Av Egil Edvardsen

De tre evangeliene Matteus, Markus og Lukas kalles med et fellesnavn for de synoptiske[1] evangeliene. Dette navnet har de fått på grunn av sin innbyrdes likhet. I motsetning til Johannes-evangeliet har Matteus, Markus og Lukas til en meget stor grad felles innhold, mens Johannes stort sett inneholder materiale som ikke finnes i de tre andre evangeliene. I tillegg fins det stor språklig likhet mellom de tre synoptikerne til forskjell fra Johannes.

Et eksempel på en slik innholdsmessig likhet er Matt 9,2-8; Mark 2,3-12 og Luk 5,18-26. Et eksempel på en språklig likhet er Matt 10,22a; Mark 13,13a og Luk 21,17. Særlig Matteus og Markus har mye identisk materiale. Faktisk fins ca. 90% av innholdet hos Markus også hos Matteus, mens vel halvparten av Markus fins hos Lukas. Denne likheten har fått bibelforskere til å stille flere spørsmål angående de evangelienes tilkomst. Særlig  er det de synoptiske evangeliene som har fanget forskernes oppmerksomhet. Har det funnes en felles kilde som alle tre har hatt som utgangspunkt? Har de tre forfatterne vært avhengig av hverandre? Man har lagt ned mye tid og arbeid for å løse dette såkalte synoptiske problem, og det er blitt servert flere teorier som løsning på problemet.

Evangelienes guddommelige og apostoliske opphav
Hvordan oppsto evangeliene? Skriftens eget selvvitnesbyrd sier at den har sitt opphav hos Gud selv. Evangeliene – som alle andre bøker i den hellige Skrift – har kommet til som en følge av den Hellige Ånds inspirasjon. Vi leser i 2 Pet 1,21: «For aldri er noen profeti båret fram fordi et menneske ville det; men drevet av Den Hellige Ånd talte mennesker ord fra Gud.» At Åndens inspirasjon ikke bare gjaldt det talte Ordet, men også det skrevne, bevitner Peter i verset foran når han der taler om «profetordet i Skriften«.

Alle ærlige og redelige forskere som vil ha respekt for sitt forskningsobjekt, må lytte til hva Skriften selv sier om sin tilkomst. Uten at vi tar i betraktning det syn som evangelister og apostler selv hadde på Skriften, kan vi ikke gi deres skrifter full rettferdighet. Om det skulle være mulig ved hjelp av mye forskning å si noe fornuftig om og servere mange mulige teorier om de ytre omstendighetene i samband med skriftenes tilkomst, kan vi likevel aldri komme bort fra det faktum at de hellige skriftene gir seg ut for å være Guds eget ord, nedskrevet ved Åndens inspirasjon.

En av de viktigste ytre forutsetningene for evangelienes tilkomst var forkynnelsen av evangeliet. Den første misjonsforkynnelsen må betraktes som grunn til at evangelieskriftene kom til. Da kristendommen spredte seg, skjedde dette fra begynnelsen ved at de som hadde vært Jesu disipler, talte om det de hadde sett og hørt (Apg 4,20; 1 Joh 1,3). De forkynte ikke evangeliet fordi de selv hadde bestemt seg for å gjøre det. Det var ikke en virksomhet som de hadde satt i gang på eget initiativ og senere kunne legge ned om de ville. «Vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt,» vitnet Peter og Johannes for jødenes råd (Apg 4,20). Det var en nødvendighet for dem. De sto fram fordi de hadde fått en guddommelig befaling av Herren selv: «Gå ut i hele verden og forkynne evangeliet for alle mennesker!» (Mark 16,15). «Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, i det dere døper dem til Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere» (Matt 28,19-20).

I tillegg hadde de fått en «indre» drivkraft fra Herren. Når han talte med dem om forkynnelsen i hans navn som de skulle gjøre blant alle folk, sa han at de skulle bli utrustet til denne oppgaven med «kraft fra det høye» (Luk 24,47-49). Denne utrustningen fikk de på den første pinsedagen da alle «ble fylt av den Hellige Ånd» (Apg 2,4).

