Av Lars Borgström

I seneste tid er det få emner som har blitt så mye diskutert innen kirkene som homoseksualitet. Ikke rent få kirkesamfunn, i Sverige med Svenska kyrkan i spissen, har endret sin tradisjonelle oppfatning og anerkjenner homoseksualitet uten forbehold. Andre er litt mer tvilrådige og står og veier for og imot i spørsmålet, samtidig som forkjemperne får gradvis større innflytelse. Hva skal man si om dette ut ifra et bibelsk perspektiv?

Er homoseksualitet synd?

Bibelen er entydig om homoseksualitet. Hver gang den nevnes, forkastes den uten om og men, både i Det gamle (1. Mos 19; 3. Mos 18,22; 20,13; Dom 19,22-24) og i Det nye testamentet (Rom 1,26-28; 1. Kor 6,9-10; Jud 7). Det går altså ikke an å henvise forbudet mot homoseksualitet til Det gamle testamentets seremonial- og samfunnslover som nå i Det nye testamentet ikke gjelder lenger . Teksten i Rom 1,26-28 er spesielt sentral. Siden menneskene hadde oppgitt troen på den sanne Gud og det naturlige og sunne forholdet til ham, overga Gud dem til unaturlige og usunne begjær i det mest intime av alle mellommenneskelige forhold. Anerkjennelsen av homoseksualitet i vår tid er en straff fra Gud.

Det er blitt gjort forsøk på å hevde at den typen homoseksualitet som blir nevnt i Bibelen er av et helt annet slag enn den ansvarsfulle, gjensidige og livslange homoseksualiteten som forekommer iblant blant homoseksuelle i dag. Man har hevdet at Bibelen bare fordømmer tempelprostitusjon, pedofili eller en allment utsvevende homoseksuell livsstil. Men disse spekulasjonene har blitt effektivt motbevist. Den såkalte etisk forsvarlige homoseksualiteten var allment kjent i antikken og blir omtalt av kjente forfattere som Plutarchos, Aristoteles og Lukianos. Uten tvil kjente Paulus, som var belest, en skriftlærd, vel bevandret i samtidens intellektuelle verden, til denne typen livsstil. Likevel fordømmer han homoseksualitet uten unntak og forbehold.

Er homoseksualitet en «kristen» eller en allmennmenneskelig synd?

Som et lite sidespor skal vi her gå inn på spørsmålet om homoseksualitet i samfunn og lovgivning. Iblant kan man nemlig høre fra kirkelig hold, selv blant slike som er imot samkjønnede kirkelige vigsler, at det likevel er bra at man i samfunnet har endret familielov og ekteskapslov, så mennesker av samme kjønn som vil leve som par, kan få samme bekreftelse og støtte som heteroseksuelle par. Det argumenteres med at det må være opp til hver enkelt å velge hvordan man vil innrette livet sitt og at kristne ideal ikke skal påtvinges ikke-kristne.

Men den heteroseksuelle livsstilen er ikke noe som blir eksklusiv norm for samliv først gjennom den særskilte åpenbaringen. Guds skapelses- og ekteskapsordninger er gode ikke bare for kristne og i kirken, men for alle mennesker, hele samfunnet. Den naturlige loven, som er innskrevet også i hedningenes hjerter (Rom 2,15), angår ikke bare den kristne forsamlingen. Når Luther i Den store katekismen taler om ekteskapet, taler han om noe «som enhver kan se». Gud har «skapt mann og kvinne forskjellige – som enhver kan se – ikke til utukt, men for at de skulle holde seg til hverandre, være fruktbare, få barn og oppdra dem til Guds ære» (Konkordieboken s. 327). Visse kirkelige ledere taler for å innskrenke det bibelske ekteskapssynet til å gjelde bare i et reservat, nemlig den kristne forsamlingen. Dette er feil. Det som er en destruktiv livsstil og i konflikt med skapelsesordningen, skal ikke fremmes, verken av kirken eller av samfunnet.

Er homoseksualitet medfødt?

