Av Seth Erlandsson

Fundamentet eller selve grunnvollen i Guds særskilte åpenbaring, Bibelen, er de fem Mosebøkene. De kalles både HERRENS Toráh og Moses´ Toráh. Ordet Toráh betyr bokstavelig «undervisning». Med Toráh menes altså HERRENS undervisning formidlet gjennom Moses. Undervisningen i Toráh er så omfattende at den er oppdelt i fem volumer, fem bokruller, og kalles derfor via gresk for Pentateuken, «Femrullen».

Ofte blir Toráh oversatt med «loven» med tanke på de mange bud og forskrifter som Mosebøkene inneholder. Ved berget Sinai, en og en halv måned etter utgangen fra slaveriet i Egypt (2. Mos 19,1ff; 4. Mos 2), ble Jakobs tolv stammer organisert rundt Guds åpenbaringstelt, tabernakelet, som en gudsstat, en teokratisk nasjon som skulle ha Gud som sin konge og være en hellig nasjon, adskilt fra alle andre nasjoner.

I den tosidige, teokratiske pakten, som ble sluttet ved Sinai ca. 1446 f. Kr., trengte Israel mer enn den naturlige loven, moralloven. Som Guds utvalgte tjener trengte folket foruten moralloven en rekke seremoniallover for å dyrke sin himmelske Konge i det lovede  landet og leve med den Hellige og eneste sanne Gud i sin midte rett. Som gudsstat trengte de også en sivil lov som regulerte hvordan nasjonen skulle styres. Gud lovet å være kongen deres og gi dem rike velsignelser dersom de hørte på ham og handlet etter alle hans bud (se 3. Mos 26; 5. Mos 28). Og hele folket lovet på sin side «med én munn»: «Alt HERREN har sagt, vil vi gjøre» (2. Mos 24,3). Så tok [Moses] paktsboken og leste den høyt for folket, og de sa: «Alt HERREN har sagt, vil vi gjøre og adlyde (v. 7).

«Ugress og hvete»

Når Guds folk sammenfaller med en ytre nasjon i en verden som dyrker avguder og er trassige mot Gud og trofast skal tjene den eneste sanne Gud, må all urenhet og alt opprør mot Gud renses ut av denne nasjonen. «Ugress og hvete» kan i en teokratisk nasjon ikke vokse sammen fram til «innhøstingen» ved «tidens ende», dvs. dommedagen (Matt 13,30.39), som er tilfelle t i den nye paktens tid. Ifølge den teokratiske pakten som ble sluttet ved Sinai, skulle åpenbar ulydighet mot Gud fjernes så snart den ble åpenbar. Ved dødsstraff ble bl. a. misbruk av seksualitetens gave (se 3. Mos 20,10ff), brudd mot sabbathvilen (se 4. Mos 15,32-36) og spott mot den Hellige og hans hellige ord (se 3. Mos 24,13-16) utrensket.

Når Det gamle testamentets løfter om Messias (på gresk Christós) og frelsen ved ham blir oppfylt, innstifter Gud «en ny pakt med Israels hus og Judas hus». Det hadde Gud lovet allerede gjennom profeten Jeremia på 600-tallet f. Kr. (Jer 31,31ff). Når Gud gjennom Jeremia «taler om en ny pakt, har han dermed sagt at den første er foreldet. Og det som blir gammelt og foreldet, vil snart være borte» (Hebr 8,13).

Den gammeltestamentlige offerpresttjenesten var et forbilde på og pekte fram imot Kristi forsoningsoffer, hans stedfortredende godtgjørelse (satisfactio vicaria), som skjedde én gang for alle, for hver forbrytelse mot Gud. «Han trenger ikke, som andre øversteprester, å bære fram offer hver dag, først for sine egne synder og så for folkets. For offeret har han båret fram én gang for alle da han ofret seg selv» (Hebr 7,27). «Nå har Kristus fått en langt høyere prestetjeneste, siden han er mellommann for en pakt som er så mye bedre og hviler på bedre løfter» (Hebr 8,6). Paulus skriver: «Gud var i Kristus og forsonte verden med seg selv» (2. Kor 5,19). «Alle har syndet og mangler Guds herlighet. Men ufortjent og av hans nåde blir de kjent rettferdige, frikjøpt i Kristus Jesus» (Rom 3,23-24).

Guds rike er et åndelig rike. Det sammenfaller ikke med et verdslig rike, en eller annen ytre nasjon. «Mitt rike er ikke av denne verden», fremhever Jesus (Joh 18,36). De troende, Guds sanne folk, er i verden, men ikke av verden. «Hele verden er i den ondes makt» (1. Joh 5,19). «Jeg ber ikke om at du skal ta dem ut av verden, men at du skal bevare dem fra det onde,» ber Jesus i sin øversteprestlige forbønn (Joh 17,15). Han fortsetter: «De er ikke av verden, slik jeg ikke er av verden» (v. 16).

Først på den ytterste dagen skal verden dømmes. Da skal alle folk samles overfor Menneskesønnen, som skal skille sauene fra geitene for godt (Matt 25,31ff). «Derfor må også dere være forberedt! For Menneskesønnen kommer i den time dere ikke venter det» (Matt 24,44). «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som hører mitt ord og tror på ham som har sendt meg, har evig liv og kommer ikke for dommen, men er gått over fra døden til livet» (Joh 5,24).