Det er altså tydelig at den første forkynnelsen av evangeliet om Kristus ble oppfattet av dem som utførte den, som noe som skjedde på Kristi befaling, og de var seg bevisst at de var drevet av Guds Ånd som ga dem det de skulle si. De skulle forkynne det evangelium de hadde fått av den oppstandne Kristus som hadde utnevnt dem til sine vitner (Apg 1,8). Det de forkynte, de ordene de brukte, var gitt dem av Guds Ånd. Likesom profetene i den gamle pakt talte de ord fra Gud (2 Pet 1,21). Selv når de fortalte om det de hadde «sett og hørt», var denne beretningen Guds ord. Det som hadde skjedd, var Guds verk, og de ord som ble gitt dem å skildre det som hadde skjedd, var Guds ord, inngitt av Ånden. Det var en oppfyllelse av det deres Herre og Mester hadde sagt til dem om Ånden: «Han skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere» (Joh 14,26). Og videre: «Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. Men når han kommer, sannhetens Ånd, skal han veilede dere til den fulle sannhet. For han skal ikke tale ut fra seg selv, men si det han hører, og kunngjøre dere det som skal komme» (Joh 16,12-13).

Disiplene skulle altså vitne, og dette vitnesbyrdet skulle skje på Kristi befaling og i Åndens kraft. Oppdraget om å vitne hadde de fått fordi de hadde vært med Kristus fra begynnelsen av. Når det står at de hadde «sett og hørt» det, menes ikke bare en rent ytre sanseoppfattelse av det som hadde skjedd. De hadde ikke bare sett og hørt det med sine kroppslige øyne og ører. Men de hadde fått se den dypere betydningen i Kristi liv og verk. De hadde fått en sann forståelse av de hellige skriftene. «Vi så hans herlighet,» sa de.

Når derfor apostler som Matteus og Johannes eller medhjelpere til apostler som Markus (Peters medhjelper) og Lukas (Paulus´  medhjelper) senere så det som sin oppgave å skrive ned det de forkynte, ble det de skrev ned, helt fra begynnelsen av betraktet som Guds ord og hellig skrift. Det de skrev, var i overensstemmelse med det de hadde forkynt på befaling av Kristus. En interessant detalj å legge merke til i denne sammenhengen er at når Paulus i 1 Tim 5,18 henviser til hva Skriften sier, siterer han både fra Det gamle testamentets skrifter (5 Mos 25,4) og fra evangeliene (Luk 10,7; jfr Matt 10,10). Evangeliene var for Paulus like mye hellig skrift som GT. Og Paulus´  egne brev ble på samme måten straks regnet blant «de andre skriftene» av Herrens egen apostel Peter (2 Pet 3,15-16).

En annen naturlig forutsetning for tilkomsten av evangeliene var den gamle pakts hellige skrifter – Det gamle testamentet – og alt det Jesus hadde lært om disse skriftene. Han hadde sagt om dem: «Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel i loven forgå» (Matt 5,18). Han hadde også sagt at de hellige skriftene vitnet om ham (Joh 5,39) og fikk sin oppfyllelse i ham (Luk 4,21). Han hadde videre lært dem hvordan de skulle lese skriftene og forstå dem som Guds ord om ham selv. «Han åpnet deres forstand så de kunne forstå skriftene» (Luk 24,45).

Med andre ord: De første disiplene var blitt pålagt å forkynne evangeliet om Kristus; evangeliet om Kristus fantes nettopp i den gamle pakts hellige skrifter; og Jesus Kristus hadde lært dem å lese og forstå disse skriftene slik at de talte om ham. Resultatet ble at den første evangelieforkynnelse og Skriften var nært sammenbundet. Evangeliet var en beretning om det de hadde sett og hørt, og samtidig en utleggelse av den gamle paktens hellige skrifter. Det de selv hadde sett og hørt, var en oppfyllelse av Skriftene. Beretningen om hva Kristus hadde sagt og gjort og om hans frelsesverk var en utleggelse av Skriftene.

I evangeliene finner vi denne utleggelse av dem som var hans egne apostler og som hadde «fått kraft fra det høye». Ingen av dem hadde tydet profetordet i Skriften på egen hånd, men var drevet av den Hellige Ånd (2 Pet 1,20-21).

