Av Seth Erlandsson

Teksten om de sytti «sjuerne» (ukene) i Daniel 9,24-27 har vært gjenstand for mange ulike tolkningsforslag. Allerede da Hieronymus (død 420) skrev sin kommentar til Danielsboken, regnet han opp ni forskjellige tolkninger og overlot til leserne å velge blant disse. Det fins derfor grunn til å studere nærmere denne teksten og sammenligne ulike tolkninger med hva som faktisk står i teksten. Det skal med en gang innrømmes at denne teksten ikke er helt lett å tolke og oversette. Noen anser den for å være Bibelens vanskeligste tekst å tolke. H. C. Leupold skriver i sin kommentar til Danielsboken: «Om man kan tale om et eksegetisk crux, er denne teksten et slikt.»[1]

Sammenheng

Det er viktig ikke å rykke vår tekst ut av sin sammenheng. Daniels 9. kapittel dateres i 9,1 til det året da det neobabylonske riket ble avløst av det medisk-persiske, dvs. ca. 538 f.Kr. Da dette skjedde, la Daniel merke til i sitt studium av de hellige Skriftene «hvor mange år Jerusalem skulle ligge i ruiner ifølge Herrens ord til profeten Jeremia. Det var sytti år» (9,2). Han grublet over om denne profetien innebar at tiden for Jerusalems gjenoppbygging var nær forestående, og vendte seg derfor til Herren Gud i ivrig bønn og påkallelse og bekjente sine og folkets synder (v. 2ff). Det var jo på grunn av folkets synder at ødeleggelsen hadde skjedd. «Hør, Herre! Tilgi, Herre! Lytt og grip inn, drøy ikke – for din egen skyld, min Gud! For ditt navn er nevnt over byen din og folket ditt» (v. 19).

Daniel 9,20-27 utgjør Herrens svar på Daniels bønn. Mens han ennå ba, sendte Herren Gabriel til ham for at han skulle lære ham den fulle betydningen og den fulle oppfyllelsen av Jeremias profeti («syn»): «Jeg er kommet for å fortelle det til deg, for du er høyt elsket. Legg merke til ordet, så du forstår synet!» (v. 23). Deretter følger undervisningen i versene 24-27 om hva som menes med Jerusalems sanne gjenoppbygging, hva som kommer til å skje. Årsaken til Jerusalems ødeleggelse er folkets synder. Derfor må synden og skylden tas bort og sones og bli erstattet av en evig rettferdighet. Dette kan bare Messias utføre, «den Salvede Fyrsten» (v. 25).

I en lett bearbeidet oversettelse lyder Daniel 9,24-27 som følger:

²⁴Sytti sjuere er bestemt for ditt folk og din hellige by
for å gjøre slutt på overtredelse,
forsegle synder,
forsone skyld,
føre fram en evig rettferdighet,
oppfylle syn og profeti
og salve det aller helligste.

²⁵Vit derfor og forstå:
Fra den tid da ordet gikk ut om at Jerusalem skulle gjenoppbygges
inntil den Salvede Fyrsten kommer,
skal det gå 7 sjuere og 62 sjuere.
Gater og vollgraver skal på ny bygges opp,
men under vanskelige tider.

²⁶Etter de 62 sjuerne skal den Salvede tilintetgjøres, helt utryddet.
Og byen og helligdommen skal ødelegges
av folket til en fyrste som kommer,
og enden kommer som en storflom.
Like til enden skal det være krig.
Ødeleggelse er fast bestemt.

²⁷Han skal stadfeste pakten med de mange i løpet av en sjuer,
og midt i sjueren skal han avskaffe slaktoffer og matoffer.
Og på en vinge skal ødeleggerens styggedom stå,
helt til den fullstendige og bestemte enden rammer ødeleggeren.

La oss nå studere teksten nærmere vers for vers og gi akt på hvordan Jerusalems gjenoppbygging skal skje ifølge Herrens ord gjennom Gabriel.

Vers 24

«Sytti sjuere er bestemt for ditt folk og din hellige by

• for å gjøre slutt på overtredelse,
• forsegle synder,
• forsone skyld,
• føre fram en evig rettferdighet,
• oppfylle syn og profeti
• og salve det aller helligste.»

Ikke 70 år men 70 sjuere er bestemt for Israels folk og Jerusalem, får vi vite. Enden på den babylonske ødeleggelsen etter 70 år og en tilbakekomst til Jerusalem etter det (ifølge Jer 25,11-12 og 29,10) skal finne sted, men dette er bare en profetisk preken om en enda større frelsesgjerning: den sanne gjenoppbyggingen av Jerusalem og dets tempel. Dette skal skje under den siste sjueren (v. 25) av de 70 sjuerne som er bestemt til dette ifølge Guds plan.