Angående «lignelsen om ugresset i åkeren» fremhever Jesus at «åkeren er verden» (Matt 13,38). Derfor sier han: «La dem begge (ugresset og hveten) vokse sammen der til høsten kommer» (v. 30). Den kristne forsamlingen derimot er «ikke av verden». Derfor hører ikke «ugress» som seksuell umoral, grådighet og avgudsdyrkelse hjemme i forsamlingen. Jesu disipler skal være salt og lys i verden som er trassig mot Gud (Matt 5,13-16). Forsamlingen skal «stå sammen i samme sinn og samme mening» (1. Kor 1,10) og forkynne Guds veldige gjerninger med én munn (Rom 15,6; 1. Pet 2,9).

Først hva Gud har gjort for oss

Før Gud underviser oss om hva vi mennesker skal gjøre, underviser han i Toráh om hvem han er og hva han har gjort for oss. Om vi ikke lærer å kjenne den eneste sanne Gud og hans veldige gjerninger, kan det ikke skapes noen lyst til å ville vende seg bort fra falske guder og tjene den eneste som har makt til å frelse oss syndere og gi virkelig hjelp i all nød. Paulus sa til avgudsdyrkerne i Lystra: «Vi forkynner dere evangeliet, at dere må vende om fra disse tomme gudene til den levende Gud, han som skapte himmel og jord og havet og alt som er i dem» (Apg 14,15). Bibelens første kapittel om Guds skapelse vitner om hvilken mektig Gud vi har og hvor underfullt han har brukt sin ufattelige visdom og godhet oss til gagn.

Men selv om Adam og Eva fikk en hage uten sidestykke, falt de fra sin gode Skaper ved djevelens list og tapte sin opprinnelige likhet med Gud, dvs. sann rettferdighet og hellighet – og rett kunnskap om HERREN, den eneste sanne Gud. Dette tapet arver alle etterkommerne deres. «Synden kom inn i verden på grunn av ett menneske, og med synden kom døden» (Rom 5,12). Men HERREN, som er kjærlighet (1. Joh 4,8.16), forbarmet seg over de forvillede ved å gi løfte om en frelse som ingen synder kan bringe tilveie, en frelser som skulle knuse ondskapens «hode» (1. Mos 3,15). «Dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder» (1. Joh 4,10).

Guds frelsesløfte, som først ble gitt til Adam og Eva, blir gjentatt om og om igjen i Toráh, bl. a. for morderen Kain (1. Mos 4,15) og for Noa h midt i en verden hvor ondskapen er stor (1. Mos 6,5). Ja, jorden hadde blitt så fordervet og full av vold (1. Mos 6,11ff) at HERREN måtte «gjøre ende på alt kjøtt og blod» ved en verdensomspennende syndflod: «Alle kilder i det store dypet brøt fram, og himmelens sluser åpnet seg» (1. Mos 7,11). Men i sin store godhet reddet HERREN Noa h og hans familie og ett par av alle levende dyr. Han opprettet en ensidig nådepakt med Noa h og sønnene hans (1. Mos 9,8) og lovet: «Aldri mer skal en storflom komme for å ødelegge jorden» (v. 11). Da senere Abraham ble kalt, sa HERREN til ham: «I deg skal alle slekter på jorden velsignes» (1. Mos 12,3). Det løftet blir gjentatt bl.a. i 22,18: «I din etterkommer skal alle folkeslag på jorden velsignes.»

Av 1. Mos 15 er det tydelig at pakten med Abraham er en ensidig nådepakt. Den lovede  velsignelsen (frelsen) tilbys som en fri gave uten betingelser. Under bildet av «en rykende ovn… og en brennende fakkel» gikk HERREN alene fram mellom kjøttstykkene da pakten ble inngått (15,17). Dermed viser han at han påtok seg å oppfylle både paktens frelsesløfte og motpartens lydighetsløfte.

Jeremia 34,18-19 forteller hvordan en pakt kunne inngås for å anskueliggjøre begge parters forpliktelser. Da gikk begge parter, også den mottakende parten, «mellom stykkene av kalven». Begge parter må oppfylle løftene sine. HERREN sier gjennom Jeremia: Lederne i Juda, hoffmennene og prestene og hele folket «brøt min pakt og holdt ikke ordene i den pakten de sluttet for mitt ansikt, da de delte kalven i to stykker og gikk mellom dem».

Toráh inneholder således ikke bare krav på oppfyllelse av loven, men også evangelium om Guds frelsende nåde. Det ser man også av «de ti ordene» (hebr. devarím) i 2. Mos 20,1ff og 5. Mos 5,6ff, ofte kalt «Guds ti bud». De blir innledet med evangeliet om Guds store frelsesgjerning. Første ord lyder: Jeg er HERREN din Gud, som førte deg ut av Egypt, ut av slavehuset (2. Mos 20,2; 5. Mos 5,6). Deretter følger hvordan vi av takknemlighet for Guds ufortjente nåde og frelse skal leve (andre t. o. m. tiende «ordet»): Vi skal ikke forlate vår Gud og frelser, ikke vende oss til avguder, men forbli under den eneste sanne Gudens omsorg og leve etter hans gode vilje i takknemlighet for hans frelse.

Apostelen Johannes bekrefter at Guds kjærlighet og gode gjerninger kommer først: «Vi elsker fordi han elsket oss først» (1. Joh 4,19). Men dessverre er syndefordervet så dypt i oss mennesker at Guds godhet ofte får en utakknemlig gjenklang. Mistro har blitt sådd i våre hjerter. Denne mistroen kjennetegner menneskehetens syndeforderv, en åndelig blindhet og ondskap i verden som alle kan se: hele verdenshistorien og hver dags nyhetsformidling vitner om den. Uten Guds godhet og frelsesgjerning ved Kristus hadde alle mennesker vært hjelpeløst fortapt.