Professor Odeberg skriver:

Det är sålunda icke riktig korrekt att säga som det rätt länge varit bruklig att det i urkristen tid icke fanns någon kristen skrift som var helig skrift och att man då endast hade Gamla testamentets skrifter så som heliga skrifter. Förutsättningarna voro i stället de, att en apostolisk skrift var helig skrift i och med det att den utgavs på apostolisk bemyndigande. Vad församlingen längre fram kunde få anledning pröva, det var halten av de många skrifter, som framträdde med anspråk på att vara evangelier av apostolisk ursprung. Och då sådana skulle prövas, gjordes det genom att man utforskade, om de varit i bruk i församlingarna ända ifrån apostolisk tid, det ville med andra ord säga, om de ända ifrån början varit med i församlingens liv. Det innebär alltså omvänt, att ett evangelium, som befanns vara äkta, alltså vara helig skrift, därmed också varit det ifrån själva den dag då det offentliggjordes.[2]

En tredje viktig forutsetning for evangelienes tilkomst var den hensikt de skulle tjene. For det første skulle de på samme måte som det muntlige evangeliet tjene den direkte misjonsforkynnelsen. De skulle fungere som en undervisning for dem som ennå ikke hadde kommet til tro. Men de skrevne evangeliene skulle også tjene til fortsatt opplæring og oppbyggelse for de kristne. Det er mulig at de tre første evangeliene Matteus, Markus og Lukas i første rekke gjaldt dem som ennå ikke var kommet til tro og de nyomvendte, mens Johannes-evangeliet derimot i stor grad var et evangelium for dem som skulle fordypes i troen på at Jesus Kristus var Guds Sønn (Joh 20,31). For alle evangeliene gjaldt det imidlertid at de skulle tjene den hellige hensikt at mennesker skulle «ha liv i hans navn». Ved evangeliene skulle mennesker komme til tro på Jesus Kristus som sin Frelser og få evig liv ved ham.

«Det synoptiske problem»
For en bibelforskning som drives ut fra rent naturalistiske og menneskelige forutsetninger, er det klart at Skriftens eget selvvitnesbyrd har lite eller ingen betydning. Den moderne bibelforskningen prøver å gå «bak» tekstene for å forsøke å finne de menneskelige kildene og motivene til de bibelske tekstene slik de foreligger for oss. All tale om en guddommelig inspirasjon blir forkastet av den moderne forskningen. Man regner ganske enkelt ikke med et guddommelig opphav til Bibelen.

De synoptiske evangeliene har vært av spesielt stor interesse for forskningen. Matteus, Markus og Lukas inneholder en mengde materiale som er felles for alle tre eller i det minste for to av evangeliene. B F Westcott gjengir i sin innledning til evangeliene følgende statistikk over likheter og ulikheter mellom de fire evangeliene[3]:

Matteus – Ulikheter: 42%, likheter: 58%
Markus – Ulikheter: 7%, likheter: 93%
Lukas – Ulikheter: 59%, likheter: 41%
Johannes – Ulikheter: 92%, likheter: 8%

Vi ser av denne statistikken at nesten hele Markus-evangeliet også finnes i ett eller flere av de andre evangeliene. Matteus har litt over halvparten av sitt materiale felles med andre evangelier, mens Lukas har litt under halvparten felles med andre. Johannes-evangeliet skiller seg sterkt ut i det at over 90% av materialet bare finnes hos Johannes.

Dette fellesmaterialet hos Matteus, Markus og Lukas har gitt årsak til mye forskning og teoretisering. Vi vil her kort gjengi noen av de mange teorier som er framsatt som forklaringer på de synoptiske evangelienes likheter og ulikheter.

Generelt sett kan vi si at den liberale forskningen er basert på to hovedforutsetninger. Den ene er at forfatterne av evangeliene tok sitt utgangspunkt i en uskrevet, muntlig tradisjon som hadde sitt opphav hos apostlene og var levende i forsamlingene. Den andre hovedforutsetningen er at forfatterne brukte en eller flere nedskrevne kilder som utgangspunkt. I tillegg tenker man seg at forfatterne kombinerte de skrevne fragmentene med den muntlige tradisjonen, og at forfatterne av de tre evangeliene lånte materiale av hverandre.

