Av Egil Edvardsen

Kort kommentar til Markus 7,5-16

Derfor spurte fariseerne og de skriftlærde ham: «Hvorfor følger ikke disiplene dine overleveringen fra de gamle, men spiser med urene hender?» Da sa Jesus: «Jesaja profeterte rett om dere hyklere, slik det står skrevet: Dette folket ærer meg med leppene, men hjertet er langt borte fra meg. Forgjeves dyrker de meg, for det de lærer, er menneskebud. Dere har forlatt Guds bud, men holder fast på menneskers overlevering.» Og han sa til dem: «Ja, dere får det fint til! Dere avskaffer Guds bud for å innføre deres egen overlevering! For Moses sa: ‘Hedre din far og din mor, og: ‘Den som bruker onde ord mot far eller mor, skal dø’. Men dere godkjenner likevel at noen sier til sin far eller mor: ‘Det du skulle hatt av meg til hjelp, skal være en korban’ – det betyr en gave til tempelet. Da hindrer dere ham i å gjøre noe for far eller mor. Slik setter dere Guds ord ut av kraft av hensyn til den overlevering dere har mottatt og gitt videre. Og mye annet av samme slag gjør dere.» Han kalte igjen folket til seg og sa: «Hør på meg alle, og forstå! Ikke noe av det som kommer inn i mennesket utenfra, kan gjøre det urent. Nei, det er det som går ut fra mennesket, som gjør mennesket urent. Om noen har ører å høre med, så hør!»

I det gamle Hellas kalte man skuespillere med det samme ordet som i våre bibler oversettes med ordet «hykler». En skuespiller er som vi vet, en person som spiller en rolle. Han eller hun spiller ikke seg selv, men en annen person. I denne teksten taler Jesus til slike som spilte roller, ikke fordi de var profesjonelle skuespillere på et teater, men fordi de var hyklere. De lot som om de tilba Gud, uten å gjøre det. Jesus sier at de tilba Gud med leppene, ikke med hjertet. Jesus siterer profeten Jesajas ord i Jes 29,13: «Dette folk ærer meg med leppene, men hjertet er langt borte fra meg. Forgjeves dyrker de meg, for det de lærer, er menneskebud.» Han taler om å ære Gud bare med leppene, og han taler om å dyrke Gud ved hjelp av menneskebud, altså bud som mennesker har funnet på av seg selv.

Noen fariseere og skriftlærde hadde kommet helt fra Jerusalem til Galilea for å treffe Jesus. De beskylder Jesu disipler for at de ikke har den rette gudsdyrkelsen. Hva var galt med disiplenes gudsdyrkelse? Hva var galt med deres religiøse utøvelse? De holdt ikke de eldstes forskrifter. De spiste med vanhellige hender, dvs. uten å vaske dem, og det var ulovlig ifølge disse forskriftene.

Fariseerne hadde kommet med mange tillegg til den loven Gud hadde gitt dem gjennom Moses. Alle disse tilleggene til Moseloven ble etter hvert samlet i det som kalles Talmud. Her finner vi utallige regler og forskrifter som til den minste detalj foreskriver hvordan et rett liv og en rett gudsdyrkelse skal være. Her finner vi også et avsnitt om hendene, og det er ut fra dette avsnittet, fariseerne retter sine anklager mot Jesu disipler. Der stod det blant annet at det var ulovlig å spise med uvaskede hender.

Fariseerne krevde altså at disiplene i ett og alt skulle rette seg etter disse forskriftene. De gikk til og med så langt at dersom menneskebudene og Guds bud kom i konflikt med hverandre, opphevde de Guds bud til fordel for sine egne forskrifter (vers 9). Moses hadde sagt: «Du skal hedre din far og din mor» (2 Mos 20,17) og «Den som forbanner sin far eller mor, skal dø» (2 Mos 21,17). Men disse Guds ord ble opphevd gjennom deres forskrifter. For om en jøde hadde gitt et løfte om at alt det som hans far og mor skulle ha til livets opphold, i stedet skulle være en gave til templet, da var han ifølge forskriftene bundet av dette løftet, og han fikk ikke lov til å hedre sin far og mor ved å hjelpe dem, selv om det ville bety at foreldrene måtte sulte. «Dere avskaffer Guds bud for å innføre deres egen overlevering,» sa Jesus til dem. For dem bestod altså en rett gudsdyrkelse i å følge menneskebud, ikke Guds bud.