Svakhet også hos troshelter

Toráh vier mye plass til nådepakten med Abraham og Abrahams tro. Det kommer ikke av at Abraham var et fullkomment menneske i seg selv. Også han viste svakhet og mangel på tillit til Herren ved flere anledninger. Da han fryktet å bli drept, glemte han Herrens løfte, det som Gud hadde lovet å gjøre gjennom ham og hans etterkommer. Han prøvde et par ganger å redde sitt liv på egen hånd ved hjelp av en halvsannhet (se 1. Mos 12,13; 20,11).

Da Herren lovet å velsigne Sara, så hun, som ikke kunne bli med barn, skulle føde en sønn, «kastet Abraham seg til jorden og lo. Han sa i sitt hjerte: «Kan en som er hundre år gammel, få barn? Og kan Sara føde, hun som er nitti år gammel?» (1. Mos 17,16f). Da løftet ble gjentatt og oppfyllelsen presisert til «neste år på denne tiden», lo også Sara, for hun «hadde det ikke lenger på kvinners vis». Hun tenkte: «Skulle jeg føle lyst, utslitt som jeg er? Og herren min er også gammel» (1. Mos 18,10-12). Herren sa til Abraham: «Hvorfor ler Sara og sier: Skulle jeg virkelig få barn, gammel som jeg er? Er det noe som er umulig for HERREN?» (1. Mos 18,13f). Da ville Sara ikke innrømme at hun hadde ledd, «for hun var redd». Men HERREN sa: «Jo, du lo» (v. 15).

På tross av svak tro holdt Herren løftet og gjorde det umulige. «Det han hadde lovet, gjorde HERREN for Sara. Sara ble med barn og fødte Abraham en sønn på hans gamle dager, ved den tid Gud hadde sagt ham» (1. Mos 21,1f). Abraham ga løftets sønn navnet Yitzhaq (Isak), som betyr «han lo». Abraham bekjente sin svake tro ved å la sønnen bære et navn som for alltid skulle minne ham (og oss) om hans og andre menneskers svake tro på Guds løfter.

Hensikten med prøvelser

Toráh gir mange eksempler på hvordan Gud bruker prøvelser for å lære mennesker å stole fullt på hans løfter og for å styrke dem i troen, også når en oppfyllelse av Guds løfte virker helt umulig. Frelsen er jo umulig for mennesket på grunn av synden, men ikke for Gud. Jesus sa: «Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn for en rik å komme inn i Guds rike.» Da ble disiplene helt forskrekket og sa: «Hvem kan da bli frelst?» Jesus så på dem og sa: «For mennesker er dette umulig, men for Gud er alt mulig» (Matt 19,24-26).

En av lederne i urkirken, Jesu bror Jakob, skriver om prøvelsers betydning: «Se det bare som en glede, brødre, når dere møter alle slags prøvelser. For dere vet at når troen blir prøvet, skaper det utholdenhet» (Jak 1,2-3). På gresk har man samme ord for prøvelse og fristelse, nemlig peirasmós.

• Når peirasmós kommer fra den onde (dvs. djevelen) eller det onde (dvs. verden og den syndige naturen), er det fristelse. Den styrker ikke troen vår, men er tvert imot en alvorlig trussel mot den. Gud frister ingen, men «Alle blir fristet av sitt eget begjær, som lokker og drar» (Jak 1,13-14). Djevelen fristet Jesus (Matt 4,1ff) ikke for å styrke troen hans, men for å få ham til å falle. Vi ber i Fadervår: «Led oss ikke inn i fristelse.» Med dette ber vi om at Gud skal bevare oss fra den ondes og det ondes fristelser, at han skal frelse oss fra dem («frels oss fra den onde/det onde»).
• Guds prøvelser er derimot nyttige, en nådig hjelp for oss. Hensikten med dem er at vi skal stole på Guds løfter, samme hvor mørkt det ser ut, selv når redningen virker helt umulig. Gud vil lære oss å ikke grunne vår redning på egne eller andres gjerninger, men bare på Herren og hans løfte.

La oss nå se hvordan Toráh underviser om dette ved noen eksempler. Gjennom en hard prøvelse på fjellet Moria (1. Mos 22) fikk Abraham og Isak et styrkende bevis på hvordan Gud holder sitt løfte ved å beskytte og redde mennesker fra undergang selv når det ser umulig ut. Dessuten fikk de «et skyggebilde» av Kristus og frelsen hans (jfr. Hebr 10,1; Kol 2,17), at redningen blir gitt ved et stedfortredende offer. Akkurat som Abraham var klar til å ofre sin eneste sønn, skal alle folkeslag på jorden bli velsignet ved at Faderen ofrer sin eneste sønn (1. Mos 22,16-18, jfr. Joh 3,16).