Teorien om gjensidig avhengighet går ut på at den forfatteren som skrev det første evangeliet brukte muntlig tradisjon som grunnlag for sitt evangelium. Den andre forfatteren bygde på det første evangeliet, og den tredje brukte begge de foregående evangeliene som utgangspunkt for sitt evangelium. Innvendingen mot denne teorien er at det ikke fins noe bevis for at én forfatter leste og brukte et annet evangelium. Denne teorien kan heller ikke forklare forskjellene mellom de synoptiske evangeliene.

Teorien om muntlig overlevering (tradisjonshypotesen) hevder at hvert av evangeliene bygger direkte på en muntlig tradisjon som var blitt overlevert fra apostlene. Man tenker seg at det utviklet seg en fast apostolisk tradisjon med en sterk autoritet i de kristne forsamlingene. Ettersom den muntlige overleveringen hadde sitt utspring hos apostlene, våget man ikke å endre på den. Det er riktig at apostlene forkynte budskapet om Kristus mange år før det første evangeliet ble skrevet. Men heller ikke denne teorien kan gi et tilfredsstillende svar på ulikhetene mellom evangeliene. Dersom det fantes en apostolisk og autoritativ muntlig tradisjon, hvordan våget da Matteus og Lukas ta seg frihet til både å utelate materiale og tillegge «eget» materiale? Dersom det fantes en felles tradisjon som alle bygde på, hadde en kunnet vente større grad av enighet når det gjelder alle detaljene i de viktigste hendelsene av Kristi liv.

Den såkalte fragmenthypotesen går ut på at det fantes en mengde fragmenter, dvs. korte nedskrevne fortellinger om enkelthendelser i Kristi liv. Man henviser gjerne til innledningen i Lukas-evangeliet (Luk 1,1-4) hvor det kan tyde på at Lukas gjorde bruk av slike små evangelier som har vært i bruk før han skrev. Men Lukas sier ingenting om at han har inkorporert eventuelle fragmentariske kilder i sitt evangelium; heller ikke finnes det tegn som tyder på at de Matteus og Markus gjorde bruk av slike kilder.

En fjerde teori taler om at det har funnes et såkalt urevanglium, dvs. et originalt, skrevet evangelium som alle tre evangelistene har hentet sitt materiale fra. Men heller ikke en eventuell forekomst av et urevangelium kan forklare forskjellene og likhetene mellom de synoptiske evangeliene.

En meget populær teori blant litterærkritikerne er den såkalte to-dokumenthypotesen. Den hevder at både Matteus og Lukas brukte to skrevne hovedkilder. Den ene hovedkilden var Markus-evangeliet og den andre kilden var et dokument som man har kalt for «Q» (etter den første bokstaven i det tyske ordet Quelle som betyr «kilde»). Q-dokumentet var kilden til det materialet som er felles hos Matteus og Lukas, men ikke finnes hos Markus.

En videre utvikling fra denne to-dokumenthypotesen er fire-dokumenthypotesen. I tillegg til Markus og Q tenker man seg at det har funnes et «M»-dokument som har vært kilde til det materiale som bare finnes hos Matteus, og et «L»-dokument som har vært kilde til det materiale som er særegent for Lukas.

Det er ikke vanskelig å komme med innvendinger mot disse kildehypotesene. For det første er det vanskelig å bevise at Markus ble skrevet før de andre evangeliene. Ifølge tradisjonen ble Markus skrevet ca. år 65 e.Kr., og de fleste vitnesbyrd fra den tidligste kirken tyder på at Matteus ble skrevet før Markus. For det andre fins det ingen positive bevis for at det har eksistert slike dokumenter som «Q», «M» eller «L» eller andre «urevangelier». De nevnes verken i Bibelen eller hos kirkefedrene. Det fins ingen håndskriftsfunn eller tekstfragmenter. De eksisterer bare i bibelkritikernes fantasi. I det hele tatt er kildehypotesene som forklaring til evangelienes tilkomst et typisk uttrykk for den verdslige utviklingstenkningen som preger moderne bibelforskning. Man tenker seg hele tiden at de tekster vi har i dag er siste steg i en lang prosess med flere års samling og redigering av løse bruddstykker av muntlige tradisjoner og skriftlige fragmenter som har oppstått i den første kristne forsamlingen.

