Av Egil Edvardsen

INNLEDNING TIL BIBELEN

De synoptiske evangeliene – Matteus, Markus og Lukas
De fire bøkene om Jesus Kristus og hans liv har fra kirkens første barndom fått navnet «evangelium», på gresk euangélion som betyr «godt budskap eller gledesbudskap» For å skille dem fra hverandre har man tillagt «ifølge Matteus», «ifølge Markus», «ifølge Lukas», «ifølge Johannes». Evangelistene bringer det gode budskapet om hvordan Gud er blitt menneske i Jesus Kristus og i ham har fullført frelsesverket for alle mennesker. Hver av de fire evangelistene skriver på inspirasjon av Den Hellige Ånd det samme gode budskapet. Selv om de nok har kjent til hverandres skrifter, har likevel hver evangelist skrevet uavhengig av de andre. Hvert evangelium har sin egenart. Dette skyldes at hver av evangelistene skrev med ulike adressater for øyet og presenterte derfor den samme historien om Jesus Kristus på sin egen måte.

Matteus forkynner Jesus som den Messias som Det gamle testamentet taler om. Markus framstiller først og fremst Jesus som den allmektige Guds Sønn som gjør under. Lukas fremhever ham som alle menneskers Frelser, og Johannes viser at han er Guds inkarnerte Sønn, av samme vesen som Faderen. De kristne har alltid erkjent at de fire evangelistene har sitt særpreg. Man har ment at det firefoldige evangeliet er en fullbyrdelse av det fantastiske synet som profeten Esekiel så (Esek 1,10). Derfor har fra gammelt av Matteus blitt symbolisert med bildet av et menneske eller en engel, Markus med bildet av en løve, Lukas med bildet av en okse, og Johannes med bildet av en ørn.

De tre første evangelistene skiller seg fra Johannes ved at de gir en framstilling som inneholder større innbyrdes likheter. Matteus, Markus og Lukas kalles derfor for de synoptiske evangeliene. Ordet kommer av gresk og betyr at Matteus, Markus og Lukas gir et grunnleggende likt syn på Jesu liv, død og oppstandelse. For en vanlig troende er ikke denne likheten mellom evangeliene noe problem. Han vet at Den Hellige Ånd har vært fri til å inspirere sine forfattere til å skrive sine beretninger nøyaktig som de foreligger.

Men den moderne bibelforskningen som drives ut fra rent rasjonalistiske og menneskelige forutsetninger, forkaster all tale om en guddommelig inspirasjon. Man regner ikke med et guddommelig opphav til Bibelen. Dermed blir også det faktum at de tre første evangelistenes framstillinger er så like, men samtidig hver for seg har et så stort særpreg, et problem for forskerne. Man kaller det for det synoptiske problem. Ved hjelp av såkalt historisk-kritisk forskning vil man forsøke å forklare denne likheten, men på samme tid ulikheten. Den moderne forskningen har gjort stor skade. I stedet for å øke forståelsen av de bibelske tekstene, har man undergravd menneskers tro på Bibelen som Guds evige, uforanderlige ord, og evangeliene som sanne og troverdige vitnesbyrd om Jesu ord og gjerning.

Hvordan oppsto evangeliene? Skriftens eget selvvitnesbyrd sier at den har sitt opphav hos Gud selv. Evangeliene – som alle andre bøker i den hellige Skrift – har kommet til som en følge av Den Hellige Ånds inspirasjon. «For aldri er noen profeti båret fram fordi et menneske ville det; men drevet av Den Hellige Ånd talte mennesker ord fra Gud» (2 Pet 1,21). At Åndens inspirasjon ikke bare gjaldt det talte Ordet, men like meget det skrevne, bevitner apostelen Peter når i han i verset foran taler om «profetordet i Skriften».

Alle ærlige lesere og forskere av Skriften må lytte til hva Skriften selv sier om sin tilkomst. De hellige skriftene gir seg ut for å være Guds eget ord, nedskrevet ved Åndens inspirasjon.

MATTEUS

Forfatter
Det fins ingen bevis på at boken noen gang har sirkulert blant de første kristne uten tittelen katá Matthaion («etter/ifølge Matteus»). Urkirken tilskriver enstemmig det første evangeliet i Det nye testamentet til tolleren og apostelen Matteus. Vi vet svært lite om Matteus, annet enn at han var toller i Kapernaum før han ble kalt av Jesus til apostel (Matt 9,9; 10,3). Markus og Lukas kaller ham Levi, sønn av Alfeus (Mark 2,14; Luk 5,27), mens han i listen over de tolv apostlene i Mark 3,16-19 og Luk 6,14-16 blir kalt Matteus. Antakelig har Matteus utelatt sitt opprinnelige navn Levi fordi leserne hans visste hvem han var. Noe som også peker mot at evangeliet ble skrevet av tolleren Matteus, er at det i evangeliet forekommer tre uvanlige ord for myntenheter, i tillegg til at Matteus er det eneste evangeliet som gjengir historien om betalingen av tempelskatten (17,24-27).