Hva menes da med sytti «sjuere» eller uker? Det hebraiske ordet for en «sjuer» brukes om den sjueren som en uke består av. Men i apokalyptisk litteratur har tallet 7 (likesom tall som 3, 4, 10, 12 og kombinasjoner av disse tallene) en bestemt betydning, et undervisende innhold: Tallet 7 betegner først og fremst Guds kjærlighet til verden («For så høyt elsket Gud /= 3/ verden /= 4/») og hans nådige handlinger med sitt folk (den sjuarmede lysestaken, de sju dagene før påske- og løvhyttehøytiden, tallet sju som stadig gjentas i Åpenbaringsboken, etc.). Tallet 10 står for fullstendighet, dvs. hele den tiden som Gud har utmålt for noe bestemt. Sytti sjuere (= 10 x 7 x 7) skulle da kunne bety hele den av Gud utmålte tiden (= 10) for den sanne gjenoppbyggingen av Jerusalem og dets tempel, noe som skjer gjennom Messias og hans gjenløsningsverk.[2] Guds fremste nådegjerning innebærer «nåde over nåde» (7 x 7).[3]

Den fulle betydningen av Guds frelsesverk gjennom sin Salvede (Messias) blir skildret i dette verset i 3 + 3 punkter, tre negative og tre positive gudsgjerninger: Messias skal ta bort all synd, gjøre opp for all skyld og tilby oss en evig rettferdighet. Han oppfyller dermed alle frelsesprofetier. Kan betydningen av Messias’ frelsesverk uttrykkes tydeligere?

Formuleringen «salve det aller helligste» kan være vanskelig å forstå. Vi vet at det innerste rommet i tempelet ble kalt det aller helligste, og der sto paktens ark med nådestolen. Der frikjente den Hellige sitt urene folk fra all skyld takket være forsoningsblodet som ble stenket på nådestolen sju ganger (obs tallet 7!). Nådestolen var det gulldekte lokket (gresk hilastérion – «stedet der syndene tilgis») som dekket over paktsarken med lovtavlenes krav om fullkommenhet. Takket være Messias’ forsoningsoffer har syndere fått adgang til Faderen. Paulus skriver: «Alle har syndet og mangler Guds herlighet. Men ufortjent og av hans nåde blir de erklært rettferdige, frikjøpt i Kristus Jesus. Ham har Gud stilt synlig fram for at han ved sitt blod skulle være nådestolen for dem som tror» (Rom 3,23ff). Med sitt forsoningsblod har Messias åpnet veien til Gud, veien inn i himmelen, ved at han én gang for alle selv har vært hilastérion, det stedet der syndene tilgis. Hebreerbrevet forklarer: «Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han [Kristus] inn i helligdommen én gang for alle og kjøpte oss fri for evig … Kristus gikk ikke inn i en helligdom som er gjort av menneskehånd og bare er et bilde av den sanne helligdommen. Han gikk inn i selve himmelen, og nå trer han fram for Guds ansikt for vår skyld» (Hebr 9,12.24).

Gabriel flytter dermed Daniels fokus fra den lovede tilbakevendingen fra Babylonia og gjenoppbyggingen av det jordiske tempelet i Jerusalem, til det som disse gudsgjerningene er forbilder på og peker fram imot: Guds store frelsesverk gjennom Messias.

Vers 25

For å forstå vers 25 bør man kjenne til følgende: Det året da Daniel vendte seg til Gud angående betydningen av Jeremias profeti om de 70 årene, utferdiget den persiske kongen Kyros et edikt. Dette ediktet er så viktig at det blir sitert to ganger i GT. Esra skriver: «I det første året Kyros var konge i Persia, vakte Herren en tanke i ham for at det ordet som Herren hadde talt gjennom Jeremia, skulle bli oppfylt. Perserkongen Kyros sendte da ut en kunngjøring i hele sitt rike, både muntlig og skriftlig: ‘Så sier Kyros, kongen av Persia: Herren, himmelens Gud, har gitt meg alle kongeriker på jorden, og han har pålagt meg å bygge et hus for ham i Jerusalem i Juda. Hvem av dere hører til hans folk? Gud være med dere, hver og en! Dere kan dra opp til Jerusalem i Juda og bygge et hus for Herren, Israels Gud. Han er det som er Gud i Jerusalem» (Esra 1,1-3; 2 Krøn 36,22-23). Allerede Jesaja hadde forutsagt at Kyros på en forbilledlig måte skulle oppfylle det Gud ville med Jerusalem: «Jeg sier om Kyros: ‘Min hyrde, som skal gjennomføre alt det jeg vil, si om Jerusalem: Hun skal bygges! Og om tempelet: Det skal grunnlegges!’… Han skal bygge min by og sende mitt folk hjem fra eksil» (Jes 44,28; 45,13).

