Av Egil Edvardsen

En klok mann har sagt: «Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, men likegyldighet.»  Han har nok mye rett i det. Som kristne møter vi i våre land ikke så mye hat og ytre forfølgelse, derimot møter vi mye likegyldighet. Folk trekker helst på skuldrene av oss. De synes nok vi er litt spesielle som holder så fast ved en gammel bok som inneholder så mange merkelige og fornuftsstridige ord.

Men om vi står fast på vår overbevisning om at Bibelen er Guds ufeilbare ord og høyeste autoritet for lære og liv, og om vi virkelig frimodig bekjenner den bibelske troen, kommer vi til å møte motstand. Vi kommer til å møte forakt og spott. Og slik har det alltid vært. Alle sanne bekjennere av Guds ord møter motstand. Hvorfor er det slik? Fordi det vi bekjenner, vår tro og lære, er ubegripelig for de vantro. Den bibelske læren er en dåraktig lære for fornuften. Den er helt uegnet for vår tid, mener mange. Paulus skrev til de kristne i Korint: «Ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt … Vi forkynner en korsfestet Kristus. Han er en snublestein for jøder og dårskap for hedninger» (1 Kor 1,18.23).

Det meste i kristendommen reagerer mennesker på, men kanskje særlig den trosartikkelen som sier at vi er frelst av nåde alene for Kristi skyld, uten våre egne gjerninger, alene ved troen på Jesus Kristus. Dette er anstøtelig for verden. Særlig de som vil bli rettferdige ved sine egne gjerninger, støter seg på denne læren. De kan umulig tenke seg at deres fine liv og mange gode gjerninger ikke skal ha noe å bety når det gjelder frelsen. Derfor blir alle sanne bekjennere av Bibelens lære og det rene nådens evangelium også i dag foraktet og hatet.

Det er ikke godt å bli foraktet. Ingen av oss liker det. Mange fornekter derfor sin tro på Jesus når de møter denne forakten. Peter gjorde det da han ble satt på prøve. Da noen ville vite om ikke han også var en av dem som hadde vært sammen med Jesus, ga han etter og fornektet sin Herre og Mester.

Om vi fornekter vår tro, eller i alle fall tilpasser troen og læren til tidsånden, får vi nok fred og ro. Vi blir populære, og verden roser oss for at vi er fine, moderne kristne. Men om vi holder fast ved vår bekjennelse til Guds ord, og ikke skammer oss over hva Bibelen lærer, men åpent vitner om det for verden, kommer vi til å bli foraktet og hatet.

Men vi behøver ikke frykte for verden. Den kan egentlig ikke gjøre oss noe. Det vil si, den kan nok skade oss med ytre plager og problem. Men Jesus sa til sine disipler: «Vær ikke redde for dem som slår kroppen i hjel, men siden ikke kan gjøre mer» (Luk 12,4). Det er som Luther synger i sin kjente salme: «Og om vårt liv de tar, og røver alt vi har, la fare hen, la gå! Mer kan de ikke få. Guds rike vi beholder.»

Jesus sier: «Jeg sender dere ut som sauer blant ulver», men «vær ikke redde … Hver den som kjennes ved meg for menneskene, skal også jeg kjennes ved for min Far i himmelen» (Matt 10,16.28.32). Hvilket herlig løfte! Jesus skal si til sin himmelske Far: «Jeg kjenner ham. Jeg kjenner henne. Jeg vet at de tror på meg. Jeg vet at de bekjenner meg.» Hvilken ære! Hvilken nåde det er at Jesus vil kjennes ved oss for sin allmektige og nådige Far.

Derfor vil vi trofast fortsette frimodig å bekjenne oss til Jesus, vår Frelser, og til hans mektige ord. Også dette nummeret av tidsskriftet Biblicum er en slik bekjennelse til Bibelens ord. Vårt håp er at tidsskriftet kan være en hjelp for alle kristne som fortsatt vil bekjenne seg til Guds ord, så de kan bli utrustet og oppbygd i sin tro og bli frimodige vitner for evangeliet.