I den oldkirkelige tradisjonen var man også samstemmig i å anse Matteus som forfatter av den første boken i NT. De fire kirkefedrene Justin Martyren, Papias, Ireneus og Origenes anså Matteus som forfatter. Biskop Papias (ca. år 110-130) skrev at «Matteus forfattet ordene [lógia] på det hebraiske språk [Hebraïdi dialékto] og enhver oversatte dem så godt han kunne» (sitert av kirkehistorikeren Eusebius).

Bibelkritikerne forkaster unisont den oldkirkelige tradisjonen. Ut fra sin kildehypotese der man betrakter Markus og den såkalte tekstkilden Q (av tysk Quelle = «kilde») som hovedkilde til Matteus og Lukas, hevder kritikerne at det er usannsynlig at en som skulle være apostel og øyenvitne (Matteus) har brukt en som ikke var apostel og øyenvitne (Markus) som kilde.

Man mener også at Matteus-evangeliet av språklige grunner ikke kan være en oversettelse fra hebraisk eller arameisk. Det kan derfor ikke være Matteus-evangeliet som biskop Papias henviser til i sitatet ovenfor. Man har i stedet tenkt seg at lógia kan være en samling av Jesus-ord som Matteus eller en annen har skrevet. Noen mener også at lógia er identisk med Q. Det er selvfølgelig umulig for oss å slå fast med sikkerhet at med lógia mente Papias Matteus-evangeliet slik vi har det i dag. Det er også mulig at Papias har tatt feil når han skriver at det først ble skrevet på hebraisk eller arameisk. Det fins ingen funn av et hebraisk eller arameisk Matteus-evangelium. Likevel forteller tradisjonen at Matteus forkynte evangeliet for sine landsmenn i Palestina og deretter dro utenlands som misjonær til andre folk. Det er derfor mulig at han skrev sitt evangelium først på sine landsmenns språk og deretter ved en senere anledning skrev en gresk utgave.

Tid og sted
Urkirken betraktet Matteus-evangeliet som det første evangeliet, skrevet en gang mellom år 50 og 70. Det er umulig ut fra selve evangeliet å fastslå et eksakt datum. Men i Matt 27,8 står det: «Derfor blir den kalt Blodåkeren den dag i dag.» Og i 28,15 leser vi: «Dette ryktet spredte seg blant jødene og har holdt seg til denne dag.» Disse bemerkningene hadde vært unødvendige dersom Matteus hadde skrevet like etter at de omtalte hendelsene hadde funnet sted. Bemerkningene viser at det må ha gått en betydelig tid etter at de skjedde. Profetien om templets ødeleggelse i Matt 24 viser at evangeliet i alle fall må være skrevet før år 70.

Enten det har vært skrevet opprinnelig på arameisk eller den greske originalen er den opprinnelige, er det sannsynlig at det er kommet til i Palestina. Første gang det greske Matteus-evangeliet er nevnt i bruk, er i Antiokia av biskop Ignatius (død ca. 110). Antiokia var også hjembyen til en stor gruppe jøder, og mange av de første kristne var blitt fordrevet dit på grunn av forfølgelsene av Jerusalem-forsamlingen (Apg 11,19.27). Ut fra dette er det en del forskere som tenker seg at Matteus-evangeliet muligens ble til i Antiokia.

Mottakere
Evangeliet er først og fremst skrevet til mennesker som var velkjent med Det gamle testamentet. Dette inkluderer både jøder som hadde kommet til tro på Kristus som den lovede Messias, og jøder som enda ikke hadde kommet til en slik tro.

Matteus har flere sitater av og henvisninger til GTs profetier enn noen annen nytestamentlig forfatter. Han begynner Jesu ættetavle med Abraham (1,1-17) for å vise at Jesus er oppfyllelsen av løftene til Abraham. Han unnlater å forklare jødiske tradisjoner eller gi geografiske opplysninger om Palestina, og han understreker at Jesus er «Davids sønn» (1,1; 9,27; 12,23; 15,22; 20,30-31; 21,9.15; 22,41-45), et faktum som var av avgjørende betydning for jødene. Alt dette tyder på at han hadde jødiske lesere i tankene når han skrev sitt evangelium.