Nå sier Gabriel til Daniel: «Du skal vite og forstå: Fra ordet gikk ut om at Jerusalem skal gjenreises og bygges opp igjen (Kyros’ edikt år 538 f.Kr.), og inntil den Salvede Fyrsten kommer, skal det gå sju sjuere (uker) og sekstito sjuere. Gater og vollgraver skal bli gjenoppbygd. Men det skal være en tid full av trengsler.»

Gabriel vil at Daniel skal vite og forstå at Jerusalems og folkets virkelige gjenreisning og frelse skjer gjennom det frelsesverk som nevnes i vers 24. Den Salvede Fyrsten, dvs. Messias, skal komme og oppfylle profetenes frelsesløfter. Denne oppfyllelsen kommer til å skje under den siste av de 70 sjuerne. Før det, under 7 sjuere og 62 sjuere, skal visselig det jordiske Jerusalem bygges opp igjen med gater og vollgraver, men i tider full av trengsler. Man vil automatisk komme til å tenke på vanskelighetene i forbindelse med gjenoppbyggingen av Jerusalem og dens murer på Nehemjas tid (ca. 445 f.Kr.), da de måtte holde sverdet i den ene hånden mens de bygde opp muren med den andre.

Vers 26

«Etter de 62 sjuerne skal den Salvede (Messias) tilintetgjøres, helt utryddet. Og byen og helligdommen skal ødelegges av folket til en fyrste som kommer, og enden kommer som en storflom. Like til enden skal det være krig. Ødeleggelse er fast bestemt.»

Her klargjør Gabriel for Daniel at Messias ikke kommer som en glansfull og suksessrik politisk befrier. Tidligere hadde Jesaja profetert at Messias skal komme som Herrens lidende tjener og bli gjennomboret for våre synders skyld. Lik et lam skal han føres bort for å slaktes (Jes 53,5.7). Hans frelsesverk innebærer at han kommer til å bli drept, fullstendig utryddet. Det verbet som oversettes med «tilintetgjøres», betyr ordrett «skjæres av» og brukes om å bli avlivet ved henrettelse.

Hvordan blir det da med det jordiske Jerusalem og dets tempel? Gabriels beskjed er tydelig: Det skal ødelegges av folket til en fyrste som kommer. Her blir i klare ordelag forutsagt den ødeleggelsen av Jerusalem som skjedde da romerne angrep byen under ledelse av Titus i år 70 e.Kr. I Matteus 24 anknytter Jesus uttrykkelig til denne profetien i Dan 9,26f. «Når dere ser at ‘ødeleggelsens styggedom’, som profeten Daniel har talt om, står på hellig sted – forstå det, enhver som leser! – da må de som er i Judea, flykte opp i fjellene» (Matt 24,15-16).

Enden på Jerusalems tempel kommer like voldsom som en tsunami («som en storflom»). Noen jordisk fred lover ikke Gabriel. Tvert imot: «Like til enden skal det være krig.» Ikke heller Jesus lover gunstige og fredelige forhold på jorden: «Folk skal reise seg mot folk og rike mot rike. Det skal bli kraftige jordskjelv, og mange steder hungersnød og pest» (Luk 21,10-11). Ordene «ødeleggelse er fast bestemt» anknytter til Jesaja som profeterte: «For selv om folket ditt, Israel, var som havets sand, skal bare en rest vende om. Utslettelsen er fastsatt, en rettferdig storflom. For Herren Herren, hærskarenes Gud, fullfører utslettelsen som er fastsatt over hele landet» (Jes 10,22-23).

Vers 27

«Han skal stadfeste pakten med de mange i løpet av en sjuer, og midt i sjueren skal han avskaffe slaktoffer og matoffer. Og på en vinge skal ødeleggerens styggedom stå, helt til den fullstendige og bestemte enden rammer ødeleggeren.»

Hvem skal stadfeste pakten med de mange? Hvem er han? Sannsynligvis Messias. Hvorfor?

• Fordi sentrum i Gabriels beskjed til Daniel er Messias’ komme, og den sanne oppbyggingen av tempelet og Jerusalem skjer gjennom hans frelsesverk.
• Fordi Messias’ frelsesverk har å gjøre med den pakten som Gud allerede har opprettet. Den nye pakten gjennom Messias’ oppfyllelse av frelsesprofetiene innebærer en stadfestelse av pakten med de mange. Jesaja profeterer: «Det er for lite at du er min tjener som skal gjenreise Jakobs stammer og føre de bevarte av Israel tilbake. Jeg gjør deg til lys for folkeslag så min frelse kan nå til jordens ende» (Jes 49,6). Uttrykket «de mange» hører sammen med Messias’ stedfortredende soningsgjerning: «Han tok på seg de manges synd og ble rammet i stedet for lovbrytere» (Jes 53,12). Jesus bruker samme uttrykk når han innstifter nattverden: «Dette er mitt blod, paktens blod, som blir utøst for mange til syndenes forlatelse» (Matt 26,28).
• Tallet sju betegner (som allerede nevnt) Guds nåderike handlinger med menneskene. I forbindelse med sine nåderike handlinger (= «under en sjuer») skal Gud stadfeste pakten gjennom Messias. «Midt i sjueren», altså i sentrum for Guds nåderike handlinger, skjer den største av Guds frelsesgjerninger: Messias’ død på korset for alle menneskers synder. I og med Messias’ forsoningsoffer har forbildene på dette offeret fått sin fullbyrdelse. Den gammeltestamentlige offertjenesten med slaktoffer og matoffer trengs nå ikke lenger. Han avskaffer den.