Gjennomgående i Toráh vitner prøvelser om hvordan Gud i sin godhet vil skape tillit til Herren og at redning og velsignelse er ufortjente gaver fra ham, ikke menneskets fortjeneste. Patriarken Jakob ble hardt prøvet flere ganger mens han var hos Laban i Paddan-Aram. Laban bedro ham flere ganger (se 1. Mos 31,41-42), og selv hadde han to ganger handlet svikefullt mot sin eldre bror. Han fikk likevel erfare hvordan Gud velsignet ham rikelig og i samsvar med løftet, «jeg skal føre deg tilbake til dette landet» (1. Mos 28,15), lot ham komme tilbake til landet sitt, tross mange hinder. Da han nærmet seg landet sitt og gikk over Jabboks  vadested, ble han veldig påtagelig påmint om hvem som hadde gjort ham rik og latt ham vende tilbake: «En mann kjempet med ham helt til det grydde av dag» (1. Mos 32,24). Denne mannen var Herrens særskilte utsendte, den «HERRENS engel» som er ett med Herren selv. Etter en lang brytekamp innså Jakob at han var helt avhengig av Herren og at all velsignelse kom fra ham (den innsikten er en stor seier). Derfor ville han ikke slippe taket i Herren. Han ble velsignet og fikk navnet Israel, som betyr «kjempet med Gud». HERRENS engel sa til ham: «Du har kjempet med Gud og mennesker og vunnet» (v. 28).

Jakob kalte plassen hvor brytekampen fant sted, for Peniel, som betyr «Guds ansikt». Ingen synder kan se den Helliges ansikt (jfr. Jes 6,5) og overleve, for Faderen bor i et lys hvor ingen synder kan komme og hans hellighet  er en fortærende ild (5. Mos 4,24; Hebr 12,29). Derfor åpenbarer Faderen seg gjennom sine utsendte og først og fremst gjennom sin særskilte utsendte, sin evige Sønn, som er den eneste veien til Faderen. Den evige Sønnen åpenbarer seg allerede før han blir menneske som HERRENS Utsendte (= HERRENS engel). Han er Guds nådige ansikt. Bare gjennom Sønnen og på grunn av ham kan vi se Gud og overleve: «Jeg har sett Gud ansikt til ansikt og enda berget livet», sa Jakob (1. Mos 32,30). Les også om hvordan Gideon frykter for livet etter å ha sett HERRENS engel «ansikt til ansikt» (Dom 6,11ff) og hvordan Samsons foreldre reagerer når de innser at mannen som kom til dem, var HERRENS engel (Dom 13,15ff): «Nå må vi dø, for vi har sett Gud» (v. 22).

Jakob fikk en uforglemmelig leksjon da han lærte seg hvem som var grunnen for hans velsignelse og for at han fikk vende tilbake. En parallell til dette er leksjonen som Josva, Moses´ etterfølger, fikk da han førte Israels barn over Jordan inn i det lovede  landet. Den som egentlig hadde ført Israel ut av slaveriet i Egypt, var ikke Moses, men HERRENS engel som åpenbarte seg for Moses i den brennende busken som JEG ER, dvs. Gud selv (2. Mos 3,14). Mannen som ifølge Josva 5,13ff åpenbarte seg for Josva «med løftet sverd i hånden», var «føreren for HERRENS hær», dvs. samme HERRENS engel. Det var egentlig han som førte Israels barn inn i det lovede  landet og gjorde slik at de kunne utføre straffedommen over amorittene (deres synders mål var enda ikke fullt på Abrahams tid, se 1. Mos 15,16) og innta hele Kanaans land. HERRENS engel gjentar for Josva det han hadde sagt til Moses: «Ta skoene av føttene, for stedet du står på, er hellig» (Jos 5,15; jfr. 2. Mos 3,5). Nå var det helt klart for Josva hvem som er «føreren over HERRENS hær».

Løftet om redning ut av Egypt

Hvordan Gud skapte verden og alt som er i den (1. Mos 1,1-2,3), er et ufattelig under og vitner om makten i Guds ord. Det Gud sier, skjer. «Han talte, og det skjedde, han befalte, og det sto der» (Sal 33,9). Derfor burde ingen betvile Guds profetier og løfter. Det han sier, kommer til å skje. Det han lover å gjøre, skal han også oppfylle.

HERREN forutsa for Abraham slaveriet i Egypt: «Dette skal du vite: Ætten din skal bo som innflyttere i et land som ikke er deres. De skal være slaver og bli plaget av folket der i fire hundre år» (1. Mos 15,13). Men «i det fjerde slektsleddet skal de vende tilbake hit» (v. 16). Både profetien om slaveri i Egypt og løftet om at de skulle vende tilbake, gikk i oppfyllelse. Guds ord er akkurat så mektig og sant som beretningen om skapelsen viser. Derfor burde hele jorden frykte HERREN, alle som bor i verden forundre seg over ham (Sal 33,8). Lytt til mitt ord, stol på det jeg sier, betoner HERREN. Hvor utrolig og umulig det enn virker, ikke tvil på meg!

Redningen ut av Egypt er et sterkt vitnesbyrd om at HERREN oppfyller det han har sagt og lovet. Likevel møter hans ord om og om igjen mistro, ikke bare hos hedningfolkene, men også hos israelittene, som gang på gang fikk tydelige bevis på at HERREN holder det han sier og lover.

Løftet til Abraham skulle Herren oppfylle. Oppfyllelsen av Guds ord og løfter avhenger ikke av hva som er menneskelig mulig. Det glemmes stadig! Da Gud åpenbarte seg for Moses i den brennende busken som HERRENS engel, kalte han ham til en menneskelig sett umulig oppgave: «Jeg sender deg til farao. Du skal føre mitt folk, israelittene, ut av Egypt» (2. Mos 3,10). «Jeg vet at egypterkongen ikke vil la dere dra om ikke en sterk hånd tvinger ham.» Redningen grunner seg ikke på  din evne: «Jeg vil rekke ut hånden og slå Egypt med alle de undergjerningene som jeg vil gjøre blant dem. Deretter skal han la dere dra» (2. Mos 3,19-20). Likevel tviler Moses, for han ser på tross av Herrens løfte på sin evne, ikke Herrens: «Men sett at de ikke tror meg og ikke hører på meg?» (4,1). «Sen er min munn, og sen er min tunge» (4,10). «Send heller en annen» (4,13). Men etter mye om og men påtok Moses seg oppdraget sammen med sin bror Aron.