Karakteristiske trekk ved innholdet
Hovedhensikten med Matteus-evangeliet er meget tydelig. Matteus ønsker at hans egne landsmenn skal se at Jesus er den Messias som var lovet i den gamle pakt og som profetene talte om. Derfor siterer han profetbøkene på en rekke steder, for eksempel 1,23; 2,6; 2,17; 3,3; 4,15-16; 8,17; 12,18-21; 13,14-15; 13,35; 15,8-9; 21,5; 21,42; 27,9-10.

Det er tydelig at Matteus har planlagt og arrangert sitt materiale med stor grundighet. Etter en lengre innledning som handler om Jesu fødsel, døperen Johannes og Jesu dåp og fristelse (kap. 1-4), følger en stor mellomdel som gjengir fem store taler av Jesus som veksler med beretninger fra hans galileiske virksomhet (kap. 5-25). Mellom hver av disse fem delene, har Matteus gjort en overgang til neste del med ord som «da Jesus var ferdig med å tale» eller lignende (7,28; 11,1; 13,53; 19,1; 26,1). Deretter avslutter evangeliet med historien om Jesu lidelse, død og oppstandelse (kap. 26-28).

Det fins også andre tegn på Matteus’ forkjærlighet for orden og struktur. Grupper på tre og sju opptrer ofte: Jesu ættetavle deles inn tre deler à 14 navn. Videre i boken fins det eksempler på grupper av tre lignelser, tre spørsmål, tre bønner og tre fornektelser. I det store lignelseskapitlet, Matt 13, fins det sju lignelser og i den kraftige fordømmelsen av fariseerne i Matt 23 forekommer det sju verop.

Den faste strukturen som Matteus har organisert Jesu undervisning i og hans vektlegging på Jesu etiske undervisning, har ledet mange til å tenke seg at evangeliet først og fremst skulle brukes kateketisk overfor nyomvendte eller som en håndbok for kirkeledere.

Matteus ble først og fremst skrevet for jødekristne eller for jøder som enda ikke var omvendt. Dette utelukker ikke at hans evangelium også er beregnet på hedninger. Han er den eneste som forteller om de vise menn fra Østen som kom til Jesus-barnet for å tilbe det (2,1-12), og han avslutter sitt evangelium med Jesu misjonsbefaling om å gjøre alle folkeslag til hans disipler (28,18-20).

Innhold
I. Innledning: Jesus er Messias – 1,1-4,16.
1) Jesu ættetavle – 1,1-17.
2) Oppfyllelser av sju profetier – 1,18-4,16:
– Jesu fødsel – «Immanuel», 1,18-25.
– Fødselen i Betlehem og de vise menn – «Fra deg skal det komme en høvding», 2,1-12.
– Flukten til Egypt – «Fra Egypt kalte jeg min sønn», 2,13-15.
– Barnemordene i Betlehem – «Rakel gråt over sine barn», 2,16-18.
– Tilbakekomsten til Nasaret – «Han skal kalles en nasareer», 2,19-23.
– Døperen Johannes’ virksomhet, Jesu dåp og Jesu fristelse – «En røst roper i ødemarken», 3,1-4,11.
– Begynnelsen på Jesu virksomhet i Galilea – «Det folk som satt i mørke, har sett et stort lys», 4,12-16.

II. Første gruppe av messianske gjerninger og ord – 4,17-7,29.
1) Gjerninger – 4,17-25.
2) Bergprekenen – kap. 5-7.

III. Andre gruppe av messianske gjerninger og ord – 8,1-11,1.
1) Ti messianske undergjerninger – 8,1-9,35.
2) Utrustning og utsendelse av de tolv – 10,1-11,1.

IV. Tredje gruppe av messianske gjerninger og ord – 11,2-13,53.
1) Gjerninger som viser at han er Guds Sønn – 11,2-12,50.
2) Sju lignelser om himmelriket – 13,1-53.

V. Fjerde gruppe av messianske gjerninger og ord – 13,54-19,1.
1) Jesus skiller sine disipler fra det gamle Israel og styrker dem i sitt fellesskap med ham – 13,54-17,27.
2) Jesus underviser om det kristne fellesskapet – 18,1-19,1.

VI. Femte gruppe av messianske gjerninger og ord – 19,2-26,1.
1) Jesus rider inn i Jerusalem og blir hyllet som Messias – 21,1-11.
2) Jesus underviser om det messianske riket, forkynner dommen og formaner de troende til å være våkne – 19,2-20,34; 21,12-25,46.