Likesom Gabriel i vers 26 først taler om Messias’ død på korset og deretter om Jerusalems og tempelets ødeleggelse, taler han i vers 27 først om betydningen av Messias’ død og deretter om Jerusalems og tempelets ødeleggelse. Avslutningen av vers 27 er vanskelig å oversette. Ord for ord står det: «Og på en vinge styggedom ødeleggeren.» Det kan bety: «Og på en vinge skal ødeleggerens styggedom stå» eller «Og på styggedommens vinge skal ødeleggeren komme». «Styggedommer» er navnet på avguder og avgudsbilder. Det kan også nevnes at versets siste ord kan bety både «ødeleggeren» og «det ødelagte».

Andre tolkninger

De eneste som ikke ser at Dan 9,24-27 handler om Jesus Kristus, er liberale bibelkritikere og jødene. Men få steder taler så tydelig om Messias’ gjenløsningsverk som 9,24. Det er mye som kan sies om de seks punktene i dette verset, men de får tale for seg selv. Det kan tillegges at uttrykket «den Salvede» eller Messias om den kommende Frelseren forekommer bare tre steder i hele GT. To av disse fins akkurat i Dan 9,24-27 (vers 25 og 26). Det tredje står i Salme 2,2.

Ifølge liberale bibelkritikere ble Danielsboken skrevet først under makkabeertiden, av en anonym jøde som lot som han var Daniel på 500-tallet. Daniels profetier er derfor ikke profetier, men handler om forfatterens egen tid og hans oppfatning (ifølge mange kritikere delvis feilaktig) om det som hadde hendt tidligere. Vanligvis tolkes den siste sjueren (uken) i Dan 9,26-27 som en hentydning til forfølgelsene under Antiokos IV Epifanes 171-164 f.Kr. Avskjæringen (tilintetgjørelsen) av den salvede i vers 26 tolkes som mordet på øverstepresten Onias III år 171. «Midt i sjueren (uken)» da slaktoffer og matoffer ble avskaffet (v 27), tolkes som Antiokos’ vanhelligelse av tempelet år 167. Forfatteren, som man antar har skrevet Danielsboken mellom 167 og 164 f.Kr., så fram imot en gjenopprettelse av den sanne gudsdyrkelsen, noe som skjedde under Judas Makkabeus år 164.

De 70 sjuerne (ukene) tolkes av mange som årsuker, og at det er tale om 490 år, oppdelt på først 49 år (7 sjuere), deretter 434 år (62 sjuere) og til sist 7 år (en sjuer). «Fra den tid da ordet gikk ut om at Jerusalem skulle gjenoppbygges inntil den Salvede Fyrsten kommer, skal det gå 7 sjuere og 62 sjuere» (9,25), dvs. ifølge denne tolkningen 483 år. Men etter ordet (Kyros’ edikt) om Jerusalems gjenoppbygging år 538 f.Kr. gikk det mer enn 483 år før Messias kom og utførte sitt forsoningsverk! Dette problemet har ført til at man har forsøkt å finne et seinere utgangspunkt enn Kyros’ edikt. Blant de forskjellige forslagene kan nevnes: Dareios I’s bekreftelse av Kyros’ edikt år 517 f.Kr. (Esra 6,1-12) (men da stemmer heller ikke tidsavstanden), Artaxerxes I’s dokument til Esra år 458 f.Kr. (Esra 7,11-26) og Artaxerxes I’s brev år 445 f.Kr. (Neh 2).

Han som skal «stadfeste pakten» (9,27) blir ikke tolket som Messias, men tillempes i stedet på den fyrsten som ifølge vers 26 kommer for å ødelegge Jerusalem. Den fyrsten er ifølge liberale bibelkritikere ikke Titus (for det skulle jo innebære en profeti), men den for den makkabeiske forfatteren velkjente Antiokos IV Epifanes.