Spørsmålet om homoseksualitet er synd eller ikke pleier å kombineres med spørsmålet om homoseksualitetens opphav. Er legningen medfødt eller tillært? Visse kristne motstandere av homoseksualitet hevder hardnakket at den ikke er medfødt. Tilsynelatende mener de at homoseksualitet ikke lenger kan kalles synd om det viser seg at det ikke er tillært. Men de som tenker slik, har tilsynelatende oversett arvesynden. En synd blir ikke mindre syndig om den er medfødt! Alle mennesker er født med minst et dusin antall onde drifter, begjær og egenskaper (egoisme, grådighet, vrede osv.). At disse er medfødt, er ingen god unnskyldning for å leve dem ut.

Personlig tror jeg at mennesker blir født med ulike psykologiske og hormonelle forutsetninger for å utvikle homoseksualitet i en senere fase av livet. Om det skjer, avhenger av erfaringer ikke minst i barndommen (hvor seksuelle overgrep virker å være en medvirkende faktor). To individer, som i tidlige år har samme slags opplevelser, kan, avhengig av deres medfødte disposisjon, utvikle ulike seksuelle vaner. I tillegg kommer naturligvis også den frie viljen, ettersom intet menneske er et viljeløst offer for omstendighetene. Gir man etter for fristelser, kan en viss tilbøyelighet forsterkes, så det som fra begynnelsen av bare var et anlegg, siden blir sementert. Og motsatt kan en tilbøyelighet svekkes og kanskje til og med forsvinne om den motstås målbevisst. Dessuten spiller forførelser en rolle. Mennesker kan bli lokket inn i en homoseksuell livsstil ved at samtidskulturen fremstiller den som glamorøs, lys og uproblematisk.

Forskningen rundt homoseksualitetens opphav er tvetydig. Ingen sikre konklusjoner kan dras i verken den ene eller den andre retningen. Men for den etiske bedømmelsen spiller ikke dette noen rolle sett fra et kristent perspektiv. Synd er synd, enten den er medfødt eller tillært.

Er homoseksuell legning synd?

Nå til spørsmålet i overskriften til denne artikkelen. Er den homoseksuelle legningen synd? Fra noen av de mest fremtredende kristne motstanderne i debatten om homoseksualitet kan man gjentakende høre at Bibelen fordømmer bare de homoseksuelle handlingene, ikke legningen som sådan. Er dette virkelig Bibelens standpunkt?

Fariseerne hadde en overflatisk forståelse av synd. Synd dreide seg ifølge dem mest om de ytre handlingene. Jesus går imot dette i Bergprekenen. Der tar han avstand fra det som var blitt sagt til fedrene (fariseernes lære) og utlegger i stedet loven åndelig, i dybden. Ved denne utlegningen av loven avsløres vi alle som syndere. Den heteroseksuelle er i likhet med den homoseksuelle verdig Gehenna på grunn av sine indre (og ytre) synder (Matt 5,22.29). Enten vi lever våre syndige begjær ut eller ikke, er vi alle syndere. Blant mennesker har det naturligvis stor betydning om vi lever begjærene ut eller ikke. Men overfor Gud gjelder dette: «Alle har syndet og mangler Guds herlighet» (Rom 3,23). Dette kunne ikke Paulus si mens han enda var fariseer, siden han da regnet seg selv og sine likemenn som rettferdige (Fil 3,6) og synderne (som åpenbart levde urettferdig ved ytre syndige gjerninger) som urettferdige. Å kjenne en homoseksuell dragning er i Guds øyne like forkastelig som å utøve sin homoseksuelle legning. Men den vantro som lever ut sine syndige begjær, drar så klart enda større skyld overfor Gud på seg. Og den troende skader sitt forhold til Gud ved å leve synden ut. Han står i fare for å gjøre Den Hellige Ånd sorg  og slik miste sin tro.