VII. Kulminering: Jesus Messias lider, dør og står opp igjen – kap. 26-28.

MARKUS

Forfatter
Hos kirkehistorikeren Eusebius fins det et sitat fra et skrift som nå er gått tapt, og som er skrevet av biskop Papias. I dette sitatet siterer Papias en som han kaller «den gamle», og som høyst sannsynlig er apostelen Johannes (jfr 2 Joh 1 og 3 Joh 1). Sitatet lyder: «Og dette sa ’den gamle’: Markus, Peters tolk, skrev nøyaktig, men ikke i ordning, alt det han opptegnet [eller: husket] av det som Herren hadde sagt og gjort. For han hadde verken hørt Herren eller fulgt ham, men senere ble han som sagt Peters disippel». Også i et annet skrift fra det 2. århundre finner vi vitnesbyrd om at apostelen Peters medarbeider og tolk, Markus, skrev det andre evangeliet. I de såkalte anti-marcionittiske evangelieprologer (ca. 160-180) står det: «Markus… var Peters tolk. Etter Peters død skrev han ned dette samme evangelium i områdene i Italia.»

I Det nye testamentet kalles han både Johannes Markus (Apg 12,12) og bare Johannes (Apg 13,5.13), og han var sønn av en Maria som bodde i Jerusalem (Apg 12,12). Peter kaller Markus for «min sønn» i 1 Pet 5,13, noe som tyder på at han var blitt omvendt ved Peters forkynnelse. Han var også sammen med Peter på den tiden Peter skrev det første brevet (begynnelsen av 60-tallet). Markus var Barnabas’ fetter (Kol 4,10). Han fulgte Paulus og Barnabas på deres første misjonsreise (år 46), men i Perga i Pamfylia forlot han dem og returnerte til Jerusalem (Apg 13,13). Barnabas ønsket å ta ham med også på den andre misjonsreisen, men Paulus nektet, og det endte med at Paulus og Barnabas skilte lag, og Barnabas tok Markus med til Kypros (Apg 15,37ff). Senere har Paulus og Markus blitt forsonet med hverandre, for av brevet til Filemon framgår det at Markus er hos Paulus i hans første fangenskap i Roma (59-61) (Filemon vers 24). Jfr. også Kol 4,10f hvor Paulus taler varmt om ham. Noen år senere var han i Lille-Asia, for Paulus oppfordrer Timoteus til å ta med seg Markus når han kommer til Roma (2 Tim 4,11). Det er mulig at Markus selv har satt sin lille signatur på evangeliet i Mark 14,51-52. Markus er nemlig den eneste som forteller om den unge mannen som springer naken bort etter at Jesus er blitt arrestert.

Ifølge Eusebius var Markus grunnlegger av kirken i Alexandria i Egypt og dens første biskop. Han led også martyrdøden der.

Den oldkirkelige tradisjonen tilskriver enstemmig det andre evangeliet til Markus, Peters tolk. Blant forskerne fins det mange som er skeptiske til den oldkirkelige tradisjonen, men det fins meget gode grunner til å akseptere den. For det første er den veldig gammel. For det andre er det vanskelig å forstå hvorfor man valgte en såpass perifer skikkelse som Markus til å gi evangeliet autoritet. Hvorfor valgte man ikke i så fall heller Peter selv?

Sted og tid
Ifølge kirkefedrene Ireneus og Clemens av Alexandria ble Markus-evangeliet skrevet i Roma. De samme forfatterne knytter evangeliet til apostelen Peter. Ettersom Peter ikke kom til Roma før mot slutten av sitt liv, blir dateringen en gang i løpet av 60-tallet.

Ireneus hevder at Markus skrev evangeliet etter at Peter var død. Det betyr i så fall etter år 64. Clemens sier derimot at Markus skrev mens Peter levde, dvs. før år 64. Dette kan tyde på en viss usikkerhet blant kirkefedrene angående den nøyaktige dateringen.  En mulig tolkning av Ireneus er at han ikke taler om Peters død, men om hans avreise (gresk exodos) fra det stedet hvor Markus befant seg. En annen mulighet er at Markus påbegynte sitt evangelium før Peters død og avsluttet det etter hans død.[1]

Liberale forskere har hevdet at evangeliet må ha kommet til etter år 70 på grunn av profetien i Mark 13,2 om templets ødeleggelse. Man henviser også til Mark 13,14 om «den ødeleggende styggedom» som skal stå der den ikke skal stå, og som oppfattes som en henvisning til romernes skjending av templet. Bibelkritikernes teorier bygger på den oppfatningen at det ikke er mulig å forutsi hendelser med en så stor grad av nøyaktighet som vi finner i de bibelske profetiene. Evangeliet må derfor ha kommet til like før – da det var tydelig hva som ville komme til å hende i Jerusalem – eller i tiden etter Jerusalems ødeleggelse. Ettersom de samme bibelkritikerne også betrakter Markus-evangeliet som en av hovedkildene for Matteus og Lukas, blir dermed de to sistnevnte datert enda senere.