Dispensasjonalistenes tolkning[4]

1) 490 bokstavelige år

Dispensasjonalistene tar det for gitt at de 70 sjuerne betyr 490 bokstavelige år. For å få 69 sjuere (483 år) til å stemme med tiden fra utsendelsen av ediktet til «avskjæringen» av Messias, må ediktet henspille på et annet edikt en Kyros’ edikt år 538 f.Kr. Noen utgår fra Artaxerxes’ brev 445 f.Kr., og har da kommet fram til at Jesu korsdød må ha skjedd år 32. Andre utgår fra Artaxerxes’ dokument til Esra år 458 f.Kr., og at de 483 årene da skulle nå fram til Jesu dåp år 26.

2) Darbys «Gap Theory», en pause på tusener av år mellom uke 69 og 70.

Etter den 69. ukens slutt stanset «den profetiske klokken», hevder dispensasjonalister. Darby lærte at «den profetiske klokken» stanset da den kristne forsamlingen var blitt grunnlagt. Da jødene forkastet Kristus, sluttet nemlig deres klokke å gå. Deretter har den stått stille og skal fortsette med det inntil «forsamlingens tidsalder» avsluttes gjennom en bortrykkelse. Først da begynner klokken på ny å tikke i 7 år, den gjenstående årsuken. Deretter plasserer de fleste dispensasjonalister inn et tusenårig jordisk fredsrike.

Den 70. årsuken (7 år) hevder man er identisk med «den store trengsel» som Åpenbaringsboken taler om. De fleste dispensasjonalister leser Åpenbaringsboken kronologisk på følgende måte: Kapittel 1-3 handler om forsamlingens tidsalder, bortrykkelsen antydes i 4,1 («stig opp hit»), kapittel 6-19 handler om en sjuårig nødstid[5] og kapittel 20 om et jordisk tusenårig fredsrike som kommer deretter.

Tanken på en sjuårig nødstid før tusenårsriket kommer altså fra dispensasjonalismens «Gap Theory» og tolkningen av den 70. årsuken. Den ytterste dagen kan dermed ikke komme «som en tyv om natten» når som helst, men tidligst om 1007 år!

3) Antikrist

Hovedaktøren under den siste uken er Antikrist. Når det i Dan 9,27 står: «Han skal stadfeste pakten med de mange under en sjuer», mener dispensasjonalistene at «han» ikke henspiller på Messias, men på Antikrist som er en romer. Men er det ikke Messias som «skal stadfeste pakten med de mange»? Nei, dette skal tolkes slik at det er Antikrist som skal inngå en pakt med jødene under den sjuårige trengselstiden. Men om nå «han» i vers 27 ikke sikter til Messias, burde vel «han» henspille tilbake på lederen for det folket (romerne) som ifølge vers 26 skal ødelegge Jerusalem og dets tempel, nemlig Titus?

Også andre del av vers 27 handler ifølge dispensasjonalistene om Antikrist: «Midt i sjueren skal han avskaffe slaktoffer og matoffer.» De mener at Antikrist, som inngår en fordelaktig pakt med jødene i begynnelsen av den sjuårige trengselstiden, kommer til å vende seg mot jødene etter halve tiden er gått. Etter 3 ½ år skal han stanse ofringen i tempelet, og da inntrer den virkelig store nøden. Ifølge denne tolkningen må altså Jerusalems tempel ha blitt gjenoppbygd en gang før det, og den gammeltestamentlige offertjenesten blitt gjenopptatt! Følgelig regner man med at de nåværende moskéene på tempelområdet i Jerusalem kommer til å bli revet for å gi plass til et nytt tempel med blodige ofringer etter den gamle paktens forskrifter.

4) Betydningen av dispensasjonalismens tolkning av Daniel 9

Den dispensasjonalistiske tolkningen av den 70. årsuken i Dan 9,24-27 sies å være helt avgjørende for en rett forståelse av Bibelens profetier. Henry A. Ironside (1876-1951), en av de ledende dispensasjonalistene, skriver om denne profetien: «Vi har her ryggraden for hele det profetiske systemet i Bibelen.»[6] Tim LaHaye anser at dispensasjonalismens tolkning av den siste uken og innføyingen av et langt tidsgap («the Gap Theory») mellom den 69. og 70. uken er en selvfølge som ikke kan diskuteres. «Daniel har tydelig angitt i 9,27 at den store nøden (the Tribulation) skal vare i 7 år,» skriver han.[7] Den som først populariserte tanken på «et tidsgap» og en dispensasjonalistisk tolkning av Dan 9,27 var John Nelson Darby (1800-1882).

Problem med dispensasjonalistenes tolkning

1) Grunnleggende antakelser

Profetenes «syner» inneholder ofte lignelser, bilder og symboler. Men dispensasjonalistene anser at også apokalyptiske profetier konsekvent må tolkes bokstavelig. Videre antar de at Det gamle testamentet ikke profeterer om den kristne kirken. Den ses som en stor parentes i Guds frelseshandlinger med sitt folk Israel. Man hevder også at Guds frelsesplan er forskjellig for Israel og kirken.