Fariseerne og de skriftlærde er nå døde, men deres ånd lever videre i beste velgående. For dette er det naturlige menneskets ånd. Dette er noe som ligger til vår natur. Gjennom hele kirkehistorien har fariseerne hatt mange etterfølgere. Det har alltid funnes slike som har villet sette menneskelærer og menneskebud over Guds ord og bud. Den katolske kirke kom for eksempel med lover om faster, om valfarter, om å gå i kloster, om å lese messer for de døde i skjærsilden, om rosenkranser osv., noe som Martin Luther retter seg imot i bekjennelsesskriftet De schmalkaldiske artikler (se Konkordieboken, Lunde forlag 1985, s 259).

Menneskebud om en rett gudsdyrkelse finner vi i alle sektene og i pietismen, bud og regler som menneskene selv har funnet på og binder sjelene til. «Ta ikke, spis ikke, drikk ikke!» Vil du leve rett som en kristen, må du følge alle disse bud og regler.

Hvordan besvarer Jesus denne anklagen fra fariseerne om at disiplene hans ikke har den rette gudsdyrkelsen? Han henviser dem til deres eget hellige skrift, Guds eget ord i Det gamle testamentet. Han siterer profeten Jesaja der Herren sier til folket: «Dette folk ærer meg med leppene, men hjertet er langt borte fra meg. Forgjeves dyrker de meg, for det de lærer, er menneskebud.» Den som vil dyrke Gud, som vil leve rett for ham, og som gjør dette ved å følge menneskebud og setter menneskebud over Guds bud, han dyrker Gud forgjeves, sier profeten. Han lever et fromt liv forgjeves, til ingen nytte. For det er umulig å tjene Gud ved hjelp av menneskebud. Med andre ord: Det er en forgjeves gudsdyrkelse å følge menneskebud. Det er en forgjeves gudsdyrkelse å følge alle falske religioner.

Hvorfor er det slik? Fordi de som kommer med egne regler for et rett liv, setter seg i Guds sted. De tar Guds plass og setter seg selv i stedet. De gjør noe som er forbeholdt Gud og ham alene. De forgriper seg med andre ord mot Guds majestet. Det fins ikke noe mer alvorlig enn å sette seg selv i Guds sted og kreve at mennesker skal følge mine regler i stedet for Guds bud.

Men den gudsdyrkelse som består i å følge menneskebud er også feilaktig av en annen grunn. For de som krever at andre skal følge deres bud, tar fra de troende deres kristne frihet. De tar fra de kristne den frihet som Kristus så dyrt har vunnet for alle. I menigheten i Galatia fantes det slike som ville tvinge de kristne tilbake under Sinai-paktens mange seremonielle lover: «Dere holder nøye regnskap med dager, måneder, høytider og år! Jeg er redd at jeg har strevd forgjeves med dere,» skriver Paulus (Gal 4,10-11). «Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast og la dere ikke tvinge under slaveåket igjen» (Gal 5,1).

Den rette gudsdyrkelse består ikke i å følge menneskebud. Å bryte menneskebud er ikke synd. Det er bare brudd på Guds bud som er synd. Det er alltid synd. Derfor skal vi følge Guds ord og bud, og Guds ord og bud skal være vår eneste rettesnor for livet. Vi skal ikke la oss påvirke til å drive med en falsk gudsdyrkelse som er en forgjeves gudsdyrkelse.

Paulus skriver i Kolosserbrevet: «La da ingen dømme dere når det gjelder mat og drikke, høytider, nymånedag eller sabbat … La ikke dem som vil drive med selvfornektelse og engledyrkelse, røve seierskransen fra dere. De går helt opp i sine syner og skryter uten grunn av sine rent menneskelige tanker, og holder ikke fast på ham som er hodet» (Kol 2,16.18). Og videre skriver han: «Når dere med Kristus døde bort fra grunnkreftene i verden, hvordan kan dere da leve som i verden, og rette dere etter slike bud som ‘ta ikke,’ ’smak ikke,’ ’rør ikke’? … Alt dette er bare menneskers bud og lærdommer» (Kol 2,20-22).

Herren hadde anklaget Israels-folket for å ære ham med leppene, mens hjertet var langt borte fra ham. Disse ordene retter nå Jesus mot fariseerne og de skriftlærde. Alt det disse religiøse lederne gjorde, var bare ytre handlinger. Deres hjerter var langt borte fra Herren. Det betyr at de gjerninger de gjorde, ikke kom fra et godt hjerte. Det var noe galt med hjertets holdning. De gjorde det ikke av hjertets takknemlighet og tro til Gud. De gjorde det ikke for å ære Gud, men de gjorde alt til egen ære. De gjorde det for å vise seg for andre mennesker, vise hvor fromme og gode de var. Jesus kaller dem for hyklere, skuespillere.

