Av Seth Erlandsson

Evangeliet er ikke bare en fortelling om Kristus, hans liv og død. Det åpenbarer for oss betydningen av hans liv og død, hva hans liv og død har fått i stand. Det forteller oss at Gud har elsket oss så høyt, at han sendte sin Sønn Jesus Kristus til verden (Joh 3,16), at han døde for oss og frelste oss fra vredesdommen (Rom 5,8f). Det forteller oss at Kristus har gjort fullkomment opp for alle våre synder (Hebr 9,12) og forsont oss med Gud (Rom 5,10). Vi er blitt rettferdige ved hans blod (Rom 5,9). Vi tror på ham som erklærer den ugudelige rettferdig (Rom 4,5).

Evangeliet åpenbarer for oss den rettferdigheten som vi må ha overfor Gud om vi skal bli salige (Rom 1,17). Evangeliet åpenbarer ikke en mulig Guds nåde, en mulig forsoning, gjenløsning, tilgivelse eller rettferdighet, som er avhengig av visse betingelser som vi må oppfylle. Evangeliet åpenbarer et fullbrakt faktum og proklamerer og tilbyr evig liv og evig rettferdighet for Kristi skyld alene.

Siden evangeliet er Guds egen proklamasjon av allmenn nåde og tilgivelse, tilbyr det virkelig og overrekker til menneskene denne nåden. «Nå skal dere vite, brødre, at ved ham blir tilgivelse for syndene forkynt dere» (Apg 13,38). I evangeliet sier Gud til hver sjel som er syk av synd: Vær frimodig, mitt barn, dine synder er tilgitt (Matt 9,2). Evangeliet er derfor Guds egen absolusjon, Guds egen avløsning, hans frie og betingelsesløse løfte om nåde og tilgivelse. Den som gjerder inn dette løftet med noen slags betingelser, ødelegger i praksis evangeliets vesen.

Selv om Guds løfte om syndenes tilgivelse og evig liv forutsetter at mennesket på sin side tar imot dette i tro, om det skal bli en til nytte, så er denne troen ikke en betingelse som løftet grunner seg på eller er avhengig av. Troen er bare midlet som løftes tas imot med. Det frie løftet om nåde går forut for troen, og denne nåden er på ingen måte avhengig av troen. La meg bruke et bilde: Det må finnes mat, før vi kan spise. Men akkurat som maten ikke blir til nytte for oss om vi ikke spiser av den, så blir heller ikke løftet om nåde til nytte for meg om jeg ikke tar imot det i tro (Hebr 4,2).

Det ligger i et løftes natur å skape tro hos den som løftet gis til. Slik skaper også Guds løfte i evangeliet nettopp den troen som mennesket tar imot løftet med og det som løftet tilbyr. «Troen kommer av det hørte (evangeliet), og det hørte (på gresk akoé) kommer av Kristi ord» (Rom 10,17). Derfor er de troende født på ny «ved Guds levende ord» (1 Pet 1,23). «Det var jeg som i Kristus Jesus fødte dere til liv ved evangeliet,» skriver Paulus til menigheten i Korint (1 Kor 4,15).

Men evangeliets kraft til å bevege og omvende hjertet er ikke en naturlig kraft, en slik som også finnes i løfter mennesker gir. Det er en overnaturlig og guddommelig kraft. Ettersom evangeliet er Guds ord og ettersom Den Hellige Ånd er uløselig forbundet med det, fins det iboende i evangeliet en overnaturlig guddommelig kraft og virkning, uansett om man leser det, lytter til det eller minner seg selv på det.

Guds ord er aldri et livløst instrument, men som Kristus sier: «De ordene jeg har talt til dere, er ånd og liv» (Joh 6,63). «Guds ord er levende og virkekraftig og skarpere enn noe tveegget sverd» (Hebr 4,12). Evangeliet er Guds kraft som Den Hellige Ånd virker gjennom, på et menneskes hjerte, slik at det vender seg til Kristus i tro og tar imot gavene som loves.

(Tidskriften Biblicum, 3-4/1980)