2) Tanken på et tidsgap, en profetisk klokke som har stanset

Det fins ingenting i Daniel 9 som antyder at det skal bli et langt tidsgap mellom den 69. og 70. uken, og at den kristne forsamlingen skulle være en parentes. Denne tanken er også uforenlig med Jesu undervisning i evangeliene om den kristne forsamlingen og det som skal skje fram til den ytterste dagen.

3) Tolkningen binder sammen en rekke antakelser

Den dispensasjonalistiske tolkningen bygger på en rekke antakelser som alle er diskutable. Jo flere antakelser som bindes sammen, desto vanskeligere blir det å akseptere hele tolkningen som absolutt sann. Den ligner et korthus: For hver etasje (hver ny antakelse) blir bygningen mer og mer ustødig.

Bl.a. følgende antakelser blir avgjørende for tolkningen:

• De 70 ukene betyr 490 bokstavelige år.
• «Ordet som gikk ut» (v. 25) gjelder ikke Kyros’ edikt år 538 f.Kr.
• «En fyrste som kommer» (v. 26) er ikke Titus, men en framtidig Antikrist.
• Vers 27 handler om Antikrist, ikke om Messias.
• Det er et langt tidsgap mellom den 69. og 70. uken.

4) En lære bygges på bibelsteder som er vanskelige å tolke

Innenfor kirken har man aldri blitt helt enig om hvordan Dan 9,24-27 skal tolkes. Allerede på Hieronymus’ tid fantes det ni forskjellige tolkninger av denne teksten. Men dispensasjonalistene har lagt en vanskelig tekst til grunn for en lære som ikke fins noe annet sted i hele Bibelen. Dette strider mot det gode tolkningsprinsippet at hver lære må kunne grunnes på et klart bibelsted. Vanskelige tekstavsnitt må tolkes i harmoni med klare bibeltekster om samme emne.

Fire andre tolkninger

1) Mange framstående konservative eksegeter tolker også de 70 ukene (sjuerne) som 490 bokstavelige år. Messias’ komme ved slutten av den 69. uken sikter da til Kristi dåp ca. 26 e.Kr. Jesus ble korsfestet etter 3 ½ år (i april år 30), og det skulle stemme med ordene: «Midt i uken skal han avskaffe slaktoffer og matoffer» (v. 27). Denne tolkningen forutsetter at startpunktet for de 70 ukene må være et annet enn Kyros’ edikt år 538 f.Kr. Vanligvis går man i stedet ut fra Artaxerxes’ dokument til Esra år 458 f.Kr.

Når slutter da den 70. uken? Tilhengerne av denne tolkningen påpeker at teksten ikke angir noen spesiell hendelse som avslutter de 70 ukene. Kanskje kunne steiningen av Stefanus i år 33 tas som slutten, mener noen.

Denne tolkningens kristosentriske karakter er tiltalende. Men å utgå fra noe annet tidspunkt enn Kyros’ edikt år 538 f.Kr. synes problematisk mot bakgrunn av tekstsammenhengen (se ovenfor). Det er jo hendelsene i dette året som får Daniel til å undres over om Jeremias profeti om de 70 årene nå har nådd sin fullbyrdelse. Videre kan man undres over om det jordiske Jerusalems ødeleggelse er inkludert i de 70 ukene eller om Daniel 9 bare vil si at Jerusalem går mot sin undergang en eller annen gang etter at Messias har fullført sitt frelsesverk.

2) Andre framstående eksegeter som Keil, Leupold og Kretzmann har følgende tolkninger av de 70 ukene: 7 uker fra Kyros til Kristus, og 63 uker fra Kristus til dommedagen. Denne tolkningen setter punktum etter de 7 ukene i vers 25 og fører de 62 ukene til det følgende som handler om gjenoppbyggingen av byen. Det gjør også masoretene ved å sette et atnach-tegn under ordet sju. Tidslinjen blir da slik: 7 uker fra Kyros til Kristi første komme, 62 uker for den nytestamentlige tiden når kirken bygges opp, og en siste uke ved tidens ende når Antikrist framtrer på en ekstra kraftfull måte for å forfølge kirken.

Ifølge denne tolkningen henspiller «avskjæringen» av Messias ikke på korsfestelsen, men på den skade som kirken rammes av under endetiden. Han som skal «stadfeste pakten med de mange», blir ifølge denne tolkningen Antikrist. Han skal gjøre slutt på kristen gudstjeneste under den siste fryktelige uken. Vers 24 med de seks punktene om å gjøre slutt på overtredelser, forsegle synder, forsone skyld etc. handler ifølge denne tolkningen ikke om Kristi første komme, men om den endelige sluttføringen av Kristi verk på dommedagen.

3) Den tolkningen som går ut på at de 70 ukene har en symbolsk betydning, ser mange på som ufrakommelig. Likeså at Messias’ «avskjæring» etter den 69. uken henspiller på hans korsfestelse. Gjennom sitt forsoningsverk under den 70. uken, stadfestet Messias det nye testamentets nådepakt med de mange.