Gud ser alltid til hjertet. Når vi skal tre fram for ham, kan vi ikke legge hjertet fra oss hjemme. Vi kan ikke skjule hjertet vårt for ham. Om vårt liv skal behage Gud, om vi skal utøve den rette gudsdyrkelsen, må derfor framfor alt hjertet være godt og rent. Vårt største problem som mennesker er at vårt naturlige hjerte ikke er rent. Av naturen er vårt hjerte ikke godt. «Det som går ut av munnen, kommer fra hjertet, og det gjør mennesket urent. For fra hjertet kommer onde tanker …» (Matt 15,18f). All synd starter i hjertet. For det er i hjertet den onde lysten fins. «For jeg vet at i meg, det vil si i mitt kjøtt, bor det ikke noe godt» (Rom 7,18).

Hvordan kan vi da få et hjerte som ærer Gud? Hvordan kan vi få et rent hjerte, et hjerte som Gud kan godta? Ikke av oss selv. Ikke ved egen kraft. Ikke ved å kjempe og stride. Ikke ved anstrengte forsøk på å ta oss selv i nakken av og til og forbedre oss. Ikke ved å gjøre så godt vi kan. Det er mange som tror det er godt nok om vi i alle fall gjør så godt vi kan i livet. Det er mange som alvorlig prøver å rense hjertene sine. Men det er umulig. Ja, vi kan nok kanskje avstå fra en og annen synd. Vi kan vel kanskje klare å undertrykke en og annen syndig tanke. Men ingen kan rense sitt eget hjerte. Selv om vi strevde til det ytterste hele livet med å holde Guds lov til punkt og prikke og virkelig gjorde det loven sier, kunne vi ikke rense hjertet.

Et rent hjerte kan bare Gud skape. «Gud, skap i meg et rent hjerte, gi meg en ny og stødig ånd,» ber salmisten (Salme 51,12). Bare Gud kan gjøre alle ting nye. Bare han kan rense oss fra synd. Hvordan gjør han det? Han gjør det på en så enkel måte at mange mennesker ikke vil godta det, men det er likevel bare på denne måten det kan skje. For Gud renser oss ved å føre oss til tro på Jesus, vår Frelser. Og Gud fører oss til tro gjennom helt enkle midler, det som vi kaller for nådens midler, nemlig gjennom det enkle evangeliet om Jesus som døde for oss på korset og gjennom dåpen og nattverden.

I sitt ord avslører Gud for oss at hjertet vårt er urent og derfor ikke kan bestå for ham. Og i det samme ordet viser han oss vår Frelser, Jesus Kristus. Der viser han oss at han for Jesu skyld tilgir oss alle våre synder og er nådig mot oss. Ved evangeliet skaper han troen i oss, og troen klamrer seg til Frelseren og det han har gjort for oss. Når denne troen er tent i hjertet, da er det blitt nytt. Da er vi født på ny. Da er vi omvendt og frelst. Og dette nye hjertet begynner straks å elske Gud og vår neste.

Jesus anklaget de egenrettferdige fariseerne for at de bare æret Gud med leppene, mens hjertet deres var langt borte fra ham. Det er fint å ære Gud. Det er flott å synge lovsanger til ham og tilbe ham med munnen. Men det Gud framfor alt vil ha, er et hjerte som er nær ham, som ikke er langt borte fra ham. Gjennom Jesus kan vi komme nær Gud. Gjennom Jesus og troen på ham får vi et hjerte som er nær Gud og ikke langt borte fra ham.

Men er det ikke slik at også de som er født på ny, synder hver eneste dag? Jo, og det skyldes at vi fortsatt må slite med vårt gamle menneske. Synden vil dessverre henge fast ved oss helt til vi dør. Til stadighet blir vi fristet til synd. Men Gud står ved vår side. Den Hellige Ånd renser oss og fornyer oss ved Guds ord. «For kjøttets begjær står imot Ånden, og Åndens begjær står imot kjøttet,» skriver Paulus (Gal 5,17). I Ordet hører vi hele tiden om Jesus Kristus som døde og oppsto for oss. For hans skyld er vi tilgitt og frelst. Vi er, som de lutherske reformatorene sa, på samme tid rettferdige og syndere. Rettferdige er vi for Kristi skyld. Syndere er vi fordi vi har vårt gamle menneske med oss som frister oss til synd.

Hva består altså en rett gudsdyrkelse i? Vi forstår nå at den ikke består i å følge menneskebud. Men den består i å ha et rent hjerte for Gud, et hjerte som ærer ham, ikke bare med leppene, men med hele livet. En rett gudsdyrkelse består i å tro på Jesus Kristus og ha ham som sin Frelser.

(Tidskriften Biblicum, 1/2021)