Mottakere
Evangeliet er høyst sannsynlig skrevet først og fremst for hedningekristne eller i alle fall forsamlingen i Roma. Markus forklarer jødiske skikker (7,2-4; 14,12; 15,42) og oversetter arameiske ord (3,17; 5,41; 7,11.34; 15,22) så de kristne i Roma lettere skal forstå det de leser. Han beskriver saddukeernes lære (12,18) og angir hvor Oljeberget ligger i forhold til templet (13,3). I 15,16 forklarer han et for romerne uvanlig gresk uttrykk aulé («gård», dvs. «tempelgården») med et velkjent latinsk ord praetorium, og det fins flere latinske uttrykk hos Markus enn i de andre evangeliene. Mens Matteus siterer Det gamle testamentet flittig, finner vi bare ett gammeltestamentlig sitat hos Markus (1,2).

Karakteristiske trekk ved innholdet
Hovedhensikten med Markus’ evangelium er å vise for alle mennesker at Jesus Kristus er Guds Sønn. Derfor innleder han evangeliet kort og enkelt: «Dette er begynnelsen til evangeliet om Jesus Kristus, Guds Sønn.» Videre i evangeliet beskriver han hvordan Jesu gjerning og ord, hans lidelse, død og oppstandelse åpenbarer at han virkelig er Guds Sønn som er kommet til verden.

Markus framhever Jesu gjerninger mer enn hans ord, men ikke på en slik måte at Jesu ord blir isolert fra hans gjerninger. Hans ord og gjerninger er nært forenet. Jesus taler og det skjer. Markus gjengir også to lengre taler av Jesus (4,1-34; 13,1-37). Likevel er Markus-evangeliet ofte blitt omtalt som «handlingens evangelium».

I motsetning til Matteus og Lukas inneholder Markus ingen liste over Jesu forfedre etter kjødet. Det fins heller ingen lengre beskrivelse av Jesu fødsel og barndom. Etter en kort innledning (1,1-13) går Markus rett på sak og beskriver Jesu virksomhet som kulminerer med beretningen om Jesu lidelse, død og oppstandelse i kap. 14-16.

Markus-evangeliet er Peters evangelium. Peter er sentral i evangeliet fra begynnelse til slutt. Det begynner med Peters kall (1,16); det når sitt klimaks ved Peters bekjennelse (8,27-29); og det avslutter med den oppstandnes budskap til hans disipler «og til Peter» (16,7).

Markus er først og fremst et evangelium for hedningene. Dette viser seg blant annet på enkelte steder der Markus tydelig har hedningekristne mottakere i tankene, i motsetning til Matteus som framfor alt skriver til jøder. I Jesu tale om den store trengsel som skal inntreffe før dommens dag, oppfordrer Jesus ifølge Matteus disiplene til å be om at det ikke skal skje «om vinteren eller på sabbaten» (Matt 24,20), mens Markus bare nevner «om vinteren» og utelater «på sabbaten» (Mark 13,18). I beretningen om den fønikiske kvinnen i kap. 7 har Markus utelatt Jesu ord om at han ikke var sendt til andre enn de bortkomne sauene i Israels folk (Matt 15,24). Det fins heller ingen grunnleggende behandling av loven som hos Matteus. Bergprekenen fins ikke gjengitt hos Markus.

Mark 16,9-20
Et særskilt problem når det gjelder Markus-teksten er de siste 12 versene i evangeliet. En overveldende majoritet av manuskriptene inneholder alle 20 versene i Mark 16, og tidlig kristen litteratur viser at de ble betraktet som ekte. Bl.a. Ireneus betraktet dem som en del av Markus-evangeliet.

Det fins likevel en del fakta som har forårsaket at man har betvilt disse versenes ekthet: 1) De fins ikke med i de eldste manuskriptene – blant annet Codex Vaticanus og Codex Sinaiticus som begge slutter med efoboúnto gar «for de var redde» (Mark 16,8). 2). Noen gamle oversettelser mangler disse versene – deriblant en gammel-syrisk oversettelse fra 3./4. århundre (syr^s) og de fleste armenske manuskripter. 3) Noen manuskripter inneholder to avslutninger, vers 9-20 og en annen kortere avslutning: «Men det de hadde fått befaling om, fortalte de straks til dem som var sammen med Peter. Etter dette sendte Jesus gjennom dem ut det hellige og uforgjengelige budskap om den evige frelse, fra øst og til vest, amen.» (Jfr fotnote i Svenska Folkbibeln.) 4) Kirkehistorikeren Eusebius av Caesarea siterer en apologet som taler om «unøyaktige kopier» av Markus som et bevis på at 16,9-20 ikke er ekte.