Følgende tolkning av den siste uken er temmelig ny og har blitt framført av Thomas P. Nass:[8] Ordene «midt i uken skal han avskaffe slaktoffer og matoffer» (v. 27) sikter til tempelets ødeleggelse år 70 e.Kr. Den siste ukens 3 ½-periode (= 42 måneder eller 1260 dager) symboliserer tiden fra år 70 til dommedagen, den tid da Antikrist er aktiv i sin forfølgelse av Kristi kirke. Denne tolkningen vil integrere de 70 ukene med andre profetier i Daniel og Åpenbaringsboken som taler om 42 måneder = 3 ½ år = 1260 dager som kirkens tid (se for eksempel Åp 12,6.14). Tidslinjen ser da slik ut: 69 uker fra Kyros’ edikt til Kristi korsfestelse år 30, ½ uke (en symbolsk tid på 3 ½ år) fra korsfestelsen til Jerusalems ødeleggelse og ½ uke (en symbolsk tid på 3 ½ år) fra Jerusalems ødeleggelse til dommedagen.

4) Følgende tolkning er vanlig blant konservative lutheranere.[9] Den oppfatter heller ikke de 70 sjuerne som 490 bokstavelige år. De 69 sjuerne er tiden fra Kyros’ edikt år 538 f.Kr. fram til Messias’ offentlige virksomhet i og med hans dåp år 26. Avskjæringen av Messias sikter til korsfestelsen år 30. Gjennom Messias’ forsoningsoffer én gang for alle ble det gammeltestamentlige offersystemet avskaffet. Følgelig utgjør korsfestelsen den siste sjuerens sentrum. De 70 sjuerne avsluttes med Jerusalems og tempelets ødeleggelse år 70. Dette stemmer bra med denne profetiens sammenheng, nemlig Daniels undring angående Jerusalems framtid.

Sluttkommentar og sammenfatning

Det som står i sentrum for profetien om de 70 sjuerne, er ikke kronologiske spekulasjoner, men den sjufoldige nåde som Messias’ frelsesverk innebærer. Hans offerdød er grunnen for det sanne Jerusalems oppbygging. Han selv er det sanne tempelet som erstatter det gamle og som ble oppreist da Jesus oppsto (jfr. Joh 2,19-22). I dette tempel er de troende innføyet «som levende steiner» (1 Pet 2,5). «Den som seirer, vil jeg gjøre til en søyle i min Guds tempel» (Åp 3,12). Paulus skriver til de troende i Korint: «Vet dere ikke at dere er Guds tempel og at Guds Ånd bor i dere? … Guds tempel er hellig, og dette tempelet er dere» (1 Kor 3,16-17). «Vi er jo den levende Guds tempel» (2 Kor 6,16).

Gabriel gjorde klart for Daniel at Messias skal gjøre slutt på overtredelse, forsegle synder, forsone skyld, føre fram en evig rettferdighet, oppfylle syn og profeti og salve det aller helligste (v. 24). Takket være Messias’ forsoningsverk skjer den sanne opprettelsen av Guds folk, den sanne oppbyggingen av Guds tempel: hans evige rettferdighet føres fram, tilbys og tilregnes syndere av nåde. Dette er sentrum her og i hele Skriften, det glade budskapet som har makt til å føde på ny og gi åndelig døde evig liv. Messias, den Salvede, er det nye tempelet, det nye stedet for det aller helligste: stedet for syndenes forlatelse, stedet der den Hellige kan møte urene mennesker takket være det rensende forsoningsblodet.

Nøyaktig som Åpenbaringsboken er en trøstebok som er dominert av sju-tall med Lammets blod og Guds nådegjerninger mot sitt folk i sentrum, midt under forfølgelser og vanskeligheter, gjelder det samme Danielsboken 9,24-27.

Med anledning av Jeremias profeti undres Daniel om tiden for Jerusalems gjenoppbygging nå var inne i og med Kyros’ maktovertakelse og edikt. Engelen Gabriel kom umiddelbart med beskjed: Det er sant, Jerusalem skal bygges opp igjen med gater og vollgraver, «men under vanskelige tider» (v. 25b). Ikke 70 år, men 70 sjuere er bestemt til Jerusalems sanne oppbygging og folkets sanne frelse. Den Salvede Fyrsten, Messias, skal komme og gjennomføre et frelsesverk som langt overgår byens gjenoppbygging på grunn av Kyros’ edikt (v. 24-25a). Gjennom Messias’ komme og offerdød (v. 26a) under den siste av de 70 sjuerne, skal det sanne Jerusalem bygges opp. Ved sitt frelsesverk oppfyller Messias profetenes syner og profetier. Han kom «for å oppfylle syn og profeti» (v. 24).