De ti plagene

Hvordan gikk det? Moses vendte tilbake til Egypt etter 40 år som flyktning i Midjan. Han presenterte for Israels barn Herrens løfte om å redde dem fra slavearbeidet hos egypterne og å føre dem til det landet han med løftet hånd lovet Abraham, Isak og Jakob. Men de hørte ikke på Moses (2. Mos 6,6-9). Nå ble også Moses tvilende. Han sa til Herren: «Israelittene hører ikke på meg. Hvorfor skulle da farao høre på meg, jeg som har uomskårne lepper» (6,12). Som om redningen berodde på Moses´ talekunst! Det avgjørende var Herrens løfte, noe Herren gjentok. Han befalte Moses og Aron «å si til israelittene og til farao, kongen i Egypt, at Israels folk skulle føres ut av Egypt» (6,13).

HERREN viser sin makt både ved å sende plager over Egypt og ved å ta dem bort. Da farao allerede etter den andre plagen (frosker over hele landet) lovet å «la folket dra» dersom Moses og Aron ba Herren om å ta froskene bort, gikk de med på det, «for du skal kjenne at ingen er som HERREN vår Gud» (8,10). HERRENS store makt ble åpenbar. Han «gjorde slik Moses hadde sagt, og froskene døde i husene, på gårdsplassene og ute på markene. De ble kastet sammen i dynge etter dynge, og hele landet stinket. Men da farao merket at stanken lettet, gjorde han hjertet sitt hardt og hørte ikke på dem, akkurat slik HERREN hadde sagt» (8,13-15).

Dette mønsteret gjentok seg etter hver plage bortsett fra den siste. Gud holdt alltid det han hadde lovet. Farao derimot brøt sitt løfte om å  slippe folket da Gud gikk med på å ta plagen bort, selv om farao hver gang ikke kunne unngå å se HERRENS makt: både den overnaturlige evnen til å sende disse plagene og å ta dem bort.

Før den tiende plagen sa HERREN til Moses: «Enda en plage skal jeg føre over farao og Egypt. Deretter skal han la dere dra herfra – og ikke bare la dere dra, han skal jage dere ut herfra» (11,1). «Ved midnattstid vil jeg gå gjennom Egypt. Da skal alle førstefødte i Egypt dø, fra den førstefødte hos farao som sitter på sin trone, til den førstefødte hos slavekvinnen som står bak kvernen, og alle førstefødte dyr i buskapen» (11,4-5).

«Midt på natten slo HERREN i hjel alle førstefødte i Egypt, fra den førstefødte hos farao, som satt på sin trone, til den førstefødte hos fangen i fengselet, og alle de førstefødte dyr i buskapen» (2. Mos 12,29). «Mens det ennå var natt, sendte [farao] bud etter Moses og Aron og sa: ‘Bryt opp og dra bort fra folket mitt, både dere og israelittene! Gå av sted og tjen HERREN slik dere ba om!‘ … Egypterne presset på folket for å få dem ut av landet så fort som mulig. ‘Ellers dør vi alle sammen’, sa de» (12,31-33).

«Da farao lot folket dra, ledet Gud dem ikke gjennom filisternes land, selv om den veien var den korteste… Gud lot dem gå en omvei gjennom ørkenen mot Yam-suf. Så dro israelittene opp fra Egypt, fullt rustet… HERREN gikk foran dem, om dagen i en skysøyle for å vise dem veien, om natten i en ildsøyle for å lyse for dem. Slik kunne de gå videre både dag og natt. Skysøylen vek ikke fra folket om dagen og ildsøylen ikke om natten» (13,17-22).

Prøvelser etter befrielsen

Nå burde det vel være slutt på mistro mot Gud blant Israels barn. Med egne øyne hadde de sett de store undrene i forbindelse med plagene og kraften i Guds ord. Det som HERREN har sagt og lovet, skjer. Men vi har sett at selv Moses kunne miste Guds løfte av syne og i stedet rette blikket mot egen evne. Mennesker glemmer lett at oppfyllelsen av Guds løfter ikke beror på menneskelig evne, men alene på HERREN og at hans ord alltid er sant og kraftfullt, levende og virksomt (Hebr 4,12). Derfor trenger mennesker prøvelser. Hensikten med dem er at vi skal kaste alle våre bekymringer på HERREN og stole fullt på at han har makt til å oppfylle det han har lovet.

Etter å ha vandret dag og natt gjennom ørkenen mot Yam-suf og nesten kommet «ut av Egypt» (Egypts maktsfære strakte seg til Akaba-bukten), kom neste prøvelse. I stedet for å fortsette litt til på ørkenveien og runde spissen av Akaba-bukten, gir HERREN denne merkelige oppfordringen til Moses: «Si til israelittene at de skal snu om og slå leir foran Pi-Hahirot, mellom Migdol og havet!» (2. Mos 14,2).