Av dette har man trukket følgende slutninger: 1) Den lengre avslutningen må ha blitt lagt til Markus-evangeliet etter at evangeliet var ferdig, men likevel ved en veldig tidlig periode. 2) Den kortere avslutningen, som ikke er så vel bevitnet, må ha blitt lagt til for å fylle et hull, noe som er et vitnesbyrd om at den utgaven av Markus som har vært i omløp, har sluttet med 16,8. 3) Den vanligste forklaringen på de ulike tekstvitnene er at originalen sluttet med 16,8 og at de andre avslutningene er ulike senere redaksjonelle forsøk på å løse problemet med den abrupte avslutningen i vers 8.

Et annet viktig moment er at vers 9-20 har en stil og et innhold som skiller seg fra resten av teksten. Vers 9 følger heller ikke naturlig etter vers 1-8, ettersom Maria Magdalena blir presentert som hun «som han hadde drevet sju onde ånder ut av», mens hun allerede var nevnt i vers 1. Hvorfor ble hun ikke nærmere presentert allerede da? Man har også påpekt det faktum at vers 9-20 ikke inneholder nye ting i forhold til de andre evangeliene, og man har trukket den slutningen at disse versene er blitt utformet på grunnlag av de andre.

Det neste spørsmålet gjelder da om den nåværende formen av vers 8 som altså slutter med efoboúnto gar «for de var redde», muligvis kunne ha vært Markus’ opprinnelige avslutning. Er det sannsynlig at en bok som innleder med: «Dette er begynnelsen til evangeliet [= gledesbudskapet] om Jesus Kristus» (Mark 1,1), slutter med: «for de var redde» og ikke forteller noe som helst om disiplenes møte med den oppstandne? Kan det opprinnelige manuskriptet eller en veldig tidlig kopi ha blitt ødelagt slik at Markus’ opprinnelige avslutning har forsvunnet? Kan Markus ha blitt avbrutt i sitt arbeid slik at han ikke fikk fullført evangeliet? Svaret er at vi vet ikke sikkert. Det vi kan slå fast er at vers 9-20 er et veldig tidlig tillegg til evangeliet og har blitt betraktet som en del av evangeliet meget tidlig, i alle fall ikke senere enn år 150 e. Kr. Det utgjør en sammenfattende avslutning av evangeliet, og inneholder ingen nye lærer som vi ellers ikke finner i Skriften. Det fins derfor ingen grunn til ikke å betrakte det som en del av Markus-evangeliet.

Innhold
I. Prolog – 1,1-13.
1) «Dette er begynnelsen til evangeliet om Jesus Kristus, Guds Sønn» – 1,1.
2) Jesu forløper – 1,2-8.
3) Jesu dåp – 1,9-13.

II. Jesus åpenbarer seg som Kristus, Guds Sønn, i sin virksomhet i Galilea og områdene omkring – 1,14-8,30.
1) Jesu første galileiske virksomhet – 1,14-3,6.
2) Jesu senere galileiske virksomhet – 3,7-6,6.
3) Jesu virksomhet i Galilea og områdene omkring nærmer seg slutten – 6,6-8,30.

III. Jesus åpenbarer seg som Kristus, Guds Sønn, i sin lidelse, død og oppstandelse – 8,31-16,20.
1) Jesu siste dager i Galilea – 8,31-9.50.
2) Jesus på vei til Jerusalem – 10,1-52.
3) Jesu virksomhet i Jerusalem – 11,1-14,11.
4) Skjærtorsdag – 14,12-72.
5) Langfredag – 15,1-47.
6) Jesu oppstandelse og himmelfart – 16,1-20.

LUKAS

Forfatter
Likesom de andre evangeliene er også det tredje evangeliet anonymt. Men av den såkalte prologen (1,1-4) kan vi imidlertid trekke den konklusjon at forfatteren ikke selv var øyenvitne til det han skriver om. Han taler om «de som helt fra først av var øyenvitner og Ordets tjenere» uten å regne seg selv med blant dem (1,2). En annen slutning vi kan dra av prologen er at forfatteren av evangeliet må ha vært en velutdannet person.