Evangelienes forfattere var øyen- og ørenvitner
To, og muligens tre, av forfatterne til de fire evangeliene var øyenvitner til Kristi gjerning. De hadde hørt ham tale og samtale, og de hadde sett med egne øyne de under han gjorde. Både Matteus og Johannes var blant de tolv apostlene. Markus er høyst sannsynlig identisk med den Markus som nevnes flere steder i Det nye testamentet (Apg 12,25; 15,37; Kol 4,10; 2 Tim 4,11). I 1 Pet 5,13 kaller Peter ham for «min sønn». Ettersom Markus bodde i Jerusalem (se Apg 12,12), kan han selv ha hørt Jesus når han underviste i templet eller andre steder i området.[4] Lukas hadde selvfølgelig ingen egen førstehånds kjennskap til Kristus. Men han var til gjengjeld en av apostelen Paulus´  nære medarbeidere (Kol 4,14; Filem 24). I tillegg hadde han konsultert «dem som helt fra først av var øyenvitner og Ordets tjenere» (Luk 1,2), med andre ord apostlene, før han skrev sitt evangelium.

Enkelte har argumentert med at siden evangeliene ble skrevet så lenge etter at de forskjellige hendelsene skjedde, ville det være umulig å huske alt. Matteus, Markus og Lukas er skrevet mellom år 50 og 70, mens Johannes-evangeliet kanskje er skrevet så sent som ca. år 85 e.Kr. Dersom Bibelen bare var en bok skrevet av feilende og glemsomme mennesker, ville selvfølgelig dette ha vært et godt argument. Men apostlene hadde fått et spesifikt løfte fra Herren selv om at den Hellige Ånd skulle lære dem alle ting og minne dem om alt det han hadde sagt (Joh 14,26). Den Hellige Ånd gjorde dem i stand til å minnes alt og skrive nøyaktig det de skulle.

Hva med slike hendelser som ikke alle de tolv var vitne til? Bare Peter, Jakob og Johannes fikk for eksempel være vitne til Kristi forklaring på berget (Matt 17,1-2). Det er nok likevel ingen tvil om at de tre har fortalt de andre om det som hadde skjedd (jfr Matt 17,9), og Peter skrev til og med om denne hendelsen i sitt andre brev (2 Pet 1,17-18). Markus har sikkert talt med apostlene da de etablerte sin første misjonsvirksomhet i Jerusalem, og Lukas var i alle fall én gang i Jerusalem og møtte noen av apostlene (Apg 21,17). Da han skrev sitt evangelium, levde fortsatt flere av øyenvitnene (Luk 1,2). Enkelte kommentatorer mener også at Lukas må ha møtt Maria, Jesu mor. De argumenterer med at slike ord som: «Men Maria gjemte alt dette i sitt hjerte og grunnet på det» (Luk 2,19; jfr 2,51), tyder på et nært kjennskap til Maria. «Ville ikke Maria fortelle en lege det hun ikke ville si til andre?»[5]

I tillegg har nok både Markus og Lukas hørt mye apostolisk forkynnelse av henholdsvis Peter og Paulus. Selv om ikke Paulus var en av de tolv, hadde han hatt flere kontakter med dem og har helt sikkert samtalt med dem om alt det som hadde skjedd. Men ikke minst hadde Paulus selv fått spesielle åpenbaringer fra Herren (Gal 1,11-12). Han skriver i 1 Kor 15 at han bare forkynte «det han selv hadde tatt imot» (v 3). Markus og Lukas var sammen med Paulus i Roma (Filem 24), derfor kan Lukas også ha fått mye informasjon av Markus om de forskjellige hendelsene i Kristi liv.

Sist men ikke minst, skal vi ikke glemme at den Hellige Ånd er helt fri til å gi sine åpenbaringer til hvem han vil. Dersom Paulus fikk mange slike spesielle åpenbaringer, er det på ingen måte vanskelig å tenke seg at også evangelienes forfattere har fått åpenbaringer om de hendelser de ikke selv har vært med på.

