Av Seth Erlandsson

• LITTERATUR

Amerikas Luther. En levnadsskiss över Carl Ferdinand Wilhelm Walther, några studier i hans teologi och översättningar av hans texter. Lars Borgström, eget forlag 2020, 190 sider. Pris: 149 kr (kan bestilles fra Biblicums forlag)

Boken «Amerikas Luther» bør få en stor leserkrets, for ingen har så tydelig som C.F.W. Walther ført videre arven fra Luther. Det er tragisk at Walther er så lite kjent i Sverige og våre nordiske naboland (bortsett fra i de små lutherske bekjennelseskirkene). I forordet til boken skriver Lars Borgström: «De store nasjonale folkekirkene, som kaller seg lutherske, har i stor grad feid under teppet den store arven som gjenoppdagelsen av evangeliet på 1500-tallet innebar.» Dessverre er det så ille. (Dette har jeg personlig erfaring med. Etter å ha blitt presteviet i den svenske folkekirken i 1964, fant jeg det mer og mer umulig å representere en lærepluralistisk kirke og gikk ut derfra i 1973.)

Her følger noen smaksprøver fra Borgströms bok om Walthers undervisning:

Å skille rett mellom lov og evangelium
Akkurat som Luther, fremhever Walther det betingelsesløse evangeliet og hvor viktig det er å skille rett mellom lov og evangelium. Bibelens livgivende budskap blir tilslørt, ja forvrengt, når lovens krav blandes inn i evangeliet og evangeliet inn i loven. Vi trenger både Guds lov og Guds evangelium uforfalsket. Hvis Guds lov ikke får avsløre at vi er syndere og ikke kan frelse oss selv, da kan ikke Guds evangelium forstås som vår eneste frelse og det gledesbudskapet som det er. Og uten Guds rene evangelium er ikke loven til noen nytte for oss. «Loven forteller oss hva vi må gjøre. Evangeliet inneholder ingen slike anvisninger. Tvert imot, evangeliet åpenbarer bare for oss hva Gud gjør. Loven taler om våre gjerninger, evangeliet taler om Guds mektige gjerninger” (s. 98).

Den rene læren
Fra Walthers kveldsforelesning 26/9 1884: “Mine venner! Kristus selv har beskrevet veien til himmelen som en smal vei. Like smal er den rene lærens vei. Den rene lære er jo ikke noe annet enn læren om veien til himmelen … For en villfarelse det er når man latterliggjør den rene lære og sier til oss: ‘Slutt å rope: Ren lære, ren lære! Det fører bare til død ortodoksi. I stedet må dere legge større vekt på ren livsførsel, så skal dere få se ekte kristendom vokse fram.’ Dette er som å si til en bonde: ‘Slutt å bry deg om gode frø, sats heller på en god høst.’ Bryr ikke bonden seg om en god høst når han legger vekt på å skaffe godt såkorn? På akkurat samme måte er den som bryr seg om den rette læren også virkelig opptatt av ekte kristendom og et oppriktig kristent liv. Falsk lære er skadelige frø … Måtte Gud ved sin nåde gi dere en hellig lengsel etter den rene, frelsende sannheten som er åpenbart av Gud selv! Det er hovedformålet med disse kveldsforelesningene” (s. 113f).

Rettferdiggjørelsen ved troen alene
”Når det gjelder selve sentrum av den kristne troen, rettferdiggjørelsen ved tro alene, var Walther svært tydelig. Mennesket medvirker ikke på noen måte til sin rettferdiggjørelse, men alt er Guds verk. Selv ikke troen bidrar med noe. Troen er bare den tomme hånden, midlet gjennom hvilket den allerede fullførte rettferdiggjørelsen mottas” (s. 20). Troen forårsaker altså ikke rettferdiggjørelsen. Det er ikke på basis av vår tro at vi blir rettferdiggjort … Walther mente i likhet med Luther at uten en klar forståelse av rettferdiggjørelsen kan ikke kirken bli stående en eneste time. Det er jo bare ved troen på Jesu Kristi fullbrakte frelsesverk at et menneske blir en kristen… Rettferdiggjørelsen ved tro alene er kristendommens himmelske sol, som skiller vår tro fra alle andre religioner like mye som lyset skiller seg fra mørket. Den teologen eller presten som hverken forstår eller forkynner Guds allerede fullførte frelsesverk i Jesus Kristus, er udugelig” (s. 21).

Walthers syn på pietismen
”Av avgjørende betydning for Walthers negative oppfatning er opplevelsene han hadde som ung student”: “På kort tid hadde jeg virkelig blitt et Guds barn, en troende. Jeg stolte på Guds nåde. Selvfølgelig var jeg ennå ikke dypt forankret i den kristne troskunnskapen. Denne tilstanden fortsatte i nesten et halvt år. Så kom en eldre teologikandidat, en ekte pietist, og sluttet seg til kretsen vår … Han sa: ‘Dere innbiller dere at dere er omvendte kristne, ikke sant? Men det er dere ikke. Dere har ennå ikke gjennomgått noen virkelig angerkamp.’ … Han gjentok påstanden sin helt til jeg endelig begynte å lure på om jeg virkelig var en kristen. Til å begynne med hadde jeg vært så glad da jeg trodde på min Herre Jesus Kristus, men nå begynte en periode for meg med de alvorligste åndelige anfektelser … Et tiltagende mørke la seg over sjelen min da jeg stadig mindre fikk smake evangeliets sødme” (s. 32f).

«Det er naturlig at disse opplevelsene til Walther i ungdommen kom til å farge hans holdning til pietismen framover … Et menneske som Gud har gitt nåde til å se seg selv knust og mangelfull på alt, uten trøst noe sted, og som engstelig ser seg om etter hjelp, et slikt menneske er virkelig angerfull. Han må ikke advares mot å komme til Jesus, men evangeliet må forkynnes for ham. Han må få beskjed om at han ikke bare får, men også bør komme til Jesus med frimodighet og aldri tenke at han kommer for tidlig” (s. 34f). «Walther understreker sterkt at så snart et menneske har sluttet å stole på seg selv og spør hvordan han skal bli frelst, skal han få høre det apostoliske svaret: ‘Tro på Herren Jesus, så skal du og alle i ditt hus bli frelst’ (Apg 16,31)” (s. 39).

(Tidskriften Biblicum, 1/2021)