Hvordan skal det da gå med det gamle Jerusalem og dets tempel? Det «skal bli ødelagt av folket til en fyrste som kommer, og enden kommer som en storflom. Like til enden skal det være krig. Ødeleggelse er fast bestemt» (v. 26b). Denne profeti om det jordiske Jerusalem og dets tempel gikk i oppfyllelse da Titus med sine romerske soldater satte i gang et fryktelig blodbad år 70 e.Kr. og la Jerusalem med dets tempel i ruiner. Også Jesus profeterte utførlig om disse hendelsene i Matt 24, Mark 13 og Luk 21.

Mange har problemer med å tenke seg at det skal være krig «like til enden» (v. 26), og at Jerusalems storslåtte tempel skal legges i ruiner. Det vitner også evangeliene om: «Da Jesus var på vei ut fra tempelet, sa en av disiplene til ham: ‘Se, Mester! For noen steiner og for noen byggverk!’ Han svarte: ‘Ja, ser du disse storslåtte bygningene? Her skal det ikke bli stein tilbake på stein, alt skal rives ned’» (Mark 13,1-2). De fleste kunne ikke og kan ikke tro Jesu ord om tempelet, verken disse ordene eller når Jesus sier at det er han som er det sanne tempelet, et tempel «som ikke er gjort med hender». Disse ordene oppfattet hans motstandere som en bespottelse som fortjente døden: «Vi har hørt ham si: ‘Jeg skal rive ned dette tempelet som er gjort med hender, og på tre dager bygge et annet som ikke er gjort med hender’» (Mark 14,58). Både Jesu ord og Jesu person som Messias og ett med Faderen ble oppfattet som en bespottelse. Da øverstepresten framfor Det store rådet spurte Jesus: «Er du Messias, Sønn av Den velsignede?», svarte Jesus med en henvisning til nettopp Danielsboken: «Jeg er. Og dere skal se Menneskesønnen sitte ved Kraftens høyre hånd og komme med himmelens skyer» (Mark 14,61ff; se Dan 7,13-14).

(Tidskriften Biblicum, nr. 1/2009)

[1] Exposition of Daniel, Baker 1969, s. 403.

[2] Ifølge Jesus er han selv det sanne tempelet som gjenoppbygges på den tredje dagen når han står opp igjen fra de døde: «Riv ned dette tempelet, og jeg skal reise det opp igjen på tre dager» (Joh 2,19). Johannes forklarer: «Men det tempelet han talte om, var hans egen kropp» (v. 21). Jødene forsto ikke dette (v. 20), noe som også framgår av en av de anklager som ble lagt til grunn for dødsdommen mot Jesus: «Denne mannen har sagt: ‘Jeg kan rive ned Guds tempel og bygge det opp igjen på tre dager’» (Matt 26,61).

[3] Jfr. 144 000 i Åpenbaringsboken: 12 x 12 (= alle troende under GTs og NTs tid) x 10 x 10 x 10 (under hele den av Gud /= 3/ bestemte tiden /10 x 10 x 10 = 1000/).

[4] Dispensasjonalister inndeler historien i klart avgrensede perioder (på engelsk «dispensations»), tidsperioder med ulike guddommelige ordninger. «Det skarpe skillet i frelsesskjemaet mellom jødenes og hedningenes ‘tider’ kan nevnes som to eksempel på dette resonnementet. Et annet vanlig eksempel er boforskjellen mellom lovens og nådens tidsalder» (I. Lindén, Apokalyptik, 1980, s. 43). Som en distinkt og detaljert tolkning av Bibelens plan for frelse er dispensasjonalismen en meget sen oppfinnelse, et system som ble skapt på slutten av 1800-tallet først og fremst av John Nelson Darby fra Plymouth-brødrene. C. R. Scofield (1843-1921) brukte dispensasjonalistskjemaet i sin meget berømte Reference Bible.

[5] Ifølge Åp 7,14 har alle troende, hele den store hvitkledde skaren som står foran tronen og Lammet, kommet «ut av den store trengsel», ikke bare den aller siste tidens troende.

[6] Siteres av Tim LaHaye, No Fear of the Storm (1992), s. 150. Ironsides kommentar over Daniel og hans bok The Great Parenthesis (Den store parentesen) fikk tidlig stor innflytelse innenfor dispensasjonalismen.

[7] LaHaye, op. cit., s. 203.

[8] I foredraget The Seventy Weeks of Daniel 9:20-27, framført ved Milwaukee Metro-South Pastoral Conference 1994. Dette foredraget diskuterer forskjellige tolkninger ganske grundig og har vært til stor hjelp ved skrivingen av denne artikkelen.

[9] Denne tolkningen foreligger bl.a. i John Jeskes kommentar Daniel (The People’s Bible), Northwestern 1985, og i Concordia Self-Study Bible, Concordia 1986.