Av Stefan Hedkvist

Johannes forteller følgende om Jesus i Joh 4,46-54: Jesus kom nå igjen til Kana i Galilea, der han hadde gjort vann til vin. I Kapernaum bodde en kongelig embetsmann. Han hadde en sønn som var syk. Da han fikk høre at Jesus var kommet fra Judea til Galilea, gikk han til ham og ba ham komme ned og helbrede sønnen, for gutten var døden nær. Jesus sa til ham: «Uten at dere ser tegn og under, tror dere ikke.» «Kom, Herre, før gutten min dør!» sa mannen. «Gå hjem, sønnen din lever!», sa Jesus til ham. Mannen trodde det ordet Jesus sa til ham, og gikk av sted. Da han ennå var på hjemveien, kom tjenerne og møtte ham, og de fortalte at gutten hans levde. Han spurte dem når det var blitt bedre med ham. De svarte: «I går, ved den sjuende time, forsvant feberen.» Faren skjønte at det var skjedd akkurat da Jesus sa til ham: «Sønnen din lever.» Og han og hele hans hus kom til tro. Dette var Jesu andre tegn, som han gjorde da han kom fra Judea til Galilea.

Johannes forteller om det andre tegnet som Jesus gjorde i Galilea. Det første tegnet var at han forvandlet vann til vin ved bryllupet i Kana. Deretter hadde han gått til Judea og Jerusalem. Da han kom tilbake til Galilea etter påskehøytiden i Jerusalem, ble han godt mottatt av galileerne fordi de hadde sett alt han hadde gjort ved påskehøytiden (v. 45). Da han kom til Kana, hvor han hadde gjort sitt første tegn, gjorde han enda et tegn: Han helbredet den kongelige embetsmannens sønn.

Et tegn er en gjerning som Jesus gjør for å bevise at han er en guddommelig person, Guds Messias. I Jerusalem hadde jødene krevd et tegn av ham, så han skulle bevise sin myndighet. De hadde krevd et tegn, mens mange kom til tro da de så de tegn han gjorde! Samme mønster gjentar seg flere steder i evangeliene. Selv om Jesus gjør en guddommelig gjerning, krever man likevel tegn for å tro. Det skjedde etter at Jesus hadde mettet fem tusen menn. Da de oppsøkte ham i Kapernaum, spurte de likevel etter tegn for å kunne tro. Da Jesus helbredet den besatte, som det fortelles om i Matteus´ 12. kapittel, kom likevel fariseerne og ville se ham gjøre tegn.

Johannes´ andre kapittel viser at problemet fantes helt fra begynnelsen av Jesu virksomhet. Ved påskehøytiden i Jerusalem krevde jødene at han skulle vise et tegn som legitimerte ham (v. 18), mens mange kom til tro på hans navn nettopp fordi de hadde sett de tegn han gjorde (v. 23). Men Jesus var ikke helt fornøyd med troen hos dem som kom til tro da de så de tegn han gjorde. Johannes forteller: Men Jesus viste dem ingen fortrolighet, for han kjente alle og trengte ikke at noen skulle vitne om mennesket. Han visste selv hva som bodde i mennesket. Jesus så deres indre. De la for mye vekt på selve underet og ikke like mye på Jesu ord. Jesus sier ifølge Joh. 4,48: Uten at dere ser tegn og under, tror dere ikke. Dette skiller seg kraftig fra rosen Jesus ga den romerske offiseren som ifølge Matt. 8,8 sa: Si bare et ord, så vil tjenestegutten min bli helbredet. Jesus roste troen hans: En slik tro har jeg ikke funnet hos noen i Israel (v. 10).

Kanskje tilhørte den kongelige embetsmannen dem som kom til tro da de så de tegn Jesus gjorde i Jerusalem ved påskehøytiden. Eller han hadde hørt noen fortelle om hva Jesus gjorde. Troen hans strakk seg kanskje ikke lengre enn til et håp om at Jesus skulle vise ytterligere et tegn. Men Jesus ledet mannen til en sterkere tro, slik at den blir beskrevet som følger da de senere gikk hver til sitt: Mannen trodde det ordet Jesus sa til ham, og gikk av sted (Joh 4,50). Troen hans var nå blitt så sterk at han trodde det ordet Jesus sa uten å være avhengig av tegn og under. Denne troen ligner mer på den troen som offiseren hadde, han som sa: Si bare et ord, så vil tjenestegutten min bli helbredet. Jesus vil gi også oss en slik sterk tro på sitt ord.

Den kongelige embetsmannen

Den kongelige embetsmannen hadde en sønn som var alvorlig syk og lå for døden. Da mannen hørte at Jesus var kommet tilbake til Galilea, skyndte han seg å oppsøke ham. Det var nøden som drev ham til å søke hjelp hos Jesus. Han trodde åpenbart at Jesus hadde makt til å redde noen selv fra en nesten sikker død. Men Jesus visste at troen hans grunnet seg på de tegn han hadde sett eller hørt Jesus utføre. Derfor bremset Jesus ham, ikke fordi han ikke ville hjelpe, men for å gi ham mer enn han ba om.