Hvorfor denne merkelige prøvelsen? Hvorfor snu nå når vi nesten er ute av Egypt for å ta en mindre vei som leder rett til havet? undret sikkert både Moses og folket. Gud ga dem følgende forklaring og løfte: «Så kommer farao til å si at israelittene har gått seg vill i landet, og at ørkenen har stengt dem inne. Jeg vil gjøre faraos hjerte ubøyelig, så han setter etter dem. Da skal jeg vise min herlighet på farao og hele hans hær. Og egypterne skal kjenne at jeg er HERREN» (2. Mos 14,3-4). Dette fikk Israels barn til å gå med på det merkelige, endrede veivalget: «Dette gjorde israelittene» (v. 4).

Men etter å ha slått leir nær Pi-Hahirot og sett den egyptiske hæren nærme seg, ble israelittene «grepet av stor frykt». Nå glemte de løftet og anklaget Moses: «Fantes det ikke graver nok i Egypt siden du har ført oss ut i ørkenen for å dø? Hvorfor har du gjort dette mot oss? Hvorfor førte du oss ut av Egypt? Var det ikke det vi sa til deg i Egypt: La oss få være i fred, vi vil arbeide for egypterne! Det er bedre for oss å arbeide for dem enn å dø i ørkenen» (14,11-12).

Selv om de syntes innestengt foran havet og egypterne nærmet seg, tvilte Moses ikke på løftets sannhet. Han hadde sett kraften i Guds ord i forbindelse med plagene. Han visste at det Gud sa, alltid gikk i oppfyllelse. Så nå svarte han folket fast i troen: «Vær ikke redde! Stå fast, så skal dere få se at HERREN frelser dere i dag! For slik som dere ser egypterne i dag, skal dere aldri se dem mer. HERREN skal stride for dere, og dere skal være stille» (14,13-14). Men hvordan skulle oppfyllelsen skje? Det visste han ikke enda. Han ropte til Gud og fikk svaret: «Hvorfor roper du til meg? Si til israelittene at de skal dra videre.» Men hvordan? Det går vel ikke. «Du skal løfte staven din og rekke hånden ut over havet og kløve det, så israelittene kan gå tørrskodd tvers gjennom havet. Se, jeg gjør egypterne harde, så de setter etter dem. Jeg skal vise min herlighet på farao og hele hans hær, på vognene og rytterne hans. Egypterne skal kjenne at jeg er HERREN når jeg viser min herlighet på farao og vognene og rytterne hans» (14,15-18).

«Da rakte Moses hånden ut over havet, og HERREN drev havet bort… Havet ble til tørt land. Vannet ble kløvd, og israelittene gikk tørrskodd tvers igjennom havet. Vannet sto som en mur til høyre og venstre for dem.» HERRENS engel, som om dagen hadde gått foran israelittene i skysøylen og om natten i ildsøylen, hadde flyttet seg og tatt plass bak dem, så den egyptiske hæren ikke kunne nå de marsjerende israelittene. «Skyen kom med mørke, men den lyste likevel opp natten, så de ikke kom inn på hverandre hele natten» (14,19-22).

Faraos hester, vogner og ryttere fulgte etter israelittene midt ut i havet (v. 23). Men da HERREN skapte forvirring i den egyptiske hæren og lot hjulene på vognene løsne, besluttet egypterne å snu og flykte tilbake fra havet. De forstod nå at HERREN stridde for israelittene og mot dem. Men de rakk ikke tilbake til havets vestre strand. HERREN befalte Moses: «Rekk hånden ut over havet, så skal vannet vende tilbake over egypterne, over vognene og rytterne deres!» Det skjedde. «Ved morgengry vendte vannet tilbake.» Det «skylte over alle vognene og rytterne i faraos hær, som hadde fulgt etter israelittene ut i havet. Ikke én mann overlevde» (14,24-28).

Denne prøvelsen som skjedde da de var innestengt foran havet, begynte med grove anklager mot Moses. Men da israelittene så at løftet var sant, «så det storverk HERREN hadde gjort mot egypterne, fryktet folket HERREN, og de trodde på HERREN og på Moses, hans tjener» (14,31). Men hvor standhaftig var troen deres?

På andre siden av havet: nye prøvelser

Etter den underfulle og menneskelig sett umulige redningen fortsetter nå marsjen på andre siden av Akaba-bukten mot Guds berg Horeb hvor Moses var blitt kalt. Mens Moses gjette svigerfarens sauer i Midjan og kom til Guds berg Horeb, hadde jo Gud lovet ham: «Jeg vil være med deg! Dette skal du ha til tegn på at det er jeg som har sendt deg: Når du har ført folket ut av Egypt, skal dere tjene Gud på dette fjellet» (2. Mos 3,12).

I tre dager vandrer de nå videre mot dette fjellet[1] uten å finne vann. Men så kommer de til en vannkilde. Men akk: Det gikk ikke an å drikke vannet. Det var for bittert. Derfor kalte de stedet Mara (som betyr «bittert»). Da klaget folket på ny mot Moses (2. Mos 15,22-24). Men Gud viste på ny sin makt. Han grep inn, så vannet ble søtt. Da de siden kom til Elim, fantes det rikelig med vann der, tolv vannkilder (15,27).

Israelittene brøt opp fra Elim og kom til Sin-ørkenen «mellom Elim og Sinai». Det hadde gått nøyaktig en måned siden utgangen fra Egypt (16,1). Av dette kan vi konkludere at ferden over Yam-suf (Rødehavets Akaba-bukt) skjedde ca. 20 dager etter utgangens begynnelse.