Oldkirken fra andre halvdel av det andre århundret tilskriver enstemmig det tredje evangeliet og Apostlenes gjerninger til Lukas. Lukas var Paulus’ medarbeider på hans reiser og hans trofaste venn i fangenskap. Lukas var sannsynligvis ikke-jøde, for i den avsluttende hilsenen i Kolosserbrevet holder Paulus ham atskilt fra sine jødiske medarbeidere (Kol 4,10, 11) og kaller ham «den kjære Lukas, legen» (Kol 4,14). En oldkirkelig tradisjon sier at Lukas var syrer fra Antiokia. Han sluttet seg antakelig til Paulus i Troas på hans andre misjonsreise. Legg merke til bruken av tredje person i Apg 16,8: «De drog da gjennom Mysia og kom ned til Troas» og første person to verser senere i Apg 16,10: «Da han hadde hatt dette synet, forsøkte vi straks å komme til Makedonia». Lukas fulgte sannsynligvis Paulus helt til Filippi på den reisen hvor han ble værende i sju år. Deretter fulgte han igjen med Paulus i år 56 e. Kr. da Paulus reiste gjennom Filippi på sin siste reise til Jerusalem og var sammen med Paulus hele tiden etter dette. Ifølge 2 Tim 4,11 var han med Paulus også i hans siste fangenskap.

Lukas-evangeliet og Apostlenes gjerninger har samme forfatter. Begge bøkene er skrevet til Teofilus (Luk 1,1; Apg 1,1), og de har samme språk og stil. De såkalte «vi»-avsnittene i Apg 16,11-17; 20,5-21,18; 27,1-28,16 viser at forfatteren var øyenvitne. Forfatteren må derfor ha vært en ledsager til Paulus. Av alle kjente ledsagere til Paulus som kan komme i betraktning, er det bare Titus og Lukas som kan være mulige. Dersom oldkirken gjettet på hvem som kunne være forfatter, er det sannsynlig at valget ville ha falt på Titus, som er mer prominent enn Lukas i Paulus’ brev. Den tradisjonen som tilskriver det tredje evangeliet og Apg til Lukas, må derfor være den riktige.

Tid og sted
Verken Lukas-evangeliet selv eller andre kilder kan svare nøyaktig på når og hvor boken ble skrevet. Det faktum at Apostlenes gjerninger innleder med å henvise til evangeliet, er tilstrekkelig bevis på at evangeliet ble skrevet i den apostoliske tiden. Ireneus og de anti-marcionittiske prologene antyder at boken ble skrevet etter Paulus’ død. En datering mot slutten av 60-tallet er derfor sannsynlig.

Bibelkritikerne daterer boken betydelig senere, 75-85 e. Kr. De hevder at prologens ord om at «mange» har laget en fremstilling av Jesu liv (1,1), taler mot en tidlig datering. Dette argumentet er imidlertid meget svakt, ettersom «mange» av dem som var øyenvitner – dvs. apostlene – selvfølgelig kan ha gjort en fremstilling av Jesu liv i løpet av ganske kort tid etter hans himmelfart. Man behøver ikke mange år på å gjøre en framstilling av det man nettopp har vært øyenvitne til. I tillegg argumenterer selvfølgelig bibelkritikerne med at ettersom Lukas har brukt Markus-evangeliet som kilde, må Lukas være senere enn Markus. Man mener også at detaljene i beskrivelsen av romernes beleiring av Jerusalem i 19,43-44 og 21,20 og 24 bærer preg av at Jerusalems ødeleggelse i år 70 er et faktum. Beskrivelsen hos Lukas er så detaljert i forhold til parallell-tekstene hos Matteus og Markus, at boken må ha kommet til etter beleiringen. Men ingen av disse argumentene er overbevisende. Disse ordene av Jesus er sterkt farget av profetier i Det gamle testamentet (sammenlign for eksempel Luk 19,43 med Jes 29,3), og er ikke uvanlig detaljerte i forhold til andre av hans forutsigelser. For øvrig bygger kritikernes teorier på de samme vantroens argumenter som forkaster Det gamle testamentets profetier.

Stedet hvor Lukas skrev sin framstilling av evangeliet, kan være Roma. Men oldkirkelig tradisjon er delt mellom Hellas og Roma som tilblivelsessted.

Mottaker
Prologen både hos Luk og Apg angir tydelig at det er den «ærede Teofilus» som er mottaker av begge bøkene. Hvem denne Teofilus var, vet man ikke, men kanskje var han en nyomvendt romer eller en beskytter som ville sørge for at bøkene ble spredt blant hedningene og kanskje også betale kostnadene. Idet Lukas dedikerer sine bøker til en høytstående person, noe tittelen «ærede Teofilus» tyder på, følger han en gammel gresk tradisjon.