Jesu svar på mannens bønn virker ganske strengt: Uten at dere ser tegn og under, tror dere ikke. Jesus ville gi mannen en sterkere, bedre begrunnet tro. Det samme gjaldt alle. Jesus ville gi dem noe de ikke en gang hadde vett til å be om. De hadde en eller annen slags tro, og mannen hadde jo søkt hjelp hos ham. Det var bra. Men troen deres var mangelfull, fordi den grunnet seg utelukkende på de tegn Jesus gjorde. Hva ville skje om Gud ikke hadde planlagt at Jesus skulle gjøre flere tegn? Ja, da ville troen deres slokne og dø. Troen deres trengte en annen næring og en annen grunn.

Tegnenes hensikt

Som allerede sagt, er tegn gjerninger som åpenbarer Jesu guddommelige herlighet. Men bare Guds ord kan forklare hva disse gjerningene betyr. Om mennesker bare undrer seg over de mektige tegnene, får de ikke med seg meningen med dem. Derfor rettet Jesus mannens oppmerksomhet mot sin person og sitt ord. Det er bare ordet som åpenbarer hvem Jesus virkelig er og hva han gjør for alle mennesker. Da oppnås også tegnenes hensikt: de stadfester ordet og dermed også den sanne troen på ham, som grunner seg på ordet.

Jesu ord, som virket så strenge, oppnådde sin hensikt. Ydmykt tok mannen imot Jesu kjærlige, men strenge tilrettevisning. Han ble ikke sint og gikk ikke derfra. Han fant seg ikke i å bli avvist. Han fortsatte å be om hjelp, denne gangen mer gudfryktig, for da han kalte Jesus «Herre», viste han også gudsfrykt: Kom, Herre, før gutten min dør! Mannen forestilte seg fremdeles at Jesus måtte bli med til Kapernaum for å helbrede barnet. Men i troen holdt han iallfall fast i Jesu barmhjertighet, på tross av Jesu tilrettevisning, som kunne virke som en streng avvisning. Jesus svarte: Gå hjem, sønnen din lever! Med disse ordene forklarte Jesus for mannen at det slett ikke var nødvendig at han ble med til Kapernaum for å helbrede barnet. Det er som om Jesus sa: «Du kan trygt gå hjem og stole fullt og fast på at barnet ditt er blitt helbredet. Det har skjedd fordi jeg har sagt det. Mannen trodde det ordet Jesus sa til ham, og gikk av sted.

Men denne troen på Jesu ord ble bekreftet. Mannen var ikke hjemme igjen før neste dag. Men der hjemme visste de hvor bekymret mannen hadde vært for sønnens helse og sendte derfor en tjener for å møte ham med det glade budskapet at sønnen levde. Da mannen undersøkte saken, forstod han at sønnen var blitt frisk i samme stund som da Jesus hadde sagt til ham: «Sønnen din lever». Senere leser vi: Og han og hele hans hus kom til tro. Det kan ikke bety at mannen først nå kom til tro for første gang. Han hadde jo kommet til Jesus tidligere med en eller annen slags tro på Jesu evne til å helbrede. Ved Jesu rettledning hadde han fått en fast tillit til Jesu ord, en tro som ikke var avhengig av tegn og under. Nå ble denne troen styrket og bekreftet ved tegnet.

Legg merke til at hele hans familie kom til tro. Mannen hadde altså ikke bare fått en sterk tro på Jesu ord, men hadde også blitt en evangelist. Familien hans kunne jo umulig forstå hva det betydde at sønnen plutselig var blitt helt frisk. Men da mannen forklarte saken for dem og vitnet om Jesus og hans ord, kom til og med familien til tro. Jesus hadde ført mannen til en sterkere tro på sannheten i Jesu ord. Troen hadde også åpnet leppene hans, så han med glede vitnet om Jesus og brakte sin familie til tro.

En sterk tro

Hele undervisningen lærer oss samme sak: Jesus vil gi oss en sterk tro som ikke er avhengig av å se tegn og under. Han sier etter å ha stått opp fra de døde, før han farer opp til himmelen: Salige er de som ikke ser, og likevel tror (Joh 20,29). En tro som spør etter tegn og er avhengig av å se under, er mangelfull. Tenk om Gud ikke har planlagt å utføre tegn. Hvordan går det da?

Et krav om å få se tegn er ikke nødvendigvis en ren provokasjon, som da fariseerne i Matt. 12 krevde at Jesus skulle vise dem et tegn selv om de akkurat hadde fått se et tegn. Når mennesker spør etter tegn, dreier det seg ikke nødvendigvis om en slik provokasjon. Det er ganske vanlig at mennesker trakter etter spektakulære tegn som, ifølge det de har hørt, en eller annen predikant utfører. Det kan ganske enkelt dreie seg om en mangelfull, svak tro som ikke grunner seg helt på Guds ord. Det kan dreie seg om en slik svak, mangelfull tro som mannen i teksten hadde i begynnelsen. Men vi lærer at Jesus ga ham mer enn han krevde.

Jesus gir også oss mer enn vi kan forestille oss og ber om. Ved sitt ord fører han oss til en tro som ikke er avhengig av tegn og under. Ved en slik tro kan vi utholde lidelser og kriser, finne trøst i Jesu ord når døden truer, stole trygt på hans ord og med glede vitne om Jesus. Det er en tro som er grunnet og bygget på Guds ord. Den stoler på hjørnesteinen Kristus, som Paulus skriver til de hellige i Efesos: Derfor er dere ikke lenger fremmede og utlendinger. Nei, dere er de helliges medborgere og Guds familie. Dere er bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, med Kristus Jesus selv som hjørnesteinen (Ef 2,19-20).

(Tidskriften Biblicum, nr. 1/2020)