Evangelienes historie er frelseshistorie
Når vi taler om evangelienes tilkomst, må vi huske på at vi her taler om frelseshistorie. De fire evangeliene er historiske skrifter og må derfor studeres fra et historisk synspunkt. Men de inneholder likevel en historie som er helt annerledes enn all annen verdslig historie. De er beretningen om menneskehetens frelse som er en guddommelig inngripen i historien. Frelsen er ikke et menneskeverk, men et Guds under. Derfor er historien om vår frelse som evangeliene gjengir, nødvendigvis en mirakuløs historie. «Dersom frelseshistorien ikke var mirakuløs, kunne den ikke være frelseshistorie.»[6]

Derfor er det egentlig ganske umulig å bruke menneskelige metoder og rasjonalistiske hypoteser når man vil forsøke å forklare den historien som evangeliene beskriver. For hvordan er det mulig å forklare med menneskelig fornuft at den ene sanne Gud griper inn i historien på en slik håndgripelig måte at han blir et sant menneske, lever og virker, taler og underviser, lider og dør og står levende opp igjen fra de døde? I moderne forskning har det vært populært å forsøke å finne «den historiske Jesus», dvs. den Jesus som gjemmer seg bak evangeliene. Evangeliene er blitt til i den kristne forsamlingen, hevder man, og er farget av de første kristnes håp og tro. Når vi derfor leser om Jesus i evangeliene, får vi ikke et sant bilde av ham. Men i alle disse forsøkene på å finne den «sanne» og «historiske» Jesus, har man villet bortse fra det faktum at vi har å gjøre med han som er undernes Gud. Dermed har også resultatet blitt en total fornektelse av selve frelseshistorien. Men fornekter man frelseshistorien, fornekter man egentlig hele historien om Jesus og alt det evangeliene beretter om ham.

Evangeliene er den historiske beskrivelsen av frelsens store under. De har en helt bestemt hensikt, nemlig å åpenbare alt det som skjedde med vår Frelser Jesus Kristus og som var nødvendig for at vi skulle bli frelst. Mange av detaljene omkring deres tilkomst er ukjent for oss. For oss er det derimot viktig å vite at de er skrevet for at vi skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at vi ved troen skal ha liv i hans navn (Joh 20,31).

Litteratur:
Concordia Self-Study Bible – NIV, St. Louis.
Martin H. Franzmann, The Word of the Lord Grows, St. Louis 1961.
Reginald H. Fuller, A Critical Introduction to the New Testament, London 1966.
Birger Gerhardsson (red.), En bok om Nya Testamentet, Lund 1971.
Robert G. Gromacki, New Testament Survey, Grand Rapids 1979.
Hugo Odeberg, «Evangelierna», artikkel i Erevna, 1948.
Ned B. Stonehouse, Origins of the Synoptic Gospels, London 1964.
Joh. Ylvisaker, The Gospels, Milwaukee 1977.
Theodor Zahn, Introduction to the New Testament, vol. II, Minneapolis 1977.

Fotnoter:

[1] Ordet ”synoptisk” er hentet fra gresk og er satt sammen av preposisjonen syn som betyder ”sammen med” og ordet optikos (jfr skandinavisk ”optisk”), som kommer fra den greske verbroten OP ”se”.

[2] Hugo Odeberg, artikkel i Erevna, 1948, s 108f

[3] B F Westcott, An Introduction to the Study of the Gospels, London 1888, s 191

[4] En interessant teori går ut på at Markus har satt sin egen signatur på et sted i sitt evangelium. Markus er den eneste av evangelistene som forteller om den unge mannen som var sammen med Jesus da han ble arrestert og som flyktet bort naken (Mark 14,51-52). Ettersom det ikke fins noen andre overbevisende forklaringer til at denne detaljen er tatt med her, mener mange kommentatorer at den unge mannen var Markus selv (se Martin H Franzmann, The Word of the Lord Grows, St Louis 1961, s 184)

[5] Robert G Gromacki, New Testament Survey, Grand Rapids 1979, s 58

[6] Joh Ylvisaker, The Gospels, Milwaukee 1977, s 3

(Tidskriften Biblicum, 1/2003)