Det er ellers tydelig at Lukas hadde hedningekristne lesere generelt i tankene når han skrev sitt evangelium, noe som ikke minst er tydelig ut fra innholdet. Kanskje skriver han framfor alt for slike lesere som hadde fått et første kjennskap til Kristus, men som ønsket seg en mer utdypet fremstilling av hans ord og gjerninger.

Karakteristiske trekk ved innholdet
Språket og stilen hos Lukas er det som først og fremst skiller det fra de andre evangeliene. Det greske språket er mer raffinert og stilen mer litterær enn hos de andre. Det fins få hebraiske, arameiske og latinske termer.

Mye av særstoffet hos Lukas viser at det er Guds tilgivende nåde og Kristi frelsergjerning som er det sentrale. Lukas er den eneste som gjengir historien om den syndige kvinnen som salvet Jesu føtter, og den etterfølgende lignelsen om de to skyldnerne, en lignelse som slutter med Jesu ord om at den som har fått mye tilgitt, elsker mye (Luk 7,36-50). I historien om når Jesus kaller Peter til å være menneskefisker, er Lukas den eneste av synoptikerne som framhever at kallet bygger på syndenes forlatelse (jfr. Luk 5,1-11 med Matt 4,18-22 og Mark 1,16-20). Lignelsen om den barmhjertige samaritan finner vi bare hos Lukas (Luk 10,25ff), likeså lignelsen om gartneren som ber for det ufruktbare fikentreet (Luk 13,6-9) og lignelsen om den bortkomne sønnen (Luk 15,11ff). Og beretningen om Sakkeus er også særstoff hos Lukas (Luk 19,1ff). Jesu avsluttende ord i denne beretningen, «Menneskesønnen er kommet for å oppsøke det som var fortapt og frelse det», kunne stå som tema for hele Lukas-evangeliet. Lukas er den eneste som forteller om den ene av de to røverne som ble korsfestet sammen med Jesus, og som fikk høre: «I dag skal du være med meg i Paradis» (Luk 23,43).

I motsetning til Matteus, som gir mye rom til Jesu jordiske virksomhet blant Israels folk, utlegningen av loven og diskusjoner med jødenes religiøse ledere, har Lukas-evangeliet et mye mer universelt preg. Jesu slektstavle strekker Lukas like tilbake til Adam (Luk 3,23-38) i motsetning til Matteus som stanser ved Abraham (Matt 1,1-16). Ingen av de andre evangeliene viser en slik interesse for samaritanene som Lukas (Luk 9,52ff; 10,29ff; 17,11ff).

Lukas framhever Den Hellige Ånds verk. Han er den eneste som beretter om at Jesus ble unnfanget ved Den Hellige Ånd (Luk 1,35). Han taler også ofte om mennesker som blir «fylt av Den Hellige Ånd»: Elisabet (1,41), Sakarja (1,67), Simeon (2,25-26), og Jesus selv (4,1; 4,14).

Bønn er også et gjennomgående tema hos Lukas. Han framstiller Jesus som en bønnens mann (3,21; 5,16; 6,12; 9,18; 9,28-29; 10,21; 11,1; 22,39-46; 23,34-36). Nesten alle disse henvisningene til Jesu bønner er særskilt nevnt av Lukas. Lukas er den eneste som gjengir to av Jesu lignelser om bønn (11,5-13; 18,1-8) og forteller at Jesus ba spesielt for Peter (22,31-32).

Innhold
«Menneskesønnen er kommet for å oppsøke det som var fortapt og frelse det» (Luk 19,10).

I. Forord – 1,1-4.

II. Forberedelsen til Frelserens gjerning – 1,5-4,13.
1) Fødselen til Frelserens forløper og Frelseren selv – 1,5-2,40.
2) Frelseren introduseres – 2,41-4,13.

III. Frelseren i virksomhet: Forkynnelse, undervisning, helbredelse, utsendelse og utrustning – 4,14-19,27.
1) Frelseren i Galilea – 4,14-9,50.
2) Frelseren på vei til Jerusalem – 9,51-19,27.

IV. Frelseren i virksomhet: Lidelse, død og oppstandelse – 19,28-24,53.
1) Frelseren kommer til Jerusalem – 19,28-21,38.
2) Frelseren lider og dør – 22,1-23,56.
3) Frelseren står opp igjen og farer opp til himmelen – 24,1-53.

[1] Når det gjelder dateringen av Markus-evangeliet, har imidlertid nyere forskning ført til at man muligens må datere evangeliet 10-20 år tidligere enn man hittil har trodd (dvs. år 45-50). (Jfr. Ingemar Furbergs artikler i Tidskriften Biblicum 1/1993, s 8ff, og 2/1993, s 60ff.)

(Tidskriften Biblicum, 4/2006)