denarer. En denar tilsvarte en arbeiders daglønn. Om en arbeider skulle tjene inn det han skyldte den første skyldneren, måtte han altså arbeide i tre år.

Den andre skyldneren skyldte hundre tønner hvete. En tønne tilsvarte ca. 400 liter. Gjelden var altså på 40.000 liter, noe som var avkastningen fra drøyt 40 hektar åkermark. I penger representerte hveten 2500 denarer. Om en arbeider skulle tjene inn et slikt beløp, måtte han arbeide i sju og et halvt år. Det dreier seg altså om ganske store beløp som skyldnerne hadde i gjeld.

Så finner den uhederlige forvalteren fram gjeldsbrevene og behandler begge tilfellene likt. Han reduserer gjelden. Han er så slu at han lar skyldnerne selv forandre summen i kontrakten slik at bedrageriet ikke skulle bli oppdaget på grunn av lik håndskrift. Eller så utstedte han nye gjeldsbrev. Uansett var det skyldnerne som selv skrev kontraktene, og dette opprettet jo en slags vennskapsforbindelse med den uhederlige forvalteren og dro dem inn i det lønnsomme bedrageriet. På denne måten fikk han dem til venner og kunne regne med deres hjelp når han selv ble avsatt. Det var et meget smart trekk. Ved på denne måten å underslå den rike mannens penger enda mer skulle han klare seg.

Tilhørerne til Jesu beretning forventet seg nok at Jesus nå skulle avslutte med en skarp bebreidelse. Men fullstendig uventet roser Jesus bedrageren! Denne mannen var «klok». Jesus sier: «Denne verdens barn ordner seg klokere med hverandre enn lysets barn gjør» (v. 8). Hva skal vi si til dette og den forklaring Jesus kommer med?

Er verdens barn klokere enn Guds barn?
Dette at Jesus berømmer verdens barn, er vel den første vanskeligheten for oss. Vi kan likevel straks slå fast at den sanne visdom er å frykte og ære Gud. I Salme 111,10 finner vi det berømte bibelordet: «Å frykte Herren er begynnelsen til visdom» (Norsk Bibel 88/05). «Å frykte Herren er en kilde til liv, en hjelp til å unngå dødens snarer» (Ords 14,27, egen overs. – se også 2,5; 10,27; 15,33; 16,6 og 19,23). På den andre siden er den største dårskap ikke å tro på Gud. «Dåren sier i sitt hjerte: ‘Det finnes ingen Gud’» (Sal 14,1; 53,2).

Hva mener da Jesus med at verdens barn er så kloke? Han sier at de er klokere enn lysets barn med hverandre. De er altså flinkere til å drive med sin virksomhet enn det lysets barn er på sitt område. De tjener Mammon og sine egoistiske begjær mye bedre enn det Guds barn tjener den ene sanne Gud. Hvorfor er det slik? Fordi i dem fins det ingen konflikt mellom det gamle og det nye mennesket. De er helhjertet opptatt med å følge kjødets begjær.

Likesom verdens barn har også vi kristne det syndige kjødet, det gamle mennesket, i oss. Vi er også syndere som dras og lokkes av djevelen til bare å tenke på oss selv. Men vi er også gjenfødte, åndelige mennesker, nye skapninger i Kristus, som er avbildninger av vår Skaper (Ef 4,24; Kol 3,10). Denne dobbeltheten gjør at vi ikke like helhjertet kan tjene Gud, vår sanne Far, slik som verdens barn tjener kjødet og djevelen. Ettersom vi er trege, trette og svake og dras mellom verden og Guds rike, er denne verdens barn «klokere med hverandre enn lysets barn» (v. 8). Den uhederlige forvalteren framstilles altså som et forbilde i sin hengivenhet. Tenk om vi kunne være like hengivne som han! Hvilken forskjell skulle det ikke bli i vårt andaktsliv, i vår spredning av evangeliet!

Men den uhederlige forvalteren er forbilledlig også på en annen måte. Han var forutseende. Han så katastrofen komme og tok forholdsregler. Også dette blir en viktig lærdom for oss.

Det haster med å slippe unna den katastrofale dommen
Da Jesus fortalte lignelsen, var nok som sagt disiplene opprørte over den uhederlige forvalterens oppførsel og ventet seg at Jesus skarpt skulle kritisere ham. Helt uventet roser i stedet Jesus ham og sier til tilhørerne omtrent slik: «Er dere opprørte? Lær i stedet av beretningen! Dere er i samme situasjon som denne forvalteren, som hadde kniven på strupen og ble truet av ruin. Forskjellen er bare at den dom som venter dere, ja, som dere står midt oppi, er så mye verre.»

Forvalteren var «klok» fordi han så den kritiske situasjonen. Han overlot ikke alt til tilfeldighetene, men handlet i siste øyeblikk før den forestående katastrofen rammet ham. Riktignok gjorde han det på en uhemmet uredelig måte, noe Jesus ikke forsøker å skjule. Men det er ikke det saken dreier seg om, men derimot at han handlet vågalt, besluttsomt og klokt og bygde seg en ny eksistens etter at han var blitt avsatt, etter at dommen hadde rammet ham.

Å være klok i så måte er også øyeblikkets krav for hvert menneske. Alt står på spill. Alt er konkurs, og snart kommer regnskapsdagen. Dommen skal falle og den syndige verden brennes opp i ild. Det fins bare en eneste måte å berge seg fra katastrofen, og det er å flykte til Jesus straks. For vi har vært dårlige forvaltere, og vi står i gjeld til vår himmelske husbonde.

Det fins ingen måte vi kan ordne opp i problemene våre. Gjelden er for stor for oss å betale. Men Jesus kan redde oss ut av den håpløse situasjonen slik at vi slipper å bli kastet i helvetet på grunn av vår synd. Når Guds vrede åpenbares fra himmelen på dommens dag, er den eneste redningen å være i Kristus, «ikke med min egen rettferdighet, den som loven gir, men med den rettferdigheten jeg får ved troen på Kristus. Det er rettferdigheten fra Gud, ved tro» (Fil 3,9).

Etter lignelsen sier Jesus: «Skaff dere venner ved hjelp av den uhederlige Mammon, så de kan ta imot dere i de evige boliger når pengene tar slutt» (v. 9). Vi skal ikke, som den uhederlige tjeneren, dyrke Mammon og være uærlige (v. 10ff). Men vi kan likesom han bruke pengene til å skaffe oss venner. I vårt tilfelle får vi venner i de evige boliger. Hvordan? Ved å ofre penger til den kristne forsamlingen og dens virksomhet og ved å støtte misjonen økonomisk, hjelper vi forsamlingen i dens arbeid med å utbre Guds rike på jorden og vinne nye mennesker for Kristus, våre eneste redning. Da skaffer vi oss venner i de evige boliger. Ikke slik at pengene våre skulle kunne frelse noen. Det er bare ved løsepengen, Jesu Kristi offerdød og det glade budskapet om dette, et menneske kan bli frelst. Men forsamlingen, som selv lever av og vitner for andre om evangeliet, lever i verden og trenger penger til sin virksomhet.

Men i alt det vi gjør, i hele vårt forvalterskap og hele vår givertjeneste, skal vi likevel tenke på at ingen av våre gjerninger kan frelse oss eller andre. Frelsen er av nåde alene, for Jesu Kristi skyld alene, og tas imot som en ufortjent gave ved troen alene.

(Tidskriften Biblicum, 3/2024)