Romersk-katolsk teologi oppfatter synd forskjellig fra evangelisk-luthersk teologi. Den romersk-katolske kirken hevder at den døptes onde begjær (concupiscentia) ikke er synd. Tridentinum slår uttrykkelig fast at den onde lysten (som blir igjen etter at arvesynden er tatt bort i dåpen), concupiscentia vel fomes, ikke er synd (Trident., Sess V, De pecc. orig., 5.). Det trodde også Paulus mens han var fariseer. Men da han siden forstod at loven går i dybden og treffer hjertets hensikter og tanker, forstod han at også det onde begjæret er synd. Han skriver: «Uten loven ville jeg ikke visst av synden. Jeg ville ikke visst hva begjær var, dersom ikke loven sa: Du skal ikke begjære» (Rom 7,7). De onde begjærene skal altså betraktes som virkelig synd. Konkordieformelen forkaster oppfatningen at «de onde lyster ikke er synd… eller at den nevnte mangel eller skade (arvesynden, min anm.) ikke er virkelig synd som medfører at mennesket utenfor Kristus er et vredens barn» (KB s. 391).

Det er viktig å skille mellom den menneskelige naturen og syndefordervet. Mennesket er ikke sin synd. Det har heller ikke sin dypeste identitet i sin (homo)seksualitet. Selv om arvesynden med dens syndige begjær henger fast ved menneskene, er den ikke en egen substans med en egen eksistens. Den er i stedet en aksidens (en borttagbar egenskap). Derfor er den menneskelige naturen som sådan god også etter syndefallet fordi den er et verk av Guds skaperhånd. Arvesynden har riktignok fordervet den menneskelige naturen tvers igjennom og fører derfor til fordømmelse for dem som ikke blir født på ny i dåpen og lever troens liv i syndenes tilgivelse.

Er den homoseksuelle et Guds barn?

Til slutt må man besvare spørsmålet om en homoseksuell kan være et Guds barn. Svaret er det samme som gjelder for alle mennesker: Ved troen på Jesus Kristus er også den homoseksuelle et Guds barn (Joh 1,12). Han har et særskilt kors å bære siden han ikke under noen omstendigheter kan leve sine seksuelle begjær ut. Han bør be Gud om hjelp. Gud besvarer slike bønner på forskjellige måter. Noen omorienteres i sin seksuelle legning. Andre får hjelp til å leve i et heteroseksuelt ekteskap uten å bli kvitt sine homoseksuelle begjær. En tredje gruppe får hjelp til å leve i avholdenhet.

Selv om et liv i avholdenhet er et tungt kors å bære, er det ikke prinsipielt forskjellig fra kampen mot alle andre slags syndige begjær som kristne må kjempe imot. Det gamle mennesket, den syndige naturen, finnes i alle kristne. Men Guds Ånd, som bor i dem, er sterkere enn disse begjærene og undertrykker dem. Ikke det gamle mennesket, men Guds Ånd hersker i den kristne, selv om han stadig plages av den syndige naturens begjær. Konkordieformelen uttrykker det slik:

«Nå blir det likevel tilbake også i den gjenfødte en gjenstridighet. Skriften sier om den at kjødet med sitt begjær står Ånden imot (Gal 5,17). Likeens at «de kjødelige lyster … strider mot sjelen» (1 Pet 2,11), og at loven i lemmene kjemper mot loven i sinnet (Rom 7,23).» (KB s. 452)

Den homoseksuelle må bekjenne sin synd, også om den bare har kommet til uttrykk i utuktige tanker. Så skal han ta til seg evangeliet om syndenes tilgivelse. Akkurat som alle andre skal han grunne sin barnerett hos Gud på Kristi fullbrakte verk. Pastor Lindér uttrykker seg i romanen Steingrunnen med tanke på syndefordervet, som er likt hos alle mennesker, slik: «Visst er det forferdelig … og likevel kan jeg bare juble og ha lyst til å omfavne hele verden. Dette er forsoningens store hemmelighet, forstår du, at Gud har tegnet et kors tvers over all syndens elendighet i verden, både utenom oss og inni oss.»

(Tidskriften Biblicum, nr. 3/2019)