Det er altså feil at ferden over havet skjedde nokså umiddelbart etter utgangens begynnelse og at egypterne forfulgte dem umiddelbart. Slik sammenfatter HERREN mye senere for Josva og folket hva som hadde hendt: «Jeg sendte Moses og Aron, og jeg plaget egypterne med det jeg gjorde hos dem. Så førte jeg dere ut. Da jeg hadde ført fedrene deres ut av Egypt, kom de til Yam-suf[2]. Men egypterne forfulgte dem og kom til sjøen med stridsvogner og ryttere. Da ropte de til HERREN, og han satte mørke mellom dere og egypterne, og han lot sjøen skylle over dem så den dekket dem. Dere så med egne øyne det jeg gjorde med egypterne» (Jos 24,5-7).

«Med egne øyne»

HERRENS underfulle inngripener stemte overens med det han hadde lovet og er ifølge Toráh ikke fromme forhåpninger eller myter som ikke egentlig har skjedd for øynene på folket. Helt avgjørende for en tilbedende takknemlighet mot HERREN er at hans løfter er pålitelige, at Gud virkelig har gjort og gjør det han lover. Stadig betviles det som Gud gjør fordi han gjør slikt som menneskelig sett er umulig. Mennesker vil henvise Guds overnaturlige gjerninger til mytens og sagaenes verden.

Moses fremhever ofte at ikke bare han var vitne til Guds mirakuløse inngripener i verden. Han skriver: «Hele folket var vitne til tordenbrakene og lynglimtene, lyden av bukkehorn og røyken fra fjellet» (2. Mos 20,18). «Ta deg i vare og vokt deg vel så du ikke glemmer det du har sett med egne øyne. Så lenge du lever, skal det aldri forlate ditt hjerte. Du skal fortelle om det til dine barn og barnebarn, om den dagen da du sto for HERREN din Guds ansikt ved Horeb» (5. Mos 4,9f). «Hvilken skapning har hørt den levende Guds røst tale ut av ilden, slik som vi har gjort, og overlevd?» (5,26). Da folket hadde hørt HERRENS røst fra toppen av Sinai-fjellet, sa de til Moses: «Tal med oss du, så skal vi høre! Men la ikke Gud tale med oss, for da kommer vi til å dø» (2. Mos 20,19). HERREN hadde nå åpenbart sin hellighet og at han, bare han, er Gud, «den levende Gud». Han sa til Moses: «Dette skal du si til israelittene: Dere har selv sett at jeg har talt med dere fra himmelen. Dere skal ikke lage dere noen gud ved siden av meg» (2. Mos 20,22f).

Da Moses etter en 40 år lang ørkenvandring talte til folket like før sin død, sa han bl. a.: «Spør bare om de svunne dager som var lenge før din tid, helt fra den dagen da Gud skapte menneskene på jorden, og spør fra den ene enden av himmelen til den andre: Har det hendt noe så stort som dette, har noen hørt noe slikt? Har noe folk hørt en gudsrøst tale ut av ilden, slik som du hørte, og likevel overlevd? Eller har noen gud prøvd å komme og hente seg et folk ut fra et annet folk, ved prøvelser, tegn og under, ved krig, med sterk hånd og utstrakt arm og store, skremmende gjerninger? Alt dette så du at HERREN deres Gud gjorde for deres øyne i Egypt. Du fikk se det for at du skulle vite at det er HERREN som er Gud, og det finnes ingen utenom ham. Fra himmelen lot han deg høre sin røst, for å rettlede deg; på jorden lot han deg se sin store ild, og du hørte hans ord ut av ilden» (5. Mos 4,32-36).

Selv om israelittene har sett med egne øyne hvordan Gud alltid holder sine løfter og stadig griper inn for å redde dem, er kontrasten mellom HERRENS gjerninger og gjenklangen i folket stor. Asaf skriver i Salmenes bok: «Han kløvde havet og førte dem over mens han lot vannet stå som en voll. Om dagen ledet han dem i en sky, hele natten i en lysende ild. Han kløvde klipper i ørkenen og lot dem drikke som fra det store dypet. Han lot bekker strømme fram av klippen, lot vannet renne ned som elver. Men de syndet stadig mot ham, de trosset Den høyeste i det tørre landet. De satte Gud på prøve i sitt hjerte da de krevde mat til seg selv. De talte mot Gud. De sa: ‘Kan Gud dekke bord i ørkenen? Vel slo han på klippen så vannet rant og bekkene flommet fram. Men kan han også skaffe brød eller sørge for kjøtt til sitt folk?’ Da HERREN hørte det, ble han harm. En ild brøt ut mot Jakob, vrede reiste seg mot Israel fordi de ikke stolte på Gud og satte sin lit til hans frelse» (Sal 78,13-22).

Skulle israelittenes gjentakende mistro mot Guds løfter til slutt overvinnes ved de mange bevisene på at Guds ord er sant? Dessverre ikke. Da de etter det ett år lange oppholdet ved Sinai marsjerte mot det lovede  landet og nærmet seg dets sørlige grense ved Kadesj-Barnea, sa Moses til dem: «Dere er nå kommet til amorittenes fjelland, som HERREN vår Gud vil gi oss. Se, HERREN din Gud har lagt landet åpent for deg. Dra opp og innta det, slik HERREN, dine fedres Gud, har sagt deg. Vær ikke redd og mist ikke motet!» (5. Mos 1,20-21).

Men etter spionenes rapport ville de ikke dra opp dit. Moses skriver: «Men dere ville ikke dra dit opp, og dere trosset det HERREN deres Gud hadde sagt. Dere murret i teltene deres og sa: ‘Fordi HERREN hater oss, har han ført oss ut av Egypt og vil overgi oss i amorittenes hender og utrydde oss‘» (5. Mos 1,26-27).

HERREN hadde tross mistro om og om igjen reddet folket sitt, for «HERREN er sen til vrede og rik på miskunn. Han tilgir skyld og lovbrudd» (4. Mos 14,18). Men gjentakende mistro og grov forvanskning og avvisning av Guds nåde kan føre til forherdelse som medfører Guds dom. Moses skriver: «Da HERREN hørte hva dere sa, ble han harm og sverget: ‘Ikke en eneste av denne onde slekt skal få se det gode landet som jeg med ed lovet å gi deres fedre’» (5. Mos 1,34-35), ingen bortsett fra Kaleb og Josva. «Men småbarna deres, som dere mente ville bli fiendens bytte, dem skal jeg føre inn. De skal lære å kjenne landet som dere vraket… Og barna deres skal være gjetere i ørkenen i førti år. De skal lide for deres utroskap til den siste av dere ender som lik i ørkenen» (4. Mos 14,31-33).

Hva skjedde siden? Moses forteller: «Tiden for vår vandring fra Kadesj-Barnea til overgangen over Sered-bekken var trettiåtte år. Da var en hel generasjon av krigere i leiren dødd ut, slik HERREN hadde sverget» (5. Mos 2,14). En ny generasjon hadde vokst opp, men dessverre hadde også den ofte mistro til HERREN. Den tidligere generasjonen hadde 40 år tidligere klaget og murret mot Moses ved Refidim nær Horeb da de manglet vann: «Gi oss vann så vi får drikke!… Hvorfor har du ført oss opp fra Egypt? Vil du at vi og barna våre og buskapen vår skal dø av tørst?» (2. Mos 17,2-3). Nå gjør den nye generasjonen det samme: «Folket trettet med Moses og sa: ‘Hadde vi bare omkommet da brødrene våre omkom foran HERRENS ansikt! Hvorfor har dere ført HERRENS forsamling ut i denne ørkenen (Sin-ørkenen nær Kadesj) så vi må dø her, både vi og våre husdyr?» (4. Mos 20,3-4).

HERRENS ord om framtiden like før Moses dør

HERREN sa til Moses: «Se, du skal snart gå til hvile hos dine fedre. Da kommer dette folket til å drive hor med fremmede guder i det landet de er kommet inn i. De kommer til å forlate meg og bryte den pakten jeg har sluttet med dem» (5. Mos 31,16). HERREN befalte Moses også å skrive ned en avskjedssang, som han leste opp for «hele Israels forsamling». Den inneholdt bl. a. følgende ord: «Lytt, du himmel, jeg vil tale, la jorden høre ordet fra min munn! La min lære risle som regn, min tale dryppe som dugg, som regnskurer på grønne enger, som regndråper over alt som gror. HERRENS navn vil jeg forkynne, gi vår Gud ære! Klippen, fullkomment er hans verk, for hans veier er alltid de rette. En trofast Gud, uten svik, rettferdig og rettskaffen er han. De som ikke er hans barn, bedro ham med sin onde ferd, en falsk og vrangsnudd slekt. Er det slik dere lønner HERREN, du dumme og uforstandige folk? Er han ikke din far som skapte deg? Han formet deg og holder deg oppe» (5. Mos 32,1-6).

700 år senere henspiller profeten Jesaja på Moses´ avskjedssang: «Hør, dere himler og lytt, du jord, for HERREN taler: Barn har jeg fostret og oppdratt, men de har satt seg opp mot meg. En okse kjenner sin eier, et esel sin herres krybbe. Men Israel kjenner ikke, folket mitt forstår ikke. Ve det syndige folket, et folk tynget av skyld, en slekt som handler ondt, barn som ødelegger! De har forlatt HERREN, foraktet Israels Hellige og vendt ham ryggen» (Jes 1,2-4). Senere i samme kapittel tilbyr Jesaja den eneste redningen, evangeliet om syndenes tilgivelse: «Kom, la oss gjøre opp vår sak! sier HERREN. Om syndene deres er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli hvite som ull. Hvis dere er villige og lydige, skal dere få spise det gode i landet» (Jes 1,18-19) .

(Tidskriften Biblicum nr. 3/2019)

[1]Fjellet kalles Horeb og Sinai. Siden Moses ble kalt ved dette fjellet da han gjette svigerfarens sauer (2. Mos 3,1ff), må «Guds berg Horeb» ha ligget i Midjan eller nær Midjan, dvs. øst for Akaba-bukten. Midjan lå i nordvestre hjørne av det veldige Arabia. Paulus plasserer også Sinai-fjellet øst for Akaba-bukten. Han skriver i Gal 4,25: «Sinai-fjellet i Arabia». At Moses med sin saueflokk skulle rundet Akaba-buktens nordre spiss og siden fortsatt helt ned til Sinai-halvøya, er lite trolig.

[2]Septuaginta oversetter Yam-suf med Rødehavet og sikter med det til Rødehavets Akaba-bukt, noe som framgår av 2. Mos 23,31; 4. Mos 14,25; 21,4; 5. Mos 1,40; 2,1; 1. Kong 9,26. Yam betyr «hav» og suf betyr både «siv» og «ende, undergang». Ettersom steder i GT ofte får navn som skal minne om hva som har skjedd der, f. eks. Peniel («Guds ansikt») for stedet der Jakob kjempet med Gud og Mara («bittert») for stedet der vannet var bittert, er det sannsynlig at Yam-suf skal oversettes med «Sluttens hav» eller «Undergangens hav», siden de forfølgende egypterne fikk sin ende eller møtte sin undergang der.